Teaterattentatet

Skyt ikke dirigenten! (Og spill for all del ikke «Ja, vi elsker» i moll.)

Det er mye artig fakta der ute, og en type som dukker opp stadig vekk i mine mer norskorienterte musikkhistorieeskapader er Per Winge. Han dirigerte koret jeg synger i, KSS (Kvindelige Studenters Sangforening), fra 1912 til 1928, dessuten fikk han oppgaven med å overta DnS (Den norske Studentersangforening) rett etter at den temperamentsfulle og ambisiøse Ansgar Guldberg hadde stukket av med korets beste sangere og dannet sitt eget kor. Korsang handler ikke alltid bare om korsang.

Flott type. Kler bart.

Som arrangør og komponist gjorde Per Winge også et betydelig arbeide, noe av det han skrev synges fortsatt av studentersangforeningene i dag, men det er jo rent ut en tragedie at hans «grisefestkantate» skrevet til studentersamfundet i 1883 er gått tapt.

Per var Oslo-gutt, gikk på Katta og studerte jus. Men han var også aktiv amatørpianist og endte opp med å reise ut for musikkstudier i Leipzig og Berlin på 1880-tallet. Han kom hjem til jobb som dirigent for Musikselskabet Harmonien i Bergen og flyttet så videre til Drammen der han blant annet var organist i Bragernes kirke. På 1890-tallet fikk han innpass i hovedstadens musikkmiljø og fikk etter hvert stillingen som kapellmester på selveste Christiania Theater.

Og det var her på Christiania Theater at dramatikken skulle finne sted. I dobbel betydning, om du skjønner. I 1897 skulle nemlig Gunnar Heibergs skuespill «Folkeraadet» settes opp.

Musikken til stykket ble skrevet av engelskmannen og norgesvennen Frederick Delius som tilbragte 20 lange somre i Norge. Han knyttet nære vennskapsbånd med Christian Sinding, Johan Halvorsen og ekteparet Grieg. Disse fem ble en liten gjeng og var særlig glad i å samle seg rundt kortspillet whist (se under). Grieg var meget begeistret for denne «norgesgale» Delius: «Han har vært fire ganger i Norge og sover under åpen himmel på Hardangervidda i fjorten dager.» Delius var jo mer norsk enn Grieg var! De to gikk flere fjellturer sammen.

Nina og Edvard Grieg, Johan Halvorsen, Frederick Delius og Christian Sinding spiller whist julen 1887.

Tilbake til Christiania Theater og slutten av 1890-tallet. Det begynner å nærme seg unionsoppløsning, og det er steile fronter i landet. Heibergs skuespill «Folkeraadet» blir beskrevet som en satirisk komedie om unionsstriden, hvor «skyteskiven er nasjonalt skryt og hykleri». Innholdet i seg selv var i utgangspunktet ganske provoserende for tilhengerne av unionsoppløsningen, men musikken, som Per Winge dirigerer, er det som skal gjøre utfallet.

«En mellemagt i Christiania Theater» (1899) av Gudmund Stenersen (1863-1934)

I salen er stemningen allerede anspent, og når «Ja, vi elsker» begynner å klinge fra orkestergraven, i en parodierende, nesepekende versjon i moll, ja da klikker det for 25 år gamle Albert Tønnessen på første rad. Han reiser seg målrettet opp, hever armen og peker en revolver rett mot ryggen til Per Winge, et gisp går gjennom salen, og han skyter tre skudd. Kaos utbryter. Mange løper mot utgangen, korsettsnørte kvinner besvimer, men vent! Per Winge lever! Hvordan kan det være mulig?

Landskapsmaler Albert Tønnessen fra Flekkefjord hadde brukt løskrutt.

Men hvorfor gjorde han dette? Forfatteren av boka «Delius and Norway» foreslår to grunner. Den ene er at det var for å imponere sin bror som nylig hadde blitt arrestert etter demonstrasjoner i Christiania og blitt bøtelagt 20 kroner. Albert ville vel være enda tøffere. Den andre grunnen er at han ville ha navnet sitt i avisa. Det funka jo. Jeg googlet ham forresten, og du kan for eksempel se noen av arbeidene han gjorde med gamle kirkeutsmykninger i Holt (Tvedestrand), Sollia (Østerdalen) eller Årdal (Ryfylke) kirker. All PR kan se ut til å være god PR.

Tønnesen restaurerte gamle kirkemalerier, men han jobbet også i andre formater. Som her i Lesja kirke der han trolig utformet dette «Pude-betræket».

Dagen etter hadde Albert Tønnessen forøvrig fått summet seg litt og formulerte noen store ord til avisene om at det var en skam at nordmenn skulle høre den musikken bli fremført kveld etter kveld. Og at han var den mannen som ene og alene hadde klart å stoppe det. Og pressen? De kjøpte det og tok hans side. Tønnessen var fattig kunstner og sonet sin straff i fengsel fordi han ikke hadde råd til å betale boten på 200 kroner, og det ble sagt at cellen hans var overstrødd av blomsterhilsener. «Du har renset Thalias tempel!» skrev en hovedstadsavis.

Delius trakk musikken sin, mistet kontakten med mange av sine nære norske venner og forsvant ut av norsk musikkhistorie. Dessverre.

Per Winge overlevde. Og fortsatt å dirigere, komponere, arrangere, undervise, synge og ha en finger med i spillet i det meste i Christianias musikkliv. Han har forsvunnet ut av den offentlige bevisstheten i dag, men i det minste kan han jo bli husket for å være den eneste dirigenten som noen gang har blitt beskutt fra en norsk konsertsal.

Kilder: Norsk biografisk leksikon, boka «Delius and Norway» og Klassekampen-artikkelen «Komponisten Norge glemte».

Kvindelige Studenters Sangforening og Per Winge. På turneer hendte det at folk lurte på hvordan Per Winge turde reise rundt som eneste mannfolk med så mange kvinner. Det falt ham aldri inn at det skulle gjøre noe. Men da det en gang ble foreslått å få en mannlig akkompagnatør med på turné, sa han forferdet:
«Men hva skulle vi gjøre med et mannfolk!»

Koronaturene 2/20. 21. mars. Krokhol-Haugerud.

Ny lørdag i koronaens tid. Hva med å følge opp suksessen etter forrige helg?

Det som allerede var glemt fra sist var følelsen dagen derpå. Det gjorde vondt. Søndagen ble tilbragt på sofaen, det var godt det var pandemi, for vi hadde ikke hatt mulighet til å foreta oss noe som helst fornuftig. Men nå var dette så godt som forduftet. For nå ville vi gå langt, og kanskje enda lengre. Østmarka på tvers sist, hva med på langs denne helgen?

Det ble bussen mot Enebakken, og vi gikk av ved golfbanen på Krokhol. Nå var vi helt sør i Østmarka, et område jeg kun har vært noen ganger på ski tur/retur Haugerud-Vangen på 90-tallet. Ellers var dette helt nytt for oss begge. Spennende!

Turmulighetene er mange.

Krokhol er ikke bare vanlig golfbane, men også med bane for frisbeegolf. Dette gjorde at området føltes ganske hasardiøst, og selv om det ikke var så mange ute var jeg litt ekstra oppmerksom på eventuelle flyvende sendeplater og golfballer da vi passerte banene. Vi kom oss trygt over, og fant en fin blåmerket sti inne i skogen.

Trolsk skog langt sør i Østmarka. .

Dette var skikkelig eventyrskog, grønt og frodig og mosete og fint. Vi satte kursen østover. Stien gikk opp og ned, og på veien innover passerte vi Paddetjernet, der det ble en liten hvil i det fine været.

Turgåer ved Paddetjernet. Fortsatt litt is på vannene.

Østmarka er ofte ganske morsom å gå i på tvers. Mye opp og ned! Denne gangen var det foreløpig mye mindre is og snø enn forrige helg. Alle var enige om at det måtte være fordi vi var i mye sydligere strøk denne lørdagen. Det hjalp litt på fremdriften.

Her fant vi også en morsom stein som vi skulle innom noen uker senere også.

Fortsatt frodig og fint. Og bakkete.

Da vi passerte skilt til Svartoren bestemte vi oss for å gå en liten omvei. Svartoren er nemlig et langt, smalt vann i Østmarka som har sin egen tauflåte! Dette måtte vi få med oss. Det viste seg å være like smalt som vi mistenkte, og flåten må vel ikke trekkes mer enn halvannen meter. Men flåte er flåte! Heldigvis hadde isen smeltet nok til at vi fikk fart på farkosten (i den grad det var mulig å få fart på den). Ett av turens høydepunkter.

Så ble vi, på en liten, bakkete sti, gående rett bak en terrengsyklist. Vi gikk fortere enn hun syklet. Jeg har egentlig ikke skjønt den der syklingen som enkelte insisterer på å utføre helt uavhengig av terreng, årstid og føre. Men jeg har jo ikke prøvd det selv, altså. Kanskje det er gøy? På denne ruta vil jeg i alle fall anbefale føtter.

Så kom vi over dette. Disse gresstustene ble raskt døpt «blondiner». Sånne velfriserte formasjoner skulle vi treffe igjen på flere senere koronaturer, oftest i form av mosemyke «grønndiner». (Litt makabert med disse hodene hvis man tenker seg om, så da er det best å ikke gjøre det.)

Vi var nå i godt driv nordover, passerte Skjelbreia, Eriksvann og nådde sørenden av Sør-Elvåga. Fine stier, og færre og færre folk jo lenger inn i marka vi kom.

Frisk, norsk ungdom i motbakke.

Spinnern verneområde var flott å passere gjennom, dette forbinder jeg mest med noen eksotiske såkalte «fjernposter» i Ola-Dilt, Oppsal Idrettsforenings turorientering. Sikkert et morsomt område å orientere i, for fortsatt var det mye av den samme trolske eventyraktige skogen som lenger sør.

Så nådde vi frem til Bamsebo. Hytta eies av Oslo Røde Kors Hjelpekors. Turgåeren til venstre på bildet har da også vært her flere ganger med hjelpekorpset. Strålende beliggenhet ved Smalvann, rett nordøst for Østmarkskapellet. Turgåeren til høyre i bildet syntes det var noe merkelig kjent med dette stedet. Jeg har et vagt minne fra min første, siste og eneste speiderleir (småspeidern var nemlig ikke så morsomt når man hadde bror som var mye eldre og dro på gilde jamboreer på den andre siden av verden). Det minnet består i at jeg sitter oppe på en hems med beina ut av et smalt vindu oppe ved mønet. Selv om minnet er at det var minst ti meter ned fra det vinduet er jeg rimelig sikker på at det må ha vært denne hytta, og vinduet man ser oppe i andre etasje bak oss. Pussig déjà vu-følelse.

Vi hadde vel gått godt over en mil nå, dagen var litt på hell og det ble kjøligere i vårlufta. Men nå var vi i siget. Det var en sånn følelse av at vi hadde tiden fullstendig fri foran oss. Verden er stengt, kalenderen er tom. Hvor langt klarer vi å komme denne gangen?

Så var vi endelig fremme ved det sørøstre hjørnet av Nøklevann. Skøyteisen var definitivt ikke trygg lenger, så vi fulgte grusveien på østsiden.

Blåveis

Lav sol, et kaldt drag i luften, men det luktet skogbunn og mose. Fuglene sang løfterikt om lysere kvelder og blåveisen tittet frem flere steder. Vårkveld i skogen! Og vi hadde ingenting å rekke.

Idyllen ble litt brutt av en brannbil som var på vei inn grusveien ved Nøklevann. Det så ikke så lett ut å komme seg inn der med stor bil. Disse første helgene i «koronaen» må det ha blitt fyrt opp flere bål i Oslomarka enn noen gang. Ikke rart noen kom litt ut av kontroll. Heldigvis hørte vi ikke noe mer om det, antakelig fikk de slukket bålet.

Nå begynte beina å bli slitne, og det begynte for alvor å bli mørkt. Om vi svingte til venstre i nordenden av Nøklevann kom vi dit vi endte forrige helg, der var ikke veien lang bort til Ulsrud T-banestasjon. Men det var jo ikke langt til Haugerud. Da ville vi ha kommet til nordenden av Østmarka. Og vi kan jo ikke gå til samme sted som sist. Vi skulle ikke bare fortsette, da?

Lutvann og Groruddalen sett sørfra

Vi fortsatte. Opp langt bekken og til sørenden av Lutvann. Opp Hønsestigen, et navn jeg ikke er helt sikker på om er et navn flere enn min mormor og hennes etterkommere bruker. Bratt var det, men ennå var det litt dagslys. Så kom vi opp på den fine stien langs vestsiden av Lutvann. Vi kunne skimte flere bål oppe i åsen på den andre siden av vannet. Magisk stemning med en mildt rødmende himmel over Groruddalen i nord.

Om det ikke hadde vært mørkt før, så var det mørkt nå. Hodelykter hadde vi ikke. Det er grenser for hvor godt nattsyn man har. I skogen blir det mørkt nå sola forsvinner. Heldigvis var det ikke så mye is og snø igjen, men litt glatt var det. Vi stavret oss bortover stien, med litt hjelp fra mobilllys innimellom. Så tok vi til venstre, og var ganske fornøyde da vi øynet lysløypa mellom trærne. Den fulgte vi ned til Lille Wembley, og deretter ble det T-bane fra Haugerud.

Så klarte vi det faktisk: Østmarka på langs! Hva blir det neste?

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Krokhol: Kl. 10.45

Ankomst Haugerud: Kl. 20.30

Varighet: 9 t 45 min

Antall skritt: 42.000

Antall kilometer: Ca. 25

Koronaturene 1/20. 14. mars. Blystadlia-Ulsrud.

Hva annet skulle man finne på i mars enn å komme seg ut?

Etter at et litt mystisk virus hadde slått meg helt ut i hele februar i fjor, var jeg rimelig klar for å ta verden med storm igjen i mars. Endelig var formen god nok til at jeg kom i gang med ny soloturné. Denne gangen skulle jeg virkelig skru på sjarmen og tilby mine favorittkomponister i kombinasjon med artige anekdoter, røverhistorier og generell musikkhistorierelatert humor. Konsertturneen «Skyt ikke pianisten» rakk å ha premiere tirsdag 10. mars, og jeg håpet i det lengste at jeg skulle få spille konsert i Haugerud kirke dagen etter, men det kom nye regler for arrangementer omtrent hver time. Onsdag formiddag skjønte vi at det bare var å avlyse.

Min første tanke var at «nå stenger alt ned». Og jeg ville jo spille! Flygel hadde jeg hjemme. Men hvordan nå ut til folk? Jeg småløp opp til musikkbutikken 4Sound på Schous plass, fikk litt sympati av mannen bak disken og dermed litt rabatt på en utstillingsmodell av et kamera med god lyd. Kontakten med omverdenen var sikret. Nå kunne koronaen bare komme. Torsdag 14. mars dro jeg innom Operaen der jeg jobber og gjorde et opptak av hele konserten. Så la jeg den ut på nett, under folkefinansieringssiden bidra.no. Konserten var spilt, og verden stengte ned. Hva skulle man så ta seg til?

Mye snø igjen i skogen.

Lørdag 14. mars sto Oslo sentrum ganske stille, men vi tenkte at det var innafor denne morgenen å ta buss mot Enebakk, at det antakelig ikke ville være store folkemengder der. Men Enebakk-bussen var forsinka, og vi hev om på planene og tok i stedet bussen til Blystadlia i Lørenskog. Vi var vel også omtrent de eneste på bussen. Etter en liten halvtime var vi fremme opp ved blokkene og Kiwi-butikken. Jeg hadde funnet frem et gammel papirkart, i tillegg til at vi tidvis brukte ut.no. Den gir deg også umiddelbar svar på hvor du er hen, hvis dekningen er sånn noen lunde. Med det gikk vi avsted. Tilbake der bussen hadde kjørt opp, over veien og inn i skogen.

Været hadde vært ganske mildt de siste dagene, og på Sørenga hadde det nesten vært sommerstemning. Så byfolket var ikke helt forberedt på hvor mye is og snø det egentlig var i skogen. Vi famlet oss opp de glatte bakkene, observerte en del folk som skled like mye som oss, men passet på å holde god avstand. Kondisen fikk også kjørt seg litt, men på Bjønnåsen ble dette belønnet med fantastisk utsikt vestover.

Flott utsikt utover Lørenskog!

Vi fortsatte sørover og ned bakkene og mot det sørøstre hjørne av Åmotdammen. Planen var egentlig å gå over Ramstadslottet, der jeg hadde vært en gang på nittitallet som elev på Steinerskolen i Lørenskog. Men selv på sørsiden av Bjønnåsen var det veldig mye is og snø. Det var rett og slett ganske vanskelig å gå der, og så bratt at det føltes litt uforsvarlig å skulle fortsette opp en like bratt bakke på nordsiden av en kolle, med antakelig enda vanskeligere føre. Så vi bestemte oss for å fortsette videre sørøstover, i lavere terreng.

I turfølget har vi en gammel speider og en gammel orienteringsløper, og det ble tatt for gitt at kartlesing og retningssans var ganske på topp. Men her gikk vi litt feil, gitt, og fikk en liten sving innom stien nord for hjørnet av Åmotdammen. I likhet med Bjønnåsen var det en god del folk som hadde funnet veien hit, og jeg vil vel si at det i det hele tatt var en ganske hyggelig stemning. Passerende turgåere holdt avstand, men var enda litt mer på hilser’n enn en gjennomsnittlig lørdag i skauen, virket det som. Og de samtalene vi overhørte fra forbipasserende dreide seg om korona, korona, korona.

Tilbake på rett kurs igjen kom vi over et skilt til Blåtjerngrana, men her klarte vi rett og slett ikke å finne treet for bare skog. Men Blåtjern fant vi! Fint lite tjern såvidt innenfor Ramstadslottet naturreservat. Sola skinte, klokka var rundt ett og vi syntes det passet godt å ta en liten kafferast her. Frem med termos, matpakke og sitteunderlag.

Kaffepause i sola.

Så fikk vi fart på oss, og det var fint å kunne lange litt ut i flatere partier. Etter en stund kom vi til Losby der golfbanen foreløpig var ganske godt isolert under snøen. Også her møtte vi mange blide turgåere. Videre sørvestover på vei fordi Fiskelausa og Drettvann (gode navn på rekke og rad). I nordvestre hjørne av Drettvann tok vi til høyre og fulgte Halssjøen oppover i retning Mariholtet.

Dokumentasjon av turgåere ved Halssjøen.

Nå hadde vi vært ute i en del timer, og begynte å kjenne det litt på energinivået. Løsningen ble en skikkelig matpause, og etter den fant vi ut at vi egentlig hadde en del krefter igjen. Men nå begynte vi å bli litt lei av vei. Det var langs Halssjøen at vårt slagord «vei grakser hælen, sti er godt for sjelen» ble født. Man kan bli ganske sliten i beina av å gå på grusvei, dessuten er det jo kjedelig i lengden! Selv om man kanskje går litt saktere gir sti variasjon både for føtter og hode.

Det hadde begynt å skumre litt da vi endelig kom frem til Elvåga i femtiden. Nydelig kveldshimmel og utsyn nedover Sør-Elvåga var god belønning for foreløpig strev.

Sør-Elvåga i vårskumringen.

Det virket som om Mariholtet faktisk hadde vært åpent tidligere samme dag, men vi var for sent ute og trasket videre. Nå hadde vi fått nok av vei og tok stien over mot Sarabråten. Endelig litt mykere underlag!

Vi støtte til og med på en gammel pekt opparbeidet vei, kanskje anlagt i Sarabråtens storhetstid? Det var godt å nærme seg kjente trakter, for dette var hovedåstedsområdet for søndagsturene i min barndom. Stien begynte nå å helle nedover igjen, og vi kunne skimte at sola var på vei ned i vest foran oss.

Vårsola på vei ned der fremme.

Så kom vi frem til det gamle vannreservoaret, et sikkert tegn på at vi nærmet oss Sarabråten. Reservoaret ble bygget for å sikre vintervann. For Thomas Heftye som kjøpte stedet på 1850-tallet var både forretningsmann, selskapsløve og friluftsentusiast. Han gjorde husmannsplassen Sarabråten om til et feriested, og listen over celebre gjester som var innom er lang. Det var jo virkelig et godt stykke fra Christiania sentrum og ut hit, men med egen hjuldamper (med navnet «Sara»…) over Nøklevann og en litt småjålete anlagt vei var det ingen sak.

Den flotte sveitservillaen fra 1897 er dessverre revet, men ruinene kan man fortsatt se. Min mor som også er vokst opp på Haugerud husker kuskeboligen som sto frem til 1971 da den dessverre brant. Vant som jeg er med å gå forbi Sarabråten tok jeg ikke bilde av selve plassen denne gangen, så da får jeg bare oppfordre ivrige lesere til å oppsøkte stedet selv. Men utsikten over Nøklevann, den fikk jeg tatt bilde av!

Kveldshimmel over Nøklevann.

Klokken var nå seks, og vi gikk nå ned «Mærrapina», bakken som ikke var hestenes favoritt i Heftyes dager, og som strengt tatt ikke har vært noen personlig favoritt på ski i oppveksten heller, og rundt nordenden av Nøklevann. Så var det opp bakkene på vestsiden, og opp «Korketrekkeren», brua som Heftye fikk bygget. Det begynte for alvor å bli mørkt nå, men heldigvis hadde var det lysløype, hvert fall deler av veien. Forbi Ulsrudvann, og så var det slutt på papirkart og Ut.no-appen og over på Google maps for å finne korteste veien til T-banestasjonen. I sjutiden kunne vi endelig sette oss, ganske gode og slitne, ned på setene i en helt tom t-banevogn.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Blystadlia: Kl. 11.00

Ankomst Ulsrud: 18.30

Varighet: 7t 30 min.

Antall skritt: 38.000

Antall kilometer: Ca. 20