Det hadde vært en uke litt svevende på en rosa sky, nyforlovede som vi var. Gratulasjoner og lykkeønskninger overalt.
Av andre ting verdt å nevne hadde jeg en av de aller første omvisningene i Operaen siden nedstengningen i mars. Riktignok bare i publikumsområdene og med foreløpig maksimum fem personer per gruppe, men likevel. Det gikk rett vei!
Apropos rett vei. Hvor skulle vi gå denne lørdagen? Vi var enige om at det var på tide å trekke østover igjen, og med en middagsinvitasjon fra venner på Flateby begynte vi å se på Østmarka. De to første koronaturene våre hadde vært Østmarka på tvers og på langs, og en jevn formstigning hadde også gjort at vi tålte lengre turer enn da. På langs eller tvers hadde blitt for kort for oss! Hvordan kunne man utvide Østmarka?
Vi fulgte standard prosedyre, fant frem kartprogram og lette etter skog. Området merket med blått spørsmålstegn (se bilde over) pekte seg ut som en aktuell flekk av grønt tillegg. Var det noe man hadde hørt om? Gjelleråsen! Det klinger jo kjent. Hvordan kommer man seg dit? Med t-bane.
Denne lørdagsmorgenen gikk vi hjemmefra litt før kl. 9 og satte oss på linje 5 fra Jernbanetorget. Den tok vi helt til endestasjonen, for første gang for oss begge.
Vestli stasjon åpnet forøvrig i det Herrens år 1975, den er tegnet av arkitektene Abrahamsen og Grinde og ligger 195,8 m.o.h. Vi fant veien ut, og straks fant vi også skog.
Klokken nærmet seg ti, og turen var i gang. Det var blå himmel og allerede varmt, så vi hadde passet på å ta med godt med drikkevann. Vi fulgte grusvei sørover, og kom snart til Liabakken, en vaskeekte slalåmbakke midt i et boligfelt (sånn omtrent).
På vinterstid kan både barn og voksne låne skiutstyr gratis – genialt! Honnør til Bydel Stovner som drifter tilbudet sammen med Høybråten og Stovner IL. Men vi var åpenbart utenfor sesong for slikt og valgte å fortsette.
Det var rasteplasser og klatrestativer og mye å se, og med ut.no-appen i hånd navigerte vi oss sørover på grusvei.
På ungdomsskolen red jeg hver uke på Øvre Fossum gård på Stovner, og de gangene Mor kjørte meg snakket hun om at det var fine turområder i nærheten. Den gang hadde jeg mer interesse for hest i ridehall enn turgåing. Det må da ha vært her Mor vandret? Vi tok av fra grusveien, og befant oss snart på den gamle Oldtidsveien.
Oldtidsveien gikk opprinnelig ut fra det gamle Oslo, over Galgeberg, krysset Alna ved Alnabru, gikk videre forbi Alfaset i Strømsveiens nåværende trasé, fortsatte forbi gårdene Furuset, Stovner og Fossum før den gikk her over Gjelleråsen, videre over Romerike til Trondheim. Vi nøyde oss med en liten del av den.
Snart tok vi av på en sti av nyere dato og kom ut i åpnere lende. Positivt å observere tægging så langt inn i skogen, her må det ha vært friluftslivinteressert ungdom på ferde.
Nå begynte vi å høre suset fra E6, og så nådde vi de store høyspentmastene som vi fulgte helt til vi kunne finne et krysningspunkt under motorveien.
Ut på den andre siden var det slutt på villmarken, her var det fredelige boligfelt som gjaldt.
Med suset av E6 bak oss gater fant vi veien videre, og i halv tolv-tiden kunne vi skue ned mot Strømmen i junisola.
Vi passerte Strømmen stasjon på 146,8 m.o.h., tegnet i 1901 av arkitekt Finn Knudsen. Så krysset vi Sagelva, og lurte litt på hvor vi skulle gå videre.
Var det én ting vi hadde lært for lenge siden, så var det at det smaker innmari godt med mat som man kan betale for langs veien. Så da var det bare én naturlig ting å gjøre, nemlig å svinge innom Strømmen Storsenter.
Ikke bare ble det sushi, det ble også makroner til dessert. Velantrukket i raske turklær. Det smakte fortreffelig, og med litt kartrekognosering underveis i måltidet hadde vi planen klar for veien videre.
Vi siktet oss inn på å finne skogen igjen ved Løvenstad, og gikk den ikke fullt så naturskjønne Stasjonsveien sørøstover fra Storsenteret. Fordelen med trafikkerte veistrekninger er at de er skiltet, og de føles alltid bra å krysse kommunegrenser på koronatur.
Det blir stadig mer grønt, og endelig når vi Sandbekkstua, og vi er offisielt tilbake igjen i skogen. Skjønt, det er varmt enten vi går på asfalt eller grusvei, og ladestasjonen for fotgjengere kommer godt med.
Ved Åmotdammen er det yrende badeliv, og ikke spesielt pandemipreget. Deilig! Vi benytter sjansen til å kjøle ned føttene før vi fortsetter.
Snart krysser vi vårt spor fra den aller første koronaturen, der vi gikk fra Blystadlia til Ulsrud.
Da gikk vi på tvers, nå skal vi på langs. Fra sørenden av Åmotdammen fortsetter vi mot Ramstadslottet, den tredje høyeste toppen i Østmarka. Forøvrig forsert av undertegnede på klassetur en gang på barneskolen.
Vi går inn i Ramstadslottet naturreservat, og det er varmt oppover lia. Men det er ikke det eneste som er plagsomt.
Det begynner som én og annen liten mygg. Så blir det flere og flere. Vi føler vi går i en sverm, og når vi innser at toppen av Ramstadslottet er en omvei, en avstikker bort fra hovedstien, da fikk slott være slott. Vi håpet på myggfritt lende der fremme og fortsatte videre.
Vakre omgivelser, myrull og Soria Moria-aktige utsyn hjalp noe på moralen. Men etter et lite opphold var myggsvermen tilbake med forsterket kraft. Frem med t-skjortevifta igjen.
Det var vifting, litt banning, pusting og pesing. Men vi kom oss da fremover. Omsider nådde vi Setertjernstua, og da var det på tide med ny rast.
Vi hadde funnet ut at spising hver tredje time fungerte fint, og nå smakte også medbragt pastasalat godt. Vi fikk til og med selskap av en venn som ikke brydde seg så veldig mye om énmeteren:
Vi kunne også konstatere at vi var godt over i klisterføre med 27 varmegrader, men nå var vi gode og mette og klare for mer.
Setertjernstua lå mellom Øvre og Midtre Setertjern, og veien videre var bokstavelig talt vei. Og her skjedde det et eller annet, plutselig var myggskyen borte, det skyet også litt til så temperaturen ble litt mer levelig. Moralen var i det hele tatt tilbake på Gjelleråsen-nivå.
Vi skulle gjerne ha gått rett sørover, men der var det ingen sti, så vi fulgte veien sørvestover i retning Mønevann. Og da vi kom dit, da var det endelig på tide med et bad.
Vi ble ikke så lenge uti, for tordenskrall i det fjerne gjorde at vi følte oss tryggere nærmest land. Men badet gjorde underverker for varme, litt småslitne kropper.
Nå kunne vi gå rett sørover, på fine stier med flere filer. Og endelig var vi tilbake i ett av mine favorittområder i Oslomarka, nemlig Østmarka naturreservat.
Det er noe trolsk og urørt over dette området som ligger et godt stykke fra nærmeste t-banestasjon eller boligblokk. Vi fulgte stien ned på vestre side av Krokvannene.
Stien snirklet seg opp i lia, så ned til vannet igjen. En skikkelig eventyrsti! Myggfritt var det også.
Vi fant en hytte ved det nordre Krokvannet der vi tok en ny pause og fotavkjøling i halv seks-tiden. Så fortsatte vi eventyret videre sørover i kveldssola.
Blikkstille og ikke et menneske i nærheten. Vi nådde Midtre Krokvann, og så Søndre.
Så fortsatte vi over åsen og nærmet oss punktet der vi skulle dreie østover. Stille skog – akkompagnert av fuglesang, da.
Klokken var sju, vi hadde vært på tur i nærmere ni timer, og det var på tide å finne frem et hemmelig våpen: Energidrikk! Det fungerte ypperlig for fremdriften, selv om det var en litt grell kontrast til de idylliske omgivelsene.
Vi passerte en liten hytte, og hadde det stadig veldig fint på tur, om vi skulle si det selv.
Så, endelig, fikk vi se Børtervanna foran oss. Da var det på tide å snu nesa til venstre og østover.
Vi fulgte stien over Korpåsen, noe overdrevent merket, syntes vi.
Og ikke for å bare være negative, men da vi nærmet oss DNT-hytta Bøvelstad, hadde vi også et og annet å utsette på grinda inn til det inngjerdede området. Det var strømgjerde, og ståltrådløkka som hang rundt gjerdestolpen, den som måtte hektes av for å åpne porten, var festet i strømgjerdet. Det syntes vi kanskje var litt lumpent gjort. Vi tok ingen sjanser og brukte pinne.
Men vel innenfor gjerdet åpnet skogen seg, og vi vandret inn på en flott setervoll av det idylliske slaget. Vi møtte til og med kjente som skulle overnatte på hytta.
Det var fristende å bli, men vi hadde jo en middagsinvitasjon å rekke! Det begynte å skumre, og vi fortsatte.
Stien gikk opp og ned, like trolsk som langs Krokvannene. Litt klyving måtte også til.
Så fikk vi et siste blikk over vannet før vi gikk videre.
Nå gikk stien over åser og ned i myrsøkk. Klokka var kvart på ni, vi hadde endelig dekning igjen og fikk gitt beskjed til vertskapet at vi muligens var litt etter skjema.
Vegetasjonen forandret seg fra urskog til mer blandingsskog. Vi passerte også Myrsetra, en liten husmannsplass som ble fraflyttet i 1919.
Det hadde blitt stadig mer overskyet, og nå plutselig: Regn! Da var noe vi ikke hadde hatt mye av på disse turene, med unntak av en famøs Nesodden-episode.
Vi syntes nesten det var litt på sin plass med litt regn nå og da, særlig da nå var helt på slutten av turen. Dessuten kom og gikk det litt, så vi fikk fin regnværshimmel.
Vi hadde noen kilometer igjen, men det gikk unna over hogstfelt, myrer og åser.
Så nærmet vi oss omsider sivilisasjonen. Først kom vi til Østre Morttjern, her kunne delvis lokalkjent turgåer Petter bekrefte at vi straks var ved folk, så kom vi til dagens andre slalåmbakke, en tretten timers tid etter den første.
Omsider var vi i det normale mennesker ville kalt gangavstand til reisens mål. Det var sent, og det var ikke så mye fart igjen i skoa, men endelig kunne vi rusle de siste hundre meterne på asfalt.
Vårt snille vertskap, Michelle og Andrej, hadde vært så greie at de ventet med middagen helt til vi kom frem på det strengt tatt litt uhøflige tidspunktet kl. 22.30. Vi fikk også en rask dusj mens de grillet, så tok vi på oss de nesten tørre klærne vi hadde med i sekken. Middagen smakte, ikke uventet, HIMMELSK.
Noen turtall:
Avmarsj fra Vestli: Kl. 09.45
Ankomst Flateby: Kl. 22.30
Varighet: 12 t 45 m
Antall skritt: 59 000
Antall kilometer: 38
Musikkhistorier 