Koronaturene 12/20 Skarnes-Bjørknessjøen 31. mai

Vi var i slutten av mai, og sakte, men sikkert hadde verden åpnet mer opp. Endelig var det tillatt med arrangementer i Oslo igjen, og jeg inviterte til konsert på Gamle Raadhus scene 28. mai. Dagen etter var Petter og jeg på forestilling på Nationaltheatrets amfiscene og to dager senere var vi klare for ny tur.

Det var søndag 1. pinsedag og endelig skulle vi besøke mammaen til Petter (Anne) på Aurskog, og til og med overnatte. Vi skulle bare gå en liten tur først.

Med all denne gjenåpningen kjente vi på trangen til å dra lenger enn vanlig, og vi så på mulige ruter som kunne ende opp i Aurskogsområdet. Turen var tro mot konseptet i den forstand at vi var avhengig av å bruke kollektivtransport til turens start, men for en gangs skyld hadde vi en avtale om at Anne kunne hente oss ved turens slutt.

Når vi så først hadde involvert én mamma, kunne vi saktens involvere en til. Min mor (Kaja) bodde flere år på Skarnes i barndommen, og det ga motivasjon til å utforske området nærmere. Etter å ha sjekket ut.no-appen fant vi ut at det var mulig å komme seg på stier derfra og i retning Aurskog. Så da var ruta lagt, sånn cirka!

Fra ut.no.

Vi skulle langt, og tog gikk bare annenhver time, så vi stod opp tidlig og var ute av døra litt over halv åtte.

Har vi startet en trend?

I skikkelig knallvær gikk vi bort til Oslo S og hoppet på toget mot Kongsvinger som hadde avgang i åttetiden. Etter nesten halvannen times togtur gikk vi av toget og var klare for avmarsj halv ti.

Skarnes stasjon.

Først måtte vi bort og kikke litt på Glomma, som tok seg ekstra godt ut i vårsola denne søndagen.

Første post på programmet var å gå innom huset der min mor, hennes to søstre og deres foreldre bodde på sekstitallet. Det var ikke første gang jeg var der, så jeg kjente det fort igjen der vi kom bortover Øgårdsvegen. Det er også lett å finne det på kartet, for det er nemlig ikke lenger privatbolig:

Ett av mine mors barndomshjem, nå praktisk kombinasjonsbedrift.

Før mor & co. flyttet inn stod det visstnok en flott sveitservilla her, men den brant dessverre ned og det nåværende huset ble bygget to år før de flyttet inn. Nå et litt merkelig ombygget hus, egentlig, men også et fint sted å vokse opp etter hva ryktene forteller.

Mors mor (Anne Lise) med sin mor (Aimée) på besøk i 1964 eller ‘65, da huset var brunt

Det var en kveld i dette huset at mine besteforeldre var bortreist, og det var hjemme alene-fest på søstrene Ziesler oppe i andre etasje med ringer i tau fra taket, og madrasser på gulvet for sikkerhets skyld. Etterhvert begynte det å bli sent, klokken var faktisk halv tolv, og eldstemann Marianne tok ansvar og sa at nå måtte de rydde bort madrassene under ringene og legge seg. Som sagt, så gjort.

På vei mellom badet og sengen (det andre rommet fra venstre i annen etasje) skulle minstemann Camilla på sju bare ta en liten sving i ringene på vei over gulvet, men klarte da selvfølgelig å gå rett i den madrassløse bakken og slå løs tennene. Au, au, au. En generasjon senere medførte dette meget streng justis på madrasser under ringene i artikkelforfatterens barndomshjem på Haugerud.

Vi lot ringer være ringer (og tenner være tenner) og fortsatte forbi siloen, og tok av til venstre opp Rådyrvegen.

Hus med nærhet til silo.

Vi fulgte veien som etterhvert ble en grusvei. Mange hus hadde nok kommet til siden sekstitallet, men nå passerte vi bakken der enda en berømt episode med min stakkars tante Camilla og hennes tenner fant sted. For den første turen på nyarvet sykkel på vei hjem etter bading bremset hun på i en grussving, skled og slo løs fortennene. Dette har preget flere generasjoners forhold til sykkel og grusbelagte bakker. Såpass at da en jente gjorde det samme på sykkeltur med barnehagen da jeg var liten, husker jeg å kjenne på noe som minner mye om følelsen av «hva var det jeg sa».

Fra venstre: Camilla og hennes uheldige tenner, Marianne og Kaja

En viss Jørgensen kom til ulykkesstedet og bar min tante til nærmeste hus som var Damli gård. Der bodde det en liten gutt (som mange år senere ble pappaen til Lisbeth som jeg gikk i klasse med på Trosterud skole), og han ble så forskrekket av dette synet av blodet som fosset, at han konsekvent gikk flere meter unna Camilla i årene som fulgte. Og hvordan gikk det med tenna? Mommo som ikke hadde lappen ennå kjørte minstemann hele veien inn til Ullevål hver uke, og tennene ble reddet.

Damlitjernet.

Denne vårdagen utspilte seg langt mindre dramatisk, og alle holdt seg på beina med tanngarden inntakt. Fra den skjebnesvangre grussvingen var det ikke langt opp til skogsvannet Damlitjernet, åsted for mye av mors speidervirksomhet.

Stilleben.

Vi nøt våre medbrakte iskaffer ved et bord vi fant, men nå kjente vi at det begynte å bli varmt, selv om klokka bare var litt over ti. Heldigvis hadde vi husket solkrem, så vi spanderte på oss litt faktor 30 før vi fortsatte.

Der smøres.

Nå gjaldt det å finne riktig sti i mylderet av mange stier. Vi brukte ut.no-appen og la av sted.

Fin skog.

Det var litt svalere inne i skyggen blant trærne, men de mange hogstfeltene av nyere og eldre dato skulle vise seg å bli varme partier.

Siloen igjen, nå lenger unna.

Vi så flere flotte, godt opptråkkede stier som fristet veldig. Men vi var overhodet ikke kjent i området og måtte være sikre på at vi traff stien som tok oss så langt i retning Aurskog som mulig. Derfor hentet vi frem kartprogrammet igjen og valgte heller den smale sti videre.

Etter litt virring var vi endelig nede på den blåmerkede stien, vi var på riktig vei. Det var bare det at merkingen definitivt ikke var av nyere art, vi begynte å lure på om den stammet fra min mors storhetstid, faktisk. Antakelig hadde heller ikke så veldig mange brukt stien siden 60-tallet. Vi mintes de flotte stiene vi forlot, men tenkte at her måtte vi stå på vårt og ta litt stiopptråkkingsansvar.

Vi fulgte den antikke merkingen videre og begynte å slappe av og kose oss bortover i solskinnet, med Glomma langt nedenfor på høyre side.

Vestover

Så kom vi inn i et skogholt, og de neste sekundene skulle komme til å gå i meget sakte film.

På venstre side merker vi at noe beveger seg. Jeg får for meg at et rådyr, eller kanskje en hjort? Elg? Noe stort i alle fall! Det kommer i fullt firsprang rett på oss, bare et par meter unna, og det er stort! Det neste sekundet registrerer jeg at det er noe blankt og mørkt, også noe rødt, noe hvitt også! Så får jeg med meg at det er baksing, det vil si, vingeflaksing!

Hva Petter driver med aner jeg ikke. Og man kunne jo håpe på at her i denne livsfarlige situasjonen, at ens første tanke var å verne om og forsøke å beskytte sine nærmeste. Men neida. Min spontane reaksjon var å gjemme meg bak mine nærmeste, ja faktisk nesten å skyve ham litt mot livsfaren. Så vet man det.

Dette vanvittig bråkete, kavete villdyret (nå snakker jeg ikke lenger om Petter) bakser seg videre forbi oss, og nå skjønner jeg endelig hva det var. En tiur! En diger tiur på kloss hold, med vingespenn på fire meter, minst!

I løpet av hele sekvensen på noen få, men innholdsrike, sekunder rakk jeg også å slippe ut en slags blanding av et skrik og et rop, som sikkert ikke gjorde at vingeelgen bakset noe mindre. Men her var det jo vi som hadde begitt oss inn på gjengrodde stier, snakket høylytt og hadde kommet valsende inn i urørt villmark. Denne fryktinngytende skogens kalkun hadde sikkert ligget der siden sekstitallet, for alt vi vet.

Med pulsen i godt driv fortsatte vi, nå litt mer obs på omgivelsene. Jeg fikk assosiasjoner til Jurassic Park, av alle ting, og ville ikke blitt overrasket hvis vi så langhalser over tretoppene eller så vannpytter dirre fordi en tyrannosaurus rex var på vei. Vi vandret årvåkne videre.

Trondbølsetervegen, et 13,8 kilometer lang setereventyr.

Etterhvert befant vi oss på Tronbølsetervegen, en gammel, ja nettopp, setervei som de siste årene var ryddet av Sør-Odals slekts- og historielag og DNT Odal.

Nysetra

Vi passerte en hyggelig setervoll, men begynte å kjenne at dette virkelig skulle bli en varm dag. Da vi nådde et brunsvidd månelandskap av et hogstfelt fikk vi nesten en følelse av å være på ørkenvandring.

Ikke vandring i førti år, men nesten i førti grader.

Men vips, så var vi inne i mosegrodd skog igjen, og det var ganske trist å se hvor fin skog som var fjernet og erstattet av ørken. Uansett var det helt greit for oss med litt sval skygge fra trærne.

Grønt og skjønt

Skjønt, så svalt var det strengt tatt ikke, men vi vandret videre, forbi tjern og skilt preget av lokale helter.

Bygdekulør

Vi fortsatte og kom til idylliske Bergersetra, en DNT-hytte som lå ganske for seg selv midt inne i skogen.

Snart nådde vi Grønsjøen der vi bestemte oss for å spise lunsj i vannkanten. Der stien gikk, ved nordenden av vannet, lå også Grønli, et sted det hadde vært stor aktivitet under andre verdenskrig.

Fin setervei mot Grønli

Flyktningeruta fra Galterud og over til Sverige gikk via dette stedet, og ruta var i bruk under hele krigen. Hjemmestyrkene i området gikk også i dekning på Grønli under arrestasjonene nazistene foretok på Galterud, Sander og Skarnes i aprildagene 1945.

Idyll på historisk sted

Under krigen var det ingen skogsbilveier og tydelig opptråkkede stier, men nå var det lettere å finne frem. Vi fortsatte på sti gjennom skogen helt til Skårillen, og etterhvert ble det en fin grusvei som tok oss til mer siviliserte strøk og Maarud gård (ja, den, ja).

På vei sørover

Da mor var liten var de innimellom på tur med skogforvalter Harald som bodde ved Seterlitjern med kone og fem barn. Han hadde kjempet i finlandskrigen, på tyskernes side. Selv om det var ganske stikk motsatte side av mommo (motstandskvinne) og moffas (i den engelske marinen) standpunkt i saken, og selv om det ikke var mange år etter krigen, fikk de fin kontakt. Mor husker blant annet turer rundt Seterlitjern med enorme mengder tyttebær.

Fra den i alle fall i noen grad trafikkerte Finnholtvegen tok vi inn på Pålerudvegen, og bestemte oss for at det var på tide med et bad. Det var mye campingplass og hytter og greier, men vi fant en liten lyngkledd odde og fikk en rask, avkjølende dupp.

Glade badere

Det var meget forfriskende, og vi fortsatte ved godt mot. Langs veien fikk vi etter hvert selskap av en liten bekk på vår høyre hånd, og da den ble litt større fikk den også et navn. Et litt useriøst navn.

?

Altså, hvor mange a’er trenger man egentlig? Var det en trykkfeil? Eller var det her, midt i skauen, at feilproduserte bekkeskilt havnet?

(Tilbake i virkeligheten fikk vi forklaringen, det uttales Flaåa. Men Flaaaa er jo mye morsommere.)

Flaaaa på nært hold

Her ble det en god pause på en bru over Flaaaa, for nå begynte vi å kjenne det i beina.

Pause på broen over Flaaaa

Etter en liten spisepause og beinstrekk fortsatte vi nedover den varme, støvete grusveien. Det var litt monotont i lengden, og da begynte vi også å kikke på klokka. Den var sju, og vi tenkte vi skulle være hyggelige gjester og ikke la det bli for sent, så da ringte vi mammaen og fortalte hvor vi var.

Vei, vei og atter vei

Imens fortsatte vi, og det ble slutt på det monotone da vi nådde Nettmangen.

Nydelig!

Dette er den lille Mangen, og Mangen er et (litt større) vann, for dere som lurer. Der var det mange fine steder som tok seg godt ut i den lave vårsola.

Vårblomstring og kveldsstille

Veien fortsatte langs Butjennet, og rett før vi var fremme ved neste vann, Bjørknessjøen, så vi en bil komme kjørende. Det var mammaen! Plutselig var turen over, litt merkelig egentlig, å ikke gå til et mål, bare til et tilfeldig punkt på veien. Men så var det også fullstendig i orden å bli plukket opp da.

Bjørknessjøen, med både bjørk og nes

Vi kjørte en halvtimes tid bort til Aurskog, og der var det veldig deilig å komme til dekket bord, mat, så sofa og senere seng. Takk for turen!

Turen, sånn cirka

Noen turtall:

Avmarsj Skarnes: Kl. 09.30

Ankomst Bjørknessjøen: Kl. 19.30

Varighet: 10 t

Antall km gange: Ca. 35

Antall skritt: 47.000

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: