Sommeren hadde for alvor kommet, og Oslo fortsatte å våkne til liv fra koronadvalen. Tidligere i uka hadde jeg vært i korlokalet PD8 for første gang siden før pandemien startet, og hadde vandret gjennom stille gater i soloppgang etter festlig lag. Samme uke var jeg også innom det nye Deichmanske bibliotek, før det ennå hadde åpnet dørene offisielt.
Det hadde gått en uke siden den regntunge turen langs kyststien på Nesoddens vestside. Vi hadde hatt en forestilling av kyststi som en idyllisk og behagelig turvei langs kysten, men helgen før hadde ikke vært helt sånn. Av en eller annen grunn bega vi oss nok en gang ut på kyststiinspisering, nok en gang med høye forventninger om idyll og nærhet til kysten. Denne gangen skulle det faktisk både fris og innfris.
Kvart på åtte gikk vi hjemmefra i knallvær og allerede sommerlig temperatur. Vi fant veien bort til bussterminalen litt før klokken ni, og hoppet på bussen mot Sætre. Den bussen var jeg forresten godt kjent med etter mine sju år som innbygger i bittelille Båtstø, den gang i Røyken kommune.
Denne søndagen hadde vi ingen middagsinvitasjoner å rekke. Dagen lå med andre ord foran oss, været var fint og vi visste vi ville gå langt. For vi kunne nemlig nøyet oss med å hoppe av på bussens endestasjon, Sætre, og gå nordover derfra. Men vi tenkte større enn som så, vi ville begynne helt på enden av Hurumlandet. Med dårlige kollektivforbindelser videre på en søndag før kirketid, gikk vi for aller første gang på koronaturene til et drastisk skritt: vi tok taxi. Vi fant en ledig bil på drosjeholdeplassen på Sætre, og sjåføren kjørte oss helt ut til Storsand.
Halv elleve tok vi farvel med den litt undrende drosjesjåføren, og turen kunne begynne. Det ligger litt i stedsnavnet, på Storsand er det mye sand, og vi startet ved sandtaket. Foreløpig lot kyststiidyllen vente på seg, men vi hadde stor tro på fortsettelsen.
Vi gikk rundt havna, og fulgte Færgestadveien ned til sjøen. Vi var rett ved Drøbak-jetéen, den 1500 meter lange undervannsmuren av et forsvarsverk som ble bygget på 1870-tallet for å tvinge større båter over på østsiden av Drøbaksundet. Vi kunne også se sterke strømmer ute i sjøen.
Forrige helg hadde det tatt lang tid før vi hadde sett første kyststiskilt, men her dukket det opp et nesten umiddelbart! Ikke bare det, her var det også skilt med litt lokalhistorie og noen turforslag. Dette lovet godt.
Vi fulgte først stien langs sjøen, og kunne se over til Oscarsborg som lå der stille og fredelig i søndagssola.
Så gikk vi over åsen på en fin skogssti, og videre på grønne seterveier som tok oss ned til Sandspollen, et yndet utfartssted for båtfolk.
Stien videre gikk til Sarabråten, som ikke må forveksles med samme stedsnavn i Østmarka. Her hvilte vi beina på en benk ved det lille vannet Verpentjerna. Dette var nå nemlig et godt opparbeidet triks på koronaturene: Sett deg ned og hvil beina når du stopper. Da holder de lenger.
Nå fulgte et lite stykke på asfalt, men så tok vi inn på en sti og kom ned til Kongsdelene kirke, som tok seg svært godt ut i sommersolen. Flagget var heist og døren stod åpen, klokken var halv ett og det hadde sikkert vært gudstjeneste der. Vi vurderte å kikke inn, men vi ville videre.
Langs grønne enger og i strålende sol passerte vi Engenekollen, og fant dessuten litt lokal kunst, et obligatorisk dokumentasjonsobjekt på alle turer.
Drammen var et nærliggende stedsnavn å skrive på vegg den gang Hurum var Hurum kommune, og Drammen var administrasjonssenter og fylkeshovedstad i Buskerud fylke. Nå hadde Hurum blitt Asker kommune, og en del av Viken fylke. Og hva er fylkeshovedstedet i Viken? Vi måtte frem med mobilen og søke. Svaret var: Moss. Ikke like kult å tægge på en vegg ved Sætre.
For nå var vi straks tilbake der vi gikk av bussen, og klokken nærmet seg ett. Sætre er et lite sentrum med butikker, OL ’94-entusiaster, med mere. Kjøreturen fra Storsand til Sætre hadde tatt omtrent ti minutter, og vi hadde gått den snirklete veien langs kysten på halvannen time. Men tenk så mye fint vi hadde sett langs veien!
Butikkene var søndagsstengte, men bensinstasjonen var åpen, og vi begynte å bli sultne. Det ble en liten varm lunsj i form av noe kyllingaktige nuggetsgreier. Ikke fantastisk, men det var også litt deilig med noe annet enn matpakke.
Vi fulgte bilveien oppover et stykke, og fant fort tilbake til kyststien, som dette strekket gikk langs hvite stakittgjerder og nyperosebusker.
Kyststien gikk langs Bestonbukta og bort til Skogsborg badestrand. Det var mer enn varmt nok til å bade, og det fristet, men vi bestemte oss for å utsette det litt. Fremdrift i fokus! Dessuten hadde enkelte av oss lært da vi var små at hvis man svømmer rett etter å ha spist, synker man visstnok til bunns.
Det neste strekket gikk bort fra sjøen. Bilveien videre var svingete og fortausløs, så vi krysset hovedveien og fulgte skiltene opp Ivers vei. Oppoverbakkene ble belønnet med utsikt, og det var riktig så fint å se ut over den hurumske skjærgård.
Så gikk det nedover igjen til Åros, og da vi var tilbake ved sjøen fant vi et bord og feiret med en iskaffe hver. Den var ikke akkurat iskald, men den ga ny giv likevel.
Kyststien mellom Åros og Båtstø var jeg godt kjent med fra før av, og de fine sommerhusene var ekstra fine i det strålende sommerværet. Den smale asfaltveien svingte seg bortover mellom det ene stedet mer idyllisk enn det neste.
Vi passerte Båtstø, og kom til Høvikvollen, der barnefamiliene var mange og varme. Klokken nærmet seg fire, og alle var enige om at turen så langt virkelig hadde innfridd. Stien fortsatte oppover bakkene, og opp på toppen, rett før Ramton Camping, var det skilt til et utkikkspunkt. Petter foreslo å gå inn der.
Vi spiste litt, og nøt utsikten, og hadde det fryktelig fint på tur. Også spurte Petter om jeg ikke ville gifte meg med ham. Og det var det da klart at jeg ville.
Vi hadde gått nesten to mil allerede, det var jo langt på dag og det var stekende varmt, men en forlovelse gjorde underverker for bena på oss begge. Vi svevde videre, forbi Ramton camping, over veien igjen og opp bakkene på sti opp mot Bårsrud. Hei, hvor det plutselig gikk.
Stiene gikk over åsen, og vi kom ned til idylliske Nærsnes.
Vi valgte å fortsette på kyststien, som stadig var lett å finne frem på. Veien videre gikk nå på sti nedenfor Sundbyveien og langs stranden.
Vi passerte havnen til Røyken båtforening, og fortsatte videre på Grundvikveien, der vi ble møtt av noen litt mystiske skilt. Det så ikke akkurat ut som et offisielt, kommunalt skilt, og man kunne lese at «kyststien går ikke her». Videre ble det opplyst om at hvis man fortsatte, gikk man gjennom folks hager, og at man kunne ringe et nummer for mer informasjon. Et lite søk på internett viste at nummeret gikk direkte til kommunedirektør Lars Bjerke i Asker kommune.
Her kunne man formelig kjenne harmen og advokatregningene i luften, men vi på vår rosenrøde sky valgte å fortsette et lite stykke. Men vi følte oss ærlig talt litt som inntrengere (selv om det var snakk om en vei, og ikke tråkking i folks hager), og det var egentlig greit da vi kunne ta av på sti opp mot Morbergtoppen.
Oppe på toppen ble vi møtt av en sval vind, og flott utsikt. Den nøt vi noen sekunder før vi fortsatte ned mot Slemmestad.
Nede i Slemmestad spanderte vi på oss noe kald drikke, og fikk en beinstrekk ved kaia. Det var fortsatt litt koronapreg på mengden folk som var ute, men en god del andre var allikevel nede i sentrum og nøt sommerværet.
Klokken hadde passert seks, og vi vandret videre og passerte både Bjerkås og Sjøstrand. Det var fristende med et bad, men vi ville utsette det litt til. Sommervarme, forlovelse og strender til tross, vi var jo på koronatur, her skulle det gås langt.
I Vollen benyttet vi oss av en benk og fikk hvilt litt, og bildedokumentasjon vitner om fortsatt god stemning.
Nå begynte vi å virkelig å bli klare for et bad, og vi bestemte oss for at ved neste fristende svaberg eller strand skulle det svømmes. Etter Vollen måtte vi først følge gangveien langs Slemmestadveien et stykke, men så kom vi ned til Sjøvollbukta, og da var det liten tvil.
Klokken hadde nå blitt åtte, og det var ikke like varmt i lufta som tidligere på dagen. Likevel var dette nydelig, forfriskende og fantastisk. Ikke minst var det deilig å kjøle ned bena. Vi satt og tørket litt og nøt utsikten og hadde stranda nesten for oss selv.
Men vi hadde ikke tenkt å gi oss riktig ennå. Kyststien gikk nå egentlig ut til Blakstadtangen, men vi valgte å fortsette rett frem for å komme lengst mulig. Vi passerte Blakstad og deretter jordene ved Vettre, som så ekstra fine ut i kveldssolen.
Forbi Vettre var det sti videre, og vi støtte på et naturreservat, det hadde vi ikke forventet!
Det var deilig å gå på myk sti i skogen, selv om vi begynte å kjenne det ganske bra i beina da vi nådde Leangbukta klokken ni.
Et stykke måtte vi ut på hard asfalt langs Slemmestadveien igjen, men endelig nådde vi Hvalstrand, og tok oss god tid til å se oss rundt. Nå var det ganske stille, men likevel var det en liten gjeng ivrige badere som bedrev gruppepress oppe på stupetårnet.
Klokken nærmer seg halv ti, og vi begynte å vurdere hvor lenge vi egentlig skulle fortsette. Det var jo flere muligheter for å komme seg hjem kollektivt i området. Men vi var jo nyforlovede og lykkelige, og ville litt til. Nå fortsatte vi opp fra Hvalstrand gjennom noen idylliske boligområder med fin sjøutsikt.
Men nå var vi virkelig slitne, vi hadde vært på tur i over elleve timer, og endelig nådde vi Holmen. Med det var det ingen tvil, det ville si at vi hadde gått Hurum-landet på langs. Oppdrag utført, rett og slett!
Det var bare det at Holmen som punkt for målgang ikke hørtes spesielt spektakulært ut. Alle var enige om at det måtte da være mange titalls, ja kanskje hundrevis av steder i Norge som heter Holmen. Vi hadde jo et image å opprettholde, vi måtte ha en tydelig profil på turen, et mål som folk visste hvor var. Det var da det slo oss: Vi nærmet oss jo et av de virkelige landemerkene vest for Oslo, et signalbygg alle kjente til: IKEA Slependen. Så vi fortsatte.
Det tok ikke lang tid før vi angret. Vi begynte å få fryktelig vondt i beina, og frieri og forelskelse kunne kompensere for mye, men det finnes også grenser. Vi nådde Nesbru, men nå begynte det å bli virkelig seigt.
Vi passerte E18, og det ga litt ekstra giv, for da var det liksom ingen tvil om at vi hadde gått langt.
Så fikk vi se noen kjente flagg vaie i det fjerne, og endelig var det ingen tvil, det var IKEA vi hadde foran oss, vi hadde nådd målet. Det er riktignok et ganske langt bygg, så det var litt igjen, men klokken kvart over ti nådde vi bussholdeplassen, og var meget godt fornøyde da det viste seg å ikke være lenge til neste buss kom.
Fremme i Oslo ble det en feirepils på Fiasko. Vi krysser fingrene for at valg av pub ikke blir betegnende for forlovelsen og ekteskapet videre.
Noen turtall:
Avmarsj Storsand: Kl. 10.30
Ankomst IKEA Slependen: Kl. 22.15
Varighet: 11t 45min
Antall km gange: Ca. 40.
Antall skritt: 57.000
Musikkhistorier 