Koronaturene 11/20: Sørkedalen-Sjølyst 24. mai

Nordmarka var nå krysset på langs, og etter et par dagers rekonvalesens hadde det vært noen begivenhetsrike dager i koronaforstand.

Vi hadde feiret 17. mai på koronavis, og jeg hadde vært i Store Studio og spilt inn Helge Sundes nykomponerte «Koronavariasjonene». Det hadde gått to uker, og nå kjente vi at vi ville på tur igjen.

Vi hadde virkelig kjent forrige tur i beina en god stund, så denne uka hadde vi ingen planer om noen voldsom langtur. I stedet ville vi ta det med ro, dra på oppdagelsesferd og utforske spennende steder vi ikke hadde gått før. Det var i den forbindelse at vi begynte å snakke om noen fordums helter fra barndommen.

Koronaturinspirasjonskilder.

I 1979 hadde «Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet» premiere, og denne første av fire serier om Gaus, Roms og Brumund ble filmet i Sørkedalselva. Dit ville vi!

Oversiktskart.

Ingen av oss var spesielt kjent i området, men vi ville gjerne utforske de delene av elva som ble brukt under innspillingen. Det viste seg at hele serien, dette dramatiske eposet om den forsvunne professor Drøvel og hans hemmelighet, ble tatt opp på en 200 meter lang strekning av elva.

Det tok pinlig mange år før forfatteren av denne teksten skjønte hvorfor brødrene hadde litt rare fornavn.

200 meter er ingen koronatur, så vi bestemte oss like godt for å følge hele elva nedover, for sikkerhets skyld. Vi tok det veldig med ro denne søndagen, og det ble ettermiddag før vi kom oss av gårde og satt på bussen. På Bogstad byttet vi fra 32-bussen til 41 Sørkedalen, og kvart på fem gikk vi av ved Sørkedalen skolen. Nå kunne turen begynne!

Sørkedalen skole.

Været var ganske grått, så vi hadde med regntøy, men ellers en mye lettere oppakning enn på forrige tur.

Innledende undersøkelser viste at Sørkedalselva begynner der Heggelielva kommer vestfra og møter Langlielva nordfra. Derfor var første punkt på programmet å finne Sørkedalselvas nordligste punkt.

Ved turens begynnelse.

Det var fort gjort, på fem minutter hadde vi kommet oss over en bro og stod i møtepunktet mellom elvene.

Heggelielva fra høyre, Langlielva fra venstre, Sørkedalselva rett forut.

Nå gjaldt det å finne ut av veien videre. Både internett og mer analoge kart hadde vist at det var sti deler av strekningen nedover langs elva, men ikke overalt. Uten å røpe for mye skulle dette vise seg å for alvor bli en dag i utforskningens og Brødrene Dals tegn, men foreløpig fant vi frem uten noen store begivenheter.

Speiding etter Elvegris.

Først fulgte vi en liten vei langs elva. Det hele var veldig Brødrene Dal-aktig, med gråvær og litt blasse farger, akkurat som på syttitallsfjernsyn.

Vi passerte gårder, jorder og høyspentmaster. Dessuten var det tydelig at dette var hesteområde, med spor etter hesteføtter hele veien. Det ble en liten tur opp på Zinoberveien, men så ned igjen på en svært så idyllisk sti.

Den ideelle elvesti. Elvenært og blomsterdekorert.

Vi ble så forført av hvitveisen og fuglesangen at vi ble forledet ut på en blindvei ved en odde der elva gjorde en liten sving. Ikke rart stien der var fin og godt opptråkket, her var det antakelig flere enn oss som hadde gjort samme feil og hadde måttet snu og gå samme vei tilbake. Men det gjorde ikke så mye, vi var jo på eventyr.

Blindvei.

Og eventyr fikk vi. Nå hørte vi stemmer, og ganske riktig, det var folk på elva. Tom Mathisens fortellerstemme lot dessverre vente på seg, og det var ikke Elvegris som kom mot oss, men det var folk på elv i farkost. Det føltes som om vi hadde sett Brødrene Dal selv.

«Her har intet menneske satt sin fot, bortsett fra Professor Drøvel, som i 1950 la ut på en ekspedisjon oppover Overfloden».

Nok en gang ble vi forledet av omgivelsene. Møtet med de padlende høynet stemningen noe veldig, og vi fortsatte på en sti som i mindre og mindre grad var en sti. Her følger et stykke som i liten grad er fotografisk dokumentert, men vi hadde nå nådd et punkt der stien på ingen måte lenger var en sti, og vi måtte tenke alternativt.

Vi ville sørover, og istedenfor å gå tilbake til veien rett øst for elva mente vi at det sikkert var like greit å buskase oss i riktig retning til ridesenteret vi nå hadde et sted foran oss. Det var vanskelig å finne noe kart som illustrerer dette, men vi havnet i en slags sump av en hengemyr, og så ivrige var vi da vi gikk inn i området at det ikke hadde tatt lang tid før det antakeligvis var like langt å gå tilbake igjen som å fortsette.

Vi tråkket og surklet og snublet, myra ville ingen ende ta, men etter mye om og men fikk vi øye på stallen. Så langt hadde Sørkedalen vært ganske flat, men det var det slutt på. Stallen lå på toppen av en bratt skråning, så bratt at vi lurte på om det var forsvarlig å gå opp der. Men retrettalternativet tilbake gjennom gjørmeskogen fristet svært lite, så vi la i vei, klyvende oppover.

En bratt bakke ved en stall, ja. Hvis man hadde tenkt seg om burde man skjønt hva denne bakken har blitt brukt til. Tømming av møkk. Det var delvis grodd igjen, men det var heller ingen tvil om at bakken vi forserte var et eneste stort berg av en hestedo.

Vi prøvde å lage litt lyd oppover den illeluktende lia så hestene på beitet oppe på toppen skulle få med seg at vi kom, men de var med sin fulle rett i behold svært overrasket over at noen kunne finne på å komme klatrende denne fullstendig håpløse og udelikate veien til deres hjem. Det ble noen skvetne firbente da vi kom over kanten, men endelig var vi oppe og kunne fortsette.

Med litt såret stolthet passerte vi Wyllerløypa oppe i åsen på venstre hånd, og var innom bilveien og noen boligfelt før vi kom inn på en sti igjen.

Nå begynte det så smått å regne, men det gjorde ikke noe når vi kunne vandre i ly av løvskogen. Vi fortsatte langs noen gamle steingjerder, og i halv sju-tiden fikk vi første glimt av Bogstadvannet. Ved nordenden av vannet fant vi et bord der vi bestemte oss for å spise våre medbrakte middagsrester på boks. Det smakte helt okei, men vi savnet brenneren som vi ikke hadde tatt med for å spare vekt. Varm mat hadde ikke gjort noe.

Nå skulle det vise seg at Overfloden likevel ikke renner ut i Vigelandsparken, som TV-serien hevder. Ved Bogstadvannet endte Sørkedalselva, men vi ville ikke gi oss ennå. Nå kom vi jo til selveste Bogstad gård!

Turgåere ved hovedbygningen som kom på plass mellom 1760 og 1780.

Det var ikke mange andre som hadde funnet veien hit denne grå søndagskvelden, og vi fikk utforske stedet helt for oss selv.

For en beliggenhet dette stedet har! Vi gikk ned til vannkanten og tok hagen i nærmere ettersyn. Deler av den stammer helt tilbake fra 1700-tallet.

Klokken var blitt sju, og vi tok farvel med Bogstad gård og fortsatte videre. På denne strekningen var det ingen tvil om veivalgene, her var det meget godt opparbeidede turveier. På noen få minutter hadde vi gått tomme for Bogstadvann og fikk nå golfbanen på høyre hånd.

Golfbanen som har sikret seg navnet Oslo Golfklubb.

Så snart vi kunne tok vi til høyre for å finne tilbake til elven igjen. Bortover Ankerveien langs sørsiden av banen snakket vi litt om golf, og jeg trodde at resten av turfølget spøkte da det ble sagt at det var kleskode på golfbanen. Men det var jo helt riktig.

Fra http://www.oslogk.no.

Golf fikk være golf, for nå fant vi en sti som ledet oss tilbake til det våte element, og denne gangen en helt ny elv: Lysakerelva!

Ny elv, samme vassdrag.

Her var det mer turvei enn -sti, og vi kunne sette opp tempoet litt. For det hadde vært gøy å klare to elver på langs på én kveld.

Autostrada.

At det var så grønt og fint langs denne elva var det ingen av oss som var klar over på forhånd. Stemmingen var god, og ble ytterligere oppmuntret av pene gamle hus og skilt underveis.

Nå kom vi til Griniveien som krysset elva og vi fikk et gjensyn med skiltet vi hadde passert på turen Sundvolden-Røa. Vi lurte på om vi også nå hadde passert fylkesgrensen, men det viste seg at vi hadde befunnet oss i hovedstaden hele tiden. Grensen går langs Lysakerelva og midt på Bogstadvannet, og vi hadde jo holdt oss på Oslo-siden hele veien.

Vestkant-tægging.

Vi passerte Grini Mølle som lå fint til ved Grinidammen. Regnet hadde gitt seg, kvelden var stille og vannet speilblankt.

Nå kunne man kanskje tro at turen videre forløp uten noen store hendelser, det er tross alt grenser for hvor mye som kan skje på en helt vanlig fottur. Men dette var jo ikke en helt vanlig fottur.

For vi var på koronatur. Dette var tur nummer elleve, og på sosiale medier hadde det nå bygget seg opp en forventning om at vi gikk ukentlige lange og rare turer, vi var nærmest et internettfenomen (alt er relativt). Ikke bare det, i dag var vi jo i selveste Brødrene Dals fotspor, vi hadde overlevd hengemyr og møkkafjell, attpåtil var vi godkjente markatravere etter forrige helgs tur, og akkurat det hang nok høyt her på Oslo vest. Ingenting kunne stoppe oss!

Det tetner seg til.

Nå var vi i et såpass tettbygd område at vi visste av erfaring at der det er masse hus går det alltids en sti. Dette ordner seg, her kommer vi! Det var ingen tvil om at vi nå følte nå at vi mestret elven.

Illevarslende.

Litt nedenfor Grinidammen delte stien seg, en tydelig, tørr og komfortabel sti gikk opp lia til husene, mens en liten, ulendt stilignende passasje fortsatt videre langs elva. Vi valgte selvfølgelig den sistnevnte.

Sti eller røys?

Joda, det var jo ganske ulendt, men vi var jo praktisk talt midt i byen, her måtte jo noen ha gått før oss. Dette går fint.

Skråere og skråere sti.

Det var bare det at skråningen ble brattere og brattere, og det ble mindre og mindre plass til å gå langs elva.

Det røyner på.

Av en eller annen grunn falt det oss ikke inn å snu. Da det ikke lenger var mulig å gå nede ved elva valgte vi heller å følge noe man med enorme mengder godvilje kunne kalle en sti oppover lia. Man ser av bildet under at det var en generøs betegnelse.

«Sti».

Sånne situasjoner hadde vi vært i før. Det er gjengrodd, ulendt, men man kommer seg gjennom – det er bare å ta tiden til hjelp.

Vår vei merket med rødt.

Vi ble tvunget til å følge en kant oppover, og store mengder kvist og kvast og veltede trær gjorde det svært ufremkommelig. Dessuten ble det brattere og brattere. Og brattere.

Bildet over illustrerer et parti der vi hang i trær. Det var for bratt til å få ordentlig fotfeste. Vi kom til et punkt der vi rett og slett ikke kom videre, bakken vi skulle gå på gikk rett ned i Lysakerelva, all stahet i verden kunne ikke få et menneske bortover den skråningen.

Her følger igjen et udokumentert parti. Det var ikke lenger forsvarlig å vifte med mobilen og vi kom oss verken frem eller tilbake. Men noe av det vi hadde hengt og dinglet i var hagegjerder. På toppen av denne skråningen lå det nemlig noen pene og pyntelige villaer, og det var nå vi måtte bite i det sure eplet. Én ting var noen skvetne hester, noe annet var lokalbefolkningen.

Mens vi hadde kavet og styrt og holdt på hadde en intetanende vestkantfrue sittet på verandaen og lest avisen uten å få med seg noe av det som hadde pågått. Vi stod nå og klamret oss til utsiden av gjerdet hennes og måtte be om hennes oppmerksomhet.

Reaksjonen var ganske lik hestene nevnt tidligere i denne historien. Plutselig stod det folk i en del av hagen der det aldri var folk, der det egentlig ikke skulle være mulig å stå. Vi dinglet vel også mer enn vi stod. «Kunne det være mulig å gå gjennom hagen Deres?» Joda, stig på. Det var noen særdeles flaue meter vi måtte vandre gjennom den pent opparbeidede hagen, men da vi fikk asfalt under føttene på Harald Løvenskiolds vei var lettelsen ganske stor.

Jeg tror at vi denne gangen faktisk lærte noe. Man kommer ikke utenom at det er noe som heter ufremkommelig. Fra nå av ble vi enige om at vi skulle stille oss litt mer kritiske til vage stier, og kanskje sjekke kartet før man går inn i et ulendt område. Heldigvis fant vi nå en meget veletablert gangvei ned igjen til elva, og det føltes trygt og godt.

Til og med rekkverk.

Nå fant vi en åpen slette med et bord der vi spiste resten av middagen, og fikk summet oss litt. Vi var fortsatt noe preget av opplevelsen.

Veien videre var spennende, men i ordets normale forstand. En god del opp og ned, og stier som blant annet gikk på stillaser og broer langs fjellvegger.

Ved Lilleaker krysset vi over på en gangbro som gav oss fin utsikt videre vestover.

Mot fjorden.

Nå var Lysaker rett rundt hjørnet, og plutselig var vi ved dagens mest imponerende vannfall, Lysakerfossen.

Ordentlig foss!

Etter å ha beundret fossen gikk vi videre, og måtte forlate elva litt for å få krysset togspor og motorvei.

Vi fant veien bort til Lysaker stasjon og krysset under motorveien.

Etter å ha passert E18 var det kun utløpet igjen, så hadde vi fjorden foran oss. Så var det gjort, vi hadde herved gått to elver på langs på én kveld!

Siste elverest.

Her kom vi også til båten Dyrafjeld, som av alle ting er bygget på hjemgården til min farmor.

I 1899 stod denne båten ferdig i Utistua på Neslandet på Nordmøre. Da het den Anna Kristina, og da som nå var den hele 110 fot. I dag er den i bruk som skoleskip.

Utistua med naustet der båten ble bygget til høyre. Bilde fra mai 2021.

Ved denne båten nøt vi litt proviant anskaffet fra Narvesen og begynte å kikke på klokka.

Dyrafjeld i solnedgang.

Klokka nærmet seg ti, men nå var det jo oppholdsvær, nydelig solnedgang og vi hadde bare vært på tur i fem timer. Dessuten gikk vi jo kyststien fra Holmen på koronatur nummer sju, men da tok vi bussen mellom Fornebu og Skøyene, så her hadde vi ikke fått før. Vi skulle ikke bare fortsette litt?

Sollerudstranda.

Kvelden var rolig, og det var idyllisk og fint å gå her havnelangs med måkeskrik og bølgeskvulp. Akkurat som på tur nummer sju var det overraskende lite lyd fra motorveien, den var stort sett skjult bak knatter og knauser.

Strandlangs.

I begynnelsen var det altså mest måkeskrik, men så kom det flere og flere ulike fugler til.

Mandskor.

Da vi omsider nådde enden av Bestumkilen følte vi oss definitivt i mindretall, og vi syntes nesten vi burde be om lov til å passere.

Her fant vi en benk der vi kunne hvile føttene litt, for vi begynte å kjenne det nå. Men vi kunne jo gjøre som sist og sykle hjem?

Det var akkurat det vi gjorde. På Sjølyst stod det er bysykkelstativ, og vi var godt fornøyde med å tråkke videre, klokka var nå blitt halv elleve.

Transportmiddelbytte.

Vi tråkket oss bort til Frognerkilen, og følte vi suste forbi alle båtene.

Ved Filipstadkaia.

Det var nesten ikke folk ute, og vi fortsatte langs Aker Brygge og Rådhusplassen og fortsatte opp Rådhusgata.

Vi parkerte syklene ved Sukkerbiten, og noen minutter over elleve var vi i land på Sørenga. Det hadde virkelig blitt en oppdagelsesferd i Brødrene Dals ånd, også hadde vi kanskje til og med lært noe denne gangen.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj Sørkedalen skole: Kl. 16.45

Ankomst Sjølyst: 22.30

Varighet: 5 t 45 min + 35 min sykling

Antall km gange: Ca. 18

Antall km sykkel: 6 km

Antall skritt: 32.000

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: