Koronaturene 9/20: Røyken-Slependen 3. mai

Etter tirsdagen i den foregående uken var stemningen nesten euforisk. Jeg hadde vært på Newtone Studio på Kalbakken og spilt inn musikk av Agnes Ida Pettersen, og ikke bare solostykker, men samspill med folk! Den gode stemningen ble med inn i helgen, og søndag morgen var vi morgenfriske og klare for nye eventyr.

Avmarsj fra Sørenga ti på åtte!

På åtte turer hadde vi utforsket en god del skog rundt Oslo, nå dristet vi oss til å reise litt lenger. Jeg bodde i Røyken kommune fra 2010 til 2017 og utforsket skremmende lite av Kjekstadmarka den gang. Nå var det på tide å bli bedre kjent der, under parolen «bedre sent enn aldri».

Morgenstund.

Litt over åtte hoppet vi på toget mot Spikkestad. Noen var mer morgenfriske enn andre, men med femti minutters reisetid var det god tid til en liten høneblund.

Oversiktsbilde.

Kjekstadmarka strekker seg fra Røyken i sør til Lier og Asker i nord, og vi hadde tenkt å krysse den på langs. Hvor lang tid dette skulle ta var vi litt usikre på, så etter det skulle vi bare se an hvor langt vi ville fortsette.

Nede på stasjonen.

Klokken ni var vi klare for avmarsj. Selv om jeg var godt kjent med både Røyken stasjon og matbutikkene i nærheten hadde jeg liten peiling på veien til skogen. Vi hadde med både papirkart og ut.no-app. Det første vi gjorde var å gå ned til Kiwi-butikken, så tok vi til venstre inn Heggveien og fulgte den oppover.

Den smale sti.

Ikke overraskende var det meget stille og rolig denne søndagsmorgenen. Knapt et menneske eller en bil å se. Været var fint, og etterhvert var vi helt oppe i området som kalles Kleiverfeltet.

Utsikt!

Nå bredte Røykenbygda seg ut foran oss, og dette skulle vise seg å bli det første av mange utsiktspunkter på turen.

Rett inn fra dette boligfeltet lå den idylliske vesledammen, og herfra var turstiene tydelig skiltet. Vi kunne gått fra Spikkestad også, men vi ville utforske Svartvannsåsen som ambisiøst nok er omtalt som «Kjekstadmarkas Besseggen».

Skogvesenet.

Foreløpig gikk det jevnt oppover på godt opptråkkede stier. Med jevne mellomrom møtte vi på trær som glodde på oss. Så ble det brattere, og vi nærmet oss Svartvannsåsen.

En rute for de modige.

Dette smale åsdraget var flankert av en bratt skråning særlig på vestsiden, og vi kunne se at Svartvann som lå langt der nede fortsatt var dekket av is. I veggen var det visst flere muligheter for å klatre i tau, men vi syntes det så litt vel bratt ut og valgte å holde oss til taufri sti.

Fjordutsikt.

På vår høyre side så vi nå langt nordøstover, helt til Oslofjorden! Sammenligningsmessig er Besseggen kanskje å ta litt hardt i, men flott og litt dramatisk var den, Svartvannsåsen.

Utsikt på venstre hånd.

Det var flott å gå bortover denne eggen (eller egglignende åsen), og snart fikk vi også se langt andre veien. Det måtte være Lier vi så mot langt der borte.

Høyspenten.

Nå svingte stien litt, og vi krysset under store høyspentledninger som går på skrå gjennom hele Kjekstadmarka. Så kom vi til noe vi ikke visste at vi kom til å komme til: Blåfjell!

Blåfjell naturreservat.

Under siste istid skal vannet under isen ha slipt ned fjellet over flere tusen år. Resultatet er blankskurte svaberg midt inne i skogen.

Akebakkepotensiale?

Vi fulgte stien gjennom store områder med glatt granitt med Oslofjorden som bakteppe. Merkelig, og veldig flott!

Etter et par timer på tur nådde vi nå den gamle kommunegrensa til Asker. Her merket vi også at skogen og landskapet forandret seg litt.

Pilegrimsledskilt og kommunegrense i ett.

Generelt ble stiene våtere. Det ble enkelte steder så vått at vi døpte om hele kommunenavnet til «Vasker».

Kulturlandskap.

Vi tråkket oss gjennom gjørme og myr og kom nå ut på Stinaløkka. Klokken nærmet seg tolv, og vi bestemte oss for å ta en rast.

Kost og losji.

Nå begynte den turgåeren som ikke hadde sovet på toget å gjespe litt. Denne turgåeren hadde muligens kommentert til resten av turfølget at det å ha med et helt liggeunderlag på en dagstur var mye å dra med seg. Men ingen klaget på det liggeunderlaget nå.

Etter en god pause krysset vi Styggedalsbekken og kom over på en asfaltvei. Vi fulgte Verkensveien nordover med Vardåsen foran oss.

Nå kom vi frem til de ærverdige bygningene ved Dikemark sykehus. Det ble grunnlagt i 1898 og hadde på det meste 800 pasienter. I 2012 ble 36 av bygningene med uteområder fredet.

Til tross for denne fredningen så få av byggene til å være i bruk eller bli vedlikeholdt i noe særlig grad. Håper dette blir tatt tak i før det er for sent!

Nå fulgte vi veien oppover blant bygningene i lia der veien het Sykehusveien (noen ganger kan det være greit å kalle en spade en spade), og så var vi inne i skogen igjen.

Opp!

Som halvt Askerbøring begynte jeg plutselig å tvile på mine lokalkjennskaper da kartet viste at vi var på vei opp Vardåsen. Kartet viste seg å stemme, man har nemlig gitt to åser ved siden av hverandre samme navn! Meget forvirrende.

Litt useriøst.

Vi kom over åsen og fortsatte nå ned mot Oppsjø og Drengsrud. Ved Svarteputt tok vi en liten pause og hvilte beina.

Badevann med nærhet til E18.

Flere barnefamilier hygget seg ved Svarteputt denne søndagen. Man skal holde hviledagen hellig og huske å ta det med ro og kose seg, men kan jo heller ikke gi seg etter at man bare har vært på tur i noen timer. Dagen var ennå ung. Vi bestemte oss for å la søndagskos være søndagskos og entre Vestmarka.

Lykkens portal. Undergang under E18.
Asker-tægging.

Klokka var to da vi kunne fortsette turen på idylliske veier omkranset av hvitveis og sus fra motorveien.

Vårvakkert!

Vi passerte noen fine gamle hus og deretter utkanten av Asker golfbane.

Etter en god stund med flatmark ble det nå bratt, og vi fulgte skilting opp bakkene mot Høgås.

Pust, pes.

Heldigvis fikk vi litt igjen for oppoverbakkene, mellom trærne fikk vi nemlig flott utsikt ned mot fjorden.

En viss belønning for strevet.

Været så langt hadde vært veldig fint, men nå begynte det å skye mer og mer til. På toppen av Høgås skimtet vi også regnvær i det fjerne.

Nå bar det ned igjen til Bergsmarka der vi fikk noen hundre meter på Solliveien vestover før vi på nytt tråkket oss oppover en fjellside.

Denne gangen var det Furuåsen som skulle forseres, og da vi kom frem til Hovdehytta på toppen var det på høy tid med middag.

Trikset med oppgradert posemat hadde vi med på denne turen også. Purre, løk og krydder gav både smak og konsistens til en ellers litt stusselig smaksopplevelse. Ventesolbærtoddy gjør at man ikke faller for fristen av å begynne å spise for tidlig. Litt ekstra vann og litt ekstra venting, et voìla! Middag.

Klokken nærmet seg fem da vi la i vei bakkene i retning Lille Sandungen. Vi fikk et siste glimt av utsikten før vi var nede i «Vasker» kommune igjen.

Denne turen hadde så langt bydd på Besseggen, blankskurte svaberg og storslått utsikt. Nå syntes vi det tapte seg litt, skulle vi være helt ærlige.

Lille Sandungen.

Vi prøver å ikke ha for vane å snakke stygt om stien vi går på eller skogen vi er i, fordi dette sannsynligvis kan bite oss litt i halen (snublerøtter, aggressive enter, etc.). Men her var vi alle enige om at Vestmarka i alle fall der og da ikke var turens høydepunkt.

Vi fulgte skiløypa videre til Store Sandungen, og kjente at det var både kjølig og et snev av regn i lufta. Det føltes tungt og trått i denne skogen.

Store Sandungen.

Nå skal ett og annet sies til Vestmarkas forsvar. Klokken var seks, og vi hadde vært på tur i ni timer. Ikke bare det, vi hadde gått fryktelig mye opp og ned.

Toppers: Plutselig hadde vi visst besteget fire av ti topper i Asker!

Det hadde vært en tur med tindebestigninger (Besseggen!) og mye mer stigning enn vi var vant til, og vi begynte å bli skikkelig slitne. Problemet var bare at vi hadde forvillet oss inn i skogen sånn at det var akkurat like langt gå tilbake som det var å følge veien videre.

Hvilestundstein.

Det var bare én ting å gjøre: Vi måtte fortsette! Og det gjorde vi. Det hjalp litt på motivasjonen at vi kom over et antakelig topp hemmelig forsvarsverk av noe slag (beskyttet av en hengelås på porten).

Asker NIKE-batteri.

Dette hadde vært basen for et luftvernanlegg, men det ble nedlagt i 1990. Å komme over denne porten føltes likevel litt mystisk og litt gøy.

Tappert fortsatte vi på vår vei, og da vi nådde serveringsstedet Furuholmen kom regnet. Vi søkte ly under takskjegget og spiste siste rest av matpakken, en snickers på deling.

Kjærkommen benk.

Vi fulgte stien videre rett øst, og håpet å komme til sivilisasjonen snart, men ennå var det langt igjen. Nedover bakkene ble vi riktig nok lysere til sinns av noen artige syn.

Regnet hadde gitt seg da vi kom ut på sletta med Stokker gård midt imot. Et flott syn!

Stokker gård.

Lokalkjente vil nå tenke at Billingstad er nærmeste togstasjon. Dette er en korrekt observasjon. Men her slo den kollektive staheten inn. Billingstad høres ut som noe i Asker. Røyken-Billingstad, meh. Slependen, derimot, høres ut som noe som er nærmere Oslo. Røyken-Slependen, det klinger da bedre?

Dermed seiret staheten. Hadde vi gått såpass langt klarte vi vel litt til. På slitne bein strevet vi oss nedover Tanumveien og var i det minste glad for at det var slutt på oppoverbakkene.

Kveldshimmel.

Så var vi nede ved toglinjen, og krysset den sånn at vi kom på riktig side. Der var det visst en del oppover likevel. Ganske mye oppover. Men så gikk det nedover Jongsåsveien, og vi nærmet oss benk og tog og deilighet. Men, vent. Er dette en blindvei?

Grønt: Den rette vei. Rødt: Verdens tyngste omvei.

Det var ikke mulig. Vi måtte tilbake, opp igjen. Klokka var halv ti, vi hadde vært på tur i tolv og en halv time, og de siste meterne for å komme seg til togstasjonen kostet mer krefter enn store deler av turen til sammen.

Endelig var vi på riktig side og fant stasjonen. Det var heller ikke så lenge å vente til toget kom. Nå var det godt å sitte!

Ankomst Sørenga: Kl. 22.22.

Etter en liten togtur og en ganske lang gåtur (føltes det som) var vi endelig på plass hjemme på Sørenga. Inntrykk skulle fordøyes, og bein skulle hviles.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Røyken: Kl. 09.00

Ankomst Slependen: Kl. 21.30

Varighet: 12,5 timer

Antall kilometer: Ca. 33

Antall skritt: 55.000

Antall høydemeter: Mer enn vanlig på Østlandet

Koronaturene 8/20: Tusenfryd-Sørenga 26. april

Ny koronatur! Helgen før hadde vi virkelig funnet tilbake til noe av poenget med disse turene: å utforske rare steder, å nyte følelsen av at vi hadde all tid i hele verden og ikke minst ha det fint.

Det hadde tatt seg opp litt med noen jobbaktiviteter for min del, jeg skulle i studio og spille inn noe musikk i uka som kom, og den helgen var egentlig fylt av forberedelser til det. Faktisk holdt det på å ikke bli noen koronatur i det hele tatt!

Søndag fikk Petter og jeg det aller første besøket innenfor døra på over en måned. Det måtte rett og slett øves til innspilling, og sanger Eline kom på besøk mens komponist Agnes var med på skjerm. Det var så gøy at da øvelsen var over fant Petter og jeg ut at vi ville på tur.

I uka som hadde gått hadde jeg kikket litt på grønne flekker rundt Oslo og funnet ut at det var mye skog vest for Oppegård og Kolbotn og ned mot Bunnefjorden.

Nytt stedsnavn man har en vag hukommelse av å ha hørt før som nå er plassert på kartet: Svartskog!

Klokka tre hev vi oss rundt, slang med noe mat og hoppet på 505-bussen. Fem på fire gikk vi av på Tusenfryd med en plan om å gå i retning Oslo.

Turens start.

Undertegnedes forhold til Tusenfryd ble aldri helt det samme etter at jeg hadde min første ordentlige sommerjobb i billettluka der som 16-åring. Magien forsvant rett og slett litt da jeg fikk se hvordan alt egentlig fungerte (og hva det du kunne kjøpe i butikkene egentlig hadde som innkjøpspris), men nå var det bare gøy å være tilbake og «snoke» litt på utsiden av gjerdet.

Snokerute markert med rødt.

Vi hadde håpet at det var mulig å komme oss opp i skogen på utsiden av gjerdet, og ganske riktig, vi fant en vei på nordsiden.

Loop’en fra en ny vinkel!

Vi passerte huskene og den ikke så skumle baksiden av spøkelseshuset, og da vi nådde loop’en hadde vi rukket å bli litt anpustne.

Dette var nok uansett før sesongstart, men det virket litt ekstra stille på grunn av koronaen. Vi lurte på om det kom til å bli mulig å åpne den sommeren.

Tusenfryd holdt faktisk åpent sesongen 2020!

Det tok oss ikke mer enn drøye ti minutter, så var Tusenfryd brukt opp og vi befant oss i skogen. Nå var det frem med ut.no-appen, som vi sjekket jevnlig hele veien. Retningen vi visste vi skulle var nord, og ruta ble til mens vi gikk.

På vei i skog!

Vi måtte først følge veien innover og vestover, og siden vi hadde kommet såpass sent i gang rakk vi ikke å støtte det lokale næringslivet vi passerte.

Landhandel I.

Ganske snart støtte vi på et skilt, og vi skjønte at her var cluet å gå mot Oppegård kirke.

Dagens første turskilt.

Snart var vi over på sti og nøt fuglesang, vårblomstring og godt selskap.

Vi holdt et ganske bra tempo, og etter tre kvarter kom vi til Østli der vi ble møtt av et fint bord for turgåere.

Bord v/ Ås Turlag.

Det var her vi først fikk et møte med noe flott gammel bebyggelse, og ganske uplanlagt skulle dette bli en tur med skikkelig historisk sus. Mer om det senere.

Fra Østli fortsatte vi nordover i frisk fart, langs et gjerde som ikke bare gjorde noen veldig ulogiske svinger, men som også hadde en del gjerdestolper som var slått med opp ned (med spissen opp). Alle var enige i at dette var en litt underlig strekning.

Dansende turgåer.

Plutselig kom vi over noen gamle steingjerder, deretter et skilt som fortalte at vi var på Oldtidsveien. Utilsiktet kulturhistorisk tilsnitt!

Stien tok slutt, og vi var ute i mer öppna landskap. Her fant vi dagens andre landhandleri, men vi ville videre. Fremdrift i fokus, omgitt av nydelig vårstemning med fuglesang og nyutsprunget hvitveis!

Nå fulgte vi skilting av oldtidsveien videre og fikk følelsen av å vandre i skikkelig gammelt kulturlandskap.

Nordover over åpne enger.

Vi kom til Vestre Oppegård, en av hele sytten middelaldergårder i den tidligere Oppegård kommune.

Vestre Oppegård

Da klokken såvidt hadde passert seks kom vi til Torbjørnsrud, en husmannsplass under Vestre Oppegård. Her satte vi oss og hvilte bena og spiste litt matpakke.

Låve og turgåer.

Stien vi fulgte nordover bød på interessante avbrekk hver gang vi så spor av gamle hus, alleer og fine partier med åpne engstykker. Nord for Torbjørnsrud tok vi dette bildet:

Skogens ro?

Her ser det kanskje ut som om fuglesang og sus i tretoppene var det eneste vi hørte, men på dette punktet var E18 ganske nærme stien. Vi så ikke veien, men vi hørte den! En merkelig blanding av trafikkstøy og skogsidyll.

Videre passerte vi dagens andre husmannsplass tilhørende Vestre Oppegård, nemlig Bjørnsrud. Her fant vi skilt som fortalte at vi var på Hvitebjørnveien, og snart kom vi til gården som hadde gitt veien navn.

Hvitebjørn gård.

Nå begynte det å nærme seg slutten på hele Svartskog, og stien bragte oss frem til Gjersjøelva, som ingen av oss hadde hørt om eller befunnet seg ved før.

Dette var en elv vel verdt å finne!

Elvelangs med overheng.

Stien vi fulgte nedover var av det mer dramatiske slaget, med steinformasjoner som truet med å skyve oss ut i elva med sine bratte fjellrabber.

På motsatt side av Gjersjøelva gikk Gamle Mossevei, mens vi fortsatt befant oss på Hvitebjørnveien. Snart fant vi også første spor av bebyggelse langs elva, et kraftverk fra 1915.

Ingen hjemme.

Industrihistorien i området strakk seg tilbake mye lenger enn knappe hundre år. I 1684 ble godsene Hvitebjørn og Stubljan slått sammen og kalt for Ljansbruket. Da ble det fart på sakene og skipsverft i Hvervenbukta. Tømmeret ble hogget på Trollåsen og skutemastene ble gjerne lagt i myrer for å trutne (derav navnet Mastemyr).

Tidligere tider, mer info her.

Det har vært et stort antall sager og møller oppover elva i flere hundre år, blant annet en kruttmølle. Ikke uventet gikk kruttmølla i luften flere ganger (blant annet i 1759, 1760 og 1870).

Bro med rekkverk.

Klokken nærmet seg åtte og himmelen så mer kveldsstemt ut der fremme. For en opplevelse det var å vandre nedover i skumringen denne aprilkvelden.

Kveldsvandring.

Alle de gamle møllene langs elva var borte, men Oppegård historielag hadde tatt initiativ til å bygge opp Gjersjøelva kulturpark, der vi kunne se både en oppgangssag, en kornmølle og en lokomobil med mulighet for tilkobling til sag. Stilig!

Etter å ha fått kikket en hel del på innretningene krysset vi elva og kom over på veien der vi passerte bomringen (kostnadsfritt).

Nå kom vi til Langbygningen, en tidligere arbeiderbolig for ansatte ved Ljansbruket.

Nordsiden av Langbygningen.

I sin tid bodde åtte familier her, nå var det lokalhistorisk museum.

Vi hadde sett glimt av fjorden mellom trærne, men da vi rundet hjørnet av Langbygningen fikk vi strålende utsikt med kveldshimmel over Nesodden på den andre siden av Bunnefjorden.

Vi fulgte Ljansbrukveien videre og klokken var nærmere halv ni da vi var nede ved sjøen.

Saltvann på nært hold.

Det var kveld, men vi hadde bare vært på tur i fire og en halv time og ville videre. Nå var det jo bare rake veien til Sørenga langs sjøen, vi ville fortsette!

Den første bukta vi kom til nå var Hvervenbukta. Av en eller annen grunn har jeg bodd i Oslo i over tretti år uten å ha vært her før. På høy tid med et besøk!

Strandpaviljongen som tilhørte Ljansgodset Stubljan.

Det var fint å følge turveien videre langs sjøen, men snart hadde vi passert Fiskevollbukta og måtte over på asfalt.

Turgåere.

Klok av skade holdt vi oss på rekke og rad på det lille feltet ved siden av gangveien som bestod av grus. Vi visste at vi hadde mye asfalt i vente og vi visste at sånt blir man veldig sliten i beina av.

Nå gikk vi langs E18, men heldigvis var det ikke så veldig mye trafikk denne kvelden. Vi kunne nyte utsikten og sjøluften uten altfor mange passerende biler.

Klokken var ti over halv ti da vi passerte Ulvøysundet. Nå begynte vi å kjenne det godt i beina. Dessuten begynte vi å bli fryktelig sultne! Fingre og tær ble krysset for at bensinstasjonen vi kom til å passere var åpen. Sånt var jo aldri helt sikkert i koronaens tid.

Vi passerte Padda og fulgte gangveien opp igjen til motorveien og bensinstasjonen. Ganske riktig, den var åpen!

Burger i fjes.

Sjelden hadde en bensinstasjonburger smakt så godt. Kvelden var reddet!

De gjenværende fire kilometerne var ikke de mest idylliske. Nå gjorde det også ganske vondt i beina. Vi passerte Sjursøya, Kongshavn og Grønlikaia.

Endelig så vi mål i det fjerne. Fem på elleve var vi fremme og kunne hoppe i dusjen og til sengs. Takk for turen!

Fremme!
Turen.

Noen turtall:

Avmarsj Tusenfryd: Kl. 15.55

Ankomst Sørenga: Kl. 22.55

Varighet: 7 timer

Antall kilometer: Ca. 25

Antall skritt: 35.000

Koronaturene 7/20: Holmen-Sørenga 19. april

Alle var enige om at forrige tur hadde vært litt både og. Det hadde føltes litt tungt og langt og litt pliktpreget. Vi ville gjerne fortsette våre ukentlige ekspedisjoner, men vi måtte finne tilbake til oppdagelsesfølelsen, utforskningsaspektet, kort sagt: gleden!

Det var akkurat det vi fikk til på denne turen. Her skulle vi gå rare steder, og vi skulle gå akkurat så langt som vi ville. Fordelen med bynære strøk er blant annet kollektivtransport og andre fremkomstmidler.

Tidsbilde: Frisørene var stadig stengt og kulturministerens sveis nådde stadig nye høyder. Her fra uka som hadde gått.

Legger man inn gåturen Holmen-Sørenga i et kartprogram får man opp 21 km og knappe fire og en halv time. Men dette er den korteste veien. Planen var å snirkle oss hav- og motorveilangs, og altså så langt og lenge vi orket.

Vi tok det også med ro den morgenen, og klokka var nesten to da vi gikk av Slemmestad-bussen ved Holmen.

Dokumentasjon av turens start. Holdeplass: Holmen Senter.

Det skulle ikke være så lenge til vi fant skilting av kyststien, men foreløpig forsøkte vi så godt vi kunne å følge kyststikartet som ligger her.

Gallionsfigursjappe.

Det første vi møtte på borti gata var det der huset med alle gallionsfigurene. Jeg mener at han som driver stedet er Anno-Tore. Med linjær NRK som min eneste kilde til underholdning mellom 2010 og 2017 var opplysningsreality ukas høydepunkt (både mandag, onsdag og fredag), og da var det en skipskunstner Tore som var med noen uker i sesong 1. Ryktene sier at det er her han holder til.

Da jeg flyttet tilbake til byen og fikk ordentlig internett igjen var forøvrig min motreaksjonen til sju år med NRK å se to sesonger av Paradise Hotell på rappen. Men det er en annen historie.

Vi tok til høyre av fra hovedveien og gikk utover mellom husene på Landøya. Her var det både vårblomstring og, ganske riktig, godt skiltet for kyststien.

Hekk- og hagelangs.

Det tok ikke lang tid før vi fant sjøen. En liten sti mellom tujahekker ledet oss til vannkanten.

Strandliv.

Som vi skulle erfare på senere turer er folk glad i å holde strandlinjen sin for seg selv, så kyststi er ikke bare sti ved kyst.

Hustitting.

Det var egentlig ikke så gærnt å vandre litt i dalstrøka innafor igjen, for her var det mye å kikke på. Noen hus kunne man le litt av i all deres søylebelagte storslåtthet, andre kunne man notere seg på årets juleønskeliste. Snart så vi et hus vi måtte bort og se litt nærmere på.

Inspeksjon.

Vi tok en bitteliten omvei for å se på denne moderne utgaven av et kråkeslotthus. Alle var enige om at det var ganske kult, og at vi måtte huske å levere ukens lottokupong.

Nabolag med dam.

Borte ved Granveien var det plutselig overgang fra boligfelt til sti langs et lite tjern, og følelsen av oppdagelsesferd ble enda sterkere enn den allerede var. Noe nytt rundt hver sving, her var det morsomt å gå!

Vi kom ut til sjøen igjen, nå var sundet over til Nesøya smalere enn noen gang. Det var bebyggelsen også (se over). Så fikk vi øye på den broa som er ganske tydelig fra motorveien som går over til Nesøya. Det er mulig navnet er «Nesøybroa». Eller broen, da. Eller, vent, heter den Nesbru? Ganske gøy å ta nærmere i ettersyn noe man har sett så mange ganger på avstand.

Veien gikk nå på nedsiden av det store Varner-bygget, og så fikk vi dagens første møte med motorveien. Da hadde vi gått nesten en time.

Her slynget kyststien seg litt under veien, litt langs vannkanten.

Fartsårenær sjelefred.

Dette føltes ganske pussig. Bare noen titalls meter fra det som muligens er Norges mest trafikkerte motorvei var det virkelig idyllisk. Mange steder hørte man heller ikke veien så godt, fordi den var gjemt bak en kolle eller noen hus.

Hotell-sightseeing.

Så gikk vi under veien igjen, og kom frem til det hotellet som ikke tar seg så godt ut fra veien der det ligger klint opptil E18. Men det var egentlig litt stilig fra denne vinkelen, så her måtte vi undersøke litt.

Det viste seg at hotellet var bygget i 1985, som det eneste «Sheraton»-hotellet i Norge noen gang. Arkitektfirmaet F. S. Platou stod bak. I 1988 var den da ukjente Diana Krall barpianist! Lurer på om hun har spilt i Norge siden.

Sjøgløtt.

Vi fulgte veien videre og ut på sjøsiden igjen. Nå fant vi ut at vi hadde kommet til Kjørboparken, oppkalt etter Kjørbo gård.

Dette var tydeligvis et yndet mål for lokale turgåere og hundeluftere, og vi hadde blitt litt mer lokalkjente i Sandvika enn det vi var fra før av (utgangspunktet var dessverre ikke så mye å skryte av). Nå svingte vi innover for å krysse veien igjen, og da passerte vi Bærum politistasjon.

Klokken var nå halv fire, og vi begynte å bli sultne. Siden dette var en litt mer urban tur hadde vi ikke med oss noe særlig mat, så vi la i vei i retning Sandvika Storsenter i håp om å finne noe som var åpent der.

Og det fant vi! Rett ved Bærum Kulturhus (frasen «der har jeg spilt» har blitt brukt en del på disse turene) fant vi en sushirestaurant, og vi bestilte, ventet utenfor og gikk videre med fancy papirpose.

Kalvøya.

Vi tenkte at Kalvøya måtte være en fin rasteplass så vi krysset Sandvikselva og gikk i retning Kadda. Haha, lokalkjent! Det skal innrømmes at jeg er halvt Askerbøring, men det vites ikke om dette kallenavnet på Kadettangen har vært brukt siden 60-tallet.

Petter mener at vi på vei utover så folk som satt og drakk øl på uteserveringer. Jeg har også et vagt minne om dette, men lurer også på om det kan ha vært et slags fata morgana. Dette var jo i april i første bølge. Hvorfor stoppet vi da ikke og tok et glass selv? Det vites ikke.

Smak av sommer.

Det sies at livet har mer å by på enn alkohol, i alle fall var det riktig så fint å sitte på en benk utpå Kalvøya og spise meget velsmakende sushi. Vel verdt omveien! På vei tilbake til fastlandet igjen fant vi en kiosk som solgte is, og alle var enige i at dette var bedre enn posemat.

På vannet.

Veien fortsatte på en flytebrygge rett ved siden av veien, ved Lakseberget båtforening. Kanskje sushien kom herfra? Vi passerte Solvikbukta, deretter var vi fremme ved Henie Onstad Kunstsenter, og da følte vi at vi hadde gått langt.

Eikvar og Engebretsens bygg fra 60-tallet.

All ære til min kule mormor som tok med oss yngste barnebarna hit med jevne mellomrom. Selv om det var flinke kusine Mari som vant tegnekonkurranser og sånn der. Vet et par tilfeller var det noen utstillinger Mommo ville se, og da tok hun med seg meg alene. Jeg var i 8-10-årsalderen og er evig takknemlig, for de impulsene der var det ingen andre i familien eller omgangskretsen som hadde introdusert meg for ellers.

Blide turgåere.

Vi fulgte kyststien videre, og av bildet å dømme var det ganske god stemning her, altså. Ikke så rart, det var flatt, fint vær, og vi visste at vi kunne ende turen omtrent akkurat der vi ønsket.

Arbres dansants.

Vi passerte Det norske Veritas, og de gamle verksbyggene som DNV forøvrig har restaurert.

På vår vei passerte vi flere badere. Det var altså april og antakelig ikke Tøyenbadet-temperatur i sjøen. Man skal ikke ta bilde av fremmedfolk, og i alle fall ikke fremmedfolk i badetøy, men jeg håper dette er innafor siden det var så langt unna. Vi var nemlig vitne til et godt gammeldags tilfelle av gruppepress.

Kom igjen ‘a!

Gutten ytterst ville virkelig ikke hoppe. De andre ventet jo på tur og maste og maste. Vi sendte litt sympati i retning stupebrettet, men det så ikke ut til å bli noe hopp med det første, så vi gikk videre. Han hoppet vel til slutt, håper det gikk greit.

Skog!

Etter Høvikstranda og DNV var det et riktig så grønt og skjønt skogparti, før vi måtte inn på asfaltveier for å runde Holtekilen. Men akkurat som på Landøya var det nok av både rare og fine hus å se på.

Klokken hadde blitt halv sju og innerst i Holtekilen begynte vi å sjekke mulighetene for alternative transportmidler videre. Oslo Bysykkel visste seg å være i det skeptiske hjørnet når man var utenfor bygrensa.

Ikke kom her og kom her.

Vi valgte å ta en god pause på en benk, og nøt den etter hvert lave aprilsola.

Omsider hadde vi rundet bukta (kilen var lang!) og var offisielt over på Fornebulandet. Første stopp var ved båten til Petters onkel og tante, og den så ut til å være helt i orden der den lå.

Båtbesøk.

Veien videre gikk på fine stier, og snart kom vi frem til en sjøflyhavn ved blikkstille vann.

Det var utrolig fint å gå her denne kvelden, virkelig en anbefalelsesverdig del av denne turen!

Nå kom vi til et område Petter hadde vært før, men det var helt nytt for meg. På Storøyodden stod det et tårn som gav oss flott utsikt sørover.

Vi vandret romantisk på stranden videre, selv om bena våre nå begynte å gjøre litt vondt.

Lange skygger, såre føtter.

Å skulle gå rundt hele Fornebulandet helt til Lysaker kjente vi ble for langt. Derfor bestemte vi oss for å sette kursen mot nærmeste bussholdeplass.

I åttetiden var vi fremme ved bussholdeplassen på Fornebu blant alle nybyggene i området. Nå tok vi buss til Skøyen, men vi var enige i at turen ikke var helt over ennå.

Vy.

Det var mildt og vårlig og ingen grunn til å sove bort natten. I halv ni-tiden plukket vi med oss to bysykler fra Sjølyst og tråkket i vei mot Frognerkilen. Sola var gått ned og det var en nydelig kveld.

Filipstadkaia.

Det var et eller annet med denne kvelden. Det var så stille, og så fint. Med syklene var ikke lenger såre føtter noe problem, og vi syklet i rolig tempo langs Frognerkilen og videre inn mot Tjuvholmen.

Kvelden var så vakker, men samtidig var det noe litt trist i at det var så få ute. Flere burde ha fått oppleve Oslo sentrum denne kvelden! Koronaen satte sitt tydelige preg på byen.

Vi rundet Vippetangen og nærmet oss hjemme. Her burde jo folk kunne sitte i hopetall på Salt med utsikten mot Operaen og byen. Lyset var helt spesielt, det føltes nesten magisk.

Magi!

Vi tok oss god tid, stoppet opp, nøt kvelden og den forunderlige atmosfæren.

Vi syklet i rolig fart langs Operaen og over til Sukkerbiten der Christian Radich lå til kai. Petter som har seilt med skipet noen ganger måtte nærmere og inspisere.

Sørenga.

Halv ti hadde vi satt fra oss syklene og gikk i land på Sørenga.

Velkomstkomité.

Vi tuslet inn i bakgården (en nabo har rettet på meg og sagt at det heter atrium), og der ventet en gammel venn. Turens andre kattemøte var med katten vi kaller Skjøgekatten. Ikke for å henge ut noen, men den katten er totalt ukritisk og gjør seg deilig og innyndende for noen og enhver. Skjøgekatten fikk litt kos, så gikk vi inn til dusj og sofa.

Turen. Rødt: Gange. Grønt: Buss. Blå: Sykkel.

Noen turtall:

Avmarsj Holmen: Kl. 13:50

Ankomst Sørenga: Kl. 21.30

Varighet: 7 t 40 min

Antall km gange: Ca. 20

Antall km buss: 5 km

Antall km sykkel: 7 km

Antall skritt: 36.000

Koronaturene 6/20: Krokhol-Ulsrud 13. april

Det var bypåske, og siden Bent Høie & co. hadde innført hytteforbud var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Derfor la vi ut på den tredje koronaturen på ni dager. Det skulle vise seg å være litt mye av det gode.

Vi kom sent avgårde, og jeg tror vi begge kjente litt på at formen og motivasjonen ikke var helt på topp denne 2. påskedag. Antakelig var vi fortsatt litt slitne etter de foregående eskapader. Bussturen fra Bjørvika til Krokhol er ikke dokumentert, det sier kanskje noe om entusiasmen, men jeg antar at vi begynte turen langt sør i Østmarka litt etter klokka tolv.

Denne gangen hadde jeg ikke planlagt turen så veldig detaljert, tanken var at vi ville tilbake til fine Tonevann som jeg hadde teltet ved året før, vi hadde lyst til å komme oss opp på Tonekollen, og vi syntes det var så fint å gå fra Krokhol sist at vi ville gjenta suksessen.

Det er virkelig et utrolig fint utgangspunkt for turer, når man går av bussen er man rett ved golfbanen, og så lenge man er litt obs på flyvende sendeplater, golfballer o.l. er man inne i skogen i god behold på kort tid.

Det er godt skiltet, og ingen sak å finne veien. Første bildestopp ble ved Paddetjernet, som lå stille og fint til ikke så veldig langt inne i skogen.

Lettskyet påskevær.

Denne gangen tok vi ikke runden nedom Svartoren og tauferga der (se koronatur nr. 2), men fortsatte rett videre til Skjelbreia. Det var nå vi for alvor fikk bekreftet at vi var slitne etter de to forrige turene. Dette var klassisk Østmarka-terreng, lange vann, søkk og dalfører på langs og opp og ned og opp og ned på tvers. Vi gikk på tvers.

Flatere skog.

Men vi fikk litt piff da vi nådde Skjelbreia, og deretter ble det også mindre bakkete. Vi hadde valget mellom sti og vei videre mot Vangen, og valgte en blanding. Etter et par timer på tur kom vi frem, og der ventet en gledelig overraskelse!

Vangen-hester.

I april 2020 var fortsett verden veldig stengt, men ikke her! Dette var før munnbindets inntog, men Vangen var til gjengjeld tidlig ute med «inngang her, utgang der». Hvor bra smittevernet egentlig var er uvisst, men vi fikk kjøpt både ferske skillingsboller og noe å drikke. En litt tung start lå bak oss, nå følte vi oss mer klare til å fortsette.

Fra Vangen fulgte vi stien videre nordøstover, og den tok oss til Tonevann. Det hadde vært riktig så idyllisk da jeg teltet der sist, men nå blåste det friskt, og det var ikke et veldig blivende sted.

Nordavinden midt imot.

Vi fulgte stien videre og møtte på en mann som lurte på det samme som oss: Hvor går stien opp til Tonekollen?

Blåveis i blesten.

Vi fortalte om vår plan, som var å følge stien som stod på papirkartet (men ikke i ut.no-appen), nemlig sørfra. Så håpet vi at vi kunne fortsette videre nordover fra toppen og nedover. Mannen gjorde noen velmenende forsøk på å lese små kartdetaljer på smittefri avstand, det er uvisst om han faktisk så noe eller ikke, men vår venn var enig i planen og gikk i forveien i retningen vi pekte ut.

Nå blåste det noe innmari, og på veien bort til «innsteget» passerte vi et tre som så ganske nylig veltet ut. Vi løftet blikket litt mer da vi fortsatte og krysset fingrene for at vinden kanskje gav seg utover ettermiddagen.

Ferskfalt?

Ved Luttjern fant vi stien opp til venstre, og begynte på bakkene. Det var bratt! Dessuten var mange på tur denne dagen, og det ble til og med litt venting i kø her og der.

Bratt og glatt!

Da vi nådde toppen var det slutt på køgåing, vi hadde utsikten helt for oss selv. Og for en utsikt!

Østmarka!

Som oppvokst på søndagstur i Østmarka var det utrolig flott å få et sånt utsiktspunkt over områder jeg stort sett har vandrer nedi. Dette var minst like fint som forventet!

Det var en skikkelig opptur å få den belønningen på toppen, og nå var det ingen tvil om at turen var i gang.

Tretopper så langt øyet kan se.

Klokken var litt over fire da vi fortsatte videre nordover.

Ned igjen med Tonevann bak oss.

Vi tenkte at det jo måtte være en sti videre, men den gang ei. Det var såpass bratt også, så det var ingen store muligheter for å fortsette på måfå. Det ble stien nesten tilbake til start.

En omvei definitivt verdt å ta!

Vi ble altså pent nødt til å følge stien ned og rundt, men heldigvis hadde vinden løyet noe. Da kom det en real haglskur. Vettevær!

Påskesnø?

Nå fulgte et parti der «vi gikk og vi gikk», som man sier i sangen. Men det var ingen sak, for vi hadde snømengdene på Krokskogen frisk i minne og kunne verdsette bare, slake stier. I det hele tatt var vi nå i en av de flotteste delene i Østmarka og vi hadde det egentlig ganske fint. Vi passerte Røyrivannskoia, gikk oppi åsen langs Røyrivann og videre mot Fløyta.

I sekstiden nådde vi Drettvann, og til tross for det ikke helt appetittvekkende navnet tok vi middagen der. Nå var det sol og ikke like mye vind å snakke om. Dessuten hadde de fleste andre turgåere funnet veien hjem på dette tidspunktet, så vi nøt vannet og utsikten helt for oss selv.

Det begynte å bli langt på dag, og vi var ganske godt inni skogen. Derfor ble vi enige om å tenke på å finne første og beste vei hjem.

Det gikk i følge papirkartet en slags sti på østsiden av vannet, men den mistet vi ganske fort. Det ble litt kaving oppi lia, men egentlig var det et ganske fint terreng å gå i, så det gikk greit.

Man får jo litt følelsen av å gå der ingen andre koronaturgåere har gått når man går sånn utenfor stien langt inni skogen. Er det noen andre som har gått akkurat her hvor vi går noen gang? Men oppdagervibbene forsvant litt da vi så at folk definitivt hadde vært der før oss (selv om det var en stund siden (se bilde over)).

I retning Fiskelausa.

Vi ville komme oss til grusveien som gikk på tvers litt nord for oss, der vi forøvrig også hadde gått på koronatur nr. 1. Terrenget var overraskende kupert, så vi måtte sørge for å ikke gå oss fast.

Fiskelausa i kveldssol.

Vi surra litt mer oppi lia, men kom oss ned til Fiskelausa sørfra, fant en traktorvei og fulgte den rundt vannet på østsiden. Endelig vei, nok lynglabbing nå!

Det begynte å bli mørkt da vi tok av til høyre fra veien og fortsatte på stien nedover mot Elvåga.

Halv ni nådde vi Elvåga, da hadde solen gått ned og ga et rosa skjær over vannet og tretoppene.

Sør-Elvåga.

Herfra fulgte vi stier og veier så rett vest som vi kunne, nå var det på tide å komme seg hjem. Heldigvis var hodelyktene med, så det gikk greit å se hvor vi gikk også der det ikke var lysløype.

Hodelykt er kjekt å ha, har vi fått erfare.

Vi nådde Nøklevann, Rustadsaga, og så var det frem med telefonens mer konvensjonelle kartprogram for å være sikker på at vi fant den korteste veien til nærmeste t-bane. Klokka ti nådde vi Bogerud, hoppet på t-banen og kom oss tilbake til byen.

Fremme, hvertfall nesten!

Det hadde vært litt tidlig å legge ut på langtur etter bare noen dager. Man har jo hørt at folk snakker om restitusjon. I en del tilfeller har vi kanskje følt at ordet rekonvalesens er mer dekkende. Uansett ble konklusjonen at koronatur fremover måtte bli en ukentlig greie. Maks.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Krokhol: Kl. 12.15

Ankomst Bogerud T: Kl. 22.00

Varighet: 7t 45 min

Antall skritt: 44.000

Antall kilometer: Ca. 28

Koronaturene 5/20: Sundvolden-Røa 9. april

Koronaen og koronaturene fortsatte. Det var påske, og bare fem dager etter forrige tur. Denne skjærtorsdagen ville vi på ny utforske ukjente jaktmarker. Denne gangen var det skogen til venstre for Nordmarka som stod for tur.

Morgensol over sentrale strøk.

Vi gikk bort til bussterminalen og hoppet på 200 Hønefoss-bussen i halv ti-tiden. Tydeligvis hadde vi skjønt fra de foregående turene at det hjalp å stå opp litt tidligere, så kom vi kanskje ikke hjem så fryktelig sent.

Bussturen tok omtrent tre kvarter, og den siste delen som gikk langs Tyrifjorden var riktig så billedskjønn. Litt over halv elleve hoppet vi av på Sundvollen og var klare for tur.

I det blå.

Det første som møtte oss var to paraglidere der oppe på den blå himmelen. De hadde sikkert fin utsikt! Det skulle vi også snart få, vi måtte bare opp noen bakker først. 

Vi hadde lagt en plan om å gå i retning Oslo og se hvor langt vi kom. Konklusjonen ble da at den kjente «Kongens utsikt» ble litt for mye omvei, men første delmål var det nest beste, nemlig «Kronprinsens utsikt».

Stidele.

Vi fant fort en sti, og der også en sprek mann med barn på slep. Det kunne virke som om denne mannen var ganske lei av hjemmekontor, og tør vi foreslå, småbarnsliv. Han syntes vår turplan om å gå i retning Oslo hørtes glimrende ut. Han snakket mye om at det nylig var kjørt opp skiløyper oppe i høyden, men det valgte vi å ikke vektlegge så mye.

Vi hadde satt i gang vårt etterhvert ganske friske koronaturtempo, bakkene var bratte, og vi var imponerte over at mannen klarte å levere en lang ordstrøm uten å bli alt for andpusten. Det andre familiemedlemmet var omtrent i barnehagealder, og det ble snart klart at det stakkars barnet på slep havnet lenger og lenger bak oss, og til slutt måtte han (tilsynelatende) høyst motvillig stoppe og vente på poden. Det virket som om han heller ville la trege barn være trege barn og bli med oss videre.

Kronprinsens utsikt.

Vi forlot våre venner og fortsatte. Utsikten ble funnet. Der lå det også en fin hytte med litt av en beliggenhet. Men vi skulle videre.

Bratt start!

Det var skikkelig bratt oppover lia. Vi pustet og peste, krysset bilveien som slynget seg oppover mot Kleivstua, og snart nådde vi toppen.

Prestereist minnesmerke.

Nå støtte vi på et minnesmerke, og her måtte det søkes på nett. Heldigvis var det dekning. Vi hadde havnet på sted der en av de mer avgjørende episodene i den store nordiske krig fant sted! Saken var den at svenske Karl XII var på plass i Norge med sine styrker for å utvide kongemakten, men på slutten av krigen begynte han å slite. 

Han hadde blitt klemt inne mellom Gjellebekk skanse (Lier) og «den uinntakelige» Akershus festning, isen på Oslofjorden smeltet snart og da kom det forsterkninger fra Danmark. En knipe, rett og slett!

Karl XII: Angrepslysten type.
(Jeg fant ikke navn på kunstner!)

Løsningen for de svenske styrkene ble å følge gamle Ringeriksvei gjennom skogen fra Bærums verk til Nordkleiva ved Sundvolden og derfra videre til Drammen og Kongsberg. En fortropp på 250 gikk først for å rydde veien, hovedgruppen på 1000 fulgte. Der møtte de norske styrker fra Ringerike, Valdres og Hallingdal. Det ble trefninger i passet ved Nordkleiva, og så mange sårede at svenskene trakk seg tilbake. Og alt dette foregikk her vi nå stod!

Karl XII var kjent for sin angrepslyst, og Valdres-kapteinen Coucheron skjønte at de antakelig ville angripe igjen. Her behøvdes list. Kari Hiran, en litt eldre kvinne, meldte seg nå frivillig til å gå over fiendens linjer, la seg ta til fange og avhøres. Bevisst oppga hun feilaktig informasjon om nordmennenes militære styrker og Kari Hirans bløff fikk Karl XII til å oppgi Norge våren 1716. 

Litt klokere fortsatte vi med både skogens og historiens sus i ørene.

Vi fulgte veien noen hundre meter, tok så av til venstre inn på en sti og nådde den gamle setervollen Retthella. Her var det så fint at alle var enige om at det var på tide med en rast. Klokken var rundt tolv da vi fortsatte.

Sørover.

Vi fulgte setervollen oppover og fant den blåmerkede stien vi skulle gå over Bukkehøgda og ned mot Fjellsetra.

Mot Tyrifjorden og Kongens utsikt.

Stien var ganske fin og bar der i vesthellinga. Vi fnøs litt av mannen som hadde snakket om nylig preparerte skiløyper, og stemningen var generelt god.

Snømengden tiltar.

På toppen fikk vi fint utsyn østover, men vi fikk også se mer snø. Det første problemet var mengden snø, av typen råtten aprilsnø, så vi selvfølgelig tråkket gjennom for omtrent hvert tredje skritt. Det andre var at stien nå var snødd igjen. Blåmerkingen var jo stort sett over snønivå, men med såpass mellomrom at det plutselig ikke var så lett å vite om man befant seg på stien eller ikke.

Resultatet var masse snø i skoa (gamasjene lå naturligvis hjemme) og meget lav fremdrift.

Rekkverk!

Vi kom oss over åsen, og ned bakkene. Nede i skogen ble det plutselig litt barere igjen. Men det var såpass vått og isete at tauet som var festet til noen trær som rekkverk nede i lia var helt nødvendig å ta i bruk.

Stemmingen var likevel ikke så verst helt til vi nådde bunnen av bakken og bekken som kom rennende på tvers av stien («stien»). Her var det bare å innse at drømmen om tørre sokker for alvor var tapt. Med hjelp av bjerketreet var det ingen annen løsning enn å tråkke gjennom snø og is og vasse over.

Fjellseterbommen.

Den opprinnelige planen var å følge en sti videre fra Fjellsetra til Presthytta, men det kom ikke på tale. Mye heller omvei på bar grus enn mer kaving i snø og sørpe!

Vi fulgte veien opp mot Løvlia, så ned igjen. Ved Kampevaddammen var det slutt på moroa og ut på sti igjen. Men her var det heldigvis barere enn tidligere.

Vi kom fram til Presthytta, en meget idyllisk DNT-hytte, og tok en pause i solveggen der. Fuglene sang, og nå var det vanskelig å klage på noe som helst, så vi fortsatte derfra i halv fire-tiden litt lysere til sinns enn det vi hadde vært i snøfonnene tidligere på dagen.

Våridyll.

Vi fulgte stien videre sørøstover med litt varierende snødekke.

Blanda føre.

Ved Kampesetra kjente vi at det var på tide med middag og vi fyrte opp brenneren og kokte opp vann til vår medbrakte posemat. Modifisert versjon – med litt purre, løk og krydder smakte den ganske oppgradert.

Mer vassdragsforsering.

At vi kom oss av flekken i den grad vi gjorde er egentlig litt merkelig sett i ettertid, for stivandringen gikk virkelig utrolig tregt enkelte steder. Men på vei ned mot Setervann tok vi noen små, kjærkomne omveier på grusvei her og der.

Kveldssol ved Setervann.

Nede ved Setervann stod sola lavt, klokken var sju og vi hadde et godt stykke igjen. Men nå var vi jo sånn omtrent nærmere Oslo enn Sundvolden, og det gav motivasjon.

Vi tråkket videre, nå på gamle skiløyper, og nådde Triungsvanna. Her merket vi at vi nærmet oss sivilisasjonen. Hele Norge dro på telttur våren 2020, kunne det virke som. Mange bål glimtet rundt vannene, og hyggelig prat hørtes fra hengekøyer og bak teltduker. Men det var ganske kjølig, og vi var tross alt glade vi hadde planer om å fortsette.

Ved Østernvann ble det nesten komisk folksomt. Teltene og hengekøyene lå tett i tett, og skogens ro føltes ikke helt tilstedeværende. Men den optimismen vi hadde kjent på de foregående ukene dukket opp igjen. Verden stod stille og noe lå i lufta.

Optimistisk søppelkassedimensjon for friluftssultne pandemirammede.

Klokka var ti da vi i stummende mørke endelig nådde Bogstadvannets vestre bredd. Da var vi ganske slitne, men for første gang på våre koronaturer hadde vi nå et ess i ermet. Tørre sko! Det hadde vært litt å bære på de ekstra parene, men følelsen av å få på både tørre sko og nye sokker var himmelsk der og da. Råtten snø og kalde bekkefar var (så godt som) glemt!

Vi kunne vurdert å gi oss der. Det gikk buss fra Bogstad. Men nå hadde vi jo både gatelys og nye sko. Og vi hadde strengt tatt ikke kommet oss til Oslo ennå. Alle var enige om at Sundvolden-Røa klang ganske bra. Så vi fortsatte.

Endelig!

Fem på elleve nådde vi endelig Oslo-grensa. Det var ikke et sekund for tidlig. Nå gjorde det ganske vondt å gå på asfalt. Til slutt var vi fremme ved t-banestasjonen på Røa, og heldigvis var det ikke så lenge å vente før det kom en bane. Sjelden har t-baneseter føltes så komfortable!

Lenestolfølelse.
Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Sundvollen: Kl. 10.40

Ankomst Røa: Kl. 23.05

Varighet: 12 t 25 min

Antall skritt: 58.000

Antall kilometer: Ca. 37

En tirsdag på Krokskogen

Etter en natt i leid hytte ved Åmot og Blaafarveværket våknet jeg til fuglesang og skogens ro.

(Joda, det føltes litt teit å styre med selvutløserbilde av seg sjæl på øde sted, men den var så fin den der uteplassen der at jeg ville dokumentere den.)

Etter en ekstra titt på kartet var jeg klar. Hytta ble ryddet og stengt og jeg var klar til avmarsj.

Kartsjekk.

Jeg kjørte mot Hønefoss og nøt finværet, utsikten og kjøreturen. Som nevnt i forrige innlegg var DAB-radioen ganske måtelig fungerende (signalet dabbet av, kunne man kanskje si). Det jeg ikke var klar over er at FM-radioen lever! Etter litt søking på bilens gamle stereo fant jeg frem til både Radio Metro og et påfallende stort utvalg av kristne kanaler. Med trekkspill og lovsang i lufta lå dette an til å bli en bra dag.

Jeg passerte Hønefoss, svingte av i retning Oslo og fortsatte til Sundvolden. Der var det godt skiltet og ingen sak å finne veien opp til Kleivstua.

På vei oppover i lia.

30 kroner ble vippset i bompenger, og det føltes behagelig å kjøre opp alle bakkene Petter og jeg på godt gammeldags vis hadde gått opp en av koronaturene i fjor.

Kleivstua

Det var mange biler på parkeringsplassen på Kleivstua denne tirsdagsmorgenen. Jeg tok med meg tursekken, låste bilen og la i vei.

«Den som ikke har gjemt seg nå…»

Jeg fulgte veien videre og hadde tenkt til å krysse over en sti som gikk opp til venstre. Men da jeg kom dit så den veldig gjengrodd ut. Jeg tenkte at grusvei er like greit, selv om det er litt lenger, og fortsatt heller videre på veien.

Etterhvert ble det sti, men en litt mer ordentlig en. Nå kunne turen begynne!

Snart kom jeg frem til Retthella, en idyllisk gammel setervoll. Her hadde Petter og jeg første rast på vår tur. Jeg hadde allerede spist og gikk videre, men stoppet litt for å nyte utsikten.

Veien videre gikk nå innover på fine stier i eventyraktig skog. På disse stiene kjente jeg på at jeg hadde lest en del artikler i det siste om at hoggormen har våknet. Og at den venter på deg bak hver tue og stein.

Nå er jeg egentlig ikke så veldig redd for ormen i seg selv, tror jeg. Det skal jo noe til å bli bitt – alle de gangene i mitt liv jeg har sett hoggorm har ikke det vært i nærheten av å skje. Det er bare det at jeg skvetter så fryktelig når det plutselig ligger noe kveilete foran meg på stien.

Utsikt østover fra Bukkehøgda.

Jeg kjente at her var det vel mye ormefokus, noe som jo var synd i så flotte omgivelser. Løsningen ble radio fra mobilen i sekken, så fikk jeg både selskap på turen, ormedistraksjon og litt lyder som kanskje kunne varsle eventuelle rovdyr, yetier etc. om at jeg var på vei.

Med Drivkraft-episoden til Ingrid Røynesdal som selskap fortsatte jeg videre over Bukkehøgda og nedover lia. Nu gikk alt så meget bedre. Ingen krypdyr i sikte og det hele var svært så idyllisk.

Nedi lia kjente jeg igjen partiet med «rekkverk» av tau fra turen med Petter. I fjor hadde det vært helt nødvendig å bruke det, men nå var det tørt og fint og uproblematisk å gå ned uten tauhjelp.

Nede på flata krysset jeg en bekk som medførte en hel del banning på forrige tur. Det var altså enorme mengder snø i april i fjor, ikke så rart, men vi insisterte likevel på å gå disse stiene. Det gikk veldig mye bedre denne gangen.

Nordover fra Fjellsetra

Nå skjedde det flere ting. Midt i et hogstfelt møtte jeg på en fugl. Denne fuglen ville åpenbart ikke ha meg der. Jeg skrudde av Ingrid Røynesdals gode svar på intervjuers vanvittig platte spørsmål (beklager, men det er nesten imponerende), og konsentrerte meg om fugl.

Fuglen var ikke så veldig stor, men den var både nærgående og høylytt. Det er selvfølgelig grenser for hva en sånn fugl kan gjøre av skade, men jeg var jo mutters aleine langt inni skauen og følte at her var det mann mot mann. Eller fruentimmer mot fjærkre, om du vil.

Lett preget av møte med fugl.

Jeg gikk bestemt i den retningen jeg trodde jeg skulle, det kan hende at jeg løp bittelitt også, faktisk. Det gikk selvfølgelig helt fint. Blid og fornøyd fortsatte jeg, men i kampens hete hadde jeg visst kommet litt på avveie.

Optimal rute markert med gult.

Jeg hadde mistet den stien jeg burde ha vært på. Til mitt forsvar er også hogstfelt er ofte fullt av veier fra skogsmaskiner, og stimerking kan være fjernet. Jeg tenkte at det var litt styrete å gå opp igjen, lot fugl være fugl og fulgte traktorveien ned til veien og fortsatte der.

Jeg kom ned på veien og fortsatte gjennom svære tømmervelter. Videre passerte jeg Skardtjernet og tok til høyre opp mot Gyrihaugflaka.

Oppe på haugen tok jeg til venstre og fulgte stien som gikk jevnt og trutt oppover åsryggen. Flott terreng, men veldig varmt denne dagen.

Etterhvert åpenbarte utsikten seg på venstre side. For et syn Tyrifjorden var!

Sørvestover.

Stien ble stadig brattere, og den siste biten opp til Gyrihaugen var ganske klyvete.

Hva er det der oppe? Et hus som ser ut som en ugle?

Det var ingen andre der denne dagen, men her var det tydelig at mange hadde gått før meg. Det pleier å love bra for utsikten!

Nei, vent, er det noe mer 80-talls Madonna-inspirert?

Helt oppe på toppen var det frem med matpakka, det var på høy tid etter tre og en halv time på tur. For første gang i mitt liv hadde jeg dagen før betalt 70 kroner for et brød fra «Godt brød». 70 kroner er drøyt, altså, men det var faktisk et veldig, veldig godt brød.

Tjohei!

Utsikten var spektakulær. Vel verdt turen!

Definitivt Madonna-inspirert.

Etter en god rast var det på tide å fortsette.

Eller kanskje mer himmelfallen robot?

Jeg hadde egentlig tenkt til å fortsette på stien nordover for å gå og ned og rundt (nord og ned?), men mørke skyer var på vei, så jeg tok den korteste veien og snudde og gikk tilbake der jeg kom fra.

Ned igjen.

Snart fant jeg stiskillet, og det var klart for neste spektakulære post på programmet: Mørkgonga!

Mørkganga, Mørkgonga, Mørkgunnar? Mange navn ute og går.

Én kilometer, det burde jo ikke ta så lang tid. Men her kunne jeg ikke tatt mer feil. Stien var bratt. Veldig bratt. Og det var løse stein og løse masser overalt. Det var nesten ikke mulig å finne fotfeste, og jeg måtte omtrent kaste meg fra tre til tre og holde meg fast. Det kunne høres Tarzan-aktig ut, men jeg kan forsikre alle lesere om at det sannsynligvis ikke så veldig elegant ut.

På bildet til venstre har jeg prøvd å ta bilde av hvor bratt det var. Det kommer ikke så godt frem. Men man ser noen hvite bjerkestanmer der nede. Så fine og hvite de var, tenkte jeg. Selvfølgelig var de det. De var polerte hvite av svette hender som hadde klamret seg til trestammene for bare livet. Bildet til høyre ble tatt med megen ubekvemmelighet.

Stidele.

Etter å ha klyvet og ålt og halt meg nedover meter for meter så jeg bak meg at jeg selvfølgelig hadde rotet meg ned den lille stien til venstre i bildet over. La oss håpe den større stien var litt sikrere. Men nå var jeg hvertfall nede.

Ved Migartjern var mørke skyer for alvor på vei. Jeg hadde med badetøy og vurderte en dukkert, men det hadde blåst opp og var ikke så varmt lenger. Dessuten hadde jeg på følelsen av at et skikkelig styrtregn var på vei.

Værfront.

Nå var det ikke mange hundre meterne før jeg var nede ved Mørkganga. Stien fortsatte rett videre ned mellom de to klippene, jeg skjønner nesten ikke at det er mulig å gå der!

Folk! Og imponerende fjellformasjon.

Med sus i tretoppene og torden som buldret i det fjerne var dette en skikkelig trolsk opplevelse. Tankene gikk definitivt også til Ronja Røverdatter.

Fornøyd turgåer.

Utsikten var knallfin, men nå var tordenværet virkelig på vei, og jeg fortsatte. Opp igjen til stien og til høyre.

Mosegrodd.

Borte ved Skardtjernet fikk jeg manøvrert meg rundt noen stisvinger- og kryss, og gikk noen meter rett vestover. Der så stien ut til å forsvinne rett utfor stupet, det var knekte trær og greier overalt, mosegrodde steiner, og det så ut som mange troll hadde vært på ferde. Det var vel de som hadde veltet skiltet også.

Trollhærverk.

Her dobbeltsjekket jeg ut.no-appen igjen og bildet jeg hadde tatt av det store papirkartet, og fant riktig vei videre.

Kantlangs.

Denne stien bortover kanten av åsen var utrolig fin. Frodig og grønt, variert, og fra tid til annen med utsikt ned til fjorden.

Bålplass med utsikt.

Her fikk jeg selskap av Drivkraft-episoden til Leif Ove Andsnes, og ormebekymringen var borte for mange timer siden.

Skumringen er på vei.

Etter en god stund på den fine stien var jeg endelig fremme ved Retthella, setervollen fra tidligere. Klokka nærmet seg nå halv åtte, og det hadde ennå ikke regnet. Tordenskrallene i det fjerne kom også sjeldnere og sjeldnere.

Kveld på setra.

Nå kjentes det enklest å følge veien rundt, og sånn ble det. Etter et par mil på tur var det ganske hardt å gå på, men jeg orket ikke tanken på å teste ut umerkede stier som potensielt sett var både gjørmete og gjengrodde.

De siste hundre meterne var seige, men endelig rundet jeg pynten og fikk utsikten over Tyrifjorden igjen. Det gav kraft i beina.

Kongens utsikt oppe til venstre. Det fikk bli en annen gang.

Omsider så jeg parkeringsplassen i det fjerne. 22 kilometer, og ikke antydning til orm i løpet av dagen. Og like spennende hver gang man går på tur fra bil: Bilnøkkelen lå der den skulle.

Puh!

Så kjørte jeg hjem den drøye timen til Haugerud, tok t-banen til sentrum og fant sofaen. Takk for turen!

Turen. 22 km, vel 6,5 t inkl. pauser.

Kultursti og gruveku i Kittelsens rike

I det siste hadde det blitt mye jobbing, og det var på tide å legge inn en «helg». Mandag etter lunsj fikk jeg låne mors bil og kjørte fra Haugerud i ett-tiden. Sola skinte, fuglene sang, og DAB-radioen funket bare sånn passe utenfor sentrale strøk.

Etter litt over en time passerte jeg Blaafarveværket, og jeg nærmet meg målet. Inn en grusvei som slynget seg nedenfor noen veldig levende fjelltroll, og så kom regnet.

Først ut og fikle med bom. Søkkvåt. Så kjøre siste veistubb helt frem til hytta (takk for det!), men hytta var gjerdet inn og med en veldig fiklete sauegjerdeport. Enda mer søkkvåt.

Nøkler og husly ble funnet. For et sted, og det hele helt for meg selv! Det ble en liten ettermiddagslur i tørre klær, så ut å utforske i halv seks-tiden.

Regnet hadde heldigvis gitt seg nå. Jeg gikk ned igjen der jeg kom fra, gjennom bjerkeskog og bortover Malmveien. Der så jeg også tydeligere turens mål, Hoggvarden.

Berganstua

Ved Butjern like ved lå en liten stue idyllisk til ved vannet. Jeg hadde kart over stiene jeg skulle gå på etterhvert, men ikke veien dit. Ut.no-appen sa at det gikk en sti rundt på nordsiden av tjernet og videre opp i lia.

Langs Butjern

Det var veldig, veldig vått, men det var en sti. Den så ut til å fortsette videre rundt, men jeg fulgte traktorveien oppover skråningen til høyre.

Elgku eller mjølkeku?

Byfolket tenkte oppover i denne gjørmete lia at det var jo en del spor av rådyr eller til og med noe større. Men når byfolket fikk tenkt seg om, sett på mengden spor og kanskje også tatt med i vurderingen den konstante lyden av rauting i det fjerne, ja da ble alle enige om at dette kanskje ikke var spor av vilt overhodet.

Sti: Terningkast én.

Denne såkalte stien kan ikke ha vært mye brukt eller vedlikeholdt. Den var veldig våt, buskasete og ufremkommelig. Leser noen dette for å få råd om hvor man skal gå på tur ville jeg anbefalt å gå bilveien rundt.

Kunstnerdalen. Stilleben.

Omsider var jeg ute av den verste gjørmeskogen og så turens første spor av gruvevirksomhet. Først slagghauger, så kom jeg opp på platået nedenfor Sydgruvene.

Der stod en flokk med kyr. Alle sluttet plutselig å tygge, løftet hodene, det ble stille, og alle så på meg. Det er kanskje mangelen på sosial trening det siste året, men den kollektive stillheten og stirringen gjorde at jeg et øyeblikk nesten ble litt flau. Her er det ikke stemning for å dvele for lenge, tenkte jeg.

Kyrne stirret noe innmari og de stod rett foran den mest fremkommelig veien videre. Man vet jo ikke hva stirrende kuer kan finne på, så jeg ville jeg være på den sikre siden og valgte en sti som gikk litt unna kyrne, rett opp bakken. Det stod et skilt i den retningen, men det var ikke noen autostrada, akkurat. Jeg kløv meg opp lia, og kom opp på platået ovenfor.

«Jeg saa, hvor de fjerne aaser blaaned» (Jørgen Moe)

På toppen ventet enda større slagghauger og en flott utsikt utover dalen. Her var det mye å se på. Tett med informasjonsskilt, og advarselsskilt. Jeg holdt meg til stien og unngikk de ytterste kantene ned mot de åpne bruddene.

Oppover i lia ble det stadig mer utsikt, blant annet helt ned til hytta. Nå var også stien mye bedre å gå på, og det var stadig oppholdsvær.

Jeg fulgte foreløpig den skiltede kulturstien oppover, og tok etterhvert av fra den, til venstre mot Hoggvarden.

Oppe på heiene var stiene fine og tørre, og snart ante jeg utsikten mellom trærne. Ute på kanten på selve Hoggvarden gikk det virkelig rett ned! Strålende utsyn i vid vinkel.

Nå småregnet det litt, så jeg fortsatte. Stien gikk videre langs vestsiden av berget, og innimellom fikk man glimt av utsikt vestover.

Sukk.

Snart kom jeg inn på kulturstien igjen og fortsatt til venstre og videre på denne. Nå var det ned i skogen igjen, og det ble brukt litt tid på å ergre seg over at myggsprayen lå igjen på hytta.

Myggland.

Flere steder var det avstikkere fra stien som gikk innom gamle bosteder for gruvearbeidere, men særlig myggen gjorde at disse avstikkerne ble hoppet over en del ganger. Men skogen og vegetasjonen forandret seg stadig, dette var et ganske artig terreng å utforske, tross alt, og snart kom jeg til noen fine, åpne lysninger i skogen.

Stien fortsatte videre, og snart hadde jeg gått hele Kulturstien rundt, og vel så det. Noen skilt så veldig kjente ut, så da ble det litt surring tilbake igjen før jeg fant veien ned til Sørgruvene igjen.

Nå var det ingen tvil om at jeg ikke skulle gå gjørmestien ned igjen også. Derfor fikk jeg ikke tatt farvel med mine litt sosialt ekskluderende kuvenner der nede. Jeg tok bilveien, der den slynget seg nedover bakkene.

Her var det asfalt og det hele. Så nådde jeg en port som så veldig stengt ut.

Området viste seg å være stengt på mandager. Det så virkelig stengt ut, og jeg var ganske sikker på at det måtte klatring til og at jeg ble nødt til å bryte meg ut. Men heldigvis, det var en port for de vandrende.

Klokka var litt over åtte da jeg igjen passerte Butjern. Denne gangen var jeg langt mer fornøyd med veivalget.

Endelig var jeg fremme ved hytta, og fikk satt i gang litt middagslaging mens jeg tente stearinlys og fyrte i peisen for å tørke klær, sko og undertegnede. Utpå kvelden fikk jeg besøk av vertskapet som lurte på om alt sto bra til. Det gjorde det. (Du finner hytta på AirBnB under overskriften «idyllisk hyttetun – håndlaftet tømmerhytter» – anbefales!)

Turen.
Takk for meg!

Takk, Carl!

I dag kom beskjeden om at Carl Høgset er død, 79 år gammel. En kraft i norsk musikkliv har gått ut av tiden.

Det er så mange som har skrevet om Carl de siste dagene. Jeg fikk bare ta del i en del av hans livsverk, og mange har kjent ham i mange flere år, men jeg fikk likevel lyst til å skrive om noen av mine opplevelser med ham.

Mitt første møte med Carl fant sted for 11 år siden. Jeg satt i styret i mitt kor, KSS, og etter at jeg hadde skaffet en medstudent på musikkhøyskolen en repetitørjobb for oss, ville hun gjøre meg en gjentjeneste ved å be meg være vikar på et par øvelser med et kor hun hadde spilt med den høsten. Det koret var Grex Vocalis.

Jeg hadde spilt med KSS ved noen få anledninger, mest besifring og noen smågreier. Nå skulle jeg hoppe inn og spille Bachs h-mollmesse på de siste to øvelsene før konsert. «Hvilke satser var det jeg skulle spille igjen, sa du?» «Hele», sa Olivera. Det var bare å la det stå til.

Det hjalp ikke at jeg selvfølgelig godt visste at Grex Vocalis var et kor av rang. Carl virket såvidt vennlig, men myndig. Koret likedan. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å henge med. Etter de to øvelsene hadde jeg mest lyst til å glemme hele opplevelsen, men utrolig nok kom det en telefon fra Carl på nyåret. Han ville ha meg med på seminar! Jeg hadde bursdag, influensa og denne gangen måtte jeg bladspille Brittens War Requiem. Nok en gang var jeg like overrasket over at Carl ville ha meg med på øvelse påfølgende tirsdag.

Grex synger Grieg på Cuba i 2007

Fra da av var jeg fast repetitør for Grex. Hver tirsdag i nesten ni år. Det sier noe om Carl. Han har alltid vært opptatt av å løfte frem unge, gi dem en sjanse. Det er ikke tilfeldig at han sammen med Joar Rørmark grunnla Norges Ungdomskor. Det har dessuten slått meg at Grex Vocalis de siste årene fort kunne blitt et kor som bare fikk en eldre og eldre gjennomsnittsalder. Men i alle år klarte Carl å rekruttere ungdommer til koret sitt.

Etter jubileumskonserten til Grex i Universitetets Aula i 2011 fikk jeg muligheten til å fortelle Carl at Den norske Studentersangforening (DnS), som han både hadde vært sanger i og tidligere dirigert, søkte dirigent. Han tok meg i armen og sa: «Fortell dem at jeg er meget interessert. Meget!». Så gikk han ut igjen til festen og dirigerte en stormfull versjon av Norges Fjelde med herrene i Grex. Jeg fikk være med på lasset og oppleve det første møtet mellom DnS og Carl. Her skulle det jobbes fra første tone. Det skulle ikke støtes, røret skulle strekkes, overkjeven løftes, den samme nesefølelsen skulle beholdes. På under en halvtime hørtes det ut som et helt annet kor.

Noe av det Carl snakket en del om fra sin tid som sanger i DnS var nachspielene (konsekvent uttalt naaachspiel) i det militære samfund, der de unge kunne få sitte og drikke øl med sangerbrødre både ett og sju tiår eldre enn dem selv. Det ble fort klart at det sosiale aspektet ved foreningslivet var viktig for ham, og det at Carl alltid var med på nachspiel etter øvelse gjorde at det vi andre ikke kunne være noe dårligere. Han klarte, etter mitt skjønn, virkelig å gjenskape hans egne opplevelse av broderskap og sosialt samkvem på tvers av generasjoner.

Carl i slaget på DnS-fest.Foto: Øyvind Syljuåsen.

Så til møtet med DnS sitt søsterkor. De to involverte parter, KSS og Carl Høgset, hadde begge en sterk kjærlighet og omsorg for DnS. Umiddelbart var det dessverre ikke veldig sterk enighet om hvordan den kjærligheten burde utarte seg. Carl følte seg fort hjemme i korets lokale i Professor Dahls gate, ikke så rart, han kjente jo foreningen ut og inn. Problemet var bare at KSS, vi kjente oss også ganske hjemme i PD8. Vi var jo omtrent fast inventar der, og hadde lagt oss til våre vaner. Vi var vant til at DnS sang mye, lenge og høyt, og skulle man få gjort noe annet enn å synge hendte det at man kanskje vekslet noen ord underveis i sangen. Men det skulle ikke Carl ha noe av.

Carl tok selvfølgelig nachspielsyngingen like seriøst som om det var øvelse. Det hele toppet seg da min sangersøster Kristine og jeg en kveld sto og hadde en ganske høylytt diskusjon med Carl, der jeg følte meg nokså beklemt mellom på den ene siden å ønske å forsvare KSS’ rett til å være i PD8, men på den andre siden å ville beholde jobben og vennskapet som akkompagnatør for Carl i to kor. Til slutt gikk alle hvert til sitt, tenkte vel litt over saken, og så fant vi ut av det. Carl tillot litt mer lave skuldre hva gjelder nachspiel-sangen, og KSS sluttet å snakke når DnS sang.

I 2013 reiste vi til Tromsø på Akademisk Kortreff med universitetskor fra hele Norge, og Carl var i sitt ess. Den første dagen ble store deler av forsamlingen stående måpende da han under instruksjonen av et fellesnummer foresang alle stemmer, inkludert sopranstemmen i sopranenes leie. Da han i tillegg viste seg å bli igjen på festen lenge etter at alle andre dirigenter (som jo var langt yngre) hadde gått og lagt seg, da ble han av forsamlingen bare døpt «Kong Carl».

Carl dirigerer Landkjending på DnS sin jubileumskonsert i 2015.

Året etter var det duket for Nordisk Studentersangerstevne i Estland. En episode utpå kvelden der Carl sto og dirigerte festens deltakere i Griegs Sangerhilsen, var det noen uvitende som la til den sedvanlige lydeffekten i tredje vers: «Syng dig sammen, Sangerskare, *plopp*, i et enigt Tonevæld.» Vi som visste hva Carl egentlig mente om dette tenkte at, nei, han kan jo ikke avbryte festsynging med tusen sangere til stede. Men joda. Carl slår av, og sier høyt og tydelig at «man legger ikke noe til Griegs musikk». Så starter han tredje vers igjen. Det var musestille i pausen i første linje.

Det var også en stor opplevelse å få være med Carl og DnS til Japan. Hvordan ble Carl «Big in Japan»? På 90-tallet hadde Grex medvirket i rundt førti forestillinger av Arne Nordheim (kjent som «onkel Arne» blant Grexere) på Det norske Teateret. Dette førte til en god slump klingende mynt i korkassa. Det ble søkt om støtte fra et japansk-norsk kulturfond, og Carl kontaktet en rekke japanske kor. Én dirigent svarte, og det var Fumiaki Kuriyama. Det skulle bli begynnelsen på et langt og varmt vennskap.

Turen med DnS i 2015 var Carls femtende Japan-tur. Femtende! Han skulle dessuten vært i Japan i fjor vår, hadde det ikke vært for pandemien. Å oppleve Carls posisjon i Japan, og hans interesse for unge dirigentspirer, japansk kultur og korsang, var rørende.

Japan i 2015

Ved flere anledninger vikarierte jeg for Carls makker i Alle kan synge-koret, Inger-Elise Reitan. For å være ærlig stilte jeg til første øvelse med litt lave forventninger til kvaliteten på forsamlingens sangevner. Men jeg hadde jo misforstått hele konseptet. For Carl mente at alle kan synge! Han tok sangteknikk like alvorlig der som i Grex.

I tillegg hadde man alle de koristene som en gang i løpet av livet hadde blitt fortalt at de ikke kunne synge. I en forsamling på flere hundre mennesker formidlet Carl, med sin autoritet som merittert sanger og dirigent, en faglig trygghet og inspirerende sangglede som det var umulig å ikke bli påvirket av. Jeg er sikker på at Alle kan synge-koret har forandret mange menneskers liv.

Alle kan synge-koret øvelse på Marienlyst skole. Foto: Rolf Øhman.

Grex Vocalis la ned virksomheten i 2019. I flere år så jeg Carl minst to ganger i uka, gjerne mer. Så var det plutselig slutt med Grex. Jeg har aldri vært en person som er så glad i å snakke i telefonen, men hver gang han eller jeg ringte, som regel fordi det var noe praktisk som skulle diskuteres, endte vi likevel med å snakke lenge. Gjerne om repertoar, kor, konsertprogrammer eller andre ting som opptok oss. Jeg så ham sist da jeg leverte julegaver på døra i Slemdalsveien i desember, og det er bare noen uker siden vi snakket sammen sist. Da for å diskutere den store femtiårsjubileumskonserten med Grex til høsten.

Carl siterte en kveld hjemme hos ham og Kari Mariss Janson: «Det er dirigenten som må tenne ilden». Jeg ble betrodd oppgaven å lede publikum gjennom avslutningskonserten til Grex i Operaen, og mot slutten skulle jeg si noen ord til Carl spesielt. Da beskrev jeg ham som gjeteren for den syngende hjord, mannen med det skarpe blikket, den myndige fremtoningen, egenrådigheten; med omtanken, omsorgen og det store hjertet.

Foto: Aftenposten.

Det jeg har fått ta del i er jo bare en liten del av livsverket hans. Både i sin dirigentgjerning og som sanger og sanglærer, blant annet i en årrekke på Foss videregående skole, har han hatt betydning for flere generasjoner sangere, musikere, dirigenter, pedagoger, kunstnere, mennesker. Han forlangte mye av oss alle, men han gav alltid mer igjen.

Tankene går til Kari og resten av familien. Carl, du har satt dype spor. Takk for alt.

Fra avslutningskonsert i Operaen i 2019.

Fjell, vårstemning, pinseaften og snø i skoa

Denne pinsen skulle min mor, kjæresten min Petter og jeg til familiens hytte på Nordmøre for å bedrive dugnad. Hytta var bygd ut og det skulle beises, planeres og sås plen. Men alle var enige om at det også måtte være rom for litt turgåing.

Været var strålende, og etter noen timers ganske intensiv arbeidsinnsats lørdag formiddag satte vi oss i bilen og kjørte til Innerdalen. Denne dalen, av mange omtalt som «Norges vakreste dal», har av ukjente årsaker blitt et sånt sted min familie drar på regnværsdager. Da skal man stå i striregn og fiske kreå i elva. Ganske pussig, for på solskinnsdager er dette altså et av de vakreste stedene som finnes. Petter og jeg hadde gått tur Innerdalen-Neslandet året før med stor suksess, og nå var det på tide å minne Mor på dalens storhet under (relativt) skyfri himmel.

Det ble en isstopp på Joker’n i Ålvundfjord, der vi følte oss som pesta sjæl der vi Oslo-folk trappet opp med munnbind og det hele. Tanken var at det kanskje var greit å ikke bli ansvarlige for noe smitteutbrudd på Nordmøre. En mamma måtte forklare sin storøyde datter at det gikk bra at de gikk inn uten munnbind så lenge de holdt god avstand.

Ålvundeid kirke ved inngangen til Innerdalen.

Klokken halv tre parkerte vi bilen og la i vei. Sola skinte, bjerkeløvet spratt og det ble nynnet på «Se Norges blomsterdal». Dette føltes nasjonalromantisk og flott!

På tidligere turer har disse første tre kilometerne føltes som en lett start, oppvarmingen til den ordentlige turen. Hver eneste gang blir man minnet på at det jo tross alt er snakk om litt stigning.

Bratt bakke.

Selv om det er bratt går det tross alt fortere å gå på grusvei enn på sti. Med været og omgivelsene var stemningen derfor likevel god.

Med Innerdalstårnet i sikte.

Etter en hel del bakker kom vi endelig over toppen og fikk se både Innerdalstårnet og Innerdalsvatnet. Vi møtte også litt andre folk, selv om det ikke akkurat var folksomt.

Ned mot Innerdalsvatnet.

Endelig var vi fremme ved Renndølsetra, der jeg en gang i tiden søkte sommerjobb uten å få svar. Norsk Folkemuseum-faktoren nådde nye høyder. (Jeg søkte forresten også sommerjobb på Norsk Folkemuseum, der også uten å få svar.)

Det var ennå ikke satt opp noen beitegjerder, så vi gikk ganske rett opp til venstre og fant t-stien.

Vi hadde valgt oss sørhellinga i håp om at det snøsmeltinga hadde kommet lenger og at det var lettere fremkommelig. En mulig plan var å gå hele runden rundt Snøfjellet på ca. 15 km, men noe ante oss at det kunne bli litt langt.

Vårlig bjerkeskog.

Det var ganske vått oppover, men ikke så vått som vi hadde fryktet. Stien gikk foreløpig relativt slakt oppover myrer.

Myrer i oppoverbakker.

Det ble påpekt at det er litt rart at myrer finnes i oppoverbakker. Hvorfor rekker ikke alt vannet bare vekk? Men så ble det påpekt at været i området jo ikke alltid er sånn som på denne dagen. Tilsig og påfyll av vann pleier strengt tatt ikke å være mangelvare.

Utsikten bakover.

Nå skulle det krysses noen bekker, og her rant det friskt. Nå gjaldt det å finne egnede steder for passering. Det ble litt buskvasing, men vi fant noe til slutt. Med hjelp av greiner og armer fikk vi alle over.

Vassfaroverfart.

Vi fant etterhvert tilbake til stien igjen og fortsatt oppover, delvis på åpne myrer, delvis i skog og kratt. Med jevne mellomrom stoppet vi for å nyte utsikten.

Vi kom stadig høyere og vegetasjonen ble stadig tynnere. Etterhvert fant det vi hadde fryktet litt: Snø.

Snø.

Snøen lå litt her og der, og det så ikke ut som om veldig mange andre hadde hatt ideen om å gå her på beina i det siste. Moralen er, som Petter og jeg har lært, å alltid ha gamasjer i sekken. Det hadde vi selvfølgelig ikke. Men foreløpig gikk det ganske fint!

Kratt i li.

Vi endte opp med å gå der det så mest fremkommelig ut, så vi kom etterhvert en del høyere enn der den merka stien egentlig gikk, men stien var nok ganske snødd igjen. Vi fant våre egne veier over partier med snø, gjennom kratt og over myrdrag.

Det gikk ganske greit å tråkke over snøpartiene, men enkelte steder tråkket vi selvfølgelig gjennom. Gjerne når man minst ventet det. Det viste seg at mange steder hadde smeltingen gravd store huler under snøen så laget vi gikk på var ganske tynt. Det førte til at når man tråkket gjennom, ja da tråkket man gjennom omtrent til livet. Og da havnet man nedi en bekk. Men alle hadde blitt våte på beina såpass tidlig at det egentlig ikke gjorde så mye.

Petter i telefonen. Finanseliteaktig.

Etter noen ganske bratte partier hadde vi kommet mer opp i høyden og fulgte kammen bortover. Strålende utsikt – for noen omgivelser!

God stemning oppover lia!

Vi fortsatte et stykke bortover, nå på utkikk etter en stein å spise matpakken på. Det fant vi, og litt over klokken fem nøt vi medbragte brødskiver med panoramautsikt.

Nå så vi også at veien videre så ganske gjensnødd ut. Med tanke på mange timers beising og sjauing i forkant sa vi oss fornøyd med turen så langt og bestemte oss for å snu.

Ivrig turgåer.

Vi hadde passet på å kjenne igjen noen røyser og formasjoner og slikt så vi kunne gå tilbake samme vei som vi kan. På den måten slapp vi å tråkke nye spor i snøen.

Enkelte av turgåerne valgte mer tidsbesparende metoder i forseringen av nedoverbakkene.

Ned igjen.

Det må også sies at nevnte turgåer, min mor som strengt tatt nærmer seg 70 år, var lynrask nedover bakkene, også der det ikke var snø. Vi andre slet med å holde følge!

Nå var vi nede i det bratte buskaskavepartiet igjen, men denne gangen vokste trærne i riktig retning, de pekte jo nedover og var gode å bruk som rekkverk.

Omsider var vi tilbake på merket sti igjen, og det flatet mer ut nedover mot Renndølsetra. På setra ble det en liten pause med sjokolade og påfyll av vann.

Rast II.

Klokka nærmet seg sju, og vi var i grunnen fornøyd med avgjørelsen om å ikke gå lenger enn vi gjorde. Da fikk vi tid til å tusle litt rundt på setra og kikke før vi fortsatte.

Sola sto litt lavere når vi nå gikk bortover grusveien igjen. Noen måker hadde slått seg ned på setra, ellers så vi ikke så mye dyreliv.

Vannlangs.

Vi var litt overrasket over noen oppoverbakker da vi hadde passert vannet igjen (var det ikke bare nedover herfra?), men det skulle vi alltids klare. Været var fortsatt så fint og fjellene så vakre. Alt dette akkompagnert av våre sko som sa «surkle, surkle» for hvert steg vi tok.

Vestover.

Vi surklet nedover i rolig tempo og fikk fine utsyn i dalen foran oss. Dessuten fant vi et tre som klemte på en stein (eller var det omvendt?).

Pent. Meget pent.

Omsider var vi tilbake på parkeringsplassen igjen, litt over halv åtte. Nybeiset hytte, nyforsert fjell (eller fjellskråning), og lammemiddag som venter hjemme. Dette hadde vært god utnyttelse av pinseaften!

Turen. Ca. 3 timer.

Om menn og gammalost


Denne historien begynner med DnS! Med flere bokstaver: Den norske Studentersangforening. Koret som ble stiftet i 1845 med Henrik Wergelands begravelse som første oppdrag og Halfdan Kjerulf som korets første dirigent.

Den norske Studentersangforeningen i 1862. Dirigent Behrens sitter midt i bildet. 

Da Carl Høgset tok over koret i 2012 fikk jeg følge med på lasset (jeg var allerede fast akkompagnatør for Grex Vocalis) og fikk fire år som fast inventar på alle øvelser. I tillegg fikk jeg også akkompagnere koret på en lang rekke konserter og turneer. Én av de tingene jeg husker som aller mest stas var å akkompagnere Landkjending på 17. mai i 2014, 200-årsjubileet for grunnloven, og 150-årsjubileet for urfremføringen av Ja, vi elsker. DnS hadde i sin tid urfremført nasjonalsangen sammen med sangere fra Handelsstandens og Håndverkernes sangforeninger, først på Eidsvoll, deretter på Universitetsplassen. Ved fremføringen i sentrum i 1864 var det satt sammen et kor av 200 mannssangere. Det var det også på Universitetsplassen i 2014. Carl Høgset dirigerte og Yngve Søberg var solist. Senere spilte jeg Landkjending både på korets 170-års jubileumskonsert (se film her) og på turné i Japan.

Et bunadskledt DnS på turné i Japan med dirigent Carl Høgset og undertegnede foran på scenen. 

Passende nok ble Landkjending også urfremført 17. mai, i 1872 på Akershus festning. Anledningen var en basar til inntekt for restaurasjonen av Nidarosdomen. Ifølge Snorre hadde Olav Trygvason ved hjemkomsten til Norge i år 995 planer om å bygge en kirke i Nidaros, og med dette som utgangspunkt laget Bjørnson sitt fengslende dikt, beregnet nettopp på tilstelningen på Akershus. Den 12. mai (kort frist!) skrev han til Grieg: «Jeg elsker denne sang! Jeg forventer en STOR tone!»

Ringrevene Bjørnson og Grieg i Christiania i 1902.

Jeg har hørt en del folk si at Landkjendings originalbesetning er for orgel og mannskor, men det stemmer ikke helt. Denne første versjonen var nemlig for mannskor, orgel eller harmonium og blåseorkester. Hør Luftforsvarets Musikkorps og Christiania Mannskor i den versjonen her. Med orgelet i en mer akkompagnerende rolle, det er blåserekka som får all moroa. Til utgivelsen i 1881 hadde Grieg revidert det til orgel og symfoniorkester. I dag er det først og fremst versjonen for mannskor og klaver som blir fremført, men hør DnS’ utgivelse fra 2020 her med organist Otto Christian Odland.

Landkjending var et av flere samarbeider mellom Grieg og Bjørnson. Det første var Sigurd Jorsalfar, Bjørnsons skuespill som Grieg satte musikk til. Blant annet hyldningsmarsjen som vi i universitetskorene får høre Universitetets Symfoniorkester spille om att og om att når de nye studentene marsjerer inn på universitetsplassen hver august. Og siden Sigurd Jorsalfar også er en 17. mai-historie, må jeg bare fortsette litt til:

Bjørnson slet med å få noen til å sette opp Sigurd Jorsalfar, og i København var det en herr Molbech som betegnet verket som forfattet av en «løs og manert skuespillmaker». Bjørnson kvitterte med etter mitt syn én av hans beste fornærmelser (og det er jo strengt tatt mange å ta av): «Molbech, denne flue fra fløtefatet, som drar benene etter seg.»

Karikatur av Bjørnson tegnet av Olaf Gulbransson

«…og der var øyeblikk hvor sakte, uhellvarslende grynt tydet på at kraterets indre ikke var til å spøke med.»

Grieg om Bjørnson

10. april ble det uroppført i Kristiania, men Bjørnson var ikke tilstede, for i følge Grieg var det «ugreier, som gjorde at Bjørnson i lengre tid ikke satte sin fot i teatret». Men 17. mai lot han seg overtale til å bli med. Dermed dro de rett fra urfremførelsen av Landkjending til Christiania Theater. Grieg var i ferd med å begynne å angre på at han hadde fått med Bjørnson, for som han skrev, «Bjørnson var kjennelig nervøs, og der var øyeblikk hvor sakte, uhellvarslende grynt tydet på at kraterets indre ikke var til å spøke med…».

Men så var det Griegs tur til å være nervøs, på egne, eller altså musikkens, vegne. For den 25-årige tittelrolleinnehaveren Hjalmar Hammer skulle synge, og riktignok var han en talentfull skuespiller, men Grieg skriver:

«Han gjorde sitt beste. Men da han holdt på med kongekvadet, hadde jeg en sterk følelse av ubehag, der steg til sådanne ørenkvaler at jeg helst ville gjemme meg vekk og instinktivt mer og mer bøyde meg fremover. Til slutt var jeg kommet så lavt ned i setet at jeg, støttede meg på albuen, kunne holde hånden for ansiktet. Thi plutselig gav Bjørnson meg et nokså ublidt dult og hvisket: «Sitt ordentlig!» Jeg fór opp som stukket av en hveps og satt fra nu av i ulastelig ubevegelighet på forundringsstolen like til slutten. Men da brøt syttendemai-jubelen løs for alvor. Bifallet, der før hadde vært varmt, ble nu stormende.»

Begivenheten ble tilbørlig feiret etterpå hjemme hos Bjørnson i Piperviken med «herlig gammelost».

Grieg og Bjørnsons tredje samarbeid skulle bli operaen «Olav Trygvason». Det gikk mer sånn midt på treet. Hør meg fortelle mer om det i NRKs sending fra Operaens jubileum her (fra ca. 01:09).

Kilde er Grieg-biografien av Benestad og Schjelderup-Ebbe.