Det hadde blitt juni, og etter forrige ukes eventyr godt utenfor Ring 3 var det nå på tide å holde seg nærmere Oslo, eller i det minste Oslofjorden.
2. juni hadde jeg hatt gleden av å spille utekonsert på Ammerudhjemmet som nå hadde åpnet for besøk utenfra, og der avdelingene endelig kunne møtes etter måneder med isolasjon. Gjenforeningene var mange og rørende.
Vi hadde også begynt opp igjen med korøvelser i KSS, og sola skinte og det var for alvor gjenåpning i Norges land. Men så kom 6. juni.
Vi hadde hatt knallvær i lang tid, og på koronaturene generelt hadde vi knapt sett en dråpe regn. Det skulle det nå bli slutt på.
Det var nok det fine været som hadde inspirert oss til ideen om å gå den sommerlige kyststien på Nesodden vestside. Vi hadde sett for oss en idyllisk, solskinnsfylt foreteelse, men det ble ikke helt sånn, gitt.
Denne grå morgenen var så grå at det ikke ble noen bilder på vei bort til Bjørvika. Vi hoppet på 500-bussen og var fremme ovenfor Drøbak sentrum klokken halv elleve. Vi fulgte bilveien ned til sentrum i foreløpig oppholdsvær.
Idylliske Drøbak var også ganske idyllisk i overskyet vær med sin sjarmerende trehusbebyggelse, frodige hager og grønne gangveier.
Vi fant både kyst og sti, og her var kyststien akkurat sånn som man tror den skal være. Kystnær og idyllisk.
Vi passerte Drøbak kirke og bysten av Birger Eriksen, kommandanten på Oscarsborg festning som var kvikk i toppen en viss aprilmorgen på 40-tallet.
Denne formiddagen var det ganske rolig her ved Oslofjordens bredder, og vi møtte en bedagelig katt og en nabo på Sørenga som hadde forvillet seg til Drøbak for å være hundepasser.
Rundt ti over elleve var vi på høyde med Oscarsborg, og ved Husvikholmen passerte vi Husvikbatteriet, og krigen føltes igjen ganske nærme.
Den natten for åtti år siden hadde det først kommet rapporter fra Filtvedt fyr på Hurumlandet (dette var noen år før man kunne nippe champagne på Villa Malla) at det var tyske, mørklagte fartøy på vei. Eriksen ga ordre kl. 04.21 om at det skulle skytes skarpt, og de førti år gamle Kruppkanonene utmerket. To granater ble avfyrt fra hver sin kanon, Blüchers ammunisjonslager ble truffet, og krysseren var i lys lue da den ble beskutt både fra Kopås batteri litt lenger oppe i lia bak oss, og med ca. tredve skudd fra Husvik der vi stod nå. Da Blücher skjøt tilbake søkte de norske soldatene dekning, og batteriet tok fyr, men ingen nordmenn mistet livet.
Blücher fortsatte å sige nordover, men så nådde det Oscarsborgs hemmelige våpen, torpedobatteriene. Kommandanten der var sykemeldt, og en viss Andreas Anderssen hadde tatt over. Anderssen hadde vært pensjonist i 13 år, og det høres kanskje ikke ut som noen fordel, men til gjengjeld hadde han da operert dette våpensystemet for første gang i 1909, og kjente det ut og inn. De gamle er eldst!
Anderssen fart på førti år gamle østerriksk-ungarske whitehead-torpedoer, de fungerte utrolig nok feilfritt, og på andre trefning var det over og ut. Blücher sank, og mellom 650 og 1000 tyskere mistet livet, og mange av dem som overlevde hadde store brannskader.
Vraket ligger forresten på bunnen av Oslofjorden fortsatt, 206 meter langt, og ble fredet som krigsminne og gravminne i 2016.
Med historisk sus i bølgeskvulpet fortsatte vi ferden nordover. Det vil si, nå kom vi Hallangspollen, en vik som kanskje ikke ser så stor ut på kartet, men den føltes ganske stor til fots. Her var det bare én ting å gjøre, å gå hele veien rundt.
Kyststien fortsatte på asfaltveier blant hytter og sommerhus.
I tolvtiden var vi nesten innerst i Hallangspollen, men plutselig svingte veien bratt opp i lia, og bort fra sjøen. Hva var dette?
Veien gikk nå to og en halv kilometer opp bakkene til Frogn videregående skole, for så å gå bortover et stykke og deretter nye to kilometer ned igjen til sjøen. Det var da veldig til omvei! Og hva med denne kyststien, Oslofjorden.com hevdet at den gikk her, skulle det være nødvendig å gå så langt bort fra kysten?
Ut.no sa ingenting om noen sti, og det var rett og slett bare skau. Her var det bare å brette opp ermene og ta buskaset fatt. Det var da bare noen hundre meter?
Det var ikke mer enn et par hundre meter. Men det er en av de mest villnissete strekningene vi har vært borte i.
Det var ufremkommelige trær og greiner og kratt overalt. Det krevde voldsomt med baksing og balansering å komme seg gjennom.
Nevnte jeg at det var bratt også? Det var bratt. Og ganske glatt. Men endelig skimtet vi hus foran oss. Og vent, der nede til venstre er det en lysning. Men, nei, hva er det vi ser rett nedenfor der vi har gått?
En sti, ja. En sti som koblet de to veien som vi nettopp hadde kavet oss gjennom. Takk for det.
Lettere slukørede fulgte vi stien inn på Kleivaveien, og nå var det ingen andre veier å gå enn oppover kleiva og bort fra sjøen.
Men det var ikke bare asfalt i vente, for oppe på toppen fant vi en sti vi kunne følge et lite stykke.
Dette var et frodig og fint parti, og vi så en kjuke som så ut som en fiskekake. Avvekslingen fra asfalt og over på skogbunn var også ganske kjærkommen. Men så var det slutt på moroa.
For nå var det vei videre. Ganske trafikkert vei, faktisk. Såpass mange biler kjørte såpass fort at det føltes nokså utrygt. Kjære kyststiansvarlige, har dere prøvd å gå kyststien fra Drøbak og nordover selv? Jeg tror ikke det.
Langs Fagerstrandveien fant vi en tryggere gangvei på jordet, og tråkket oss forsiktig bortover. Det var en stor lettelse da vi kunne krysse veien og gå over på sti. Det var ikke en sti i veldig hyppig bruk, men det var en sti.
Nå bestemte vi oss for å ta strakeste veien over til den påståtte kyststien igjen. Vi måtte oppover en hel del, og fikk se fjorden mellom trærne innimellom, og et velfrisert eiketre.
En mangelvare i alle disse hyttefeltene hadde vært steder å sitte, for det var nemlig et triks vi hadde lært oss. Er du på tur i mange timer kan det være fint å sitte og faktisk hvile beina når man stopper. Men vi kom over et velhus med benk under tak, og tok en god spisepause der.
For hvis det var noen tvil om det, så regnet det nå. Jevnt og trutt og mye.
Vi fortsatte over toppen og fant en sti. Der fikk vi endelig dagens aller første møte med et offisielt kyststiskilt! Gleden var stor. Nå var det slutt på hasardiøs, trafikkert kyststi uten kyst. Nå begynte turen!
Stemningen var definitivt stigende, og det var ganske fint der vi vandret på stier blant hus og hytter i regnværet. Og før vi visste ordet av det skimtet vi også noe etterlengtet mellom trærne: kysten.
Jøje meg så fint det var nå. Regnværet gjorde ingenting når det var stakittgjerder og rosebusker og rhododendron. Nei og nei, så idyllisk.
Denne gleden varte cirka ett kvarter, for da kom vi til en trapp. Den kunne bare føre oss et sted: bort fra kysten igjen.
Klokka var nå halv fire, og vi hadde havna oppi et kjipt og søkkvått hogstfelt. Nå måtte vi ha en slurk whisky i hvert bein for å fortsette. Kyststi, du liksom.
Hogstfeltet var skikkelig stusselig, men det tok seg heldigvis opp videre med flere fine dammer og et artig tre.
Nok en gang kom vi ned igjen til sjøen, og nok en gang måtte vi opp igjen. Her ante det oss at det må ha vært en og annen diskusjon om strandsone og allemannsrett.
Men det var stadig ganske idyllisk, og dessuten godt skiltet. Det var kronglete, men også fint!
Nå nådde vi Fagerstrand, og derfra gikk det selvfølgelig opp igjen, og denne gangen til en bilvei, men heldigvis med gangvei.
Rundt neste sving lå en Spar-butikk, og det var ingen tvil om at vi måtte ta en stopp her og fylle på litt ekstra niste fra ferskvaredisken. Vi fant til og med et bord utenfor dyrebutikken.
Klokken nærmet seg fem, og da vi gikk videre gjentok historien seg. Vei uten fortau og litt mild angst, etterfulgt av fine stier og idylliske små vann.
Videre fulgte flere spennende vei- og stistrekninger langs sjøen, og her fikk vi holdt ganske bra fremdrift.
Nå kom vi til et merkelig strekk av en byggeplass, der det enorme boligprosjektet Spro Havn var på gang, med noe sånn som 400 leiligheter. Det var ikke veldig innbydende da vi passerte.
Men nå visste vi at vi nærmet oss noe gøy. Vi hadde avtale om å spise middag hos noen venner på Nesodden, så derfor hadde vi et visst tidspress, men vi hadde veldig lyst til å få med oss Spro gruver, og dit kom vi nå.
Vi nådde gruveinngangen og gikk inn i den mørke tunnelen uten å helt vite hva vi hadde i vente.
Etter en tredve meter i mørke tok hulen slutt, og vi var inne. Der åpnet det seg et digert rom foran oss. For et sted!
Her utvant man feltspat fra slutten av 1800-tallet og frem til 1918. Feltspat brukes særlig i glass og keramikk, og det utvinnes fortsatt fra norske gruver den dag i dag, men akkurat her var det altså lenge siden noen aktivitet.
Vi ble stående å kikke, og fikk dessuten testet akustikken som var klangfull (malmfull?) og fin. Et artig sted som kan anbefales alle eventyrlystne store og små!
Vi så oss rundt en siste gang, og fant veien ut igjen til den virkelige verden. Der var klokka nesten seks, og det var på tide å tenke på å komme seg til våre venner.
Selvfølgelig kom vi snart til en trapp, og den tok oss opp til en bilvei som hadde fortau deler av veien. Den fulgte vi oppover helt til vi sa oss fornøyde ved Svestadbakken.
Det ble en ny whiskyklunk på bussen, og så var det absolutt fullstendig nødvendig med en dusj da vi kom frem. Klesskifte vi hadde i sekken var nesten tørt. Deretter var det nydelig mat og svært hyggelig selskap hos Linn og Martin. Halv ett hoppet vi på Nesoddferga inn til byen.
Noen turtall:
Avmarsj Drøbak: Kl. 10.30
Ankomst Svestad: Kl. 18.30
Varighet: 8 t
Antall km gange: Ca. 25
Antall skritt: 38.000
Musikkhistorier 