En tirsdag på Krokskogen

Etter en natt i leid hytte ved Åmot og Blaafarveværket våknet jeg til fuglesang og skogens ro.

(Joda, det føltes litt teit å styre med selvutløserbilde av seg sjæl på øde sted, men den var så fin den der uteplassen der at jeg ville dokumentere den.)

Etter en ekstra titt på kartet var jeg klar. Hytta ble ryddet og stengt og jeg var klar til avmarsj.

Kartsjekk.

Jeg kjørte mot Hønefoss og nøt finværet, utsikten og kjøreturen. Som nevnt i forrige innlegg var DAB-radioen ganske måtelig fungerende (signalet dabbet av, kunne man kanskje si). Det jeg ikke var klar over er at FM-radioen lever! Etter litt søking på bilens gamle stereo fant jeg frem til både Radio Metro og et påfallende stort utvalg av kristne kanaler. Med trekkspill og lovsang i lufta lå dette an til å bli en bra dag.

Jeg passerte Hønefoss, svingte av i retning Oslo og fortsatte til Sundvolden. Der var det godt skiltet og ingen sak å finne veien opp til Kleivstua.

På vei oppover i lia.

30 kroner ble vippset i bompenger, og det føltes behagelig å kjøre opp alle bakkene Petter og jeg på godt gammeldags vis hadde gått opp en av koronaturene i fjor.

Kleivstua

Det var mange biler på parkeringsplassen på Kleivstua denne tirsdagsmorgenen. Jeg tok med meg tursekken, låste bilen og la i vei.

«Den som ikke har gjemt seg nå…»

Jeg fulgte veien videre og hadde tenkt til å krysse over en sti som gikk opp til venstre. Men da jeg kom dit så den veldig gjengrodd ut. Jeg tenkte at grusvei er like greit, selv om det er litt lenger, og fortsatt heller videre på veien.

Etterhvert ble det sti, men en litt mer ordentlig en. Nå kunne turen begynne!

Snart kom jeg frem til Retthella, en idyllisk gammel setervoll. Her hadde Petter og jeg første rast på vår tur. Jeg hadde allerede spist og gikk videre, men stoppet litt for å nyte utsikten.

Veien videre gikk nå innover på fine stier i eventyraktig skog. På disse stiene kjente jeg på at jeg hadde lest en del artikler i det siste om at hoggormen har våknet. Og at den venter på deg bak hver tue og stein.

Nå er jeg egentlig ikke så veldig redd for ormen i seg selv, tror jeg. Det skal jo noe til å bli bitt – alle de gangene i mitt liv jeg har sett hoggorm har ikke det vært i nærheten av å skje. Det er bare det at jeg skvetter så fryktelig når det plutselig ligger noe kveilete foran meg på stien.

Utsikt østover fra Bukkehøgda.

Jeg kjente at her var det vel mye ormefokus, noe som jo var synd i så flotte omgivelser. Løsningen ble radio fra mobilen i sekken, så fikk jeg både selskap på turen, ormedistraksjon og litt lyder som kanskje kunne varsle eventuelle rovdyr, yetier etc. om at jeg var på vei.

Med Drivkraft-episoden til Ingrid Røynesdal som selskap fortsatte jeg videre over Bukkehøgda og nedover lia. Nu gikk alt så meget bedre. Ingen krypdyr i sikte og det hele var svært så idyllisk.

Nedi lia kjente jeg igjen partiet med «rekkverk» av tau fra turen med Petter. I fjor hadde det vært helt nødvendig å bruke det, men nå var det tørt og fint og uproblematisk å gå ned uten tauhjelp.

Nede på flata krysset jeg en bekk som medførte en hel del banning på forrige tur. Det var altså enorme mengder snø i april i fjor, ikke så rart, men vi insisterte likevel på å gå disse stiene. Det gikk veldig mye bedre denne gangen.

Nordover fra Fjellsetra

Nå skjedde det flere ting. Midt i et hogstfelt møtte jeg på en fugl. Denne fuglen ville åpenbart ikke ha meg der. Jeg skrudde av Ingrid Røynesdals gode svar på intervjuers vanvittig platte spørsmål (beklager, men det er nesten imponerende), og konsentrerte meg om fugl.

Fuglen var ikke så veldig stor, men den var både nærgående og høylytt. Det er selvfølgelig grenser for hva en sånn fugl kan gjøre av skade, men jeg var jo mutters aleine langt inni skauen og følte at her var det mann mot mann. Eller fruentimmer mot fjærkre, om du vil.

Lett preget av møte med fugl.

Jeg gikk bestemt i den retningen jeg trodde jeg skulle, det kan hende at jeg løp bittelitt også, faktisk. Det gikk selvfølgelig helt fint. Blid og fornøyd fortsatte jeg, men i kampens hete hadde jeg visst kommet litt på avveie.

Optimal rute markert med gult.

Jeg hadde mistet den stien jeg burde ha vært på. Til mitt forsvar er også hogstfelt er ofte fullt av veier fra skogsmaskiner, og stimerking kan være fjernet. Jeg tenkte at det var litt styrete å gå opp igjen, lot fugl være fugl og fulgte traktorveien ned til veien og fortsatte der.

Jeg kom ned på veien og fortsatte gjennom svære tømmervelter. Videre passerte jeg Skardtjernet og tok til høyre opp mot Gyrihaugflaka.

Oppe på haugen tok jeg til venstre og fulgte stien som gikk jevnt og trutt oppover åsryggen. Flott terreng, men veldig varmt denne dagen.

Etterhvert åpenbarte utsikten seg på venstre side. For et syn Tyrifjorden var!

Sørvestover.

Stien ble stadig brattere, og den siste biten opp til Gyrihaugen var ganske klyvete.

Hva er det der oppe? Et hus som ser ut som en ugle?

Det var ingen andre der denne dagen, men her var det tydelig at mange hadde gått før meg. Det pleier å love bra for utsikten!

Nei, vent, er det noe mer 80-talls Madonna-inspirert?

Helt oppe på toppen var det frem med matpakka, det var på høy tid etter tre og en halv time på tur. For første gang i mitt liv hadde jeg dagen før betalt 70 kroner for et brød fra «Godt brød». 70 kroner er drøyt, altså, men det var faktisk et veldig, veldig godt brød.

Tjohei!

Utsikten var spektakulær. Vel verdt turen!

Definitivt Madonna-inspirert.

Etter en god rast var det på tide å fortsette.

Eller kanskje mer himmelfallen robot?

Jeg hadde egentlig tenkt til å fortsette på stien nordover for å gå og ned og rundt (nord og ned?), men mørke skyer var på vei, så jeg tok den korteste veien og snudde og gikk tilbake der jeg kom fra.

Ned igjen.

Snart fant jeg stiskillet, og det var klart for neste spektakulære post på programmet: Mørkgonga!

Mørkganga, Mørkgonga, Mørkgunnar? Mange navn ute og går.

Én kilometer, det burde jo ikke ta så lang tid. Men her kunne jeg ikke tatt mer feil. Stien var bratt. Veldig bratt. Og det var løse stein og løse masser overalt. Det var nesten ikke mulig å finne fotfeste, og jeg måtte omtrent kaste meg fra tre til tre og holde meg fast. Det kunne høres Tarzan-aktig ut, men jeg kan forsikre alle lesere om at det sannsynligvis ikke så veldig elegant ut.

På bildet til venstre har jeg prøvd å ta bilde av hvor bratt det var. Det kommer ikke så godt frem. Men man ser noen hvite bjerkestanmer der nede. Så fine og hvite de var, tenkte jeg. Selvfølgelig var de det. De var polerte hvite av svette hender som hadde klamret seg til trestammene for bare livet. Bildet til høyre ble tatt med megen ubekvemmelighet.

Stidele.

Etter å ha klyvet og ålt og halt meg nedover meter for meter så jeg bak meg at jeg selvfølgelig hadde rotet meg ned den lille stien til venstre i bildet over. La oss håpe den større stien var litt sikrere. Men nå var jeg hvertfall nede.

Ved Migartjern var mørke skyer for alvor på vei. Jeg hadde med badetøy og vurderte en dukkert, men det hadde blåst opp og var ikke så varmt lenger. Dessuten hadde jeg på følelsen av at et skikkelig styrtregn var på vei.

Værfront.

Nå var det ikke mange hundre meterne før jeg var nede ved Mørkganga. Stien fortsatte rett videre ned mellom de to klippene, jeg skjønner nesten ikke at det er mulig å gå der!

Folk! Og imponerende fjellformasjon.

Med sus i tretoppene og torden som buldret i det fjerne var dette en skikkelig trolsk opplevelse. Tankene gikk definitivt også til Ronja Røverdatter.

Fornøyd turgåer.

Utsikten var knallfin, men nå var tordenværet virkelig på vei, og jeg fortsatte. Opp igjen til stien og til høyre.

Mosegrodd.

Borte ved Skardtjernet fikk jeg manøvrert meg rundt noen stisvinger- og kryss, og gikk noen meter rett vestover. Der så stien ut til å forsvinne rett utfor stupet, det var knekte trær og greier overalt, mosegrodde steiner, og det så ut som mange troll hadde vært på ferde. Det var vel de som hadde veltet skiltet også.

Trollhærverk.

Her dobbeltsjekket jeg ut.no-appen igjen og bildet jeg hadde tatt av det store papirkartet, og fant riktig vei videre.

Kantlangs.

Denne stien bortover kanten av åsen var utrolig fin. Frodig og grønt, variert, og fra tid til annen med utsikt ned til fjorden.

Bålplass med utsikt.

Her fikk jeg selskap av Drivkraft-episoden til Leif Ove Andsnes, og ormebekymringen var borte for mange timer siden.

Skumringen er på vei.

Etter en god stund på den fine stien var jeg endelig fremme ved Retthella, setervollen fra tidligere. Klokka nærmet seg nå halv åtte, og det hadde ennå ikke regnet. Tordenskrallene i det fjerne kom også sjeldnere og sjeldnere.

Kveld på setra.

Nå kjentes det enklest å følge veien rundt, og sånn ble det. Etter et par mil på tur var det ganske hardt å gå på, men jeg orket ikke tanken på å teste ut umerkede stier som potensielt sett var både gjørmete og gjengrodde.

De siste hundre meterne var seige, men endelig rundet jeg pynten og fikk utsikten over Tyrifjorden igjen. Det gav kraft i beina.

Kongens utsikt oppe til venstre. Det fikk bli en annen gang.

Omsider så jeg parkeringsplassen i det fjerne. 22 kilometer, og ikke antydning til orm i løpet av dagen. Og like spennende hver gang man går på tur fra bil: Bilnøkkelen lå der den skulle.

Puh!

Så kjørte jeg hjem den drøye timen til Haugerud, tok t-banen til sentrum og fant sofaen. Takk for turen!

Turen. 22 km, vel 6,5 t inkl. pauser.

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: