Fjell, vårstemning, pinseaften og snø i skoa

Denne pinsen skulle min mor, kjæresten min Petter og jeg til familiens hytte på Nordmøre for å bedrive dugnad. Hytta var bygd ut og det skulle beises, planeres og sås plen. Men alle var enige om at det også måtte være rom for litt turgåing.

Været var strålende, og etter noen timers ganske intensiv arbeidsinnsats lørdag formiddag satte vi oss i bilen og kjørte til Innerdalen. Denne dalen, av mange omtalt som «Norges vakreste dal», har av ukjente årsaker blitt et sånt sted min familie drar på regnværsdager. Da skal man stå i striregn og fiske kreå i elva. Ganske pussig, for på solskinnsdager er dette altså et av de vakreste stedene som finnes. Petter og jeg hadde gått tur Innerdalen-Neslandet året før med stor suksess, og nå var det på tide å minne Mor på dalens storhet under (relativt) skyfri himmel.

Det ble en isstopp på Joker’n i Ålvundfjord, der vi følte oss som pesta sjæl der vi Oslo-folk trappet opp med munnbind og det hele. Tanken var at det kanskje var greit å ikke bli ansvarlige for noe smitteutbrudd på Nordmøre. En mamma måtte forklare sin storøyde datter at det gikk bra at de gikk inn uten munnbind så lenge de holdt god avstand.

Ålvundeid kirke ved inngangen til Innerdalen.

Klokken halv tre parkerte vi bilen og la i vei. Sola skinte, bjerkeløvet spratt og det ble nynnet på «Se Norges blomsterdal». Dette føltes nasjonalromantisk og flott!

På tidligere turer har disse første tre kilometerne føltes som en lett start, oppvarmingen til den ordentlige turen. Hver eneste gang blir man minnet på at det jo tross alt er snakk om litt stigning.

Bratt bakke.

Selv om det er bratt går det tross alt fortere å gå på grusvei enn på sti. Med været og omgivelsene var stemningen derfor likevel god.

Med Innerdalstårnet i sikte.

Etter en hel del bakker kom vi endelig over toppen og fikk se både Innerdalstårnet og Innerdalsvatnet. Vi møtte også litt andre folk, selv om det ikke akkurat var folksomt.

Ned mot Innerdalsvatnet.

Endelig var vi fremme ved Renndølsetra, der jeg en gang i tiden søkte sommerjobb uten å få svar. Norsk Folkemuseum-faktoren nådde nye høyder. (Jeg søkte forresten også sommerjobb på Norsk Folkemuseum, der også uten å få svar.)

Det var ennå ikke satt opp noen beitegjerder, så vi gikk ganske rett opp til venstre og fant t-stien.

Vi hadde valgt oss sørhellinga i håp om at det snøsmeltinga hadde kommet lenger og at det var lettere fremkommelig. En mulig plan var å gå hele runden rundt Snøfjellet på ca. 15 km, men noe ante oss at det kunne bli litt langt.

Vårlig bjerkeskog.

Det var ganske vått oppover, men ikke så vått som vi hadde fryktet. Stien gikk foreløpig relativt slakt oppover myrer.

Myrer i oppoverbakker.

Det ble påpekt at det er litt rart at myrer finnes i oppoverbakker. Hvorfor rekker ikke alt vannet bare vekk? Men så ble det påpekt at været i området jo ikke alltid er sånn som på denne dagen. Tilsig og påfyll av vann pleier strengt tatt ikke å være mangelvare.

Utsikten bakover.

Nå skulle det krysses noen bekker, og her rant det friskt. Nå gjaldt det å finne egnede steder for passering. Det ble litt buskvasing, men vi fant noe til slutt. Med hjelp av greiner og armer fikk vi alle over.

Vassfaroverfart.

Vi fant etterhvert tilbake til stien igjen og fortsatt oppover, delvis på åpne myrer, delvis i skog og kratt. Med jevne mellomrom stoppet vi for å nyte utsikten.

Vi kom stadig høyere og vegetasjonen ble stadig tynnere. Etterhvert fant det vi hadde fryktet litt: Snø.

Snø.

Snøen lå litt her og der, og det så ikke ut som om veldig mange andre hadde hatt ideen om å gå her på beina i det siste. Moralen er, som Petter og jeg har lært, å alltid ha gamasjer i sekken. Det hadde vi selvfølgelig ikke. Men foreløpig gikk det ganske fint!

Kratt i li.

Vi endte opp med å gå der det så mest fremkommelig ut, så vi kom etterhvert en del høyere enn der den merka stien egentlig gikk, men stien var nok ganske snødd igjen. Vi fant våre egne veier over partier med snø, gjennom kratt og over myrdrag.

Det gikk ganske greit å tråkke over snøpartiene, men enkelte steder tråkket vi selvfølgelig gjennom. Gjerne når man minst ventet det. Det viste seg at mange steder hadde smeltingen gravd store huler under snøen så laget vi gikk på var ganske tynt. Det førte til at når man tråkket gjennom, ja da tråkket man gjennom omtrent til livet. Og da havnet man nedi en bekk. Men alle hadde blitt våte på beina såpass tidlig at det egentlig ikke gjorde så mye.

Petter i telefonen. Finanseliteaktig.

Etter noen ganske bratte partier hadde vi kommet mer opp i høyden og fulgte kammen bortover. Strålende utsikt – for noen omgivelser!

God stemning oppover lia!

Vi fortsatte et stykke bortover, nå på utkikk etter en stein å spise matpakken på. Det fant vi, og litt over klokken fem nøt vi medbragte brødskiver med panoramautsikt.

Nå så vi også at veien videre så ganske gjensnødd ut. Med tanke på mange timers beising og sjauing i forkant sa vi oss fornøyd med turen så langt og bestemte oss for å snu.

Ivrig turgåer.

Vi hadde passet på å kjenne igjen noen røyser og formasjoner og slikt så vi kunne gå tilbake samme vei som vi kan. På den måten slapp vi å tråkke nye spor i snøen.

Enkelte av turgåerne valgte mer tidsbesparende metoder i forseringen av nedoverbakkene.

Ned igjen.

Det må også sies at nevnte turgåer, min mor som strengt tatt nærmer seg 70 år, var lynrask nedover bakkene, også der det ikke var snø. Vi andre slet med å holde følge!

Nå var vi nede i det bratte buskaskavepartiet igjen, men denne gangen vokste trærne i riktig retning, de pekte jo nedover og var gode å bruk som rekkverk.

Omsider var vi tilbake på merket sti igjen, og det flatet mer ut nedover mot Renndølsetra. På setra ble det en liten pause med sjokolade og påfyll av vann.

Rast II.

Klokka nærmet seg sju, og vi var i grunnen fornøyd med avgjørelsen om å ikke gå lenger enn vi gjorde. Da fikk vi tid til å tusle litt rundt på setra og kikke før vi fortsatte.

Sola sto litt lavere når vi nå gikk bortover grusveien igjen. Noen måker hadde slått seg ned på setra, ellers så vi ikke så mye dyreliv.

Vannlangs.

Vi var litt overrasket over noen oppoverbakker da vi hadde passert vannet igjen (var det ikke bare nedover herfra?), men det skulle vi alltids klare. Været var fortsatt så fint og fjellene så vakre. Alt dette akkompagnert av våre sko som sa «surkle, surkle» for hvert steg vi tok.

Vestover.

Vi surklet nedover i rolig tempo og fikk fine utsyn i dalen foran oss. Dessuten fant vi et tre som klemte på en stein (eller var det omvendt?).

Pent. Meget pent.

Omsider var vi tilbake på parkeringsplassen igjen, litt over halv åtte. Nybeiset hytte, nyforsert fjell (eller fjellskråning), og lammemiddag som venter hjemme. Dette hadde vært god utnyttelse av pinseaften!

Turen. Ca. 3 timer.

Om menn og gammalost


Denne historien begynner med DnS! Med flere bokstaver: Den norske Studentersangforening. Koret som ble stiftet i 1845 med Henrik Wergelands begravelse som første oppdrag og Halfdan Kjerulf som korets første dirigent.

Den norske Studentersangforeningen i 1862. Dirigent Behrens sitter midt i bildet. 

Da Carl Høgset tok over koret i 2012 fikk jeg følge med på lasset (jeg var allerede fast akkompagnatør for Grex Vocalis) og fikk fire år som fast inventar på alle øvelser. I tillegg fikk jeg også akkompagnere koret på en lang rekke konserter og turneer. Én av de tingene jeg husker som aller mest stas var å akkompagnere Landkjending på 17. mai i 2014, 200-årsjubileet for grunnloven, og 150-årsjubileet for urfremføringen av Ja, vi elsker. DnS hadde i sin tid urfremført nasjonalsangen sammen med sangere fra Handelsstandens og Håndverkernes sangforeninger, først på Eidsvoll, deretter på Universitetsplassen. Ved fremføringen i sentrum i 1864 var det satt sammen et kor av 200 mannssangere. Det var det også på Universitetsplassen i 2014. Carl Høgset dirigerte og Yngve Søberg var solist. Senere spilte jeg Landkjending både på korets 170-års jubileumskonsert (se film her) og på turné i Japan.

Et bunadskledt DnS på turné i Japan med dirigent Carl Høgset og undertegnede foran på scenen. 

Passende nok ble Landkjending også urfremført 17. mai, i 1872 på Akershus festning. Anledningen var en basar til inntekt for restaurasjonen av Nidarosdomen. Ifølge Snorre hadde Olav Trygvason ved hjemkomsten til Norge i år 995 planer om å bygge en kirke i Nidaros, og med dette som utgangspunkt laget Bjørnson sitt fengslende dikt, beregnet nettopp på tilstelningen på Akershus. Den 12. mai (kort frist!) skrev han til Grieg: «Jeg elsker denne sang! Jeg forventer en STOR tone!»

Ringrevene Bjørnson og Grieg i Christiania i 1902.

Jeg har hørt en del folk si at Landkjendings originalbesetning er for orgel og mannskor, men det stemmer ikke helt. Denne første versjonen var nemlig for mannskor, orgel eller harmonium og blåseorkester. Hør Luftforsvarets Musikkorps og Christiania Mannskor i den versjonen her. Med orgelet i en mer akkompagnerende rolle, det er blåserekka som får all moroa. Til utgivelsen i 1881 hadde Grieg revidert det til orgel og symfoniorkester. I dag er det først og fremst versjonen for mannskor og klaver som blir fremført, men hør DnS’ utgivelse fra 2020 her med organist Otto Christian Odland.

Landkjending var et av flere samarbeider mellom Grieg og Bjørnson. Det første var Sigurd Jorsalfar, Bjørnsons skuespill som Grieg satte musikk til. Blant annet hyldningsmarsjen som vi i universitetskorene får høre Universitetets Symfoniorkester spille om att og om att når de nye studentene marsjerer inn på universitetsplassen hver august. Og siden Sigurd Jorsalfar også er en 17. mai-historie, må jeg bare fortsette litt til:

Bjørnson slet med å få noen til å sette opp Sigurd Jorsalfar, og i København var det en herr Molbech som betegnet verket som forfattet av en «løs og manert skuespillmaker». Bjørnson kvitterte med etter mitt syn én av hans beste fornærmelser (og det er jo strengt tatt mange å ta av): «Molbech, denne flue fra fløtefatet, som drar benene etter seg.»

Karikatur av Bjørnson tegnet av Olaf Gulbransson

«…og der var øyeblikk hvor sakte, uhellvarslende grynt tydet på at kraterets indre ikke var til å spøke med.»

Grieg om Bjørnson

10. april ble det uroppført i Kristiania, men Bjørnson var ikke tilstede, for i følge Grieg var det «ugreier, som gjorde at Bjørnson i lengre tid ikke satte sin fot i teatret». Men 17. mai lot han seg overtale til å bli med. Dermed dro de rett fra urfremførelsen av Landkjending til Christiania Theater. Grieg var i ferd med å begynne å angre på at han hadde fått med Bjørnson, for som han skrev, «Bjørnson var kjennelig nervøs, og der var øyeblikk hvor sakte, uhellvarslende grynt tydet på at kraterets indre ikke var til å spøke med…».

Men så var det Griegs tur til å være nervøs, på egne, eller altså musikkens, vegne. For den 25-årige tittelrolleinnehaveren Hjalmar Hammer skulle synge, og riktignok var han en talentfull skuespiller, men Grieg skriver:

«Han gjorde sitt beste. Men da han holdt på med kongekvadet, hadde jeg en sterk følelse av ubehag, der steg til sådanne ørenkvaler at jeg helst ville gjemme meg vekk og instinktivt mer og mer bøyde meg fremover. Til slutt var jeg kommet så lavt ned i setet at jeg, støttede meg på albuen, kunne holde hånden for ansiktet. Thi plutselig gav Bjørnson meg et nokså ublidt dult og hvisket: «Sitt ordentlig!» Jeg fór opp som stukket av en hveps og satt fra nu av i ulastelig ubevegelighet på forundringsstolen like til slutten. Men da brøt syttendemai-jubelen løs for alvor. Bifallet, der før hadde vært varmt, ble nu stormende.»

Begivenheten ble tilbørlig feiret etterpå hjemme hos Bjørnson i Piperviken med «herlig gammelost».

Grieg og Bjørnsons tredje samarbeid skulle bli operaen «Olav Trygvason». Det gikk mer sånn midt på treet. Hør meg fortelle mer om det i NRKs sending fra Operaens jubileum her (fra ca. 01:09).

Kilde er Grieg-biografien av Benestad og Schjelderup-Ebbe.

En litt forvirret kveldstur: Tusenfryd-Ingierstrand en onsdag i mai

Da jeg bodde på Kringsjå studentby for en hel del år siden ble jeg en sånn som jogger rundt Sognsvann. Jogging ga gode minner fra mine år i barndommen som orienteringsløper for Oppsal IF, men ganske dårlige minner om lange 3000-metere på Bislett stadion på videregående.

Etter ti års joggepause av ymse grunner tok jeg opp igjen hobbyen for tre-fire år siden og er nå ute så regelmessig som jeg får til. Ofte med samboer Petter.

Denne onsdagen i mai fikk jeg lyst på litt variasjon i joggehverdagen og fikk med meg Petter på en spontan kveldsutflukt. Tanken var ca. en mil på relativt flate stier. En mil på asfalt klarer vi på omtrent en time, så kanskje en liten halvannentimes tur?

Sognsvann var litt for konvensjonelt, og været var så grått at det ikke var så mye poeng å oppsøke kollene med god utsikt. Dessuten var det dette med så flatt som mulig, for å orke å faktisk løpe en mil.

Da kom jeg på én av koronaturene våre, ennå ikke omtalt på denne siden. I april i fjor gikk vi fra Tusenfryd og hjem der vi tilfeldigvis kom over oldtidsveien ved Oppegård. Kjempefint område!

Jeg la en plan om buss eller tog til Kolbotn, deretter buss 86 mot Svartskog og så gå av på holdeplassen Østre Oppegård. Der hadde jeg tenkt at vi skulle følge oldtidsveien nordover, og så Gjersjøelva ned til Hvervenbukta. Det hadde vært stor suksess sist.

Blomster i Bjørvika

Vi gikk bort til holdeplassen i Bjørvika i femtiden, men der slo planen sprekker. Begge hadde hatt en litt lang dag, og der kom plutselig 505-bussen mot Tusenfryd. Det var jo borti der vi skulle? Vi løp etter, rakk den akkurat og satte oss på bussen.

Sånne sportsklærfolk på bussen.

Det var et alternativ å bytte buss ved Tusenfryd (Fålesloråsen) og ta den til Svartskog, da ville plan A kunne vært holdt. Men de erfarne koronaturgåerne hadde jo så peiling, så vi endte opp med å gå fra Fålesloråsen (artig navn). Uten å tenke oss om hadde vi nå lagt på nesten en ekstra mil på plan A.

Avmarsj kl. 17.25.

Men vi var i gang! Litt halvhjerta jogging først, så ble det litt bratt og vi gikk oppover boligfeltet i det nye stedsnavnet vi hadde lært oss (nevnte ås).

Mange artige hus! Blant annet hvitt laftet tømmerhus med lilla møner og dragetre (zoom inn).

Vi hadde ut.no-appen oppe og fant fort en sti inn i skogen. Da kunne turen begynne!

Skog!

De første hundre meterne gikk ganske greit, men det var en del bratt nedover, så jogging ble det ikke så mye av. Men så begynte vi å surre igjen.

Rødt: Der vi gikk. Grønt: Der vi burde ha gått.

Vi var vel så fornøyde med å ha funnet skogen, og trodde vi hadde en greit fungerende retningssans. Men som vi har opplevd så mange steder på koronaturene: Der det er boligfelt er det også tett med stier på kryss og tvers. Dette satte oss nok litt ut, og vi endte opp med å gå sørvestover istedenfor nordover som var det vi skulle.

Er dette en sti?

Vi endte i tillegg opp med å følge en sti som sluttet å være sti (se over). Det var ganske vått og glatt og ulendt, men vi så at vi hvertfall kom ned til en vei. Vi fortsatte!

Her skulle vi tatt til høyre. Det gjorde vi ikke.

Nede på veien passerte vi skiltet som viser denne grønne løypa jeg tegnet inn. Men vi fortsatte på vei. Her fikk hvertfall jogget litt! Nå var vi i gang, nå hadde turen begynt for alvor.

Langs veien som etterhvert ble til sti så vi flere og flere snegler, sånne med sneglehus på ryggen. Så artig, tenkte vi! Det vi ikke skjønte var at dette nok var et varsel, et omen.

Uskyldig snegle eller skjebnesvangert varsel?

For da vi virkelig var i fint driv begynte vi å lukte lunta. Det var for godt til å være sant, det gikk for lett (sørhellinger gjør nemlig ofte det). Føltes ikke retningen litt feil likevel? Opp med ut.no-appen igjen. Joda, ganske riktig. Vi var på utur.

Vi hadde også kommet så langt sør at det føltes veldig demotiverende å skulle gå tilbake til veikrysset. Hva gjør vi? Er ikke det en slags sti vi ser opp skrenten der? At det var en sti var nok en overdrivelse, men vi la i vei rett opp bakken.

Det var bratt og glatt og sleipt. Det ble klyving og litt banning og mye sikksakk, men vi kom opp til slutt. kunne turen begynne!

Østli. Med DNT-bord.

Over en time etter avgang var vi fremme ved Østli. Den der tanken jeg hadde om ca. en time på en mil, hvertfall på asfalt? På én time og et kvarter hadde vi forflyttet oss tre kilometer.

Men nå var turen i gang. Og her gikk det til og med an å jogge litt innimellom, selv om vi egentlig var litt slitne etter all klatring og klyving og stokk- og røysforsering. Vi passet på å ta pauser her og der og nøt fuglesang og skogens ro.

Lyden av vår i skogen.

Nord for Østli fulgte vi en sti vi hadde gått før, med et litt merkelig gjerde som stien var tvunget å sno seg etter. Gjerder pleier å være ganske rette, det var ikke dette. Stor arbeidsinnsats var lagt ned for at gjerdet skulle bukte seg rundt trær, over knauser og knatter. Dessuten var en hel del av gjerdestolpene opp-ned. Like merkelig nå som sist vi var der.

Gjerdestolpe på hodet.

Langs gjerdet kom vi også over en tømmerstokk vi husket fra sist som nå var ryddet av veien. Petter demonstrerer.

Vi kom nå med på Sjødalsveien, en grusvei som gikk forbi Østre Oppegård, med sauer og det hele.

Stabburet var tydelig ganske gammelt, og nå nærmet vi oss Oppegård kirke. Her stod det en stavkirke fra ca. 1150 som ble revet i 1721. Da ble det bygget en tømmerkirke på stedet, mens dagens kirke er fra 1876. Historisk sus!

Oppegård kirke sett sørfra.

Alle var også enige om at treet foran kirka må ha sett litt av hvert gjennom årenes løp.

Solid tre.

Vi gikk gjennom kirkegården, og ned bakken på den andre siden.

Sist vi var her gikk vi den idylliske oldtidsveien rett sørover. Men her måtte det legges en ny plan. Klokka var over sju, og vi var nå fremme der jeg egentlig hadde tenkt at vi skulle begynne turen. Hvervenbukta og Gjersjøelva ble for langt, Ingierstrand var mer overkommelig.

Det så ut til å gå to hovedstier nordover, den ene begynte litt lenger vestover. Så vi tok Bekkenstenveien ned bakkene til Vestenga Idrettsplass. Der fant vi skilting og en sti som skulle gå helt til Ingierstrand.

Linjestien til Ingierstrand bad

Vi var visstnok fortsatt på løpetur, og 3 km igjen var jo ingen match for oss! Men her møtte vi på glatte svaberg og mye gjørme, så tempoet ble ikke så veldig høyt.

Begynner å bli litt slitne nå.

Linjestien viste seg å være ganske linjete. Linjær, om du vil. Store deler av den fulgte høyspentledningene. Det har utviklet seg litt overtro blant turdeltakerne om at man ikke skal snakke stygt om skogen man går i eller stien man går når man går på den. Dette i fall det fører til snubling, ent-angrep eller lignende. Men nå i etterkant tror jeg det er trygt å si: Dette var en litt kjedelig sti.

Sti på linje under ledning.

Det var sikkert preget av at vi begynte å bli slitne også. Vi hadde håpet på utsikt, og selv om det ikke ble noen spektakulære utsiktspunkt skimtet vi Bunnefjorden mellom trærne med jevne mellomrom.

Etterhvert tok ledningene slutt, og vi kom over i litt mer joggbart terreng. Stien gikk gradvis nedover, og vi nærmet oss turens mål.

De siste bakkene ned til sjøen.

Omsider skimtet vi asfalt mellom trærne og kom ned til den store parkeringsplassen ved Ingierstrand bad, som var tom denne grå onsdagskvelden. Klokken var nesten halv ni, og en slags tretimers joggetur kjentes i beina. Nå skulle det bli godt å komme seg hjem!

Folketomt på Ingierstrand.

Der var bussholdeplassen, ja. Men gikk det buss? Nei, det gjorde det ikke. Auda. Hvor gikk det buss fra? En times gange herfra, ja.

Bunnefjorden.

Det var radikalt, upløyd mark, noe nytt. Jeg kom med forslaget: Drosjebil. Taxi.

Petter var skeptisk. Men ikke så lenge. Vi ringte, og Oslo Taxi var på plass ikke lenge etter. Det var verdt hver krone.

Koronaturene 5/20: Sundvollen-Røa 9. april

Koronaen og koronaturene fortsatte. Det var påske, og bare fem dager etter forrige tur. Denne skjærtorsdagen ville vi på ny utforske ukjente jaktmarker. Denne gangen var det skogen til venstre for Nordmarka som stod for tur.

Strekkoden i morgensol.

Vi gikk bort til bussterminalen og hoppet på 200 Hønefoss-bussen i halv ti-tiden. Tydeligvis hadde vi skjønt fra de foregående turene at det hjalp å stå opp litt tidligere, så kom vi kanskje ikke hjem så fryktelig sent.

Bussturen tok omtrent tre kvarter, og den siste delen som gikk langs Tyrifjorden var riktig så billedskjønn. Litt over halv elleve hoppet vi av på Sundvollen og var klare for tur.

I det blå.

Det første som møtte oss var to paraglidere der oppe på den blå himmelen. De hadde sikkert fin utsikt! Det skulle vi også snart få, vi måtte bare opp noen bakker først.

Vi hadde lagt en plan om å gå i retning Oslo og se hvor langt vi kom. Konklusjonen ble da at den kjente «Kongens utsikt» ble litt for mye omvei, men første delmål var det nest beste, nemlig «Kronprinsens utsikt».

Stidele.

Vi fant fort en sti, og der også en sprek mann med barn på slep. Det kunne virke som om denne mannen var ganske lei av hjemmekontor, og tør vi foreslå, småbarnsliv. Han syntes vår turplan om å gå i retning Oslo hørtes glimrende ut. At han kunne fortelle at det ikke var så lenge siden det var kjørt opp skiløyper oppe i høyden valgte vi ikke å vektlegge så mye.

Vi hadde satt i gang vårt etterhvert ganske friske koronaturtempo, bakkene var bratte, og vi var imponerte over mannen klarte å levere en lang ordstrøm uten å bli alt for andpusten. Barnet var omtrent i barnehagealder, og det ble snart klart at det stakkars barnet på slep havnet lenger og lenger bak oss, og til slutt måtte han (tilsynelatende) høyst motvillig stoppe og vente på poden. Det virket som om han heller ville la trege barn være trege barn og bli med oss videre.

Kronprinsens utsikt.

Vi forlot våre venner og fortsatte. Utsikten ble funnet. Der lå det også en fin hytte med litt av en beliggenhet. Men vi skulle videre.

Bratt start!

Det var ordentlig bratt oppover lia. Vi pustet og peste, krysset bilveien som slynget seg oppover mot Kleivstua, og snart nådde vi toppen.

Prestereist minnesmerke.

Nå støtte vi på et minnesmerke, og her måtte det søkes på nett. Heldigvis var det dekning. Vi hadde havnet på sted der en av de mer avgjørende episodene i den store nordiske krig fant sted! Saken var den at svenske Karl XII var på plass i Norge med sine styrker for å utvide kongemakten, men på slutten av krigen begynte han å slite.

Han hadde blitt klemt inne mellom Gjellebekk skanse (Lier) og «den uinntakelige» Akershus festning, isen på Oslofjorden smeltet snart og da kom det forsterkninger fra Danmark. En knipe, rett og slett!

Karl XII. Angrepslysten konge. (Fant ikke navn på kunstner!)

Løsningen for de svenske styrkene ble å følge gamle Ringeriksvei gjennom skogen fra Bærums verk til Nordkleiva ved Sundvolden og derfra videre til Drammen og Kongsberg. En fortropp på 250 gikk først for å rydde veien, hovedgruppen på 1000 fulgte. Der møtte de norske styrker fra Ringerike, Valdres og Hallingdal. Det ble trefninger i passet ved Nordkleiva, og så mange sårede at svenskene trakk seg tilbake. Og alt dette foregikk her vi nå stod!

Karl XII var kjent for sin angrepslyst, og Valdres-kapteinen Coucheron skjønte at de antakelig ville angripe igjen. Her behøvdes list. Kari Hiran, en litt eldre kvinne, meldte seg nå frivillig til å gå over fiendens linjer, la seg ta til fange og avhøres. Bevisst oppga hun feilaktig informasjon om nordmennenes militære styrker og Kari Hirans bløff fikk Karl XII til å oppgi Norge våren 1716.

Litt klokere fortsatte vi med både skogens og historiens sus i ørene.

Vi fulgte veien noen hundre meter, tok så av til venstre inn på en sti og nådde den gamle setervollen Retthella. Her var det så fint at alle var enige om at det var på tide med en rast. Klokken var rundt tolv da vi fortsatte.

Sørover.

Vi fulgte setervollen oppover og fant den blåmerkede stien vi skulle følge over Bukkehøgda og ned mot Fjellsetra.

Mot Tyrifjorden og Kongens utsikt.

Stien var ganske fin og bar der i vesthellinga. Vi fnøs litt av mannen som hadde snakket om nylig preparerte skiløyper, og stemningen var generelt god.

Mer snø.

På toppen fikk vi fint utsyn østover, men vi fikk også se mer snø. Det første problemet var mengden snø, av typen råtten aprilsnø, så vi selvfølgelig tråkket gjennom for omtrent hvert tredje skritt. Det andre var at stien nå var snødd igjen. Blåmerkingen var jo over snønivå, men med såpass mellomrom at det plutselig ikke var så lett å vite om man fulgte den eller ikke.

Resultatet var masse snø i skoa (gamasjene lå naturligvis hjemme) og meget lav fremdrift.

Rekkverk!

Vi kom oss over åsen, og ned bakkene. Nede i skogen ble det plutselig litt barere igjen. Men det var såpass vått og isete at tauet som var festet til noen trær som rekkverk nede i lia var helt nødvendig å ta i bruk.

Stemmingen var likevel ikke så verst helt til vi nådde bunnen av bakken og bekken som kom rennende på tvers av stien («stien»). Her var det bare å innse at drømmen om tørre sokker for alvor var tapt. Med hjelp av bjerketreet var det ingen annen løsning enn å tråkke gjennom snø og is og vasse over.

Fjellseterbommen.

Den opprinnelige planen var å følge en sti videre fra Fjellsetra til Presthytta, men det kom ikke på tale. Mye heller omvei på bar grus enn mer kaving i snø og sørpe!

Vi fulgte veien opp mot Løvlia, så ned igjen. Ved Kampevaddammen var det slutt på moroa og ut på sti igjen. Men her var det heldigvis barere enn tidligere.

Vi kom fram til Presthytta, en meget idyllisk DNT-hytte, og tok en pause i solveggen der. Fuglene sang, og nå var det vanskelig å klage på noe som helst, så vi fortsatte derfra i halv fire-tiden litt lysere til sinns enn det vi hadde vært i snøfonnene tidligere på dagen.

Våridyll.

Vi fulgte stien videre sørøstover med litt varierende snødekke.

Blanda føre.

Ved Kampesetra kjente vi at det var på tide med middag og vi fyrte opp brenneren og kokte opp vann til vår medbrakte posemat. Riktignok modifisert versjon, og med litt purre, løk og krydder smakte den ganske oppgradert.

Mer vassdragkryssing.

At vi kom oss av flekken i den grad vi gjorde er egentlig litt merkelig sett i ettertid – stivandringen gikk virkelig utrolig tregt enkelte steder. Men på vei ned mot Setervann tok vi noen små, kjærkomne omveier på grusvei her og der.

Setervann.

Nede ved Setervann stod sola lavt, klokken var sju og vi hadde et godt stykke igjen. Men nå var vi jo sånn omtrent nærmere Oslo enn Sundvolden, og det gav ny motivasjon.

Vi tråkket videre, nå på gamle skiløyper, og nådde Triungsvanna. Her merket vi at vi nærmet oss sivilisasjonen. Hele Norge dro på telttur våren 2020, kunne det virke som. Mange bål glimtet rundt vannene, og hyggelig prat hørtes fra hengekøyer og bak teltduker. Men det var ganske kjølig, og vi var tross alt glade vi hadde planer om å fortsette.

Ved Østernvann ble det nesten komisk folksomt. Teltene og hengekøyene lå tett i tett, og skogens ro føltes ikke helt tilstedeværende. Men den optimismen vi hadde kjent på de foregående ukene dukker opp igjen. Verden stod stille og noe lå i lufta.

Optimistisk søppelkassedimensjon for friluftssultne pandemirammede.

Klokka var ti da vi endelig nådde Bogstadvannets vestre bredd. Da var vi ganske slitne, men for første gang på våre koronaturer hadde vi nå et ess i ermet. Tørre sko! Det hadde vært litt å bære på, men følelsen av å få på både tørre sko og nye sokker var himmelsk der og da. Råtten snø og kalde bekkefar var (så godt som) glemt!

Vi kunne vurdert å gi oss der. Det gikk buss fra Bogstad. Men nå hadde vi jo nye sko. Og vi hadde strengt tatt ikke kommet oss til Oslo ennå. Alle var enige om at Sundvolden-Røa klang ganske bra. Så vi fortsatte.

Endelig!

Fem på elleve nådde vi endelig Oslo-grensa. Det var ikke et sekund for tidlig. Nå gjorde det ganske vondt å gå på asfalt. Til slutt var vi fremme ved t-banestasjonen på Røa, og heldigvis var det ikke så lenge å vente før det kom en bane. Sjelden har t-baneseter føltes så komfortable!

Luksusmøblement.
Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Sundvollen: Kl. 10.40

Ankomst Røa: Kl. 23.05

Varighet: 12 t 25 min

Antall skritt: 58.000

Antall kilometer: Ca. 37

Koronaturene 4/20. 4. april. Gjerdrum-Sørenga.

Dette var underlige tider. Noen dager før koronatur nr. 4 hadde Petter fylt 40. Noe av det rareste jeg gjorde i 2020 var å gå på Oslo City for å kjøpe festartikler i slutten av mars. Senteret var ikke til å kjenne igjen. Nesten alle butikkene var stengt, men øverst oppe i fjerde etasje holdt «Partyland» åpen. Fra et øde og grått Oslo sentrum kom jeg inn i denne elleville butikken med ballonger, glitter og festivitas. I hjørnet satt en tilsynelatende litt fortapt dame bak en disk. Kontrasten mellom butikkens varer og stemningen i verden utenfor var slående.

Jerrnbanetorget kl. 11 en fredag i slutten av mars 2020

40-årsfeiringen ble gjennomført, bursdagsmiddagen fant sted med familie på Skype. Så kom lørdagen, og igjen var det klart for tur.

Hvor skulle vi gå? Nå begynte en planleggingsstrategi som vi fortsatte på nesten alle de neste turene: Åpne en kart-app på din mobil, pass på at den viser satellittbilder så du kan se skog, og se etter grønne områder på kartet. Østmarka, Nordmarka og Lillomarka var åpenbare. Men det finnes flere skogsområder i Oslo-området. Til høyre for Nordmarka, for eksempel. Dermed bestemte vi oss for å begynne turen med å utforske Romeriksåsene.

Nordmarka, Lillomarka og det som undertegnede nå har lært at heter Romeriksåsene.

Solen skinte og vi fant veien fra Sørenga og bort til bussholdeplassen i Bjørvika i halv elleve-tiden. Så hoppet vi på 400-bussen og tok den østover, ut av byen, forbi Skedsmokorset og så nordover i retning Gardermoen. Vi hadde ingen veldig klar plan for hvor vi skulle gå av og hvor langt vi egentlig skulle gå, men jeg hadde tenkt at området Ask i Gjerdrum så ut som et fint utgangspunkt for å krysse Romeriksåsene.

Utsikt østover fra Grønlundfjellet, et par kilometer nordvest for der kvikkleireskredet gikk en del måneder senere.

Vi gikk av på Kniplia og tenkte å satse på å finne noen stier vestover ut fra byggefeltet på Grønlundfjellet. Første mål var i alle fall å unngå slalombakken, det måtte jo være stier som gikk opp bakkene i litt slakere terreng. Det ble først bilveien oppover i byggefeltet, og der fant vi skogen. Som antatt, her var det flere stier på kryss og tvers. Vi fulgte én av de største, men innså etterhvert at den dreide vel mye sørover.

Før vi visste ordet av det befant vi oss i bunnen av slalombakken likevel. Vel, vel, det fikk stå til. Det var fryktelig bratt, veldig ulendt og generelt ganske ugreit, og oppe på toppen kunne vi bekrefte det vi hadde tenkt i utgangpunktet: Slalombakker er kjipe greier å forsere fra nederst til øverst på sommerstid. Særlig når beina ikke har kommet i gang. Vel, nå var de hvertfall i gang.

På toppen av slalombakken. Vi fikk i det minste litt utsikt!

Vel oppe på toppen av åsryggen var det ingen grunn til å klage lenger. Fine, slake, tørre, myke blåmerkede stier. Nå kunne turen begynne! Vi fulgte stien innover og kom etterhvert ned på en grusvei der vi tok til venstre (ved G’en i Gjerdrum, se under). Planen var nå å gå mot Nittedal via Busterudvangen. Her lurte vi på om vi kunne fortsette rett vestover, men vi ble nødt til å ta en liten sving sørover før vi kom oss opp bakkene og nådde nevnte vang.

Romeriksåsene på tvers, sånn cirka. Kart fra ut.no.

Oppe på Busterudvangen møtte vi flere andre turgåere, dette var som man ser av kartet et knutepunkt. Dessuten fikk vi fin utsikt. Vi spiste litt av matpakka på trappa på den lille hytta som stod der, og følte oss klare for å fortsette.

Nå bar det nedover, fortsatt med litt snø igjen her og der, men mye barere enn de andre turene. Til slutt nådde vi kanten av et hogstfelt i en skråning, og der bredte Nittedal seg ut foran oss.

Nittedal, og Lillomarka i det fjerne.

Når man går og går inne i skogen ser man jo sjelden målet, turen gås litt mer del for del. Da er det gøy å innimellom få store utsyn, og se hvor man skal! Det så ut som om det var langt over til den andre siden. Vi kikket på klokken som nærmet seg halv tre, og tenkte vi skulle se hvor lang tid det tok før vi var over i Lillomarka.

Det tok ikke lang tid før vi var nede på en bilvei, og etterhvert var vi på Gamleveien som vi fulgte ned til en bro der vi krysset Nitelva og Riksvei 4. Men hva hadde vi der? En Joker-butikk! Det er klart vi hadde pakket med oss mat, men her fikk vi muligheten til å fylle på provianten med litt unødvendige nødvendigheter. Det ble Solo Super og to wienerbrød. Munnbind trengte man forresten ennå ikke bruke på denne tiden.

Utenfor butikken tenkte vi å finne et egnet sted å sitte, men det var mest parkeringsplass og støvete asfalt. Så vi fortsatt turen oppover Stasjonsveien, som var litt preget av byggingen av ny ungdomsskole. Det ble til at vi utsatte spisepausen og kom oss opp til blokkene på Nygård, forbi Mostua og deretter inn i skogen og opp langs en gammel setervei. Der fant vi et fint svaberg med utsikt østover.

Wienerbrødinntak og dalbunnbeundring.

Wienerbrødene var så gode at de fortsatt omtales blant de involverte turgåerne. Om det var bakverket i seg selv, omgivelsene, situasjonen eller litt av alle disse tingene vites ikke. Vi så også på klokka, og så at vi hadde brukt ca. en time på å krysse dalen, inkludert butikkbesøk. Det hadde sett veldig mye lenger ut! Det ga oss ny giv i fot og sinn.

Innover i Lillomarka.

Nå fulgte vi blåmerket sti sørvestover til Sinober. Det er for undertegnede et sånt navn man har hørt, litt i samme kategori som «Hakkloa», «Børtervanna», «Gupu», «Slakteren». Sånne markanavn. Men nå skulle vi altså få se hva dette litt kryptiske navnet Sinober egentlig var.

Det første som møtte oss var et skilt der det stod «Velkommen til Sinober. Turområde, husdyr og barnehage.» For et sted å få lov å gå i barnehage på!

Det var masse morsomme lekeområder, dessuten var det husdyr, blant annet noen geiter som vi hilste på. Vi tok en stopp på tunet, og da vi fortsatt oppdaget vi flere fine DNT-hytter på stien rett sør for Sinober. Hit fikk vi lyst til å komme tilbake en annen gang.

Turkartet vi hadde med oss var av litt eldre årgang og hadde vist seg å ikke være helt til å stole på, så vi benyttet oss mye av ut.no-appen. Så lenge man har dekning viser den også hvor man er på kartet. Ikke så traust turgåer- eller markatraveraktig, men det får da være måte på.

Ruta ble litt til mens vi gikk, men vi hadde siktet oss inn på Groruddalen og peilet oss nå mer bestemt inn på Ammerud. På veien fant vi en litt spesiell bro (se under), og vi vurderte om vi skulle svinge innom Lillomarkskapellet, men vi fant ut at vi skulle fokusere på fremdriften og unngå omveier. Det var jo et godt stykke igjen til Ammerud.

Middagen tok vi på stedet som er en fin etyde for folk som sliter med kj-lyden: Kjulstjernhytta. Der lå det en rød liten speiderhytte vi søkte tilflukt ved. Vi varmet vann og fant frem posen med litt finhakket løk, hvitløk, purre, og noe krydder som vi tilsatte Real turmat’en og passet på å røre godt. Tørr turmat nede i hjørnene er ingen innertier.

Maten smakte strålende, og bena hadde godt av en skikkelig hvil.

Klokken nærmet seg seks da vi fortsatte. Stien gikk rett sørover, og vi gikk forbi nedenfor Lilloseter, men fortsatte videre uten å gå innom. Vi kom først til Breisjøen og fulgte godt opptråkkede stier forbi pukkverket og ned til Ammerud-blokkene.

Omsider: Sivilisasjon.

Klokken var nå rundt halv åtte. Vi hadde vært på tur i ni timer. Var vi slitne? Joda. Men sommernatten var lys og igjen dukket denne underlige frihetsfølelsen opp, den der tanken om at vi ikke skal rekke noen ting. Ikke minst var en eller annen form for konkurranseinstinkt nå så definitivt vekket. Våre turer hadde jo blitt en trend, nærmest et internettfenomen (alt er relativt)! Vi gikk lange turer, og vi gikk hjem. Folk gikk jo Alnaelva nedover fra Groruddalen hele tiden. Det kunne da ikke være så langt?

Her gikk vi igjen på en liten smell. Når man titter på kartet i ettertid kan man se at av distansen Gjerdrum-Sørenga har vi nå en tredjedel av hele turen igjen. At det ikke var så langt igjen var jo en gigantisk illusjon. Men vi hadde trasket og gått gjennom to skoger, og når vi nå hadde nådd t-baneland, ja da føltes det jo ikke så langt, denne ideen om å gå Ammerud-Sørenga en lørdagskveld i april 2020.

Ammerudtægging.

Vi fant fort Alnaelva og passerte Riksvei 4 enda en gang ved Grorud. Da vi nærmet oss Østre Aker vei forsvant elva ned i et rør, og vi måtte av den fine grusveien og ut på asfalten. Det kjente vi ganske godt. Og sånn fortsatte det flere steder. Fine stier og plankebroer mellom trærne, men så forsvant elva i en kum og vi måtte opp på veien igjen.

Noen steder var dette, selv i mørket, veldig idyllisk. Andre steder, og dette sitter virkelig langt inne for en Groruddøl å innrømme, ja andre steder var det ikke spesielt idyllisk. Kvart over ni befant vi oss rett ved godsterminalen på Alnabru og begynte virkelig å lure på hva det var vi drev med.

Det slo oss dessuten at noen av disse stedene kanskje ikke var de aller tryggeste områdene å oppholde seg en lørdagskveld. Hva slags lyssky virksomhet kunne man vel ikke tenke seg at pågår på øde, sparsommelig opplyste industriområder i hovedstadsområdet? Men det viste seg at ingen andre, selv ikke folk med mystiske hensikter som så etter steder med få folk, hadde kommet på den absurde ideen det var å oppholde seg på disse stedene denne lørdagskvelden. Vi hadde bunnen av Groruddalen helt for oss selv.

Et yndet turmål for naturelskere: Alnabruterminalen.

Vi passerte Hells Angels-hovedkvarteret til fots rundt kvart på ti, fikk krysset E6 og lurte litt på veien videre.

Veien vår fortsatt over noen parkeringsplasser, vi gikk litt feil, jeg husker ikke helt, men jeg tror vi klatret over et gjerde. Så fulgte turens lengste strekk. Jernbaneveien, veien bortover mot Bryn togstasjon. Det var nådeløst, ingen myk grus, kun asfalt, og en veldig, veldig lang, rett, mørk vei.

Det var som om det aldri tok slutt, men omsider var vi fremme ved Bryn. Her gikk det også både busser og t-baner. Nå var vi også fryktelig slitne. Vi skulle ikke bare ty til kollektivtransportens bekvemmeligheter og komme oss hjem?

Men i dette øyeblikket husket plutselig alle (begge to) at bare noen dager tidligere hadde vi vært på en veldig idyllisk liten tur fra Sørenga og oppover Svartdalen til Bryn. Den var jo så fin, den lille turen. Er det bare det igjen? Den klarer vi jo.

Nok en gang blir det nødvendig å påpeke denne fullstendig åpenbare feilvurderingen: På 1.april-turen hadde fuglene sunget, det hadde vært solskinn og dagslys og bena hadde vært spreke og uthvilte. Det var selvfølgelig en helt annen tur. Men den kollektive staheten seiret igjen.

Vi la i vei i mørket nedover. Det gjorde fryktelig vondt i beina nå. Men det var nedover, og det var grusvei. Omsider nådde vi Kværnerbyen, det er jo praktisk talt rett ved Sørenga, er det ikke? I tillegg hadde klokka nå begynt å bli mye, og hadde ikke så mye mat i kjøleskapet hjemme. Vi måtte rekke butikken. Det kostet enormt med krefter å skulle småløpe nå, men vi hastet av gårde, og rakk å kjøpe den største pizzaen KIWI-butikken hadde.

Vi nærmer oss! På ordentlig!

Kværnerbyen er ikke praktisk talt rett ved Sørenga. Vi stavret oss videre, og kvart over elleve så vi endelig turens mål, med SAS-hotellets opplyste hjerte til høyre og hjem, kjære hjem (sofa, kjære sofa) til venstre. Vi gikk langs Middelalderparken, krysset veien, satte én fot foran den andre og nådde Sørenga kl. 23.30. Det var ikke et minutt for tidlig.

Dør. Kl. 23.30.
Tidenes labreste turgjengivelse laget samme kveld.

Noen turtall:

Avmarsj fra Ask i Gjerdrum: Kl. 11.15

Ankomst Sørenga: Kl. 23.30

Varighet: 12 t 15 min

Antall skritt: 60.000

Antall kilometer: Ca. 40

.

Velkommen til 2021/22-sesongen!


Sesongen er herved lansert! Oslo-filharmoniens sesong? Operaens? Neida, konsertsesongen til mitt lille enkelpersonforetak! I stedet for å jobbe prosjektvis presenterer jeg nå konsertprogrammer for hele det kommende året. Mer forutsigbarhet for meg og lettere å velge for dere!

Her følger konsertene jeg spiller det kommende året:

Backer Grøndahl var en av de mest omtalte personene i norsk offentlighet i en årrekke og en hjørnestein i det som kalles gullalderen i norsk musikkliv. Bli bedre kjent med pianisten, komponisten og personen Agathe Backer Grøndahl i dette konsertkåseriet om en av de mest interessante skikkelsene i norsk musikkhistorie.

Spilles august og september 2021.

Alle har hørt om Haydn, men de færreste vet noe om ham. Haydn var fattiggutten som på grunn av sitt unike talent foretok en imponerende klassereise inn i musikkens verden. Da han etter tretti år i fyrst Esterhazys tjeneste reiste utenlands for første gang i sitt liv, viste det seg at hele Europa kjente til Haydn og musikken hans. Til slutt var kjendisstatusen hans så høy at selv ikke Napolen turte invadere huset hans i Wien. Akkompagnert av Haydn mest fantasirike klaversonater får vi høre historien om én av de største stjernene musikkhistorien har sett. 

Spilles november 2021 og januar 2022.

Foto: Anna-Julia Granberg.

Jul er forventning, jul er glede, men jul er også fred og ettertanke. Sara har bemerket seg for sin ro og sin vakre klang når hun spiller. Denne konserten er en musikalsk vandring i julestemninger, et pusterom i den travle adventstiden og en hyllest til julefreden. Passer like godt som morgenkonsert som en vanlig kveldsjulekonsert.

Spilles desember 2021.

Ny runde med Backer Grøndahl – denne gangen er planen at det blir lanseringsturné for mitt flunkende nye album med hennes klavermusikk! Innspillingen er støttet av Lindemans Legat.

Spilles i slutten av februar og mars 2022. Konserter i Norge og USA.

Nesten to hundre år etter at han skrev sin musikk er Frédéric Chopin fortsatt én av de mest populære komponistene i verden. Chopin reiste som ung voksen fra et turbulent Polen, og skulle aldri vende tilbake. Hør fortellingen om hans dramatiske livshistorie, hans forfengelighet og forkjærlighet for hvite skinnhansker, historien om hans komplette motsats og store kjærlighet, George Sand, og hans ubestridte, klippefaste kjærlighet for klaveret og musikken. Velkommen inn i Chopins verden!

Spilles i mai og juni 2022. 

Foto: David Dawson

Om Sara Aimée Smiseth:

Sara fullførte sin mastergrad i solo utøvende klaver ved Norges Musikkhøgskole i 2013. Parallelt tok hun også en bachelorgrad i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. I studietiden jobbet hun mange år som spillende omviser på Ringve museum i Trondheim, og det var på mange måter her hennes konsertkonsept ble født. Nå turnerer hun jevnlig med ulike soloprogrammer og bemerker seg for sin kombinasjon av briljant klaverspill og levende muntlig formidling som gir et helt unikt møte med musikken. Hun har spilt solokonserter i på store og små scener i nesten hele vårt langstrakte land, og har blant annet opptrådt med konsertkåserier hos Den norske Opera & Ballett, Troldhaugen i Bergen, Universitetets Aula i Oslo, Tromsø Kulturhus og på Ringve museum i Trondheim. Hun har også turnert med solokonserter i USA og Canada. Ved siden av solokarrieren spiller hun jevnlig med mange av landets fremste kor, og er dessuten tilknyttet Operaen som pianist og formidler. På fritiden er hun sanger i Kvindelige Studenters Sangforening.

«Alle disse krumspringene ble elegant knyttet sammen av konferansieren Sara Aimée Smiseth, som har vært repetitør for koret siden 2010. 
Dette var noe av den mest vettuge musikkformidlingen jeg har hørt.
Smiseth lot aldri de tette humoristiske poengene stå foran at hun faktisk fortalte en historie om koret, epoken koret virket i, musikken og Høgset.»

Magnus Andersson i Klassekampen 30. september 2019 om «Grex Vocalis – Finale» i Operaen

Vil du booke en konsert? Bruk skjemaet på denne siden eller sende en e-post til sara.a.smiseth(a)gmail.com.

Oslo-påske 2021: Vi fant snø!

Den tredje (eller var det den fjerde?) smittebølge herjet i kongeriket Norge. Det ble fort klart at denne påsken ble vi værende i byen, men ryktene sa at det fortsatt var snø i marka. Det ble vel uttalt etter forrige helgs ekskursjon Ellingsrud-Skullerud at det skulle være sesongens siste skitur, men påske er påske, og vi ville på ski. Så vi pakket sekken og dro.

Sånne sportsutstyrsfolk på vei til toget

Utenfor døren var det noe som ikke stemte. Solen skinte, det var varmt, det var vår, og Oslo-folk gikk både med bar mage og shorts. Og der kom vi, ikke så mye markatravere som markastrebere, med ski og topplue. Solbrillene kom på ganske fort. Her gjaldt det ikke å bli gjenkjent.

Munnbindfjes.

Vi tok toget til Grua litt før klokken to denne skjærtorsdagen. Skiforeningens nettsider sa at det var løyper som var kjørt opp for ett og to døgn siden, men foreløpig var vi ikke helt overbevist. Snølaget lå ikke akkurat tjukt oppover Hakadalen, men vi observerte et par andre skientusiaster på toget, det ga oss håp.

Så gikk vi av toget på Grua stasjon og la i vei på bar asfalt. Da vi nådde skiløypa vi begge hadde gått tidligere samme vinter skjønte vi fort at det var litt tidlig å ta på seg skiene. Men litt lenger bort, forbi det lille lokale museet (Hadeland Bergverksmuseum), der fant vi skiløype.

Disse første kilometerne var ganske ujevne, sånn snødekkemessig. Da vi kom til Svartbekken parkeringsplass føltes det litt underlig å måtte tråkke gjennom gjørme og sølepytter for å komme til løypa som fortsatt på bortsiden av plassen. Gjørme og skiføre hører ikke helt sammen, men der på den andre siden ble alt fort meget bedre. For det første følte vi oss litt mindre idiotiske fordi det var mange andre mennesker som også hadde tenkt at det var en god idé å gå på ski denne dagen og for det andre var det langt bedre løyper og mer snø.

Så var det opp bakkene, på godt gammeldags klisterføre. Sola skinte, og det var definitivt påske! Etter hvert nådde vi frem til Fjellsjøen der det var mange mennesker som hadde stoppet for å nye utsikt og matpakke. Vi fortsatte videre oppover og nådde Gjerdingen. Der bestemte vi oss for å ta til høyre og gå rundt vannet mot klokka. Her oppe var det straks færre folk, og etter noen hundre meter fant vi et sted der det var mulig å ta seg ned til vannkanten fra skiløypa uten å ofre liv, helse og ikke minst tørre sokker. For gamasjene lå selvfølgelig igjen hjemme.

Der ved østbredden lå det en stor stein som var ypperlig til matpakkepause. Nesten vindstille, blå himmel, solbærtoddy, brødskiver og en solskinnsbolle til dessert. Det ga nye krefter til beina som allerede var litt slitne etter omtrent en mil.

Blide turgåere.

Petter smurte ski, jeg slapp det med mine felleski, også la vi i vei igjen. Fine nedoverkjøringer, men også en del oppover. Vi hadde kanskje sett for oss at veien rundt vannet skulle være litt slakere nede ved vannkanten, men neida. Opp og ned, stadig vekk. Så gikk på en liten blunder der vi fulgte en skilting vi ikke burde ha fulgt. Vi fortsatte nedover en fin utforkjøring, tjohei som det gikk, og så var det plutselig slutt på moroa, skrens og bråstopp, for der nede fortsatte løypa ut på vannet, og dit ville vi ikke. For det første fordi kalenderen viste april, for det andre fordi vannstanden var senket, noe som førte til noen ganske spennende bresprekkaktige formasjoner langs land. Så hva nå?

Utforkjøringen hadde altså vært så lang og fin at det ikke fristet så veldig å gå tilbake. Derfor valgte vi å følge vannkanten bort til Gjerdingen gård. Før turen hadde jeg funnet en artikkel på Skiforeningen.no som beskrev hvor fantastisk det var å gå utenfor løypene i Oslo-marka denne påsken, for der var det sånn en herlig skare som man bare kunne suse bortover på. Artikkelen hadde ikke vært datert. Vi skjønte nå at det ikke kunne ha vært snakk om denne påsken.

Råttent føre, strålende utsikt.

Sånne tynne karbonstaver med trinser på størrelse med en fyrstikkeske er så vanvittig uegnet til råtten påskesnø. Og gamasjer, jeg referer til «koronaturene», det hadde vi jo egentlig for lengst lært at det skal man alltid ha med i sekken. Men de lå altså igjen hjemme. Nåvel. Vi kom oss bortover, men fikk også til å nyte utsikten utover vannet.

Så nådde vi Gjerdingen gård, med ordentlig fin beliggenhet ute på en egen odde. Der var det et scooterspor som vi kunne følge oppover, i litt feil retning av det vi skulle, men heller spor enn «herlig skare». Etter noen bakker var vi oppe på hovedløypa igjen.

Standsmessig gårdsportal. Skiløper i det fjerne poserer opp-ned.

Så fortsatte vi bortover, og på dette tidspunktet hadde mine feller blitt så søkkvåte at de ikke lenger gjorde så mye nytte i frasparket. Petters ski var vel heller ikke helt på topp, men det gikk seg sikkert til, tenkte vi. Løypa fortsatte stadig opp, stadig ned. I nedoverbakkene var det stort sett jevn og helt grei glid, men innimellom var det skygge, kanskje i en nordhelling, og temperaturen falt drastisk. Resultatet: Isete og hardt. Plutselig doblet farten seg. Så kom sola og man bremset kraftig opp. Denne krevende balansetreningen var litt artig i begynnelsen, men litt slitsom i lengden. Oppoverbakkene var tunge, men de ga også fin utsikt utover Gjerdingen med jevne mellomrom.

Utsyn østover.

Nå begynte dårlig feste, løs sørpesnø, mye opp og ned og nærmere to mil i beina å gjøre seg gjeldende. Det var da også et godt stykke igjen. Vi delte en medbragt iskaffe, det hjalp litt på humøret og motivasjonen. Og sola skinte fortsatt, det gjorde også sitt. Påskestemning var fortsatt relativt intakt.

Nå var klokken litt over fem og vi hadde bare noen få kilometer igjen til Gjerdingen dam og det betød at vi nesten var rundt hele vannet. Da kom vi på at vi kanskje burde sjekke togtidene. Litt nervøse ble vi plutselig, det er jo ikke sikkert det går så mange tog på en helligdag? Men joda, tog hver time. Nei, vent. Tog hver time frem til kl. 18.42. Deretter annenhver time. Vi hadde nå 13 kilometer igjen, og klokken nærmet seg halv seks. En drøy time på 13 kilometer? Hm, det hørtes ambisiøst ut. Men to timer å vente? Det var veldig lenge.

Vi var begge ganske slitne, og med det sene toget ville vi være hjemme nærmere klokken 22. Nei, med litt innsats kan det jo hende vi rekker det første toget. Det er jo nesten bare nedover fra Gjerdingen til Grua, er det ikke?

Her er vi fortsatt i løypa på vei rundt vannet, det er ennå et stykke til vi er rundt.

Så vi legger i vei i et ganske mye høyere tempo enn det vi har hatt til nå. Sola skinner, men vi har dårlig tid. I nedoverbakkene går det greit, men i oppoverbakkene går det fryktelig sakte. Saktere og saktere, egentlig. I en sving møter Petter en kollega, og i forbifarten må vi si at vi må gå på det vi har for å rekke et tog, hvorpå han svarer: «Ring meg hvis dere trenger skyss!». Vi haster videre.

Vi når frem til Gjerdingen dam og etter de påfølgende bakkene kommer vi til punktet der vi tok til høyre, og har da gått rundt hele vannet. Men distanseangivelsene på skiltene har vært litt optimistiske, og nå ser det plutselig ut som om vi skal måtte rekke å gå en mil på 40 minutter. Det skjønner vi jo at ikke går. Så vi gir opp prosjekt «rekk tog», og roer tempoet betraktelig. Nå kjenner vi at vi er skikkelig slitne. Vi kommer ned til Fjellsjøen og fortsetter videre bortover. For det var ikke bare nedover fra Gjerdingen til Grua. Det er en god del bortover og oppover også.

Beviselig også bortover og oppover på strekningen Gjerdingen-Grua.

Vi nyter heldigvis den fine utforkjøringen, og nede ved parkeringsplassen bestemmer vi oss for å høre om nevnte kollega mente alvor. Hadde han bil? Det viser seg at han og kona var på telttur, men hvis det ikke gikk noen flere tog kunne de komme og hente oss. Men nøden var jo ikke stor, så vi takket pent, men sa som sant var at det fikk helt greit å ta det sene toget hjem. Uansett var det veldig snilt av dem å tilby skyss hvis vi ikke hadde hatt andre alternativer!

Løypemaskin ved Svartbekken.

Så vi krysset nok en gang en gjørmete parkeringsplass og tok på oss skia igjen på den andre siden. Vi kjente at vi begynte å bli sultne, og da vi kom til et kryss bestemte vi oss for å undersøke litt. Var det noen som helst mulighet for åpne spisesteder på Grua? Eller var sjansen større på Harestua? Det så mer lovende ut på Harestua, selv om vi vel ikke var helt overbeviste siden det var helligdag. Vi fortsatte til høyre i krysset, retning Harestua, så sakte som vi bare klarte. Det begynte å bli kaldt, og her var det faktisk en del nedover også. Men om det var litt kjølig skinte solen fortsatt, lavt på himmelen, og gjorde at trærne foran oss ble farget til gull.

Med solnedgangen i ryggen og sivilisasjonen foran oss fortsatte vi nedover. Det ble stadig mindre snø, noen steder var det latterlig lite. Men det gikk fint, nå når vi ikke hadde så dårlig tid var stemningen bedre. Vi passerte noen ferske hogstfelt, og så, med ett var skiføret slutt. Av med ski, ut på veien. Først gjørme, så asfalt. Noen barn var ute og prøvde syklene, andre sto i hagen rundt en bålpanne og pratet hyggelig. Kjølig var det, men en fin kveld.

Selv om vi hadde forsøkt å bruke god tid, var klokka nå bare rundt sju, og toget gikk 20.42. Nå begynte det også virkelig å bli kaldt, og vi var sultne. Vi kom ned til Hadelandsvegen og tok til høyre i retning togstasjonen og et gatekjøkken vi ikke hadde helt klokkertro på at skulle være åpne.

Det var da vi så det. Først skimtet vi noen hyggelige lyslenker i det fjerne. Så et italiensk flagg. Var det røyk fra en pipe vi så? En stor steinovn? Var luka åpen? En food truck? Her, på Harestua, skjærtorsdag kveld?

Hadde vi sett syner?

Det var som et fata morgana. Vi hadde vandret gjennom ørkenen, slitne, forkomne, sultne, kalde. Og der sto en (antakelig fransk?) pizzakokk klar for å steke de lekreste retter. Ferdig på fem minutter, lovte han! Vi passet på å takke ham flere ganger for å ha reddet dagen. Noen lokale kom kjørende for å bestille, og det med god grunn. Dette var mange hakk over Grandiosa! To rykende ferske deilige pizzaer rett ut av den vedfyrte steinovnen. Det var til og med sitteplasser ved siden av vogna. Med en eske på hvert fang nøt vi maten og ble både varme og mette på samme tid. Himmelsk!

Så vandret vi videre bortover gamle Riksvei 4, tok til venstre og fulgte veien opp mot togstasjonen. Med fem minutters margin var vi fremme på perrongen, akkurat passe, for hadde vi måttet vente lenger hadde vi sikkert blitt kalde igjen.

Så steg vi ombord på toget som tok oss tilbake til byen. Vel hjemme bar det rett i seng, ganske slitne, ganske mørbankede og ganske fornøyde.

Noen turtall:

Avmarsj Grua: Kl. 14.

Ankomst pizzabu Harestua: Kl. 20

Varighet: 6 timer

Antall kilometer: Ca. 35

Pris for togbilletter to pers. t/r: ca. 560,-.

Pris for pizza: Uvesentlig.

Pizzavognens nettside: https://il-carrello.net

Koronaturene 3/20. 28. mars. Hakadal-Sørenga.

Tredje lørdag i koronaens tid. Nå hadde det begynt å danne seg et mønster. Hver lørdag skulle vi på tur. Uten avanserte GPS-klokker og slikt hadde vi ikke helt oversikt over hvor langt vi hadde gått, men ut fra formen dagen derpå føltes det ganske langt. De første par turene lå vel på rundt to mil. Det var ikke helt gjennomtenkt at vi denne lørdagen skulle øke distansen betraktelig.

Nå hadde vi krysset Østmarka både på langs og på tvers, så da var det på tide å finne en annen skog, syntes vi. Ingen av oss hadde vært så mye i Lillomarka, så det var alle enige i at var en god idé. En del nettsøk senere ble det konkludert med at til Hakadal går det jo tog, og derfra kan man følge Lillomarka helt ned til Oslo. Avreisepunkt var funnet. Spørsmål var bare hvor langt vi skulle gå.

Så fulgte et trinn i turplanleggingsstrategien som ofte har slått litt feil. Hvis jeg nå i skrivende stund her i mitt lune bo på Sørenga søker opp Hakadal stasjon i en kartapp på mobilen og velger veibeskrivelse til fots, får jeg opp seks timer og 29 kilometer. Det høres jo ikke så ille ut! Turene helgen før hadde vel vært på åtte-ni timer. Med litt flere omveier enn det kartet viser burde jo det bli ganske likt. Men saken er at sti går tregere enn vei. Snø, is, gjørme og andre føreforhold påvirker tempoet og de fine veiene er ofte litt mer snirklete enn de raskeste. Som fortellingen under viser: Det tar ikke seks timer å gå fra Hakadal til Sørenga. Hvertfall gjorde det ikke det for oss. Her følger beretningen om den tredje koronaturen.

Turgåer ved godt mot på Hakadal stasjon.

Etter en vel førtiminutters togtur fra Oslo S ankom vi Hakadal stasjon rundt kvart over ti. Nå gjaldt det å komme seg innover og oppover, og vi fulgte grusveien innover (og oppover) i retning Langvann. Et alternativ kunne ha vært å gå Greveveien sørover via Ørfiske, men vi husket godt forrige ukes lærdom: «Vei grakser hælen, sti er godt for sjelen!» Så vi holdt blide og intetanende på den opprinnelige om å ta stien over Store Hyttetjern.

Vurdering av underlag og føre.

På dette bildet har vi såvidt begynt å gå denne stien. Her ler vi litt av at det er mye snø. Men her er det tålelig greit å gå oppå snøen. Da vi nådde skogkanten endret dette seg. Snøen ble stadig mer råtten, og en del steder var den ganske dyp. Vi hadde egentlig ikke gått så langt inn på denne stien heller, da vi oppdaget dette føret. Men vi hadde jo lagt en plan! Vi tråkket oss videre.

Det bedret seg noe oppe på høydedragene sør for Hyttetjern, og etter hvert ble vi belønnet med flott utsikt*.

*turbloggsjargong

Utsikt sørøstover med Ørfiske nede til venstre.

Disse åsryggene nedover var riktig så fine. Etter noen kilometer nådde vi endelig ned til Finntjern og vei.

Men vei i mars er jo gjerne skiløype. Igjen hadde byfolket tenkt at når det ikke er snø på Jernbanetorget er det sikkert ikke det i skogen heller. Vi møtte til og med én og annen ivrig skiløper, men de var nok ganske ivrige, for her og der var snøen smeltet helt bort.

Liggeren gård

Så fulgte vi veien ned til Liggeren gård, med fantastisk beliggenhet. Når man går og går og kommer frem til en fin lysning, et lite gårdstun, eller et sted som dette, da får man ny energi til å fortsette.

Utsikt ned mot Øyungen

Vi fortsatte ferden sørover og fulgte stien ned mot Øyungen. Her observerte vi en hel del telt og hengekøyer, men vi var også litt glad for at vi skulle hjem i kveld. For det var ennå mars og et ganske kaldt drag i luften. Dusj og dyne er også gode ting på denne tiden av året.

Sti langs Øyungen

Den blåmerkede stien langs vannet var rene autostradaen sammenlignet med stien tidligere på dagen. Litt is klarer man alltids. Men om kunne ha trengt gamasjer i sted kunne det sikkert ikke ha skadet med brodder her. Mon tro om vi lærer av dette til neste tur?

Demningen i sørenden av Øyungen

Ved sørenden av Øyungen valgte vi å følge stien oppover mot Fagervann i stedet for veien ned langs Skarselva. Oppe ved det vannet var det nesten komisk hvor tett teltene lå. Oslofolket (oss inkludert!) hadde virkelig omfavnet skogen disse første koronaukene. Smittefarlig var det vel ikke, men skogens ro var ikke helt til stede. Så fortsatte vi videre sørover og kunne etterhvert skimte Maridalsvannet mellom trærne.

Utsikten ned mot Maridalsvannet

Synet av Maridalsvannet ga fart i skoa, og alle var enige i at her var det bare å kjøre på. Hadde vi klart så langt så klarte vi vel litt til.

Det var et stykke å gå fra oppi lia med utsikten ned mot Maridalsvannet, langs hele vannet, og så til Kjelsås. Vi fulgte grusveien på østsiden av vannet. Langs veien møtte vi en gjeng voksne karer som var kledd til vinterekspedisjon, men det viste seg at målet var en leirplass et par kilometer fra sivilisasjonen der man kunne drikke all ølen de hadde båret med seg. For dette var tiden da kreative løsninger på sosial omgang utendørs fortsatt var ganske morsomt. Dette syntes vi var så hyggelig at vi fikk atter ny giv.

Dagen var på hell og solen på vei ned. Klokken begynte å nærme seg halv sju og himmelen ble farget rød. Så var spørsmålet hva vi nå skulle gjøre. Alle var enige om at vi var ganske slitne. Men turen ned Akerselva er jo sånn man hører om at folk gjør litt sånn som kosetur. Rusler ned med kaffen i hånda en bakfull søndag, liksom. Vi var jo proffe turfolk, riktignok uten gamasjer, brodder, hodelykter og kompass, men vi følte oss ganske ovenpå likevel. Kartet på mobilen fortalte oss at det var ca. 8 km ned til Sørenga. Det er jo ikke så mye. Vi klarer vel det?

Sliten turgåer øverst i Akerselva

Jeg husker at på dette bildet var vi litt sånn «vi må få det til å se ut som om vi er slitne»! Vi var ganske slitne, men det skulle ikke gå lang tid før vi ikke trengte å late som om vi så mer slitne ut enn vi var for at det skulle se ut som om vi var slitne. Hvis du skjønner.

Mars 2020 var en underlig tid. Alt var rart. At denne boka stod igjen forlatt på en benk føltes symboltungt. Hvordan ville det gå med verden? Er denne boka et rop om hjelp fra en næringslivstopp? Hvor lenge skal dette vare?

Vi grublet videre på dette nedover veien. Og nedover denne veien fikk vi for første gang virkelig erfaring med asfalt som turunderlag. Når man er sliten i beina er det altså noe så innmari vondt å gå på. Der det var mulig gikk vi på gresset ved siden av veien. Det var enorm forskjell, en forskjell jeg aldri har kjent på før. Mange steder var vi pent nødt til å gå på asfalt, og nå begynte det virkelig å røyne på.

Handletur en lørdag kveld

Det var fristende å fortsette, rett og slett for å få det overstått. Men i Nydalen bestemte vi oss for en liten stopp. Det var en del timer siden vi hadde spist, men det er ikke alltid så lett å merke at man er sulten når man hele tiden er i bevegelse. Senere skulle vi bli gode på å notere oss hva klokka var når vi spiste, og så legge inn ny spisepause helst tre, maks fire timer senere.

Coop Mega bød på cola, kanelgifler og japp. Det smakte ypperlig.

Fossen ved Hønse-Lovisas hus

Med litt ekstra energi, selv om den ikke var veldig merkbar, fortsatte vi nedover på våre vonde bein. Vi kunne jo ikke gi oss nå. Sagene var praktisk talt vårt eget nabolag. Også var det en underlig opplevelse å vandre nedover Akerselva denne lørdagskvelden i koronaens tid. Alle utesteder var stengt, og nesten ikke et menneske var å se.

Når jeg nå sitter og skriver dette et år senere er stemningen ganske annerledes. Utestedene er stengt fremdeles, innspurten kjennes lang. Følelsen i mars var en annen. Jeg husker jeg kjente på en slags spenning, en følelse av at vi fikk oppleve å være med på en annerledes tid. Verden var forandret, og det var ikke bare negativt. Vi hadde fått tiden i gave og paradoksalt nok husker jeg at det lå en slags forventningsfull optimisme i luften.

Optimismen var vel såvidt det var til å kjenne på også da vi nådde Grønland, og passerte Oslo Plaza. Det var ikke en kilometer for tidlig. Og den siste biten var det ingen nåde, asfalt hele veien. Vi gikk forbi bussterminalen over brua som krysset togsporene. Ned mot Dronning Eufemias gate, over veien, langs Operaen og bort til Munch-museet.

Så, endelig, kom vi oss over og i land på Sørenga. Slitne? Ja, noe så vanvittig. Men tenk, vi hadde faktisk gått hele veien hjem! Det var en fantastisk følelse. Hakadal-Sørenga. Ja, det klang ganske bra.

Turen

Noen turtall:

Avmarsj fra Hakadal: Kl. 10.15

Ankomst Sørenga: Kl. 21.05

Varighet:10 t 50 min

Antall skritt: 54.000

Antall kilometer: Ca. 35

Konservative gamle menn, lenge leve(r)!

En person som dukker opp i omtrent alt jeg har vært borti av norsk musikkhistorie er Otto Winter-Hjelm. Ikke så rart, for han levde lenge, og var en særdeles geskjeftig type. Spesielt etter alle møtene med ham i forbindelse med mitt pågående Agathe Backer Grøndahl-prosjekt skjønte jeg at her må jeg sette meg ned og komme til bunns i hvem denne mannen var, en gang for alle.

Det gir seg kanskje litt av navnet, men Ottos opphav var fjongt. Faren Claus var professor og høyesterettsassessor, og om moren ikke kunne skilte med noen tungtveiende juridiske yrkestitler, kunne hun alltids lene seg på fødenavnet: Wilhelmine Johanne Helene von Munthe af Morgenstierne. Hvordan fikk de en sønn som ble musiker?

Otto Winter-Hjelm. Ung, lovende og litt skeptisk.

Otto ble født den 8. oktober 1837, i Aker (nå Oslo). Som mange borgerskapsfamilier var også Winter-Hjelm-klanen svært musikkinteressert. Etter å ha tatt artium på Katta gikk unge Otto videre med studier i teologi, men musikkinteressen tok etterhvert overhånd. Etter to år som teologistudent reiste han til Leipzig for å studere der, ett år før den litt yngre Edvard Grieg kom til byen. Så, et par år senere, reiste han igjen til Tyskland, denne gangen Berlin, for å studere på den berømte pianisten Theodor Kullaks akademi. Her skulle forøvrig også hans elev Agathe Backer Grøndahl studere noen år senere.

Han var i Berlin i nesten halvannet år, og under oppholdet der skrev han, som aller første nordmann, en symfoni. Så vendte han hjem, full av pågangsmot og idealistisk optimisme (stikkordene var #folkeopplysning og #nasjonsbygging), og han fikk urfremført sin Symfoni i B-dur i Gamle Logen i Christiania. Musikklivet den gang bestod ofte av private eller halvoffentlige konserter, men da han ble dirigent for Det philharmoniske Selskab fikk han gjennom at i alle fall noen av konsertene skulle være offentlige – tilgjengelige for alle. Ikke nok med det, da han 27 år gammel opprettet en musikkskole, sørget han for at skolen tilbød gratis timer til de «ubemidlede». Musikk til alle! Hvilken idealist!

Anna Louise Winter-Hjelm i 1910.

Han giftet seg da han var i slutten av tjueårene med den seks år yngre Anna Louise Wilhelmine Pignol. På denne tiden rakk han også å starte et musikkakademi, og etterhvert fikk han med seg Edvard Grieg på prosjektet. Det skulle være et «høyere akademi samt seminarium for utdannelse av lærere og lærerinner». Skolen underviste i bl.a. piano, fiolin, cello, sang, korsang, musikkteori og musikkhistorie. Et kjært tiltrengt tilskudd til et musikkliv som den gang i stor grad bestod av mer eller mindre dyktige amatører. Dessverre fikk akademiet kort levetid da Grieg reiste utenlands.

Den unge Grieg hadde en tid Christiania som hjemmebane på 1860-tallet. Vrient å innrømme for enkelte Bergensere.

Men Winter-Hjelm stod på flere ben. Han fikk nå urfremført sin andre symfoni. Satsene hadde titler som «Vikingeliv» og «Livet til fjelds». Morgenbladet omtalte musikken som «helt igjennom norsk i sinn og skinn». Det er ikke til å stikke under en stol at vi nordmenn av 2020 kan få inntrykk av at Grieg alene stod for folkemusikk i den klassiske musikken. Otto Winter-Hjelm er ett av mange eksempler på at de var flere. For ham ble det også viktig at barna skulle få ta del i nasjonsbyggingen. Winter-Hjelm laget et pianohefte for elever med norske folketoner i stigende vanskelighetsgrad. Dessuten var han en viktig forkjemper for å få norsk folkemusikk inn i læreplaner for skolen. Hans musikalske Real-ordbok (man antar det uttales med trykk på a’en, ikke e’en) var ett av mange eksempler på hans engasjementet for å spre kunnskap om musikk.

Musikalsk folkeopplysning lå Otto Winter-Hjelms hjerte nært.

Årene som teologistudent fikk han etter hvert på sett og vis bruk for. 37 år gammel ble han organist i den da vel 20 år gamle Trefoldighetskirken. Stillingen overtok han etter Carl Arnold, en viktig musiker i hovedstaden. Med involveringen i kirkemusikklivet skulle han nå også bli sentral i den såkalte Salmesangstriden.

Det var studentersangforeningens dirigent Johan Didrik Behrens som sparket igang debatten med sitt skrift Om den lutherske Salmesang og dens Gjenindførelse i Den norske Kirke (1858). Ludvig Mathias Lindemann meldte seg på og tok til orde for den såkalte «belivede koral», med litt mer punkteringer og schwung over melodiene, kan man se for seg. Behrens og Winter-Hjelm ønsket derimot å restaurere de lutherske koralene tilbake til deres opprinnelige form. Den konservative leiren, der altså. Den gang ble det Lindemans side som tilsynelatende vant striden. Men hvis man ser norsk salmesang over de neste hundre årene ble det nok i det store og det hele Winter-Hjelm og hans meningsfeller som fikk rett, og de rytmiske strukturene i reformasjonstidens salmer ble ikke tuklet så mye med. Mye tyder på at Winter-Hjelm og hans medsammensvorne hadde rynket på nesen over Bjørn Eidsvåg og Odd Nordstoga i salmeboka.

86 (verken flere eller færre) korte og lette Præludier.

For selv om Otto Winter-Hjelm var komponist, formidlet han også i stor grad musikk i skriftlig form. Han holdt forelesningsserier på Universitetet, og var alltid synlig i den offentlige debatt dersom det gjaldt noe musikalsk. Så ble han da også etter hvert fast musikkritiker i Aftenposten, en stilling han forvaltet i nesten 30 år.

Det er først og fremst som musikkanmelder jeg har møtt på denne mannen. Sjansen til det er jo også stor, for han skrev altså kritikker over flere tiår, og han skrev ofte mye. For Otto Winter-Hjelm var ikke en mann av få ord. Han ble kjent for å skrive særdeles lange og snirklete setninger. Og den som stikker frem sin nese i offentlighetens lys, risikerer å bli hatt litt moro med. Vittighetsbladet Vikingen påpekte for eksempel at i en anmeldelse av en av Fru Agathe Backer Grøndahls konserter bestod den tredje setningen av 139 ord (dette er jo kraftig kost selv for den mest entusiastiske musikkelsker). Bladet tok ikke sjansen på på sitere hele setningen, «thi, det kunde hænde, at nogen af vore Læsere faldt på at læse det høit, og så risikerede han at miste Pusten og vi at miste en Abonnent».

Forordet i Winter-Hjelms musikalske Real-ordbok. Unnskyldninger for egen korthet. Boka er forøvrig ikke spesielt kort.

Otto Winter-Hjelm var altså gift, men vi kan lure på hva hans kone mente om hans begeistring for sin tidligere elev Agathe Backer Grøndahl. Camilla Hambro siterer ham i sin doktorgradavhandling om Backer Grøndahl: «Hva kan han egentlig ha ment med at Backer Grøndahl kom «blond (!), rank og rolig» inn på podiet for å føre ham «viljeløs med sig» til en «fantasiverden» hvor hun «fortæller om sine Syner»?» Hambro skriver så at i en annen anmeldelse påpeker Vikingen hvor fengslende Winter-Hjelm opplever henne i konsertsituasjonen, deretter skriver han at hun burde spilt på et «opretstaaende Brødrende Hals-klaver». Vikingen opplever at dette opprettstående virker litt «mistænkelig» sammen med all Winter-Hjelms begeistring. Kremt.

Pianospillende blondine. Agathe Backer Grøndahl på 1890-tallet.

For Otto var konservativ, og med sitt lange skjegg og sine briller, eller var det pincenez? Ja, han konservativ ut (se høyre hjørne på bildet under). Han var et lett mål for dem som ønsket å harsellere. Og harsellert ble det. Men som kritiker holdt han på sitt konservative ståsted, og han fikk aldri sansen for moderne komponister som Debussy, Strauss og Wagner.

Johannes Haarklou og Otto Winter-Hjelm til høyre som brannslukkere. De ville ha seg frabedt det de kalte Griegs kanonisering av norske komponister under musikkfesten i Bergen i 1898. Grieg sitter på selvforherligelsens pidestall sammne med blant andre Svendsen og Backer Grøndahl.

Som kritiker var Winter-Hjelm innflytelsesrik, det er det ingen tvil om. Som komponist bidro han med en rekke interessante verk. I 1863 skrev han for eksempel Thormod Kolbrunarskald for dobbelt mannskor og orkester til Det norske Studentersamfunds jubileum det året. I 1883 kom Luther-kantaten ved 400-årsjubileet for Luthers fødsel og i 1897 universitetskantaten Lyset med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten skrev han romanser, klaverstykker, mannskorsanger, orgelmusikk og en samling med 20 norske folkeviser og -danser for fiolin og piano.

Otto Winter-Hjelm hadde meninger om det meste, han var kompromissløs, han var et arbeidsjern av dimensjoner og en idealist som brant for å få musikk ut til folket. Og han var skrekkelig konservativ. Men gjør det noe, da? Kanskje han egentlig burde vært født 50 eller 100 år tidligere. Som 90-åring uttalte han typisk nok at «tiden er igrunden fremmed for mig».

Folk som Otto Winter-Hjelm forsvinner ofte sakte, men sikkert ut av historien. Kanskje vi hadde trengt hans brannslukning også videre utover 1900-tallet, for den kanoniseringen han kritiserte Grieg for har jo i stor grad holdt seg. Det er ingen som snakker om komponisten Winter-Hjelm i dag. Men, vent! Det stemmer ikke helt. I fjor slapp faktisk Kringkastingsorkesteret og dirigent Miguel Harth-Bedoya plate med Otto Winter-Hjelms to symfonier! Løp og lytt!

Otto Winter-Hjelm startet sitt musikalske virke i Christiania på 1850-tallet og var organist i Trefoldighetskirken helt frem til 1921. Det må kunne kalles en mannsalder og vel så det. Få satte sitt preg på norsk musikkliv som ham. Man kan håpe at Kringkastingsorkesterets utgivelse bare er en start, vi vil høre kantatene, orgelmusikken, mannskorsangene! Otto ville ha musikken ut til alle, men jeg sier: Winter-Hjelm til folket! Konservative menn, lenge leve!

Kilde er først og fremst Store norske Leksikon.

Teaterattentatet

Skyt ikke dirigenten! (Og spill for all del ikke «Ja, vi elsker» i moll.)

Det er mye artig fakta der ute, og en type som dukker opp stadig vekk i mine mer norskorienterte musikkhistorieeskapader er Per Winge. Han dirigerte koret jeg synger i, KSS (Kvindelige Studenters Sangforening), fra 1912 til 1928, dessuten fikk han oppgaven med å overta DnS (Den norske Studentersangforening) rett etter at den temperamentsfulle og ambisiøse Ansgar Guldberg hadde stukket av med korets beste sangere og dannet sitt eget kor. Korsang handler ikke alltid bare om korsang.

Flott type. Kler bart.

Som arrangør og komponist gjorde Per Winge også et betydelig arbeide, noe av det han skrev synges fortsatt av studentersangforeningene i dag, men det er jo rent ut en tragedie at hans «grisefestkantate» skrevet til studentersamfundet i 1883 er gått tapt.

Per var Oslo-gutt, gikk på Katta og studerte jus. Men han var også aktiv amatørpianist og endte opp med å reise ut for musikkstudier i Leipzig og Berlin på 1880-tallet. Han kom hjem til jobb som dirigent for Musikselskabet Harmonien i Bergen og flyttet så videre til Drammen der han blant annet var organist i Bragernes kirke. På 1890-tallet fikk han innpass i hovedstadens musikkmiljø og fikk etter hvert stillingen som kapellmester på selveste Christiania Theater.

Og det var her på Christiania Theater at dramatikken skulle finne sted. I dobbel betydning, om du skjønner. I 1897 skulle nemlig Gunnar Heibergs skuespill «Folkeraadet» settes opp.

Musikken til stykket ble skrevet av engelskmannen og norgesvennen Frederick Delius som tilbragte 20 lange somre i Norge. Han knyttet nære vennskapsbånd med Christian Sinding, Johan Halvorsen og ekteparet Grieg. Disse fem ble en liten gjeng og var særlig glad i å samle seg rundt kortspillet whist (se under). Grieg var meget begeistret for denne «norgesgale» Delius: «Han har vært fire ganger i Norge og sover under åpen himmel på Hardangervidda i fjorten dager.» Delius var jo mer norsk enn Grieg var! De to gikk flere fjellturer sammen.

Nina og Edvard Grieg, Johan Halvorsen, Frederick Delius og Christian Sinding spiller whist julen 1887.

Tilbake til Christiania Theater og slutten av 1890-tallet. Det begynner å nærme seg unionsoppløsning, og det er steile fronter i landet. Heibergs skuespill «Folkeraadet» blir beskrevet som en satirisk komedie om unionsstriden, hvor «skyteskiven er nasjonalt skryt og hykleri». Innholdet i seg selv var i utgangspunktet ganske provoserende for tilhengerne av unionsoppløsningen, men musikken, som Per Winge dirigerer, er det som skal gjøre utfallet.

«En mellemagt i Christiania Theater» (1899) av Gudmund Stenersen (1863-1934)

I salen er stemningen allerede anspent, og når «Ja, vi elsker» begynner å klinge fra orkestergraven, i en parodierende, nesepekende versjon i moll, ja da klikker det for 25 år gamle Albert Tønnessen på første rad. Han reiser seg målrettet opp, hever armen og peker en revolver rett mot ryggen til Per Winge, et gisp går gjennom salen, og han skyter tre skudd. Kaos utbryter. Mange løper mot utgangen, korsettsnørte kvinner besvimer, men vent! Per Winge lever! Hvordan kan det være mulig?

Landskapsmaler Albert Tønnessen fra Flekkefjord hadde brukt løskrutt.

Men hvorfor gjorde han dette? Forfatteren av boka «Delius and Norway» foreslår to grunner. Den ene er at det var for å imponere sin bror som nylig hadde blitt arrestert etter demonstrasjoner i Christiania og blitt bøtelagt 20 kroner. Albert ville vel være enda tøffere. Den andre grunnen er at han ville ha navnet sitt i avisa. Det funka jo. Jeg googlet ham forresten, og du kan for eksempel se noen av arbeidene han gjorde med gamle kirkeutsmykninger i Holt (Tvedestrand), Sollia (Østerdalen) eller Årdal (Ryfylke) kirker. All PR kan se ut til å være god PR.

Tønnesen restaurerte gamle kirkemalerier, men han jobbet også i andre formater. Som her i Lesja kirke der han trolig utformet dette «Pude-betræket».

Dagen etter hadde Albert Tønnessen forøvrig fått summet seg litt og formulerte noen store ord til avisene om at det var en skam at nordmenn skulle høre den musikken bli fremført kveld etter kveld. Og at han var den mannen som ene og alene hadde klart å stoppe det. Og pressen? De kjøpte det og tok hans side. Tønnessen var fattig kunstner og sonet sin straff i fengsel fordi han ikke hadde råd til å betale boten på 200 kroner, og det ble sagt at cellen hans var overstrødd av blomsterhilsener. «Du har renset Thalias tempel!» skrev en hovedstadsavis.

Delius trakk musikken sin, mistet kontakten med mange av sine nære norske venner og forsvant ut av norsk musikkhistorie. Dessverre.

Per Winge overlevde. Og fortsatt å dirigere, komponere, arrangere, undervise, synge og ha en finger med i spillet i det meste i Christianias musikkliv. Han har forsvunnet ut av den offentlige bevisstheten i dag, men i det minste kan han jo bli husket for å være den eneste dirigenten som noen gang har blitt beskutt fra en norsk konsertsal.

Kilder: Norsk biografisk leksikon, boka «Delius and Norway» og Klassekampen-artikkelen «Komponisten Norge glemte».

Kvindelige Studenters Sangforening og Per Winge. På turneer hendte det at folk lurte på hvordan Per Winge turde reise rundt som eneste mannfolk med så mange kvinner. Det falt ham aldri inn at det skulle gjøre noe. Men da det en gang ble foreslått å få en mannlig akkompagnatør med på turné, sa han forferdet:
«Men hva skulle vi gjøre med et mannfolk!»