Koronaturene 7/20: Holmen-Sørenga 19. april

Alle var enige om at forrige tur hadde vært litt både og. Det hadde føltes litt tungt og langt og litt pliktpreget. Vi ville gjerne fortsette våre ukentlige ekspedisjoner, men vi måtte finne tilbake til oppdagelsesfølelsen, utforskningsaspektet, kort sagt: gleden!

Det var akkurat det vi fikk til på denne turen. Her skulle vi gå rare steder, og vi skulle gå akkurat så langt som vi ville. Fordelen med bynære strøk er blant annet kollektivtransport og andre fremkomstmidler.

Tidsbilde: Frisørene var stadig stengt og kulturministerens sveis nådde stadig nye høyder. Her fra uka som hadde gått.

Legger man inn gåturen Holmen-Sørenga i et kartprogram får man opp 21 km og knappe fire og en halv time. Men dette er den korteste veien. Planen var å snirkle oss hav- og motorveilangs, og altså så langt og lenge vi orket.

Vi tok det også med ro den morgenen, og klokka var nesten to da vi gikk av Slemmestad-bussen ved Holmen.

Dokumentasjon av turens start. Holdeplass: Holmen Senter.

Det skulle ikke være så lenge til vi fant skilting av kyststien, men foreløpig forsøkte vi så godt vi kunne å følge kyststikartet som ligger her.

Gallionsfigursjappe.

Det første vi møtte på borti gata var det der huset med alle gallionsfigurene. Jeg mener at han som driver stedet er Anno-Tore. Med linjær NRK som min eneste kilde til underholdning mellom 2010 og 2017 var opplysningsreality ukas høydepunkt (både mandag, onsdag og fredag), og da var det en skipskunstner Tore som var med noen uker i sesong 1. Ryktene sier at det er her han holder til.

Da jeg flyttet tilbake til byen og fikk ordentlig internett igjen var forøvrig min motreaksjonen til sju år med NRK å se to sesonger av Paradise Hotell på rappen. Men det er en annen historie.

Vi tok til høyre av fra hovedveien og gikk utover mellom husene på Landøya. Her var det både vårblomstring og, ganske riktig, godt skiltet for kyststien.

Hekk- og hagelangs.

Det tok ikke lang tid før vi fant sjøen. En liten sti mellom tujahekker ledet oss til vannkanten.

Strandliv.

Som vi skulle erfare på senere turer er folk glad i å holde strandlinjen sin for seg selv, så kyststi er ikke bare sti ved kyst.

Hustitting.

Det var egentlig ikke så gærnt å vandre litt i dalstrøka innafor igjen, for her var det mye å kikke på. Noen hus kunne man le litt av i all deres søylebelagte storslåtthet, andre kunne man notere seg på årets juleønskeliste. Snart så vi et hus vi måtte bort og se litt nærmere på.

Inspeksjon.

Vi tok en bitteliten omvei for å se på denne moderne utgaven av et kråkeslotthus. Alle var enige om at det var ganske kult, og at vi måtte huske å levere ukens lottokupong.

Nabolag med dam.

Borte ved Granveien var det plutselig overgang fra boligfelt til sti langs et lite tjern, og følelsen av oppdagelsesferd ble enda sterkere enn den allerede var. Noe nytt rundt hver sving, her var det morsomt å gå!

Vi kom ut til sjøen igjen, nå var sundet over til Nesøya smalere enn noen gang. Det var bebyggelsen også (se over). Så fikk vi øye på den broa som er ganske tydelig fra motorveien som går over til Nesøya. Det er mulig navnet er «Nesøybroa». Eller broen, da. Eller, vent, heter den Nesbru? Ganske gøy å ta nærmere i ettersyn noe man har sett så mange ganger på avstand.

Veien gikk nå på nedsiden av det store Varner-bygget, og så fikk vi dagens første møte med motorveien. Da hadde vi gått nesten en time.

Her slynget kyststien seg litt under veien, litt langs vannkanten.

Fartsårenær sjelefred.

Dette føltes ganske pussig. Bare noen titalls meter fra det som muligens er Norges mest trafikkerte motorvei var det virkelig idyllisk. Mange steder hørte man heller ikke veien så godt, fordi den var gjemt bak en kolle eller noen hus.

Hotell-sightseeing.

Så gikk vi under veien igjen, og kom frem til det hotellet som ikke tar seg så godt ut fra veien der det ligger klint opptil E18. Men det var egentlig litt stilig fra denne vinkelen, så her måtte vi undersøke litt.

Det viste seg at hotellet var bygget i 1985, som det eneste «Sheraton»-hotellet i Norge noen gang. Arkitektfirmaet F. S. Platou stod bak. I 1988 var den da ukjente Diana Krall barpianist! Lurer på om hun har spilt i Norge siden.

Sjøgløtt.

Vi fulgte veien videre og ut på sjøsiden igjen. Nå fant vi ut at vi hadde kommet til Kjørboparken, oppkalt etter Kjørbo gård.

Dette var tydeligvis et yndet mål for lokale turgåere og hundeluftere, og vi hadde blitt litt mer lokalkjente i Sandvika enn det vi var fra før av (utgangspunktet var dessverre ikke så mye å skryte av). Nå svingte vi innover for å krysse veien igjen, og da passerte vi Bærum politistasjon.

Klokken var nå halv fire, og vi begynte å bli sultne. Siden dette var en litt mer urban tur hadde vi ikke med oss noe særlig mat, så vi la i vei i retning Sandvika Storsenter i håp om å finne noe som var åpent der.

Og det fant vi! Rett ved Bærum Kulturhus (frasen «der har jeg spilt» har blitt brukt en del på disse turene) fant vi en sushirestaurant, og vi bestilte, ventet utenfor og gikk videre med fancy papirpose.

Kalvøya.

Vi tenkte at Kalvøya måtte være en fin rasteplass så vi krysset Sandvikselva og gikk i retning Kadda. Haha, lokalkjent! Det skal innrømmes at jeg er halvt Askerbøring, men det vites ikke om dette kallenavnet på Kadettangen har vært brukt siden 60-tallet.

Petter mener at vi på vei utover så folk som satt og drakk øl på uteserveringer. Jeg har også et vagt minne om dette, men lurer også på om det kan ha vært et slags fata morgana. Dette var jo i april i første bølge. Hvorfor stoppet vi da ikke og tok et glass selv? Det vites ikke.

Smak av sommer.

Det sies at livet har mer å by på enn alkohol, i alle fall var det riktig så fint å sitte på en benk utpå Kalvøya og spise meget velsmakende sushi. Vel verdt omveien! På vei tilbake til fastlandet igjen fant vi en kiosk som solgte is, og alle var enige i at dette var bedre enn posemat.

På vannet.

Veien fortsatte på en flytebrygge rett ved siden av veien, ved Lakseberget båtforening. Kanskje sushien kom herfra? Vi passerte Solvikbukta, deretter var vi fremme ved Henie Onstad Kunstsenter, og da følte vi at vi hadde gått langt.

Eikvar og Engebretsens bygg fra 60-tallet.

All ære til min kule mormor som tok med oss yngste barnebarna hit med jevne mellomrom. Selv om det var flinke kusine Mari som vant tegnekonkurranser og sånn der. Vet et par tilfeller var det noen utstillinger Mommo ville se, og da tok hun med seg meg alene. Jeg var i 8-10-årsalderen og er evig takknemlig, for de impulsene der var det ingen andre i familien eller omgangskretsen som hadde introdusert meg for ellers.

Blide turgåere.

Vi fulgte kyststien videre, og av bildet å dømme var det ganske god stemning her, altså. Ikke så rart, det var flatt, fint vær, og vi visste at vi kunne ende turen omtrent akkurat der vi ønsket.

Arbres dansants.

Vi passerte Det norske Veritas, og de gamle verksbyggene som DNV forøvrig har restaurert.

På vår vei passerte vi flere badere. Det var altså april og antakelig ikke Tøyenbadet-temperatur i sjøen. Man skal ikke ta bilde av fremmedfolk, og i alle fall ikke fremmedfolk i badetøy, men jeg håper dette er innafor siden det var så langt unna. Vi var nemlig vitne til et godt gammeldags tilfelle av gruppepress.

Kom igjen ‘a!

Gutten ytterst ville virkelig ikke hoppe. De andre ventet jo på tur og maste og maste. Vi sendte litt sympati i retning stupebrettet, men det så ikke ut til å bli noe hopp med det første, så vi gikk videre. Han hoppet vel til slutt, håper det gikk greit.

Skog!

Etter Høvikstranda og DNV var det et riktig så grønt og skjønt skogparti, før vi måtte inn på asfaltveier for å runde Holtekilen. Men akkurat som på Landøya var det nok av både rare og fine hus å se på.

Klokken hadde blitt halv sju og innerst i Holtekilen begynte vi å sjekke mulighetene for alternative transportmidler videre. Oslo Bysykkel visste seg å være i det skeptiske hjørnet når man var utenfor bygrensa.

Ikke kom her og kom her.

Vi valgte å ta en god pause på en benk, og nøt den etter hvert lave aprilsola.

Omsider hadde vi rundet bukta (kilen var lang!) og var offisielt over på Fornebulandet. Første stopp var ved båten til Petters onkel og tante, og den så ut til å være helt i orden der den lå.

Båtbesøk.

Veien videre gikk på fine stier, og snart kom vi frem til en sjøflyhavn ved blikkstille vann.

Det var utrolig fint å gå her denne kvelden, virkelig en anbefalelsesverdig del av denne turen!

Nå kom vi til et område Petter hadde vært før, men det var helt nytt for meg. På Storøyodden stod det et tårn som gav oss flott utsikt sørover.

Vi vandret romantisk på stranden videre, selv om bena våre nå begynte å gjøre litt vondt.

Lange skygger, såre føtter.

Å skulle gå rundt hele Fornebulandet helt til Lysaker kjente vi ble for langt. Derfor bestemte vi oss for å sette kursen mot nærmeste bussholdeplass.

I åttetiden var vi fremme ved bussholdeplassen på Fornebu blant alle nybyggene i området. Nå tok vi buss til Skøyen, men vi var enige i at turen ikke var helt over ennå.

Vy.

Det var mildt og vårlig og ingen grunn til å sove bort natten. I halv ni-tiden plukket vi med oss to bysykler fra Sjølyst og tråkket i vei mot Frognerkilen. Sola var gått ned og det var en nydelig kveld.

Filipstadkaia.

Det var et eller annet med denne kvelden. Det var så stille, og så fint. Med syklene var ikke lenger såre føtter noe problem, og vi syklet i rolig tempo langs Frognerkilen og videre inn mot Tjuvholmen.

Kvelden var så vakker, men samtidig var det noe litt trist i at det var så få ute. Flere burde ha fått oppleve Oslo sentrum denne kvelden! Koronaen satte sitt tydelige preg på byen.

Vi rundet Vippetangen og nærmet oss hjemme. Her burde jo folk kunne sitte i hopetall på Salt med utsikten mot Operaen og byen. Lyset var helt spesielt, det føltes nesten magisk.

Magi!

Vi tok oss god tid, stoppet opp, nøt kvelden og den forunderlige atmosfæren.

Vi syklet i rolig fart langs Operaen og over til Sukkerbiten der Christian Radich lå til kai. Petter som har seilt med skipet noen ganger måtte nærmere og inspisere.

Sørenga.

Halv ti hadde vi satt fra oss syklene og gikk i land på Sørenga.

Velkomstkomité.

Vi tuslet inn i bakgården (en nabo har rettet på meg og sagt at det heter atrium), og der ventet en gammel venn. Turens andre kattemøte var med katten vi kaller Skjøgekatten. Ikke for å henge ut noen, men den katten er totalt ukritisk og gjør seg deilig og innyndende for noen og enhver. Skjøgekatten fikk litt kos, så gikk vi inn til dusj og sofa.

Turen. Rødt: Gange. Grønt: Buss. Blå: Sykkel.

Noen turtall:

Avmarsj Holmen: Kl. 13:50

Ankomst Sørenga: Kl. 21.30

Varighet: 7 t 40 min

Antall km gange: Ca. 20

Antall km buss: 5 km

Antall km sykkel: 7 km

Antall skritt: 36.000

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: