Etter tirsdagen i den foregående uken var stemningen nesten euforisk. Jeg hadde vært på Newtone Studio på Kalbakken og spilt inn musikk av Agnes Ida Pettersen, og ikke bare solostykker, men samspill med folk! Den gode stemningen ble med inn i helgen, og søndag morgen var vi morgenfriske og klare for nye eventyr.
På åtte turer hadde vi utforsket en god del skog rundt Oslo, nå dristet vi oss til å reise litt lenger. Jeg bodde i Røyken kommune fra 2010 til 2017 og utforsket skremmende lite av Kjekstadmarka den gang. Nå var det på tide å bli bedre kjent der, under parolen «bedre sent enn aldri».
Litt over åtte hoppet vi på toget mot Spikkestad. Noen var mer morgenfriske enn andre, men med femti minutters reisetid var det god tid til en liten høneblund.
Kjekstadmarka strekker seg fra Røyken i sør til Lier og Asker i nord, og vi hadde tenkt å krysse den på langs. Hvor lang tid dette skulle ta var vi litt usikre på, så etter det skulle vi bare se an hvor langt vi ville fortsette.
Klokken ni var vi klare for avmarsj. Selv om jeg var godt kjent med både Røyken stasjon og matbutikkene i nærheten hadde jeg liten peiling på veien til skogen. Vi hadde med både papirkart og ut.no-app. Det første vi gjorde var å gå ned til Kiwi-butikken, så tok vi til venstre inn Heggveien og fulgte den oppover.
Ikke overraskende var det meget stille og rolig denne søndagsmorgenen. Knapt et menneske eller en bil å se. Været var fint, og etterhvert var vi helt oppe i området som kalles Kleiverfeltet.
Nå bredte Røykenbygda seg ut foran oss, og dette skulle vise seg å bli det første av mange utsiktspunkter på turen.
Rett inn fra dette boligfeltet lå den idylliske vesledammen, og herfra var turstiene tydelig skiltet. Vi kunne gått fra Spikkestad også, men vi ville utforske Svartvannsåsen som ambisiøst nok er omtalt som «Kjekstadmarkas Besseggen».
Foreløpig gikk det jevnt oppover på godt opptråkkede stier. Med jevne mellomrom møtte vi på trær som glodde på oss. Så ble det brattere, og vi nærmet oss Svartvannsåsen.
Dette smale åsdraget var flankert av en bratt skråning særlig på vestsiden, og vi kunne se at Svartvann som lå langt der nede fortsatt var dekket av is. I veggen var det visst flere muligheter for å klatre i tau, men vi syntes det så litt vel bratt ut og valgte å holde oss til taufri sti.
På vår høyre side så vi nå langt nordøstover, helt til Oslofjorden! Sammenligningsmessig er Besseggen kanskje å ta litt hardt i, men flott og litt dramatisk var den, Svartvannsåsen.
Det var flott å gå bortover denne eggen (eller egglignende åsen), og snart fikk vi også se langt andre veien. Det måtte være Lier vi så mot langt der borte.
Nå svingte stien litt, og vi krysset under store høyspentledninger som går på skrå gjennom hele Kjekstadmarka. Så kom vi til noe vi ikke visste at vi kom til å komme til: Blåfjell!
Under siste istid skal vannet under isen ha slipt ned fjellet over flere tusen år. Resultatet er blankskurte svaberg midt inne i skogen.
Vi fulgte stien gjennom store områder med glatt granitt med Oslofjorden som bakteppe. Merkelig, og veldig flott!
Etter et par timer på tur nådde vi nå den gamle kommunegrensa til Asker. Her merket vi også at skogen og landskapet forandret seg litt.
Generelt ble stiene våtere. Det ble enkelte steder så vått at vi døpte om hele kommunenavnet til «Vasker».
Vi tråkket oss gjennom gjørme og myr og kom nå ut på Stinaløkka. Klokken nærmet seg tolv, og vi bestemte oss for å ta en rast.
Nå begynte den turgåeren som ikke hadde sovet på toget å gjespe litt. Denne turgåeren hadde muligens kommentert til resten av turfølget at det å ha med et helt liggeunderlag på en dagstur var mye å dra med seg. Men ingen klaget på det liggeunderlaget nå.
Etter en god pause krysset vi Styggedalsbekken og kom over på en asfaltvei. Vi fulgte Verkensveien nordover med Vardåsen foran oss.
Nå kom vi frem til de ærverdige bygningene ved Dikemark sykehus. Det ble grunnlagt i 1898 og hadde på det meste 800 pasienter. I 2012 ble 36 av bygningene med uteområder fredet.
Til tross for denne fredningen så få av byggene til å være i bruk eller bli vedlikeholdt i noe særlig grad. Håper dette blir tatt tak i før det er for sent!
Nå fulgte vi veien oppover blant bygningene i lia der veien het Sykehusveien (noen ganger kan det være greit å kalle en spade en spade), og så var vi inne i skogen igjen.
Som halvt Askerbøring begynte jeg plutselig å tvile på mine lokalkjennskaper da kartet viste at vi var på vei opp Vardåsen. Kartet viste seg å stemme, man har nemlig gitt to åser ved siden av hverandre samme navn! Meget forvirrende.
Vi kom over åsen og fortsatte nå ned mot Oppsjø og Drengsrud. Ved Svarteputt tok vi en liten pause og hvilte beina.
Flere barnefamilier hygget seg ved Svarteputt denne søndagen. Man skal holde hviledagen hellig og huske å ta det med ro og kose seg, men kan jo heller ikke gi seg etter at man bare har vært på tur i noen timer. Dagen var ennå ung. Vi bestemte oss for å la søndagskos være søndagskos og entre Vestmarka.
Klokka var to da vi kunne fortsette turen på idylliske veier omkranset av hvitveis og sus fra motorveien.
Vi passerte noen fine gamle hus og deretter utkanten av Asker golfbane.
Etter en god stund med flatmark ble det nå bratt, og vi fulgte skilting opp bakkene mot Høgås.
Heldigvis fikk vi litt igjen for oppoverbakkene, mellom trærne fikk vi nemlig flott utsikt ned mot fjorden.
Været så langt hadde vært veldig fint, men nå begynte det å skye mer og mer til. På toppen av Høgås skimtet vi også regnvær i det fjerne.
Nå bar det ned igjen til Bergsmarka der vi fikk noen hundre meter på Solliveien vestover før vi på nytt tråkket oss oppover en fjellside.
Denne gangen var det Furuåsen som skulle forseres, og da vi kom frem til Hovdehytta på toppen var det på høy tid med middag.
Trikset med oppgradert posemat hadde vi med på denne turen også. Purre, løk og krydder gav både smak og konsistens til en ellers litt stusselig smaksopplevelse. Ventesolbærtoddy gjør at man ikke faller for fristen av å begynne å spise for tidlig. Litt ekstra vann og litt ekstra venting, et voìla! Middag.
Klokken nærmet seg fem da vi la i vei bakkene i retning Lille Sandungen. Vi fikk et siste glimt av utsikten før vi var nede i «Vasker» kommune igjen.
Denne turen hadde så langt bydd på Besseggen, blankskurte svaberg og storslått utsikt. Nå syntes vi det tapte seg litt, skulle vi være helt ærlige.
Vi prøver å ikke ha for vane å snakke stygt om stien vi går på eller skogen vi er i, fordi dette sannsynligvis kan bite oss litt i halen (snublerøtter, aggressive enter, etc.). Men her var vi alle enige om at Vestmarka i alle fall der og da ikke var turens høydepunkt.
Vi fulgte skiløypa videre til Store Sandungen, og kjente at det var både kjølig og et snev av regn i lufta. Det føltes tungt og trått i denne skogen.
Nå skal ett og annet sies til Vestmarkas forsvar. Klokken var seks, og vi hadde vært på tur i ni timer. Ikke bare det, vi hadde gått fryktelig mye opp og ned.
Det hadde vært en tur med tindebestigninger (Besseggen!) og mye mer stigning enn vi var vant til, og vi begynte å bli skikkelig slitne. Problemet var bare at vi hadde forvillet oss inn i skogen sånn at det var akkurat like langt gå tilbake som det var å følge veien videre.
Det var bare én ting å gjøre: Vi måtte fortsette! Og det gjorde vi. Det hjalp litt på motivasjonen at vi kom over et antakelig topp hemmelig forsvarsverk av noe slag (beskyttet av en hengelås på porten).
Dette hadde vært basen for et luftvernanlegg, men det ble nedlagt i 1990. Å komme over denne porten føltes likevel litt mystisk og litt gøy.
Tappert fortsatte vi på vår vei, og da vi nådde serveringsstedet Furuholmen kom regnet. Vi søkte ly under takskjegget og spiste siste rest av matpakken, en snickers på deling.
Vi fulgte stien videre rett øst, og håpet å komme til sivilisasjonen snart, men ennå var det langt igjen. Nedover bakkene ble vi riktig nok lysere til sinns av noen artige syn.
Regnet hadde gitt seg da vi kom ut på sletta med Stokker gård midt imot. Et flott syn!
Lokalkjente vil nå tenke at Billingstad er nærmeste togstasjon. Dette er en korrekt observasjon. Men her slo den kollektive staheten inn. Billingstad høres ut som noe i Asker. Røyken-Billingstad, meh. Slependen, derimot, høres ut som noe som er nærmere Oslo. Røyken-Slependen, det klinger da bedre?
Dermed seiret staheten. Hadde vi gått såpass langt klarte vi vel litt til. På slitne bein strevet vi oss nedover Tanumveien og var i det minste glad for at det var slutt på oppoverbakkene.
Så var vi nede ved toglinjen, og krysset den sånn at vi kom på riktig side. Der var det visst en del oppover likevel. Ganske mye oppover. Men så gikk det nedover Jongsåsveien, og vi nærmet oss benk og tog og deilighet. Men, vent. Er dette en blindvei?
Det var ikke mulig. Vi måtte tilbake, opp igjen. Klokka var halv ti, vi hadde vært på tur i tolv og en halv time, og de siste meterne for å komme seg til togstasjonen kostet mer krefter enn store deler av turen til sammen.
Endelig var vi på riktig side og fant stasjonen. Det var heller ikke så lenge å vente til toget kom. Nå var det godt å sitte!
Etter en liten togtur og en ganske lang gåtur (føltes det som) var vi endelig på plass hjemme på Sørenga. Inntrykk skulle fordøyes, og bein skulle hviles.
Noen turtall:
Avmarsj fra Røyken: Kl. 09.00
Ankomst Slependen: Kl. 21.30
Varighet: 12,5 timer
Antall kilometer: Ca. 33
Antall skritt: 55.000
Antall høydemeter: Mer enn vanlig på Østlandet
Musikkhistorier 