Kultursti og gruveku i Kittelsens rike

I det siste hadde det blitt mye jobbing, og det var på tide å legge inn en «helg». Mandag etter lunsj fikk jeg låne mors bil og kjørte fra Haugerud i ett-tiden. Sola skinte, fuglene sang, og DAB-radioen funket bare sånn passe utenfor sentrale strøk.

Etter litt over en time passerte jeg Blaafarveværket, og jeg nærmet meg målet. Inn en grusvei som slynget seg nedenfor noen veldig levende fjelltroll, og så kom regnet.

Først ut og fikle med bom. Søkkvåt. Så kjøre siste veistubb helt frem til hytta (takk for det!), men hytta var gjerdet inn og med en veldig fiklete sauegjerdeport. Enda mer søkkvåt.

Nøkler og husly ble funnet. For et sted, og det hele helt for meg selv! Det ble en liten ettermiddagslur i tørre klær, så ut å utforske i halv seks-tiden.

Regnet hadde heldigvis gitt seg nå. Jeg gikk ned igjen der jeg kom fra, gjennom bjerkeskog og bortover Malmveien. Der så jeg også tydeligere turens mål, Hoggvarden.

Berganstua

Ved Butjern like ved lå en liten stue idyllisk til ved vannet. Jeg hadde kart over stiene jeg skulle gå på etterhvert, men ikke veien dit. Ut.no-appen sa at det gikk en sti rundt på nordsiden av tjernet og videre opp i lia.

Langs Butjern

Det var veldig, veldig vått, men det var en sti. Den så ut til å fortsette videre rundt, men jeg fulgte traktorveien oppover skråningen til høyre.

Elgku eller mjølkeku?

Byfolket tenkte oppover i denne gjørmete lia at det var jo en del spor av rådyr eller til og med noe større. Men når byfolket fikk tenkt seg om, sett på mengden spor og kanskje også tatt med i vurderingen den konstante lyden av rauting i det fjerne, ja da ble alle enige om at dette kanskje ikke var spor av vilt overhodet.

Sti: Terningkast én.

Denne såkalte stien kan ikke ha vært mye brukt eller vedlikeholdt. Den var veldig våt, buskasete og ufremkommelig. Leser noen dette for å få råd om hvor man skal gå på tur ville jeg anbefalt å gå bilveien rundt.

Kunstnerdalen. Stilleben.

Omsider var jeg ute av den verste gjørmeskogen og så turens første spor av gruvevirksomhet. Først slagghauger, så kom jeg opp på platået nedenfor Sydgruvene.

Der stod en flokk med kyr. Alle sluttet plutselig å tygge, løftet hodene, det ble stille, og alle så på meg. Det er kanskje mangelen på sosial trening det siste året, men den kollektive stillheten og stirringen gjorde at jeg et øyeblikk nesten ble litt flau. Her er det ikke stemning for å dvele for lenge, tenkte jeg.

Kyrne stirret noe innmari og de stod rett foran den mest fremkommelig veien videre. Man vet jo ikke hva stirrende kuer kan finne på, så jeg ville jeg være på den sikre siden og valgte en sti som gikk litt unna kyrne, rett opp bakken. Det stod et skilt i den retningen, men det var ikke noen autostrada, akkurat. Jeg kløv meg opp lia, og kom opp på platået ovenfor.

«Jeg saa, hvor de fjerne aaser blaaned» (Jørgen Moe)

På toppen ventet enda større slagghauger og en flott utsikt utover dalen. Her var det mye å se på. Tett med informasjonsskilt, og advarselsskilt. Jeg holdt meg til stien og unngikk de ytterste kantene ned mot de åpne bruddene.

Oppover i lia ble det stadig mer utsikt, blant annet helt ned til hytta. Nå var også stien mye bedre å gå på, og det var stadig oppholdsvær.

Jeg fulgte foreløpig den skiltede kulturstien oppover, og tok etterhvert av fra den, til venstre mot Hoggvarden.

Oppe på heiene var stiene fine og tørre, og snart ante jeg utsikten mellom trærne. Ute på kanten på selve Hoggvarden gikk det virkelig rett ned! Strålende utsyn i vid vinkel.

Nå småregnet det litt, så jeg fortsatte. Stien gikk videre langs vestsiden av berget, og innimellom fikk man glimt av utsikt vestover.

Sukk.

Snart kom jeg inn på kulturstien igjen og fortsatt til venstre og videre på denne. Nå var det ned i skogen igjen, og det ble brukt litt tid på å ergre seg over at myggsprayen lå igjen på hytta.

Myggland.

Flere steder var det avstikkere fra stien som gikk innom gamle bosteder for gruvearbeidere, men særlig myggen gjorde at disse avstikkerne ble hoppet over en del ganger. Men skogen og vegetasjonen forandret seg stadig, dette var et ganske artig terreng å utforske, tross alt, og snart kom jeg til noen fine, åpne lysninger i skogen.

Stien fortsatte videre, og snart hadde jeg gått hele Kulturstien rundt, og vel så det. Noen skilt så veldig kjente ut, så da ble det litt surring tilbake igjen før jeg fant veien ned til Sørgruvene igjen.

Nå var det ingen tvil om at jeg ikke skulle gå gjørmestien ned igjen også. Derfor fikk jeg ikke tatt farvel med mine litt sosialt ekskluderende kuvenner der nede. Jeg tok bilveien, der den slynget seg nedover bakkene.

Her var det asfalt og det hele. Så nådde jeg en port som så veldig stengt ut.

Området viste seg å være stengt på mandager. Det så virkelig stengt ut, og jeg var ganske sikker på at det måtte klatring til og at jeg ble nødt til å bryte meg ut. Men heldigvis, det var en port for de vandrende.

Klokka var litt over åtte da jeg igjen passerte Butjern. Denne gangen var jeg langt mer fornøyd med veivalget.

Endelig var jeg fremme ved hytta, og fikk satt i gang litt middagslaging mens jeg tente stearinlys og fyrte i peisen for å tørke klær, sko og undertegnede. Utpå kvelden fikk jeg besøk av vertskapet som lurte på om alt sto bra til. Det gjorde det. (Du finner hytta på AirBnB under overskriften «idyllisk hyttetun – håndlaftet tømmerhytter» – anbefales!)

Turen.
Takk for meg!

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: