Agathe og Amerika!

To ganger fikk Agathe Backer Grøndahl tilbud om å dra til Amerika. Hun avslo begge gangene, men hva var det egentlig hun takket nei til? Her kommer en liten analyse av Agathes aktuelle Amerika-alternativer.

Frihetsgudinnen ble avduket i 1886. Da hadde Backer Grøndahl allerede avslått to tilbud om å besøke USA.

Etter tre års studier hos Theodor Kullak i Berlin, vendte frøken Backer hjem til Christiania 21 år gammel, i 1869. Debutkonserten hennes fant sted i Logens store sal (i dag bedre kjent som Gamle logen) den 5. juni, blant annet med en av hennes egne komposisjoner for orkester og klaver på programmet. Det neste året ble hun værende i Christiania, og etablerte seg i hovedstadens musikkmiljø gjennom å arrangere egne konserter, komponere, undervise, og ved å akkompagnere musikerkollegaer på konserter.

Portrett av Agathe Backer fra studietiden i Berlin.

8. juli 1870 var en begivenhet i unge Agathes liv. Den kvelden spilte hun med den verdensberømte fiolinisten Henryk Wieniawski! Men ikke nok med det. Her var det ingen tid til å hvile på noen slags laurbærblader, for alt neste dag spilte hun med selveste Ole Bull. Og det var han som skulle stå for den første av Agathes invitasjoner til Amerika. Derfor aller først noen ord om ham.

Ole Bull i 1868

Ole Bull (1810-1880) gjorde stor karriere internasjonalt som en av sin tids fremste fiolinvirtuoser, og han opptrådte blant annet med kjendispianisten Franz Liszt, og spilte på store scener i Europa og Nord-Amerika. Ofte oppstår det myter om komponister etter at de har gått bort, men Ole Bull nørte mer enn gjerne opp under myter om seg selv i sin egen levetid. Jeg har for eksempel hørt at badevannet hans ble solgt i dyre dommer på små parfymeflasker. Kjendisstatusen hans var stor.

Fra filmen «Himmelstormeren».
Etter mye om og menn fikk Henning Kraggerud lov til å rekonstruere Ole Bulls spilling på toppen av Kheopspyramiden i 1878.

I 1852 kjøpte Ole Bull 45 000 dekar land nord i Pennsylvania i USA. Han kalte kolonien sin Oleana, ville kombinere det beste fra Norge og USA, og fikk 300 nordmenn til å bosette seg der. Ifølge bladet Historie var geografien preget av dype skoger, trange daler og en enkel grusvei som eneste forbindelse med omverdenen. Bull flyttet ikke dit selv, men reiste rundt og holdt konserter i Amerika for å forsøke å skaffe penger til kolonien, men det viste seg at landområdene var vanskelig å dyrke, og kolonien flyttet videre vestover før året var omme.

Gave til Ole Bull fra The New York Philharmonic Society.

Janteloven rådet, og nordmenn hjemme gjorde narr av Bull og hans mislykkede koloniprosjekt. Men Ole børstet præriestøv av jakkeslaget og turnerte videre. Han holdt konserter i det farlige amerikanske urfolkterritoriet San Fransisco, og han startet operakompani i New York. Han hjalp gjerne unge talenter fram, på begge sider av dammen, og den 8. juli 1870 inviterte han altså den unge og lovende Agathe Backer til å spille konsert med ham. Anledningen var at han hadde fått laget et spesialkonstruert flygel i USA, som han hadde med seg over til Norge.

Bergensposten juli 1870

Det var svensk-amerikaneren John Ericsson som hadde konstruert instrumentet etter Ole Bulls ideer. Tanken var musikkens svar på smørefrie ski: Et stemmefritt piano! Strengene var støpt fast i rammen, slik at det ikke skulle trenge stemming. Bergensposten omtaler lørdag 25. juni at det har vært prøvd under en konsert i New York med stor suksess, og hevder at instrumentet blir bedre og bedre ved bruk, og at det har en langt mer klangfull og kraftig tone enn andre flygler.

I følge Ole Bulls tippoldebarn Knut Henriksen skal det ha kostet Ole Bull «flere års uvennskap» med forfatteren Jonas Lie at han valgte Agathe Backer, og ikke hans kusine og svigerinne, Erika Lie, til å akkompagnere ham på sitt nye, amerikanske flygel. Agathe og Erika var venninner fra studietiden i Berlin, men Erika var nesten tre år eldre enn Agathe, og lå litt foran henne i løypa, karrieremessig. Likevel ville altså Ole ha Agathe som akkompagnatør.

På en konsert i Gamle logen akkompagnerte hun da Ole Bull på fiolin, og spilte flere solostykker, blant annet Liszts fantasi over Mendelssohns En midtsommernattsdrøm. Aftenposten kommenterte at instrumentet hadde en «smuk, fin og klangfuld Tone», men at lyden ikke var noe spesielt sterkere enn et vanlig konsertflygel. Litt lunken entusiasme for nyvinningen der, altså. Men Aftenbladet slo til. Aimar Grønvold skrev at Frøken Backers spill var «fortrinlig» på alle måter, men at det ærlig talt ikke var hun som var hovedpersonen den kvelden, det var flygelet som stod i sentrum. Han var meget positiv i omtalen av instrumentet, og mente at Ole Bull med dette kom til å skrive seg inn i musikkhistorien.

Frøken Backer beskrev selv konserten slik:

«Det var aldeles proppende fuldt i den store Logesal, Folk stod stuvet paa hinanden, jeg troede ikke at Christiania Publikum kunde være saa begeistrede, thi de kaldte ham frem uophørlig, raabte og skreg Bravo, Hurra, Leve Ole Bull. Damerne viftede og kastede Bouquetter og Herrerne skreg og klappede.»

Ole Bull selv var etter alt å dømme godt fornøyd med sin akkompagnatør. For da kommer vi til Amerika-mulighet nummer én: Ole Bull ønsket nå å ha henne med seg på turné over til Amerika for å promotere sitt nye flygel. Han lovet henne «en glimrende Fremtid», som Otto Winter-Hjelm gjenforteller det senere.

Hun stod i startgropa for sin karriere, og fikk muligheten til å reise med selveste Ole Bull til USA. For en mulighet!

Dampskipet S/S Haakon Adelsten fotografert av Knud Knudsen i Bergen i 1873.
Båtens rute gikk via Christiania, Kristiansand og Bergen før den seilte over Atlanterhavet.

Otto Winter-Hjelm, musikkritiker omtalt i min tidligere bloggartikkel «Konservative gamle menn, lenge leve(r)!», forteller videre om sin tidligere elev, Agathe Backer, at det å reise til Amerika stod «…baade for hende og hende Forældre som et utænkelig Foretagende.» Om det var henne selv eller hennes foreldres meninger som veide tyngst for avgjørelse, vet vi ikke.

Men om det ikke ble Amerika og promotering av nyoppfunnet flygel, klarte Bull å overbevise både Agathe og hennes foreldre om at hun «…ialfald skulde besøge Italien for som Komponistinde at modtage Indtryk af dets Natur og Kunst». Og Italia ble det, en reise som skulle bli av stor betydning for både Agathe, og hennes søster, maleren Harriet Backer.

Agathe Backer ca. 1870

Forresten I: Grønvold i Aftenbladet spådde altså at flygelet skulle være av stor betydning for ettertiden. Men kanskje var det ikke flygelet som gjorde at Grønvold ble så begeistret, kanskje kunne den positive opplevelsen ha med pianisten som spilte på det å gjøre. Bare en tanke.

Forresten II: Agathe Backer Grøndahl spilte med berømte fiolinister som Ole Bull og Henryk Wieniawsk. Men visste du at hun også spilte med selveste Joseph Joachim? Det skjedde i verdensmetropolen London, og en av byens ledende musikkritikere utropte henne etter den konserten til «Madam Schumann’s true successor».

Forresten III: Det viste seg at det stemmefrie flygelet måtte stemmes likevel. Men det var jo ikke mulig å gjøre siden strengene var støpt fast.

Da vet vi litt om Amerika-tilbud nummer én. Men så til tilbud nummer to.

Da må vi må spole fem år frem i tid, og på de årene skjedde det litt av hvert i Agathes liv. Hun hadde altså reist sørover med søsteren, gjennom Leipzig der hun var solist med Gewandhausorkesteret i Beethovens tredje klaverkonsert (med Carl Reinecke som dirigent), og videre til Firenze der hun var den berømte Hans von Bülows elev i nesten fire måneder. Deretter var hun og søsteren turister i Roma i tre uker, og tilbake i Christiania var Agathe den aller første til å spille hele Roberts Schumanns klaverkonsert i Norge. Neste år reiste de ut på ny, denne gangen til København, Köln, og så til Weimar, der Agathe Backer var Franz Liszts elev en hel sommer.

Bergensposten (25/3-71) referer til New York Herald når de rapporterer om Agathe Backers konsert i Leipzig. De melder at hun skal reise videre til Firenze, og senere Amerika!

Den 24. juni 1875 stod hun brud i Trefoldighetskirken i Christiania, med den jevnaldrende sangeren og kordirigenten Olaus «Olam» Andreas Grøndahl ved sin side. Man antar at hennes andre invitasjon til Amerika kom i vintermånedene før bryllupet.

Hun opplevde to ganger å få tilbud om professorater ved musikkutdanningsinstitusjoner. Det ene tilbudet kom fra Helsingfors Musikinstitut i 1882, og det andre kom fra Peabody Conservatory of Music i Baltimore, USA i 1875. Ryktene om Agathe Backers strålende karriere som pianist og komponist hadde spredd seg helt til den andre siden av Atlanterhavet.

Bygning fra 1878,

Institusjonen het opprinnelig Peabody Institute, og er det eldste musikkonservatoriet i USA, dannet i 1857. Rektoren var en dansk komponist ved navn Asger Hamerick, og antakelig var det suksessrike konserter i København som satte Hamerick på sporet av det norske stjerneskuddet. Men selv om konservatoriet hadde eksistert noen år allerede, beskrev Hamerick et ganske uutviklet kulturliv i Amerika i en artikkel i Nordisk Tidsskrift for Musik og Theater 24. november 1871. I følge ham var «Amerikanernes kjæreste Musikk (…) Dampens, Susens og Guldets Klang.»

Interessant nok var tre fjerdedeler av studentene kvinner, og Hamerick gjorde i samme artikkel en liten refleksjon om kjønn og kunst: «Ligesom Kvindens hele Natur og Væsen egner sig for Kunsten, saaledes er det ganske interessant paa samme Tid at iagttage, at de færreste Kvinder ere Kunstnere. Kvinden er skapt til att modtage, ikke til at give. Derfor er hun sjelden nogen skapende Kunstner.»

Camilla Hambro skriver i sin doktorgradsavhandling om Agathe Backer Grøndahl at hun antakelig var leser av dette bladet som var Nordens eneste fagtidsskrift for musikk, og at det er sannsynlig at hun kan ha fått med seg denne artikkelen. Hamerick og Peabody-konservatoriet ønsket henne som første klaverprofessor, og var såpass ivrige på å få frøken Backer over at de tilbød også hennes tilkommende ektemann en stilling. Det kunne ha vært en mulighet til å få en helt ny start på karrieren, og etablere seg som autoriteter innenfor sine fagfelt i en helt annen del av verden. Hambro mener at selv om musikklivet og kvinnesynet her hjemme i Christiania neppe var så mye mer utviklet, så visste Agathe Backer i alle fall hva hun gikk til. Og begge hadde opparbeidet seg et stort nettverk og en etterhvert nokså solid frilanskarriere hjemme i Norge, og de valgte til slutt å takke nei til tilbudet «af Familiehensyn».

Hjemmekontor: Fru Grøndahl ble aldri professor,
men underviste nesten hele livet.

Agathe Backer Grøndahl reiste aldri til Amerika. Men mange i Amerika fulgte hennes karriere, og hun ble stadig vekk omtalt i presse «over dammen». I 1905 hadde hun fått tilsendt en anerkjennende artikkel om seg selv fra et amerikansk ukeblad. Hun hadde begynt å dra på årene, og skrev spøkefullt til sin sønn Nils: «Nydelig og smigrende omtale. Aaja, naar man skal til at forlade Verden kommer det kanskje!»

Selv om ikke Backer Grøndahl dro selv, gleder jeg meg til å kunne ta henne med på turné når jeg besøker Midtvesten i mars. Invitasjonene kommer fra blant andre St. Olaf College og Edvard Grieg Society of Minnesota, og jeg hadde forventet at de helst ville ha Grieg og lusekofter og spelemenn. Men tenk at de takket ja til en Backer Grøndahl-konsert, med damekomponist, huldrehalevifting og sus i serken!

Kilder: Avhandlingen «Det ulmer under overflaten» av Camilla Hambro, artikkelen «Ole Bull» i Norsk biografisk leksikon og artikkelen «Fiolin-virtuos spilte fallitt» i bladet Historie.

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: