Velkommen til 2021/22-sesongen!


Sesongen er herved lansert! Oslo-filharmoniens sesong? Operaens? Neida, konsertsesongen til mitt lille enkelpersonforetak! I stedet for å jobbe prosjektvis presenterer jeg nå konsertprogrammer for hele det kommende året. Mer forutsigbarhet for meg og lettere å velge for dere!

Her følger konsertene jeg spiller det kommende året:

Backer Grøndahl var en av de mest omtalte personene i norsk offentlighet i en årrekke og en hjørnestein i det som kalles gullalderen i norsk musikkliv. Bli bedre kjent med pianisten, komponisten og personen Agathe Backer Grøndahl i dette konsertkåseriet om en av de mest interessante skikkelsene i norsk musikkhistorie.

Spilles august og september 2021.

Alle har hørt om Haydn, men de færreste vet noe om ham. Haydn var fattiggutten som på grunn av sitt unike talent foretok en imponerende klassereise inn i musikkens verden. Da han etter tretti år i fyrst Esterhazys tjeneste reiste utenlands for første gang i sitt liv, viste det seg at hele Europa kjente til Haydn og musikken hans. Til slutt var kjendisstatusen hans så høy at selv ikke Napolen turte invadere huset hans i Wien. Akkompagnert av Haydn mest fantasirike klaversonater får vi høre historien om én av de største stjernene musikkhistorien har sett. 

Spilles november 2021 og januar og mai 2022.

Foto: Anna-Julia Granberg.

Jul er forventning, jul er glede, men jul er også fred og ettertanke. Sara har bemerket seg for sin ro og sin vakre klang når hun spiller. Denne konserten er en musikalsk vandring i julestemninger, et pusterom i den travle adventstiden og en hyllest til julefreden. Passer like godt som morgenkonsert som en vanlig kveldsjulekonsert.

Spilles desember 2021.

Ny sjanse til å høre historien om Agathe Backer Grøndahl!

Spilles i slutten av februar og mars 2022. Konserter i Norge og USA.

Foto: David Dawson

Om Sara Aimée Smiseth:

Sara fullførte sin mastergrad i solo utøvende klaver ved Norges Musikkhøgskole i 2013. Parallelt tok hun også en bachelorgrad i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. I studietiden jobbet hun mange år som spillende omviser på Ringve museum i Trondheim, og det var på mange måter her hennes konsertkonsept ble født. Nå turnerer hun jevnlig med ulike soloprogrammer og bemerker seg for sin kombinasjon av briljant klaverspill og levende muntlig formidling som gir et helt unikt møte med musikken. Hun har spilt solokonserter i på store og små scener i nesten hele vårt langstrakte land, og har blant annet opptrådt med konsertkåserier hos Den norske Opera & Ballett, Troldhaugen i Bergen, Universitetets Aula i Oslo, Tromsø Kulturhus og på Ringve museum i Trondheim. Hun har også turnert med solokonserter i USA og Canada. Ved siden av solokarrieren spiller hun jevnlig med mange av landets fremste kor, og er dessuten tilknyttet Operaen som pianist og formidler. På fritiden er hun sanger i Kvindelige Studenters Sangforening.

«Alle disse krumspringene ble elegant knyttet sammen av konferansieren Sara Aimée Smiseth, som har vært repetitør for koret siden 2010. 
Dette var noe av den mest vettuge musikkformidlingen jeg har hørt.
Smiseth lot aldri de tette humoristiske poengene stå foran at hun faktisk fortalte en historie om koret, epoken koret virket i, musikken og Høgset.»

Magnus Andersson i Klassekampen 30. september 2019 om «Grex Vocalis – Finale» i Operaen

Vil du booke en konsert, et kunstnerisk innslag, en spillende konferansier eller en konsertintroduksør? Bruk skjemaet på denne siden eller sende en e-post til sara.a.smiseth(a)gmail.com.

Oslo-påske 2021: Vi fant snø!

Den tredje (eller var det den fjerde?) smittebølge herjet i kongeriket Norge. Det ble fort klart at denne påsken ble vi værende i byen, men ryktene sa at det fortsatt var snø i marka. Det ble vel uttalt etter forrige helgs ekskursjon Ellingsrud-Skullerud at det skulle være sesongens siste skitur, men påske er påske, og vi ville på ski. Så vi pakket sekken og dro.

Sånne sportsutstyrsfolk på vei til toget

Utenfor døren var det noe som ikke stemte. Solen skinte, det var varmt, det var vår, og Oslo-folk gikk både med bar mage og shorts. Og der kom vi, ikke så mye markatravere som markastrebere, med ski og topplue. Solbrillene kom på ganske fort. Her gjaldt det ikke å bli gjenkjent.

Munnbindfjes.

Vi tok toget til Grua litt før klokken to denne skjærtorsdagen. Skiforeningens nettsider sa at det var løyper som var kjørt opp for ett og to døgn siden, men foreløpig var vi ikke helt overbevist. Snølaget lå ikke akkurat tjukt oppover Hakadalen, men vi observerte et par andre skientusiaster på toget, det ga oss håp.

Så gikk vi av toget på Grua stasjon og la i vei på bar asfalt. Da vi nådde skiløypa vi begge hadde gått tidligere samme vinter skjønte vi fort at det var litt tidlig å ta på seg skiene. Men litt lenger bort, forbi det lille lokale museet (Hadeland Bergverksmuseum), der fant vi skiløype.

Disse første kilometerne var ganske ujevne, sånn snødekkemessig. Da vi kom til Svartbekken parkeringsplass føltes det litt underlig å måtte tråkke gjennom gjørme og sølepytter for å komme til løypa som fortsatt på bortsiden av plassen. Gjørme og skiføre hører ikke helt sammen, men der på den andre siden ble alt fort meget bedre. For det første følte vi oss litt mindre idiotiske fordi det var mange andre mennesker som også hadde tenkt at det var en god idé å gå på ski denne dagen og for det andre var det langt bedre løyper og mer snø.

Så var det opp bakkene, på godt gammeldags klisterføre. Sola skinte, og det var definitivt påske! Etter hvert nådde vi frem til Fjellsjøen der det var mange mennesker som hadde stoppet for å nye utsikt og matpakke. Vi fortsatte videre oppover og nådde Gjerdingen. Der bestemte vi oss for å ta til høyre og gå rundt vannet mot klokka. Her oppe var det straks færre folk, og etter noen hundre meter fant vi et sted der det var mulig å ta seg ned til vannkanten fra skiløypa uten å ofre liv, helse og ikke minst tørre sokker. For gamasjene lå selvfølgelig igjen hjemme.

Der ved østbredden lå det en stor stein som var ypperlig til matpakkepause. Nesten vindstille, blå himmel, solbærtoddy, brødskiver og en solskinnsbolle til dessert. Det ga nye krefter til beina som allerede var litt slitne etter omtrent en mil.

Blide turgåere.

Petter smurte ski, jeg slapp det med mine felleski, også la vi i vei igjen. Fine nedoverkjøringer, men også en del oppover. Vi hadde kanskje sett for oss at veien rundt vannet skulle være litt slakere nede ved vannkanten, men neida. Opp og ned, stadig vekk. Så gikk på en liten blunder der vi fulgte en skilting vi ikke burde ha fulgt. Vi fortsatte nedover en fin utforkjøring, tjohei som det gikk, og så var det plutselig slutt på moroa, skrens og bråstopp, for der nede fortsatte løypa ut på vannet, og dit ville vi ikke. For det første fordi kalenderen viste april, for det andre fordi vannstanden var senket, noe som førte til noen ganske spennende bresprekkaktige formasjoner langs land. Så hva nå?

Utforkjøringen hadde altså vært så lang og fin at det ikke fristet så veldig å gå tilbake. Derfor valgte vi å følge vannkanten bort til Gjerdingen gård. Før turen hadde jeg funnet en artikkel på Skiforeningen.no som beskrev hvor fantastisk det var å gå utenfor løypene i Oslo-marka denne påsken, for der var det sånn en herlig skare som man bare kunne suse bortover på. Artikkelen hadde ikke vært datert. Vi skjønte nå at det ikke kunne ha vært snakk om denne påsken.

Råttent føre, strålende utsikt.

Sånne tynne karbonstaver med trinser på størrelse med en fyrstikkeske er så vanvittig uegnet til råtten påskesnø. Og gamasjer, jeg referer til «koronaturene», det hadde vi jo egentlig for lengst lært at det skal man alltid ha med i sekken. Men de lå altså igjen hjemme. Nåvel. Vi kom oss bortover, men fikk også til å nyte utsikten utover vannet.

Så nådde vi Gjerdingen gård, med ordentlig fin beliggenhet ute på en egen odde. Der var det et scooterspor som vi kunne følge oppover, i litt feil retning av det vi skulle, men heller spor enn «herlig skare». Etter noen bakker var vi oppe på hovedløypa igjen.

Standsmessig gårdsportal. Skiløper i det fjerne poserer opp-ned.

Så fortsatte vi bortover, og på dette tidspunktet hadde mine feller blitt så søkkvåte at de ikke lenger gjorde så mye nytte i frasparket. Petters ski var vel heller ikke helt på topp, men det gikk seg sikkert til, tenkte vi. Løypa fortsatte stadig opp, stadig ned. I nedoverbakkene var det stort sett jevn og helt grei glid, men innimellom var det skygge, kanskje i en nordhelling, og temperaturen falt drastisk. Resultatet: Isete og hardt. Plutselig doblet farten seg. Så kom sola og man bremset kraftig opp. Denne krevende balansetreningen var litt artig i begynnelsen, men litt slitsom i lengden. Oppoverbakkene var tunge, men de ga også fin utsikt utover Gjerdingen med jevne mellomrom.

Utsyn østover.

Nå begynte dårlig feste, løs sørpesnø, mye opp og ned og nærmere to mil i beina å gjøre seg gjeldende. Det var da også et godt stykke igjen. Vi delte en medbragt iskaffe, det hjalp litt på humøret og motivasjonen. Og sola skinte fortsatt, det gjorde også sitt. Påskestemning var fortsatt relativt intakt.

Nå var klokken litt over fem og vi hadde bare noen få kilometer igjen til Gjerdingen dam og det betød at vi nesten var rundt hele vannet. Da kom vi på at vi kanskje burde sjekke togtidene. Litt nervøse ble vi plutselig, det er jo ikke sikkert det går så mange tog på en helligdag? Men joda, tog hver time. Nei, vent. Tog hver time frem til kl. 18.42. Deretter annenhver time. Vi hadde nå 13 kilometer igjen, og klokken nærmet seg halv seks. En drøy time på 13 kilometer? Hm, det hørtes ambisiøst ut. Men to timer å vente? Det var veldig lenge.

Vi var begge ganske slitne, og med det sene toget ville vi være hjemme nærmere klokken 22. Nei, med litt innsats kan det jo hende vi rekker det første toget. Det er jo nesten bare nedover fra Gjerdingen til Grua, er det ikke?

Her er vi fortsatt i løypa på vei rundt vannet, det er ennå et stykke til vi er rundt.

Så vi legger i vei i et ganske mye høyere tempo enn det vi har hatt til nå. Sola skinner, men vi har dårlig tid. I nedoverbakkene går det greit, men i oppoverbakkene går det fryktelig sakte. Saktere og saktere, egentlig. I en sving møter Petter en kollega, og i forbifarten må vi si at vi må gå på det vi har for å rekke et tog, hvorpå han svarer: «Ring meg hvis dere trenger skyss!». Vi haster videre.

Vi når frem til Gjerdingen dam og etter de påfølgende bakkene kommer vi til punktet der vi tok til høyre, og har da gått rundt hele vannet. Men distanseangivelsene på skiltene har vært litt optimistiske, og nå ser det plutselig ut som om vi skal måtte rekke å gå en mil på 40 minutter. Det skjønner vi jo at ikke går. Så vi gir opp prosjekt «rekk tog», og roer tempoet betraktelig. Nå kjenner vi at vi er skikkelig slitne. Vi kommer ned til Fjellsjøen og fortsetter videre bortover. For det var ikke bare nedover fra Gjerdingen til Grua. Det er en god del bortover og oppover også.

Beviselig også bortover og oppover på strekningen Gjerdingen-Grua.

Vi nyter heldigvis den fine utforkjøringen, og nede ved parkeringsplassen bestemmer vi oss for å høre om nevnte kollega mente alvor. Hadde han bil? Det viser seg at han og kona var på telttur, men hvis det ikke gikk noen flere tog kunne de komme og hente oss. Men nøden var jo ikke stor, så vi takket pent, men sa som sant var at det fikk helt greit å ta det sene toget hjem. Uansett var det veldig snilt av dem å tilby skyss hvis vi ikke hadde hatt andre alternativer!

Løypemaskin ved Svartbekken.

Så vi krysset nok en gang en gjørmete parkeringsplass og tok på oss skia igjen på den andre siden. Vi kjente at vi begynte å bli sultne, og da vi kom til et kryss bestemte vi oss for å undersøke litt. Var det noen som helst mulighet for åpne spisesteder på Grua? Eller var sjansen større på Harestua? Det så mer lovende ut på Harestua, selv om vi vel ikke var helt overbeviste siden det var helligdag. Vi fortsatte til høyre i krysset, retning Harestua, så sakte som vi bare klarte. Det begynte å bli kaldt, og her var det faktisk en del nedover også. Men om det var litt kjølig skinte solen fortsatt, lavt på himmelen, og gjorde at trærne foran oss ble farget til gull.

Med solnedgangen i ryggen og sivilisasjonen foran oss fortsatte vi nedover. Det ble stadig mindre snø, noen steder var det latterlig lite. Men det gikk fint, nå når vi ikke hadde så dårlig tid var stemningen bedre. Vi passerte noen ferske hogstfelt, og så, med ett var skiføret slutt. Av med ski, ut på veien. Først gjørme, så asfalt. Noen barn var ute og prøvde syklene, andre sto i hagen rundt en bålpanne og pratet hyggelig. Kjølig var det, men en fin kveld.

Selv om vi hadde forsøkt å bruke god tid, var klokka nå bare rundt sju, og toget gikk 20.42. Nå begynte det også virkelig å bli kaldt, og vi var sultne. Vi kom ned til Hadelandsvegen og tok til høyre i retning togstasjonen og et gatekjøkken vi ikke hadde helt klokkertro på at skulle være åpne.

Det var da vi så det. Først skimtet vi noen hyggelige lyslenker i det fjerne. Så et italiensk flagg. Var det røyk fra en pipe vi så? En stor steinovn? Var luka åpen? En food truck? Her, på Harestua, skjærtorsdag kveld?

Hadde vi sett syner?

Det var som et fata morgana. Vi hadde vandret gjennom ørkenen, slitne, forkomne, sultne, kalde. Og der sto en (antakelig fransk?) pizzakokk klar for å steke de lekreste retter. Ferdig på fem minutter, lovte han! Vi passet på å takke ham flere ganger for å ha reddet dagen. Noen lokale kom kjørende for å bestille, og det med god grunn. Dette var mange hakk over Grandiosa! To rykende ferske deilige pizzaer rett ut av den vedfyrte steinovnen. Det var til og med sitteplasser ved siden av vogna. Med en eske på hvert fang nøt vi maten og ble både varme og mette på samme tid. Himmelsk!

Så vandret vi videre bortover gamle Riksvei 4, tok til venstre og fulgte veien opp mot togstasjonen. Med fem minutters margin var vi fremme på perrongen, akkurat passe, for hadde vi måttet vente lenger hadde vi sikkert blitt kalde igjen.

Så steg vi ombord på toget som tok oss tilbake til byen. Vel hjemme bar det rett i seng, ganske slitne, ganske mørbankede og ganske fornøyde.

Noen turtall:

Avmarsj Grua: Kl. 14.

Ankomst pizzabu Harestua: Kl. 20

Varighet: 6 timer

Antall kilometer: Ca. 35

Pris for togbilletter to pers. t/r: ca. 560,-.

Pris for pizza: Uvesentlig.

Pizzavognens nettside: https://il-carrello.net

Koronaturene 3/20. 28. mars. Hakadal-Sørenga.

Tredje lørdag i koronaens tid. Nå hadde det begynt å danne seg et mønster. Hver lørdag skulle vi på tur. Uten avanserte GPS-klokker og slikt hadde vi ikke helt oversikt over hvor langt vi hadde gått, men ut fra formen dagen derpå føltes det ganske langt. De første par turene lå vel på rundt to mil. Det var ikke helt gjennomtenkt at vi denne lørdagen skulle øke distansen betraktelig.

Nå hadde vi krysset Østmarka både på langs og på tvers, så da var det på tide å finne en annen skog, syntes vi. Ingen av oss hadde vært så mye i Lillomarka, så det var alle enige i at var en god idé. En del nettsøk senere ble det konkludert med at til Hakadal går det jo tog, og derfra kan man følge Lillomarka helt ned til Oslo. Avreisepunkt var funnet. Spørsmål var bare hvor langt vi skulle gå.

Så fulgte et trinn i turplanleggingsstrategien som ofte har slått litt feil. Hvis jeg nå i skrivende stund her i mitt lune bo på Sørenga søker opp Hakadal stasjon i en kartapp på mobilen og velger veibeskrivelse til fots, får jeg opp seks timer og 29 kilometer. Det høres jo ikke så ille ut! Turene helgen før hadde vel vært på åtte-ni timer. Med litt flere omveier enn det kartet viser burde jo det bli ganske likt. Men saken er at sti går tregere enn vei. Snø, is, gjørme og andre føreforhold påvirker tempoet og de fine veiene er ofte litt mer snirklete enn de raskeste. Som fortellingen under viser: Det tar ikke seks timer å gå fra Hakadal til Sørenga. Hvertfall gjorde det ikke det for oss. Her følger beretningen om den tredje koronaturen.

Turgåer ved godt mot på Hakadal stasjon.

Etter en vel førtiminutters togtur fra Oslo S ankom vi Hakadal stasjon rundt kvart over ti. Nå gjaldt det å komme seg innover og oppover, og vi fulgte grusveien innover (og oppover) i retning Langvann. Et alternativ kunne ha vært å gå Greveveien sørover via Ørfiske, men vi husket godt forrige ukes lærdom: «Vei grakser hælen, sti er godt for sjelen!» Så vi holdt blide og intetanende på den opprinnelige om å ta stien over Store Hyttetjern.

Vurdering av underlag og føre.

På dette bildet har vi såvidt begynt å gå denne stien. Her ler vi litt av at det er mye snø. Men her er det tålelig greit å gå oppå snøen. Da vi nådde skogkanten endret dette seg. Snøen ble stadig mer råtten, og en del steder var den ganske dyp. Vi hadde egentlig ikke gått så langt inn på denne stien heller, da vi oppdaget dette føret. Men vi hadde jo lagt en plan! Vi tråkket oss videre.

Det bedret seg noe oppe på høydedragene sør for Hyttetjern, og etter hvert ble vi belønnet med flott utsikt*.

*turbloggsjargong

Utsikt sørøstover med Ørfiske nede til venstre.

Disse åsryggene nedover var riktig så fine. Etter noen kilometer nådde vi endelig ned til Finntjern og vei.

Men vei i mars er jo gjerne skiløype. Igjen hadde byfolket tenkt at når det ikke er snø på Jernbanetorget er det sikkert ikke det i skogen heller. Vi møtte til og med én og annen ivrig skiløper, men de var nok ganske ivrige, for her og der var snøen smeltet helt bort.

Liggeren gård

Så fulgte vi veien ned til Liggeren gård, med fantastisk beliggenhet. Når man går og går og kommer frem til en fin lysning, et lite gårdstun, eller et sted som dette, da får man ny energi til å fortsette.

Utsikt ned mot Øyungen

Vi fortsatte ferden sørover og fulgte stien ned mot Øyungen. Her observerte vi en hel del telt og hengekøyer, men vi var også litt glad for at vi skulle hjem i kveld. For det var ennå mars og et ganske kaldt drag i luften. Dusj og dyne er også gode ting på denne tiden av året.

Sti langs Øyungen

Den blåmerkede stien langs vannet var rene autostradaen sammenlignet med stien tidligere på dagen. Litt is klarer man alltids. Men om kunne ha trengt gamasjer i sted kunne det sikkert ikke ha skadet med brodder her. Mon tro om vi lærer av dette til neste tur?

Demningen i sørenden av Øyungen

Ved sørenden av Øyungen valgte vi å følge stien oppover mot Fagervann i stedet for veien ned langs Skarselva. Oppe ved det vannet var det nesten komisk hvor tett teltene lå. Oslofolket (oss inkludert!) hadde virkelig omfavnet skogen disse første koronaukene. Smittefarlig var det vel ikke, men skogens ro var ikke helt til stede. Så fortsatte vi videre sørover og kunne etterhvert skimte Maridalsvannet mellom trærne.

Utsikten ned mot Maridalsvannet

Synet av Maridalsvannet ga fart i skoa, og alle var enige i at her var det bare å kjøre på. Hadde vi klart så langt så klarte vi vel litt til.

Det var et stykke å gå fra oppi lia med utsikten ned mot Maridalsvannet, langs hele vannet, og så til Kjelsås. Vi fulgte grusveien på østsiden av vannet. Langs veien møtte vi en gjeng voksne karer som var kledd til vinterekspedisjon, men det viste seg at målet var en leirplass et par kilometer fra sivilisasjonen der man kunne drikke all ølen de hadde båret med seg. For dette var tiden da kreative løsninger på sosial omgang utendørs fortsatt var ganske morsomt. Dette syntes vi var så hyggelig at vi fikk atter ny giv.

Dagen var på hell og solen på vei ned. Klokken begynte å nærme seg halv sju og himmelen ble farget rød. Så var spørsmålet hva vi nå skulle gjøre. Alle var enige om at vi var ganske slitne. Men turen ned Akerselva er jo sånn man hører om at folk gjør litt sånn som kosetur. Rusler ned med kaffen i hånda en bakfull søndag, liksom. Vi var jo proffe turfolk, riktignok uten gamasjer, brodder, hodelykter og kompass, men vi følte oss ganske ovenpå likevel. Kartet på mobilen fortalte oss at det var ca. 8 km ned til Sørenga. Det er jo ikke så mye. Vi klarer vel det?

Sliten turgåer øverst i Akerselva

Jeg husker at på dette bildet var vi litt sånn «vi må få det til å se ut som om vi er slitne»! Vi var ganske slitne, men det skulle ikke gå lang tid før vi ikke trengte å late som om vi så mer slitne ut enn vi var for at det skulle se ut som om vi var slitne. Hvis du skjønner.

Mars 2020 var en underlig tid. Alt var rart. At denne boka stod igjen forlatt på en benk føltes symboltungt. Hvordan ville det gå med verden? Er denne boka et rop om hjelp fra en næringslivstopp? Hvor lenge skal dette vare?

Vi grublet videre på dette nedover veien. Og nedover denne veien fikk vi for første gang virkelig erfaring med asfalt som turunderlag. Når man er sliten i beina er det altså noe så innmari vondt å gå på. Der det var mulig gikk vi på gresset ved siden av veien. Det var enorm forskjell, en forskjell jeg aldri har kjent på før. Mange steder var vi pent nødt til å gå på asfalt, og nå begynte det virkelig å røyne på.

Handletur en lørdag kveld

Det var fristende å fortsette, rett og slett for å få det overstått. Men i Nydalen bestemte vi oss for en liten stopp. Det var en del timer siden vi hadde spist, men det er ikke alltid så lett å merke at man er sulten når man hele tiden er i bevegelse. Senere skulle vi bli gode på å notere oss hva klokka var når vi spiste, og så legge inn ny spisepause helst tre, maks fire timer senere.

Coop Mega bød på cola, kanelgifler og japp. Det smakte ypperlig.

Fossen ved Hønse-Lovisas hus

Med litt ekstra energi, selv om den ikke var veldig merkbar, fortsatte vi nedover på våre vonde bein. Vi kunne jo ikke gi oss nå. Sagene var praktisk talt vårt eget nabolag. Også var det en underlig opplevelse å vandre nedover Akerselva denne lørdagskvelden i koronaens tid. Alle utesteder var stengt, og nesten ikke et menneske var å se.

Når jeg nå sitter og skriver dette et år senere er stemningen ganske annerledes. Utestedene er stengt fremdeles, innspurten kjennes lang. Følelsen i mars var en annen. Jeg husker jeg kjente på en slags spenning, en følelse av at vi fikk oppleve å være med på en annerledes tid. Verden var forandret, og det var ikke bare negativt. Vi hadde fått tiden i gave og paradoksalt nok husker jeg at det lå en slags forventningsfull optimisme i luften.

Optimismen var vel såvidt det var til å kjenne på også da vi nådde Grønland, og passerte Oslo Plaza. Det var ikke en kilometer for tidlig. Og den siste biten var det ingen nåde, asfalt hele veien. Vi gikk forbi bussterminalen over brua som krysset togsporene. Ned mot Dronning Eufemias gate, over veien, langs Operaen og bort til Munch-museet.

Så, endelig, kom vi oss over og i land på Sørenga. Slitne? Ja, noe så vanvittig. Men tenk, vi hadde faktisk gått hele veien hjem! Det var en fantastisk følelse. Hakadal-Sørenga. Ja, det klang ganske bra.

Turen

Noen turtall:

Avmarsj fra Hakadal: Kl. 10.15

Ankomst Sørenga: Kl. 21.05

Varighet:10 t 50 min

Antall skritt: 54.000

Antall kilometer: Ca. 35

Konservative gamle menn, lenge leve(r)!

En person som dukker opp i omtrent alt jeg har vært borti av norsk musikkhistorie er Otto Winter-Hjelm. Ikke så rart, for han levde lenge, og var en særdeles geskjeftig type. Spesielt etter alle møtene med ham i forbindelse med mitt pågående Agathe Backer Grøndahl-prosjekt skjønte jeg at her må jeg sette meg ned og komme til bunns i hvem denne mannen var, en gang for alle.

Det gir seg kanskje litt av navnet, men Ottos opphav var fjongt. Faren Claus var professor og høyesterettsassessor, og om moren ikke kunne skilte med noen tungtveiende juridiske yrkestitler, kunne hun alltids lene seg på fødenavnet: Wilhelmine Johanne Helene von Munthe af Morgenstierne. Hvordan fikk de en sønn som ble musiker?

Otto Winter-Hjelm. Ung, lovende og litt skeptisk.

Otto ble født den 8. oktober 1837, i Aker (nå Oslo). Som mange borgerskapsfamilier var også Winter-Hjelm-klanen svært musikkinteressert. Etter å ha tatt artium på Katta gikk unge Otto videre med studier i teologi, men musikkinteressen tok etterhvert overhånd. Etter to år som teologistudent reiste han til Leipzig for å studere der, ett år før den litt yngre Edvard Grieg kom til byen. Så, et par år senere, reiste han igjen til Tyskland, denne gangen Berlin, for å studere på den berømte pianisten Theodor Kullaks akademi. Her skulle forøvrig også hans elev Agathe Backer Grøndahl studere noen år senere.

Han var i Berlin i nesten halvannet år, og under oppholdet der skrev han, som aller første nordmann, en symfoni. Så vendte han hjem, full av pågangsmot og idealistisk optimisme (stikkordene var #folkeopplysning og #nasjonsbygging), og han fikk urfremført sin Symfoni i B-dur i Gamle Logen i Christiania. Musikklivet den gang bestod ofte av private eller halvoffentlige konserter, men da han ble dirigent for Det philharmoniske Selskab fikk han gjennom at i alle fall noen av konsertene skulle være offentlige – tilgjengelige for alle. Ikke nok med det, da han 27 år gammel opprettet en musikkskole, sørget han for at skolen tilbød gratis timer til de «ubemidlede». Musikk til alle! Hvilken idealist!

Anna Louise Winter-Hjelm i 1910.

Han giftet seg da han var i slutten av tjueårene med den seks år yngre Anna Louise Wilhelmine Pignol. På denne tiden rakk han også å starte et musikkakademi, og etterhvert fikk han med seg Edvard Grieg på prosjektet. Det skulle være et «høyere akademi samt seminarium for utdannelse av lærere og lærerinner». Skolen underviste i bl.a. piano, fiolin, cello, sang, korsang, musikkteori og musikkhistorie. Et kjært tiltrengt tilskudd til et musikkliv som den gang i stor grad bestod av mer eller mindre dyktige amatører. Dessverre fikk akademiet kort levetid da Grieg reiste utenlands.

Den unge Grieg hadde en tid Christiania som hjemmebane på 1860-tallet. Vrient å innrømme for enkelte Bergensere.

Men Winter-Hjelm stod på flere ben. Han fikk nå urfremført sin andre symfoni. Satsene hadde titler som «Vikingeliv» og «Livet til fjelds». Morgenbladet omtalte musikken som «helt igjennom norsk i sinn og skinn». Det er ikke til å stikke under en stol at vi nordmenn av 2020 kan få inntrykk av at Grieg alene stod for folkemusikk i den klassiske musikken. Otto Winter-Hjelm er ett av mange eksempler på at de var flere. For ham ble det også viktig at barna skulle få ta del i nasjonsbyggingen. Winter-Hjelm laget et pianohefte for elever med norske folketoner i stigende vanskelighetsgrad. Dessuten var han en viktig forkjemper for å få norsk folkemusikk inn i læreplaner for skolen. Hans musikalske Real-ordbok (man antar det uttales med trykk på a’en, ikke e’en) var ett av mange eksempler på hans engasjementet for å spre kunnskap om musikk.

Musikalsk folkeopplysning lå Otto Winter-Hjelms hjerte nært.

Årene som teologistudent fikk han etter hvert på sett og vis bruk for. 37 år gammel ble han organist i den da vel 20 år gamle Trefoldighetskirken. Stillingen overtok han etter Carl Arnold, en viktig musiker i hovedstaden. Med involveringen i kirkemusikklivet skulle han nå også bli sentral i den såkalte Salmesangstriden.

Det var studentersangforeningens dirigent Johan Didrik Behrens som sparket igang debatten med sitt skrift Om den lutherske Salmesang og dens Gjenindførelse i Den norske Kirke (1858). Ludvig Mathias Lindemann meldte seg på og tok til orde for den såkalte «belivede koral», med litt mer punkteringer og schwung over melodiene, kan man se for seg. Behrens og Winter-Hjelm ønsket derimot å restaurere de lutherske koralene tilbake til deres opprinnelige form. Den konservative leiren, der altså. Den gang ble det Lindemans side som tilsynelatende vant striden. Men hvis man ser norsk salmesang over de neste hundre årene ble det nok i det store og det hele Winter-Hjelm og hans meningsfeller som fikk rett, og de rytmiske strukturene i reformasjonstidens salmer ble ikke tuklet så mye med. Mye tyder på at Winter-Hjelm og hans medsammensvorne hadde rynket på nesen over Bjørn Eidsvåg og Odd Nordstoga i salmeboka.

86 (verken flere eller færre) korte og lette Præludier.

For selv om Otto Winter-Hjelm var komponist, formidlet han også i stor grad musikk i skriftlig form. Han holdt forelesningsserier på Universitetet, og var alltid synlig i den offentlige debatt dersom det gjaldt noe musikalsk. Så ble han da også etter hvert fast musikkritiker i Aftenposten, en stilling han forvaltet i nesten 30 år.

Det er først og fremst som musikkanmelder jeg har møtt på denne mannen. Sjansen til det er jo også stor, for han skrev altså kritikker over flere tiår, og han skrev ofte mye. For Otto Winter-Hjelm var ikke en mann av få ord. Han ble kjent for å skrive særdeles lange og snirklete setninger. Og den som stikker frem sin nese i offentlighetens lys, risikerer å bli hatt litt moro med. Vittighetsbladet Vikingen påpekte for eksempel at i en anmeldelse av en av Fru Agathe Backer Grøndahls konserter bestod den tredje setningen av 139 ord (dette er jo kraftig kost selv for den mest entusiastiske musikkelsker). Bladet tok ikke sjansen på på sitere hele setningen, «thi, det kunde hænde, at nogen af vore Læsere faldt på at læse det høit, og så risikerede han at miste Pusten og vi at miste en Abonnent».

Forordet i Winter-Hjelms musikalske Real-ordbok. Unnskyldninger for egen korthet. Boka er forøvrig ikke spesielt kort.

Otto Winter-Hjelm var altså gift, men vi kan lure på hva hans kone mente om hans begeistring for sin tidligere elev Agathe Backer Grøndahl. Camilla Hambro siterer ham i sin doktorgradavhandling om Backer Grøndahl: «Hva kan han egentlig ha ment med at Backer Grøndahl kom «blond (!), rank og rolig» inn på podiet for å føre ham «viljeløs med sig» til en «fantasiverden» hvor hun «fortæller om sine Syner»?» Hambro skriver så at i en annen anmeldelse påpeker Vikingen hvor fengslende Winter-Hjelm opplever henne i konsertsituasjonen, deretter skriver han at hun burde spilt på et «opretstaaende Brødrende Hals-klaver». Vikingen opplever at dette opprettstående virker litt «mistænkelig» sammen med all Winter-Hjelms begeistring. Kremt.

Pianospillende blondine. Agathe Backer Grøndahl på 1890-tallet.

For Otto var konservativ, og med sitt lange skjegg og sine briller, eller var det pincenez? Ja, han konservativ ut (se høyre hjørne på bildet under). Han var et lett mål for dem som ønsket å harsellere. Og harsellert ble det. Men som kritiker holdt han på sitt konservative ståsted, og han fikk aldri sansen for moderne komponister som Debussy, Strauss og Wagner.

Johannes Haarklou og Otto Winter-Hjelm til høyre som brannslukkere. De ville ha seg frabedt det de kalte Griegs kanonisering av norske komponister under musikkfesten i Bergen i 1898. Grieg sitter på selvforherligelsens pidestall sammne med blant andre Svendsen og Backer Grøndahl.

Som kritiker var Winter-Hjelm innflytelsesrik, det er det ingen tvil om. Som komponist bidro han med en rekke interessante verk. I 1863 skrev han for eksempel Thormod Kolbrunarskald for dobbelt mannskor og orkester til Det norske Studentersamfunds jubileum det året. I 1883 kom Luther-kantaten ved 400-årsjubileet for Luthers fødsel og i 1897 universitetskantaten Lyset med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten skrev han romanser, klaverstykker, mannskorsanger, orgelmusikk og en samling med 20 norske folkeviser og -danser for fiolin og piano.

Otto Winter-Hjelm hadde meninger om det meste, han var kompromissløs, han var et arbeidsjern av dimensjoner og en idealist som brant for å få musikk ut til folket. Og han var skrekkelig konservativ. Men gjør det noe, da? Kanskje han egentlig burde vært født 50 eller 100 år tidligere. Som 90-åring uttalte han typisk nok at «tiden er igrunden fremmed for mig».

Folk som Otto Winter-Hjelm forsvinner ofte sakte, men sikkert ut av historien. Kanskje vi hadde trengt hans brannslukning også videre utover 1900-tallet, for den kanoniseringen han kritiserte Grieg for har jo i stor grad holdt seg. Det er ingen som snakker om komponisten Winter-Hjelm i dag. Men, vent! Det stemmer ikke helt. I fjor slapp faktisk Kringkastingsorkesteret og dirigent Miguel Harth-Bedoya plate med Otto Winter-Hjelms to symfonier! Løp og lytt!

Otto Winter-Hjelm startet sitt musikalske virke i Christiania på 1850-tallet og var organist i Trefoldighetskirken helt frem til 1921. Det må kunne kalles en mannsalder og vel så det. Få satte sitt preg på norsk musikkliv som ham. Man kan håpe at Kringkastingsorkesterets utgivelse bare er en start, vi vil høre kantatene, orgelmusikken, mannskorsangene! Otto ville ha musikken ut til alle, men jeg sier: Winter-Hjelm til folket! Konservative menn, lenge leve!

Kilde er først og fremst Store norske Leksikon.

Teaterattentatet

Skyt ikke dirigenten! (Og spill for all del ikke «Ja, vi elsker» i moll.)

Det er mye artig fakta der ute, og en type som dukker opp stadig vekk i mine mer norskorienterte musikkhistorieeskapader er Per Winge. Han dirigerte koret jeg synger i, KSS (Kvindelige Studenters Sangforening), fra 1912 til 1928, dessuten fikk han oppgaven med å overta DnS (Den norske Studentersangforening) rett etter at den temperamentsfulle og ambisiøse Ansgar Guldberg hadde stukket av med korets beste sangere og dannet sitt eget kor. Korsang handler ikke alltid bare om korsang.

Flott type. Kler bart.

Som arrangør og komponist gjorde Per Winge også et betydelig arbeide, noe av det han skrev synges fortsatt av studentersangforeningene i dag, men det er jo rent ut en tragedie at hans «grisefestkantate» skrevet til studentersamfundet i 1883 er gått tapt.

Per var Oslo-gutt, gikk på Katta og studerte jus. Men han var også aktiv amatørpianist og endte opp med å reise ut for musikkstudier i Leipzig og Berlin på 1880-tallet. Han kom hjem til jobb som dirigent for Musikselskabet Harmonien i Bergen og flyttet så videre til Drammen der han blant annet var organist i Bragernes kirke. På 1890-tallet fikk han innpass i hovedstadens musikkmiljø og fikk etter hvert stillingen som kapellmester på selveste Christiania Theater.

Og det var her på Christiania Theater at dramatikken skulle finne sted. I dobbel betydning, om du skjønner. I 1897 skulle nemlig Gunnar Heibergs skuespill «Folkeraadet» settes opp.

Musikken til stykket ble skrevet av engelskmannen og norgesvennen Frederick Delius som tilbragte 20 lange somre i Norge. Han knyttet nære vennskapsbånd med Christian Sinding, Johan Halvorsen og ekteparet Grieg. Disse fem ble en liten gjeng og var særlig glad i å samle seg rundt kortspillet whist (se under). Grieg var meget begeistret for denne «norgesgale» Delius: «Han har vært fire ganger i Norge og sover under åpen himmel på Hardangervidda i fjorten dager.» Delius var jo mer norsk enn Grieg var! De to gikk flere fjellturer sammen.

Nina og Edvard Grieg, Johan Halvorsen, Frederick Delius og Christian Sinding spiller whist julen 1887.

Tilbake til Christiania Theater og slutten av 1890-tallet. Det begynner å nærme seg unionsoppløsning, og det er steile fronter i landet. Heibergs skuespill «Folkeraadet» blir beskrevet som en satirisk komedie om unionsstriden, hvor «skyteskiven er nasjonalt skryt og hykleri». Innholdet i seg selv var i utgangspunktet ganske provoserende for tilhengerne av unionsoppløsningen, men musikken, som Per Winge dirigerer, er det som skal gjøre utfallet.

«En mellemagt i Christiania Theater» (1899) av Gudmund Stenersen (1863-1934)

I salen er stemningen allerede anspent, og når «Ja, vi elsker» begynner å klinge fra orkestergraven, i en parodierende, nesepekende versjon i moll, ja da klikker det for 25 år gamle Albert Tønnessen på første rad. Han reiser seg målrettet opp, hever armen og peker en revolver rett mot ryggen til Per Winge, et gisp går gjennom salen, og han skyter tre skudd. Kaos utbryter. Mange løper mot utgangen, korsettsnørte kvinner besvimer, men vent! Per Winge lever! Hvordan kan det være mulig?

Landskapsmaler Albert Tønnessen fra Flekkefjord hadde brukt løskrutt.

Men hvorfor gjorde han dette? Forfatteren av boka «Delius and Norway» foreslår to grunner. Den ene er at det var for å imponere sin bror som nylig hadde blitt arrestert etter demonstrasjoner i Christiania og blitt bøtelagt 20 kroner. Albert ville vel være enda tøffere. Den andre grunnen er at han ville ha navnet sitt i avisa. Det funka jo. Jeg googlet ham forresten, og du kan for eksempel se noen av arbeidene han gjorde med gamle kirkeutsmykninger i Holt (Tvedestrand), Sollia (Østerdalen) eller Årdal (Ryfylke) kirker. All PR kan se ut til å være god PR.

Tønnesen restaurerte gamle kirkemalerier, men han jobbet også i andre formater. Som her i Lesja kirke der han trolig utformet dette «Pude-betræket».

Dagen etter hadde Albert Tønnessen forøvrig fått summet seg litt og formulerte noen store ord til avisene om at det var en skam at nordmenn skulle høre den musikken bli fremført kveld etter kveld. Og at han var den mannen som ene og alene hadde klart å stoppe det. Og pressen? De kjøpte det og tok hans side. Tønnessen var fattig kunstner og sonet sin straff i fengsel fordi han ikke hadde råd til å betale boten på 200 kroner, og det ble sagt at cellen hans var overstrødd av blomsterhilsener. «Du har renset Thalias tempel!» skrev en hovedstadsavis.

Delius trakk musikken sin, mistet kontakten med mange av sine nære norske venner og forsvant ut av norsk musikkhistorie. Dessverre.

Per Winge overlevde. Og fortsatt å dirigere, komponere, arrangere, undervise, synge og ha en finger med i spillet i det meste i Christianias musikkliv. Han har forsvunnet ut av den offentlige bevisstheten i dag, men i det minste kan han jo bli husket for å være den eneste dirigenten som noen gang har blitt beskutt fra en norsk konsertsal.

Kilder: Norsk biografisk leksikon, boka «Delius and Norway» og Klassekampen-artikkelen «Komponisten Norge glemte».

Kvindelige Studenters Sangforening og Per Winge. På turneer hendte det at folk lurte på hvordan Per Winge turde reise rundt som eneste mannfolk med så mange kvinner. Det falt ham aldri inn at det skulle gjøre noe. Men da det en gang ble foreslått å få en mannlig akkompagnatør med på turné, sa han forferdet:
«Men hva skulle vi gjøre med et mannfolk!»

Koronaturene 2/20. 21. mars. Krokhol-Haugerud.

Ny lørdag i koronaens tid. Hva med å følge opp suksessen etter forrige helg?

Det som allerede var glemt fra sist var følelsen dagen derpå. Det gjorde vondt. Søndagen ble tilbragt på sofaen, det var godt det var pandemi, for vi hadde ikke hatt mulighet til å foreta oss noe som helst fornuftig. Men nå var dette så godt som forduftet. For nå ville vi gå langt, og kanskje enda lengre. Østmarka på tvers sist, hva med på langs denne helgen?

Det ble bussen mot Enebakken, og vi gikk av ved golfbanen på Krokhol. Nå var vi helt sør i Østmarka, et område jeg kun har vært noen ganger på ski tur/retur Haugerud-Vangen på 90-tallet. Ellers var dette helt nytt for oss begge. Spennende!

Turmulighetene er mange.

Krokhol er ikke bare vanlig golfbane, men også med bane for frisbeegolf. Dette gjorde at området føltes ganske hasardiøst, og selv om det ikke var så mange ute var jeg litt ekstra oppmerksom på eventuelle flyvende sendeplater og golfballer da vi passerte banene. Vi kom oss trygt over, og fant en fin blåmerket sti inne i skogen.

Trolsk skog langt sør i Østmarka. .

Dette var skikkelig eventyrskog, grønt og frodig og mosete og fint. Vi satte kursen østover. Stien gikk opp og ned, og på veien innover passerte vi Paddetjernet, der det ble en liten hvil i det fine været.

Turgåer ved Paddetjernet. Fortsatt litt is på vannene.

Østmarka er ofte ganske morsom å gå i på tvers. Mye opp og ned! Denne gangen var det foreløpig mye mindre is og snø enn forrige helg. Alle var enige om at det måtte være fordi vi var i mye sydligere strøk denne lørdagen. Det hjalp litt på fremdriften.

Her fant vi også en morsom stein som vi skulle innom noen uker senere også.

Fortsatt frodig og fint. Og bakkete.

Da vi passerte skilt til Svartoren bestemte vi oss for å gå en liten omvei. Svartoren er nemlig et langt, smalt vann i Østmarka som har sin egen tauflåte! Dette måtte vi få med oss. Det viste seg å være like smalt som vi mistenkte, og flåten må vel ikke trekkes mer enn halvannen meter. Men flåte er flåte! Heldigvis hadde isen smeltet nok til at vi fikk fart på farkosten (i den grad det var mulig å få fart på den). Ett av turens høydepunkter.

Så ble vi, på en liten, bakkete sti, gående rett bak en terrengsyklist. Vi gikk fortere enn hun syklet. Jeg har egentlig ikke skjønt den der syklingen som enkelte insisterer på å utføre helt uavhengig av terreng, årstid og føre. Men jeg har jo ikke prøvd det selv, altså. Kanskje det er gøy? På denne ruta vil jeg i alle fall anbefale føtter.

Så kom vi over dette. Disse gresstustene ble raskt døpt «blondiner». Sånne velfriserte formasjoner skulle vi treffe igjen på flere senere koronaturer, oftest i form av mosemyke «grønndiner». (Litt makabert med disse hodene hvis man tenker seg om, så da er det best å ikke gjøre det.)

Vi var nå i godt driv nordover, passerte Skjelbreia, Eriksvann og nådde sørenden av Sør-Elvåga. Fine stier, og færre og færre folk jo lenger inn i marka vi kom.

Frisk, norsk ungdom i motbakke.

Spinnern verneområde var flott å passere gjennom, dette forbinder jeg mest med noen eksotiske såkalte «fjernposter» i Ola-Dilt, Oppsal Idrettsforenings turorientering. Sikkert et morsomt område å orientere i, for fortsatt var det mye av den samme trolske eventyraktige skogen som lenger sør.

Så nådde vi frem til Bamsebo. Hytta eies av Oslo Røde Kors Hjelpekors. Turgåeren til venstre på bildet har da også vært her flere ganger med hjelpekorpset. Strålende beliggenhet ved Smalvann, rett nordøst for Østmarkskapellet. Turgåeren til høyre i bildet syntes det var noe merkelig kjent med dette stedet. Jeg har et vagt minne fra min første, siste og eneste speiderleir (småspeidern var nemlig ikke så morsomt når man hadde bror som var mye eldre og dro på gilde jamboreer på den andre siden av verden). Det minnet består i at jeg sitter oppe på en hems med beina ut av et smalt vindu oppe ved mønet. Selv om minnet er at det var minst ti meter ned fra det vinduet er jeg rimelig sikker på at det må ha vært denne hytta, og vinduet man ser oppe i andre etasje bak oss. Pussig déjà vu-følelse.

Vi hadde vel gått godt over en mil nå, dagen var litt på hell og det ble kjøligere i vårlufta. Men nå var vi i siget. Det var en sånn følelse av at vi hadde tiden fullstendig fri foran oss. Verden er stengt, kalenderen er tom. Hvor langt klarer vi å komme denne gangen?

Så var vi endelig fremme ved det sørøstre hjørnet av Nøklevann. Skøyteisen var definitivt ikke trygg lenger, så vi fulgte grusveien på østsiden.

Blåveis

Lav sol, et kaldt drag i luften, men det luktet skogbunn og mose. Fuglene sang løfterikt om lysere kvelder og blåveisen tittet frem flere steder. Vårkveld i skogen! Og vi hadde ingenting å rekke.

Idyllen ble litt brutt av en brannbil som var på vei inn grusveien ved Nøklevann. Det så ikke så lett ut å komme seg inn der med stor bil. Disse første helgene i «koronaen» må det ha blitt fyrt opp flere bål i Oslomarka enn noen gang. Ikke rart noen kom litt ut av kontroll. Heldigvis hørte vi ikke noe mer om det, antakelig fikk de slukket bålet.

Nå begynte beina å bli slitne, og det begynte for alvor å bli mørkt. Om vi svingte til venstre i nordenden av Nøklevann kom vi dit vi endte forrige helg, der var ikke veien lang bort til Ulsrud T-banestasjon. Men det var jo ikke langt til Haugerud. Da ville vi ha kommet til nordenden av Østmarka. Og vi kan jo ikke gå til samme sted som sist. Vi skulle ikke bare fortsette, da?

Lutvann og Groruddalen sett sørfra

Vi fortsatte. Opp langt bekken og til sørenden av Lutvann. Opp Hønsestigen, et navn jeg ikke er helt sikker på om er et navn flere enn min mormor og hennes etterkommere bruker. Bratt var det, men ennå var det litt dagslys. Så kom vi opp på den fine stien langs vestsiden av Lutvann. Vi kunne skimte flere bål oppe i åsen på den andre siden av vannet. Magisk stemning med en mildt rødmende himmel over Groruddalen i nord.

Om det ikke hadde vært mørkt før, så var det mørkt nå. Hodelykter hadde vi ikke. Det er grenser for hvor godt nattsyn man har. I skogen blir det mørkt nå sola forsvinner. Heldigvis var det ikke så mye is og snø igjen, men litt glatt var det. Vi stavret oss bortover stien, med litt hjelp fra mobilllys innimellom. Så tok vi til venstre, og var ganske fornøyde da vi øynet lysløypa mellom trærne. Den fulgte vi ned til Lille Wembley, og deretter ble det T-bane fra Haugerud.

Så klarte vi det faktisk: Østmarka på langs! Hva blir det neste?

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Krokhol: Kl. 10.45

Ankomst Haugerud: Kl. 20.30

Varighet: 9 t 45 min

Antall skritt: 42.000

Antall kilometer: Ca. 25

Koronaturene 1/20. 14. mars. Blystadlia-Ulsrud.

Hva annet skulle man finne på i mars enn å komme seg ut?

Etter at et litt mystisk virus hadde slått meg helt ut i hele februar i fjor, var jeg rimelig klar for å ta verden med storm igjen i mars. Endelig var formen god nok til at jeg kom i gang med ny soloturné. Denne gangen skulle jeg virkelig skru på sjarmen og tilby mine favorittkomponister i kombinasjon med artige anekdoter, røverhistorier og generell musikkhistorierelatert humor. Konsertturneen «Skyt ikke pianisten» rakk å ha premiere tirsdag 10. mars, og jeg håpet i det lengste at jeg skulle få spille konsert i Haugerud kirke dagen etter, men det kom nye regler for arrangementer omtrent hver time. Onsdag formiddag skjønte vi at det bare var å avlyse.

Min første tanke var at «nå stenger alt ned». Og jeg ville jo spille! Flygel hadde jeg hjemme. Men hvordan nå ut til folk? Jeg småløp opp til musikkbutikken 4Sound på Schous plass, fikk litt sympati av mannen bak disken og dermed litt rabatt på en utstillingsmodell av et kamera med god lyd. Kontakten med omverdenen var sikret. Nå kunne koronaen bare komme. Torsdag 14. mars dro jeg innom Operaen der jeg jobber og gjorde et opptak av hele konserten. Så la jeg den ut på nett, under folkefinansieringssiden bidra.no. Konserten var spilt, og verden stengte ned. Hva skulle man så ta seg til?

Mye snø igjen i skogen.

Lørdag 14. mars sto Oslo sentrum ganske stille, men vi tenkte at det var innafor denne morgenen å ta buss mot Enebakk, at det antakelig ikke ville være store folkemengder der. Men Enebakk-bussen var forsinka, og vi hev om på planene og tok i stedet bussen til Blystadlia i Lørenskog. Vi var vel også omtrent de eneste på bussen. Etter en liten halvtime var vi fremme opp ved blokkene og Kiwi-butikken. Jeg hadde funnet frem et gammel papirkart, i tillegg til at vi tidvis brukte ut.no. Den gir deg også umiddelbar svar på hvor du er hen, hvis dekningen er sånn noen lunde. Med det gikk vi avsted. Tilbake der bussen hadde kjørt opp, over veien og inn i skogen.

Været hadde vært ganske mildt de siste dagene, og på Sørenga hadde det nesten vært sommerstemning. Så byfolket var ikke helt forberedt på hvor mye is og snø det egentlig var i skogen. Vi famlet oss opp de glatte bakkene, observerte en del folk som skled like mye som oss, men passet på å holde god avstand. Kondisen fikk også kjørt seg litt, men på Bjønnåsen ble dette belønnet med fantastisk utsikt vestover.

Flott utsikt utover Lørenskog!

Vi fortsatte sørover og ned bakkene og mot det sørøstre hjørne av Åmotdammen. Planen var egentlig å gå over Ramstadslottet, der jeg hadde vært en gang på nittitallet som elev på Steinerskolen i Lørenskog. Men selv på sørsiden av Bjønnåsen var det veldig mye is og snø. Det var rett og slett ganske vanskelig å gå der, og så bratt at det føltes litt uforsvarlig å skulle fortsette opp en like bratt bakke på nordsiden av en kolle, med antakelig enda vanskeligere føre. Så vi bestemte oss for å fortsette videre sørøstover, i lavere terreng.

I turfølget har vi en gammel speider og en gammel orienteringsløper, og det ble tatt for gitt at kartlesing og retningssans var ganske på topp. Men her gikk vi litt feil, gitt, og fikk en liten sving innom stien nord for hjørnet av Åmotdammen. I likhet med Bjønnåsen var det en god del folk som hadde funnet veien hit, og jeg vil vel si at det i det hele tatt var en ganske hyggelig stemning. Passerende turgåere holdt avstand, men var enda litt mer på hilser’n enn en gjennomsnittlig lørdag i skauen, virket det som. Og de samtalene vi overhørte fra forbipasserende dreide seg om korona, korona, korona.

Tilbake på rett kurs igjen kom vi over et skilt til Blåtjerngrana, men her klarte vi rett og slett ikke å finne treet for bare skog. Men Blåtjern fant vi! Fint lite tjern såvidt innenfor Ramstadslottet naturreservat. Sola skinte, klokka var rundt ett og vi syntes det passet godt å ta en liten kafferast her. Frem med termos, matpakke og sitteunderlag.

Kaffepause i sola.

Så fikk vi fart på oss, og det var fint å kunne lange litt ut i flatere partier. Etter en stund kom vi til Losby der golfbanen foreløpig var ganske godt isolert under snøen. Også her møtte vi mange blide turgåere. Videre sørvestover på vei fordi Fiskelausa og Drettvann (gode navn på rekke og rad). I nordvestre hjørne av Drettvann tok vi til høyre og fulgte Halssjøen oppover i retning Mariholtet.

Dokumentasjon av turgåere ved Halssjøen.

Nå hadde vi vært ute i en del timer, og begynte å kjenne det litt på energinivået. Løsningen ble en skikkelig matpause, og etter den fant vi ut at vi egentlig hadde en del krefter igjen. Men nå begynte vi å bli litt lei av vei. Det var langs Halssjøen at vårt slagord «vei grakser hælen, sti er godt for sjelen» ble født. Man kan bli ganske sliten i beina av å gå på grusvei, dessuten er det jo kjedelig i lengden! Selv om man kanskje går litt saktere gir sti variasjon både for føtter og hode.

Det hadde begynt å skumre litt da vi endelig kom frem til Elvåga i femtiden. Nydelig kveldshimmel og utsyn nedover Sør-Elvåga var god belønning for foreløpig strev.

Sør-Elvåga i vårskumringen.

Det virket som om Mariholtet faktisk hadde vært åpent tidligere samme dag, men vi var for sent ute og trasket videre. Nå hadde vi fått nok av vei og tok stien over mot Sarabråten. Endelig litt mykere underlag!

Vi støtte til og med på en gammel pekt opparbeidet vei, kanskje anlagt i Sarabråtens storhetstid? Det var godt å nærme seg kjente trakter, for dette var hovedåstedsområdet for søndagsturene i min barndom. Stien begynte nå å helle nedover igjen, og vi kunne skimte at sola var på vei ned i vest foran oss.

Vårsola på vei ned der fremme.

Så kom vi frem til det gamle vannreservoaret, et sikkert tegn på at vi nærmet oss Sarabråten. Reservoaret ble bygget for å sikre vintervann. For Thomas Heftye som kjøpte stedet på 1850-tallet var både forretningsmann, selskapsløve og friluftsentusiast. Han gjorde husmannsplassen Sarabråten om til et feriested, og listen over celebre gjester som var innom er lang. Det var jo virkelig et godt stykke fra Christiania sentrum og ut hit, men med egen hjuldamper (med navnet «Sara»…) over Nøklevann og en litt småjålete anlagt vei var det ingen sak.

Den flotte sveitservillaen fra 1897 er dessverre revet, men ruinene kan man fortsatt se. Min mor som også er vokst opp på Haugerud husker kuskeboligen som sto frem til 1971 da den dessverre brant. Vant som jeg er med å gå forbi Sarabråten tok jeg ikke bilde av selve plassen denne gangen, så da får jeg bare oppfordre ivrige lesere til å oppsøkte stedet selv. Men utsikten over Nøklevann, den fikk jeg tatt bilde av!

Kveldshimmel over Nøklevann.

Klokken var nå seks, og vi gikk nå ned «Mærrapina», bakken som ikke var hestenes favoritt i Heftyes dager, og som strengt tatt ikke har vært noen personlig favoritt på ski i oppveksten heller, og rundt nordenden av Nøklevann. Så var det opp bakkene på vestsiden, og opp «Korketrekkeren», brua som Heftye fikk bygget. Det begynte for alvor å bli mørkt nå, men heldigvis hadde var det lysløype, hvert fall deler av veien. Forbi Ulsrudvann, og så var det slutt på papirkart og Ut.no-appen og over på Google maps for å finne korteste veien til T-banestasjonen. I sjutiden kunne vi endelig sette oss, ganske gode og slitne, ned på setene i en helt tom t-banevogn.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Blystadlia: Kl. 11.00

Ankomst Ulsrud: 18.30

Varighet: 7t 30 min.

Antall skritt: 38.000

Antall kilometer: Ca. 20