Koronaturene 6/20: Krokhol-Ulsrud 13. april

Det var bypåske, og siden Bent Høie & co. hadde innført hytteforbud var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Derfor la vi ut på den tredje koronaturen på ni dager. Det skulle vise seg å være litt mye av det gode.

Vi kom sent avgårde, og jeg tror vi begge kjente litt på at formen og motivasjonen ikke var helt på topp denne 2. påskedag. Antakelig var vi fortsatt litt slitne etter de foregående eskapader. Bussturen fra Bjørvika til Krokhol er ikke dokumentert, det sier kanskje noe om entusiasmen, men jeg antar at vi begynte turen langt sør i Østmarka litt etter klokka tolv.

Denne gangen hadde jeg ikke planlagt turen så veldig detaljert, tanken var at vi ville tilbake til fine Tonevann som jeg hadde teltet ved året før, vi hadde lyst til å komme oss opp på Tonekollen, og vi syntes det var så fint å gå fra Krokhol sist at vi ville gjenta suksessen.

Det er virkelig et utrolig fint utgangspunkt for turer, når man går av bussen er man rett ved golfbanen, og så lenge man er litt obs på flyvende sendeplater, golfballer o.l. er man inne i skogen i god behold på kort tid.

Det er godt skiltet, og ingen sak å finne veien. Første bildestopp ble ved Paddetjernet, som lå stille og fint til ikke så veldig langt inne i skogen.

Lettskyet påskevær.

Denne gangen tok vi ikke runden nedom Svartoren og tauferga der (se koronatur nr. 2), men fortsatte rett videre til Skjelbreia. Det var nå vi for alvor fikk bekreftet at vi var slitne etter de to forrige turene. Dette var klassisk Østmarka-terreng, lange vann, søkk og dalfører på langs og opp og ned og opp og ned på tvers. Vi gikk på tvers.

Flatere skog.

Men vi fikk litt piff da vi nådde Skjelbreia, og deretter ble det også mindre bakkete. Vi hadde valget mellom sti og vei videre mot Vangen, og valgte en blanding. Etter et par timer på tur kom vi frem, og der ventet en gledelig overraskelse!

Vangen-hester.

I april 2020 var fortsett verden veldig stengt, men ikke her! Dette var før munnbindets inntog, men Vangen var til gjengjeld tidlig ute med «inngang her, utgang der». Hvor bra smittevernet egentlig var er uvisst, men vi fikk kjøpt både ferske skillingsboller og noe å drikke. En litt tung start lå bak oss, nå følte vi oss mer klare til å fortsette.

Fra Vangen fulgte vi stien videre nordøstover, og den tok oss til Tonevann. Det hadde vært riktig så idyllisk da jeg teltet der sist, men nå blåste det friskt, og det var ikke et veldig blivende sted.

Nordavinden midt imot.

Vi fulgte stien videre og møtte på en mann som lurte på det samme som oss: Hvor går stien opp til Tonekollen?

Blåveis i blesten.

Vi fortalte om vår plan, som var å følge stien som stod på papirkartet (men ikke i ut.no-appen), nemlig sørfra. Så håpet vi at vi kunne fortsette videre nordover fra toppen og nedover. Mannen gjorde noen velmenende forsøk på å lese små kartdetaljer på smittefri avstand, det er uvisst om han faktisk så noe eller ikke, men vår venn var enig i planen og gikk i forveien i retningen vi pekte ut.

Nå blåste det noe innmari, og på veien bort til «innsteget» passerte vi et tre som så ganske nylig veltet ut. Vi løftet blikket litt mer da vi fortsatte og krysset fingrene for at vinden kanskje gav seg utover ettermiddagen.

Ferskfalt?

Ved Luttjern fant vi stien opp til venstre, og begynte på bakkene. Det var bratt! Dessuten var mange på tur denne dagen, og det ble til og med litt venting i kø her og der.

Bratt og glatt!

Da vi nådde toppen var det slutt på køgåing, vi hadde utsikten helt for oss selv. Og for en utsikt!

Østmarka!

Som oppvokst på søndagstur i Østmarka var det utrolig flott å få et sånt utsiktspunkt over områder jeg stort sett har vandrer nedi. Dette var minst like fint som forventet!

Det var en skikkelig opptur å få den belønningen på toppen, og nå var det ingen tvil om at turen var i gang.

Tretopper så langt øyet kan se.

Klokken var litt over fire da vi fortsatte videre nordover.

Ned igjen med Tonevann bak oss.

Vi tenkte at det jo måtte være en sti videre, men den gang ei. Det var såpass bratt også, så det var ingen store muligheter for å fortsette på måfå. Det ble stien nesten tilbake til start.

En omvei definitivt verdt å ta!

Vi ble altså pent nødt til å følge stien ned og rundt, men heldigvis hadde vinden løyet noe. Da kom det en real haglskur. Vettevær!

Påskesnø?

Nå fulgte et parti der «vi gikk og vi gikk», som man sier i sangen. Men det var ingen sak, for vi hadde snømengdene på Krokskogen frisk i minne og kunne verdsette bare, slake stier. I det hele tatt var vi nå i en av de flotteste delene i Østmarka og vi hadde det egentlig ganske fint. Vi passerte Røyrivannskoia, gikk oppi åsen langs Røyrivann og videre mot Fløyta.

I sekstiden nådde vi Drettvann, og til tross for det ikke helt appetittvekkende navnet tok vi middagen der. Nå var det sol og ikke like mye vind å snakke om. Dessuten hadde de fleste andre turgåere funnet veien hjem på dette tidspunktet, så vi nøt vannet og utsikten helt for oss selv.

Det begynte å bli langt på dag, og vi var ganske godt inni skogen. Derfor ble vi enige om å tenke på å finne første og beste vei hjem.

Det gikk i følge papirkartet en slags sti på østsiden av vannet, men den mistet vi ganske fort. Det ble litt kaving oppi lia, men egentlig var det et ganske fint terreng å gå i, så det gikk greit.

Man får jo litt følelsen av å gå der ingen andre koronaturgåere har gått når man går sånn utenfor stien langt inni skogen. Er det noen andre som har gått akkurat her hvor vi går noen gang? Men oppdagervibbene forsvant litt da vi så at folk definitivt hadde vært der før oss (selv om det var en stund siden (se bilde over)).

I retning Fiskelausa.

Vi ville komme oss til grusveien som gikk på tvers litt nord for oss, der vi forøvrig også hadde gått på koronatur nr. 1. Terrenget var overraskende kupert, så vi måtte sørge for å ikke gå oss fast.

Fiskelausa i kveldssol.

Vi surra litt mer oppi lia, men kom oss ned til Fiskelausa sørfra, fant en traktorvei og fulgte den rundt vannet på østsiden. Endelig vei, nok lynglabbing nå!

Det begynte å bli mørkt da vi tok av til høyre fra veien og fortsatte på stien nedover mot Elvåga.

Halv ni nådde vi Elvåga, da hadde solen gått ned og ga et rosa skjær over vannet og tretoppene.

Sør-Elvåga.

Herfra fulgte vi stier og veier så rett vest som vi kunne, nå var det på tide å komme seg hjem. Heldigvis var hodelyktene med, så det gikk greit å se hvor vi gikk også der det ikke var lysløype.

Hodelykt er kjekt å ha, har vi fått erfare.

Vi nådde Nøklevann, Rustadsaga, og så var det frem med telefonens mer konvensjonelle kartprogram for å være sikker på at vi fant den korteste veien til nærmeste t-bane. Klokka ti nådde vi Bogerud, hoppet på t-banen og kom oss tilbake til byen.

Fremme, hvertfall nesten!

Det hadde vært litt tidlig å legge ut på langtur etter bare noen dager. Man har jo hørt at folk snakker om restitusjon. I en del tilfeller har vi kanskje følt at ordet rekonvalesens er mer dekkende. Uansett ble konklusjonen at koronatur fremover måtte bli en ukentlig greie. Maks.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Krokhol: Kl. 12.15

Ankomst Bogerud T: Kl. 22.00

Varighet: 7t 45 min

Antall skritt: 44.000

Antall kilometer: Ca. 28

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: