Koronaturene 8/20: Tusenfryd-Sørenga 26. april

Ny koronatur! Helgen før hadde vi virkelig funnet tilbake til noe av poenget med disse turene: å utforske rare steder, å nyte følelsen av at vi hadde all tid i hele verden og ikke minst ha det fint.

Det hadde tatt seg opp litt med noen jobbaktiviteter for min del, jeg skulle i studio og spille inn noe musikk i uka som kom, og den helgen var egentlig fylt av forberedelser til det. Faktisk holdt det på å ikke bli noen koronatur i det hele tatt!

Søndag fikk Petter og jeg det aller første besøket innenfor døra på over en måned. Det måtte rett og slett øves til innspilling, og sanger Eline kom på besøk mens komponist Agnes var med på skjerm. Det var så gøy at da øvelsen var over fant Petter og jeg ut at vi ville på tur.

I uka som hadde gått hadde jeg kikket litt på grønne flekker rundt Oslo og funnet ut at det var mye skog vest for Oppegård og Kolbotn og ned mot Bunnefjorden.

Nytt stedsnavn man har en vag hukommelse av å ha hørt før som nå er plassert på kartet: Svartskog!

Klokka tre hev vi oss rundt, slang med noe mat og hoppet på 505-bussen. Fem på fire gikk vi av på Tusenfryd med en plan om å gå i retning Oslo.

Turens start.

Undertegnedes forhold til Tusenfryd ble aldri helt det samme etter at jeg hadde min første ordentlige sommerjobb i billettluka der som 16-åring. Magien forsvant rett og slett litt da jeg fikk se hvordan alt egentlig fungerte (og hva det du kunne kjøpe i butikkene egentlig hadde som innkjøpspris), men nå var det bare gøy å være tilbake og «snoke» litt på utsiden av gjerdet.

Snokerute markert med rødt.

Vi hadde håpet at det var mulig å komme oss opp i skogen på utsiden av gjerdet, og ganske riktig, vi fant en vei på nordsiden.

Loop’en fra en ny vinkel!

Vi passerte huskene og den ikke så skumle baksiden av spøkelseshuset, og da vi nådde loop’en hadde vi rukket å bli litt anpustne.

Dette var nok uansett før sesongstart, men det virket litt ekstra stille på grunn av koronaen. Vi lurte på om det kom til å bli mulig å åpne den sommeren.

Tusenfryd holdt faktisk åpent sesongen 2020!

Det tok oss ikke mer enn drøye ti minutter, så var Tusenfryd brukt opp og vi befant oss i skogen. Nå var det frem med ut.no-appen, som vi sjekket jevnlig hele veien. Retningen vi visste vi skulle var nord, og ruta ble til mens vi gikk.

På vei i skog!

Vi måtte først følge veien innover og vestover, og siden vi hadde kommet såpass sent i gang rakk vi ikke å støtte det lokale næringslivet vi passerte.

Landhandel I.

Ganske snart støtte vi på et skilt, og vi skjønte at her var cluet å gå mot Oppegård kirke.

Dagens første turskilt.

Snart var vi over på sti og nøt fuglesang, vårblomstring og godt selskap.

Vi holdt et ganske bra tempo, og etter tre kvarter kom vi til Østli der vi ble møtt av et fint bord for turgåere.

Bord v/ Ås Turlag.

Det var her vi først fikk et møte med noe flott gammel bebyggelse, og ganske uplanlagt skulle dette bli en tur med skikkelig historisk sus. Mer om det senere.

Fra Østli fortsatte vi nordover i frisk fart, langs et gjerde som ikke bare gjorde noen veldig ulogiske svinger, men som også hadde en del gjerdestolper som var slått med opp ned (med spissen opp). Alle var enige i at dette var en litt underlig strekning.

Dansende turgåer.

Plutselig kom vi over noen gamle steingjerder, deretter et skilt som fortalte at vi var på Oldtidsveien. Utilsiktet kulturhistorisk tilsnitt!

Stien tok slutt, og vi var ute i mer öppna landskap. Her fant vi dagens andre landhandleri, men vi ville videre. Fremdrift i fokus, omgitt av nydelig vårstemning med fuglesang og nyutsprunget hvitveis!

Nå fulgte vi skilting av oldtidsveien videre og fikk følelsen av å vandre i skikkelig gammelt kulturlandskap.

Nordover over åpne enger.

Vi kom til Vestre Oppegård, en av hele sytten middelaldergårder i den tidligere Oppegård kommune.

Vestre Oppegård

Da klokken såvidt hadde passert seks kom vi til Torbjørnsrud, en husmannsplass under Vestre Oppegård. Her satte vi oss og hvilte bena og spiste litt matpakke.

Låve og turgåer.

Stien vi fulgte nordover bød på interessante avbrekk hver gang vi så spor av gamle hus, alleer og fine partier med åpne engstykker. Nord for Torbjørnsrud tok vi dette bildet:

Skogens ro?

Her ser det kanskje ut som om fuglesang og sus i tretoppene var det eneste vi hørte, men på dette punktet var E18 ganske nærme stien. Vi så ikke veien, men vi hørte den! En merkelig blanding av trafikkstøy og skogsidyll.

Videre passerte vi dagens andre husmannsplass tilhørende Vestre Oppegård, nemlig Bjørnsrud. Her fant vi skilt som fortalte at vi var på Hvitebjørnveien, og snart kom vi til gården som hadde gitt veien navn.

Hvitebjørn gård.

Nå begynte det å nærme seg slutten på hele Svartskog, og stien bragte oss frem til Gjersjøelva, som ingen av oss hadde hørt om eller befunnet seg ved før.

Dette var en elv vel verdt å finne!

Elvelangs med overheng.

Stien vi fulgte nedover var av det mer dramatiske slaget, med steinformasjoner som truet med å skyve oss ut i elva med sine bratte fjellrabber.

På motsatt side av Gjersjøelva gikk Gamle Mossevei, mens vi fortsatt befant oss på Hvitebjørnveien. Snart fant vi også første spor av bebyggelse langs elva, et kraftverk fra 1915.

Ingen hjemme.

Industrihistorien i området strakk seg tilbake mye lenger enn knappe hundre år. I 1684 ble godsene Hvitebjørn og Stubljan slått sammen og kalt for Ljansbruket. Da ble det fart på sakene og skipsverft i Hvervenbukta. Tømmeret ble hogget på Trollåsen og skutemastene ble gjerne lagt i myrer for å trutne (derav navnet Mastemyr).

Tidligere tider, mer info her.

Det har vært et stort antall sager og møller oppover elva i flere hundre år, blant annet en kruttmølle. Ikke uventet gikk kruttmølla i luften flere ganger (blant annet i 1759, 1760 og 1870).

Bro med rekkverk.

Klokken nærmet seg åtte og himmelen så mer kveldsstemt ut der fremme. For en opplevelse det var å vandre nedover i skumringen denne aprilkvelden.

Kveldsvandring.

Alle de gamle møllene langs elva var borte, men Oppegård historielag hadde tatt initiativ til å bygge opp Gjersjøelva kulturpark, der vi kunne se både en oppgangssag, en kornmølle og en lokomobil med mulighet for tilkobling til sag. Stilig!

Etter å ha fått kikket en hel del på innretningene krysset vi elva og kom over på veien der vi passerte bomringen (kostnadsfritt).

Nå kom vi til Langbygningen, en tidligere arbeiderbolig for ansatte ved Ljansbruket.

Nordsiden av Langbygningen.

I sin tid bodde åtte familier her, nå var det lokalhistorisk museum.

Vi hadde sett glimt av fjorden mellom trærne, men da vi rundet hjørnet av Langbygningen fikk vi strålende utsikt med kveldshimmel over Nesodden på den andre siden av Bunnefjorden.

Vi fulgte Ljansbrukveien videre og klokken var nærmere halv ni da vi var nede ved sjøen.

Saltvann på nært hold.

Det var kveld, men vi hadde bare vært på tur i fire og en halv time og ville videre. Nå var det jo bare rake veien til Sørenga langs sjøen, vi ville fortsette!

Den første bukta vi kom til nå var Hvervenbukta. Av en eller annen grunn har jeg bodd i Oslo i over tretti år uten å ha vært her før. På høy tid med et besøk!

Strandpaviljongen som tilhørte Ljansgodset Stubljan.

Det var fint å følge turveien videre langs sjøen, men snart hadde vi passert Fiskevollbukta og måtte over på asfalt.

Turgåere.

Klok av skade holdt vi oss på rekke og rad på det lille feltet ved siden av gangveien som bestod av grus. Vi visste at vi hadde mye asfalt i vente og vi visste at sånt blir man veldig sliten i beina av.

Nå gikk vi langs E18, men heldigvis var det ikke så veldig mye trafikk denne kvelden. Vi kunne nyte utsikten og sjøluften uten altfor mange passerende biler.

Klokken var ti over halv ti da vi passerte Ulvøysundet. Nå begynte vi å kjenne det godt i beina. Dessuten begynte vi å bli fryktelig sultne! Fingre og tær ble krysset for at bensinstasjonen vi kom til å passere var åpen. Sånt var jo aldri helt sikkert i koronaens tid.

Vi passerte Padda og fulgte gangveien opp igjen til motorveien og bensinstasjonen. Ganske riktig, den var åpen!

Burger i fjes.

Sjelden hadde en bensinstasjonburger smakt så godt. Kvelden var reddet!

De gjenværende fire kilometerne var ikke de mest idylliske. Nå gjorde det også ganske vondt i beina. Vi passerte Sjursøya, Kongshavn og Grønlikaia.

Endelig så vi mål i det fjerne. Fem på elleve var vi fremme og kunne hoppe i dusjen og til sengs. Takk for turen!

Fremme!
Turen.

Noen turtall:

Avmarsj Tusenfryd: Kl. 15.55

Ankomst Sørenga: Kl. 22.55

Varighet: 7 timer

Antall kilometer: Ca. 25

Antall skritt: 35.000

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: