Takk, Carl!

I dag kom beskjeden om at Carl Høgset er død, 79 år gammel. En kraft i norsk musikkliv har gått ut av tiden.

Det er så mange som har skrevet om Carl de siste dagene. Jeg fikk bare ta del i en del av hans livsverk, og mange har kjent ham i mange flere år, men jeg fikk likevel lyst til å skrive om noen av mine opplevelser med ham.

Mitt første møte med Carl fant sted for 11 år siden. Jeg satt i styret i mitt kor, KSS, og etter at jeg hadde skaffet en medstudent på musikkhøyskolen en repetitørjobb for oss, ville hun gjøre meg en gjentjeneste ved å be meg være vikar på et par øvelser med et kor hun hadde spilt med den høsten. Det koret var Grex Vocalis.

Jeg hadde spilt med KSS ved noen få anledninger, mest besifring og noen smågreier. Nå skulle jeg hoppe inn og spille Bachs h-mollmesse på de siste to øvelsene før konsert. «Hvilke satser var det jeg skulle spille igjen, sa du?» «Hele», sa Olivera. Det var bare å la det stå til.

Det hjalp ikke at jeg selvfølgelig godt visste at Grex Vocalis var et kor av rang. Carl virket såvidt vennlig, men myndig. Koret likedan. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å henge med. Etter de to øvelsene hadde jeg mest lyst til å glemme hele opplevelsen, men utrolig nok kom det en telefon fra Carl på nyåret. Han ville ha meg med på seminar! Jeg hadde bursdag, influensa og denne gangen måtte jeg bladspille Brittens War Requiem. Nok en gang var jeg like overrasket over at Carl ville ha meg med på øvelse påfølgende tirsdag.

Fra da av var jeg fast repetitør for Grex. Hver tirsdag i nesten ni år. Det sier noe om Carl. Han har alltid vært opptatt av å løfte frem unge, gi dem en sjanse. Det er ikke tilfeldig at han sammen med Joar Rørmark grunnla Norges Ungdomskor. Det har dessuten slått meg at Grex Vocalis de siste årene fort kunne blitt et kor som bare fikk en eldre og eldre gjennomsnittsalder. Men i alle år klarte Carl å rekruttere ungdommer til koret sitt.

Etter jubileumskonserten til Grex i Universitetets Aula i 2011 fikk jeg muligheten til å fortelle Carl at Den norske Studentersangforening (DnS), som han både hadde vært sanger i og tidligere dirigert, søkte dirigent. Han tok meg i armen og sa: «Fortell dem at jeg er meget interessert. Meget!». Så gikk han ut igjen til festen og dirigerte en stormfull versjon av Norges Fjelde med herrene i Grex. Jeg fikk være med på lasset og oppleve det første møtet mellom DnS og Carl. Her skulle det jobbes fra første tone. Det skulle ikke støtes, røret skulle strekkes, overkjeven løftes, den samme nesefølelsen skulle beholdes. På under en halvtime hørtes det ut som et helt annet kor.

Noe av det Carl snakket en del om fra sin tid som sanger i DnS var nachspielene (konsekvent uttalt naaachspiel) i det militære samfund, der de unge kunne få sitte og drikke øl med sangerbrødre både ett og sju tiår eldre enn dem selv. Det ble fort klart at det sosiale aspektet ved foreningslivet var viktig for ham, og det at Carl alltid var med på nachspiel etter øvelse gjorde at det vi andre ikke kunne være noe dårligere. Han klarte, etter mitt skjønn, virkelig å gjenskape hans egne opplevelse av broderskap og sosialt samkvem på tvers av generasjoner.

Så til møtet med DnS sitt søsterkor. De to involverte parter, KSS og Carl Høgset, hadde begge en sterk kjærlighet og omsorg for DnS. Umiddelbart var det dessverre ikke veldig sterk enighet om hvordan den kjærligheten burde utarte seg. Carl følte seg fort hjemme i korets lokale i Professor Dahls gate, ikke så rart, han kjente jo foreningen ut og inn. Problemet var bare at KSS, vi kjente oss også ganske hjemme i PD8. Vi var jo omtrent fast inventar der, og hadde lagt oss til våre vaner. Vi var vant til at DnS sang mye, lenge og høyt, og skulle man få gjort noe annet enn å synge hendte det at man kanskje vekslet noen ord underveis i sangen. Men det skulle ikke Carl ha noe av.

Carl tok selvfølgelig nachspielsyngingen like seriøst som om det var øvelse. Det hele toppet seg da min sangersøster Kristine og jeg en kveld sto og hadde en ganske høylytt diskusjon med Carl, der jeg følte meg nokså beklemt mellom på den ene siden å ønske å forsvare KSS’ rett til å være i PD8, men på den andre siden å ville beholde jobben og vennskapet som akkompagnatør for Carl i to kor. Til slutt gikk alle hvert til sitt, tenkte vel litt over saken, og så fant vi ut av det. Carl tillot litt mer lave skuldre hva gjelder nachspiel-sangen, og KSS sluttet å snakke når DnS sang.

I 2013 reiste vi til Tromsø på Akademisk Kortreff med universitetskor fra hele Norge, og Carl var i sitt ess. Den første dagen ble store deler av forsamlingen stående måpende da han under instruksjonen av et fellesnummer foresang alle stemmer, inkludert sopranstemmen i sopranenes leie. Da han i tillegg viste seg å bli igjen på festen lenge etter at alle andre dirigenter (som jo var langt yngre) hadde gått og lagt seg, da ble han av forsamlingen bare døpt «Kong Carl».

Året etter var det duket for Nordisk Studentersangerstevne i Estland. En episode utpå kvelden der Carl sto og dirigerte festens deltakere i Griegs Sangerhilsen, var det noen uvitende som la til den sedvanlige lydeffekten i tredje vers: «Syng dig sammen, Sangerskare, *plopp*, i et enigt Tonevæld.» Vi som visste hva Carl egentlig mente om dette tenkte at, nei, han kan jo ikke avbryte festsynging med tusen sangere til stede. Men joda. Carl slår av, og sier høyt og tydelig at «man legger ikke noe til Griegs musikk». Så starter han tredje vers igjen. Det var musestille i pausen i første linje.

Det var også en stor opplevelse å få være med Carl og DnS til Japan. Hvordan ble Carl «Big in Japan»? På 90-tallet hadde Grex medvirket i rundt førti forestillinger av Arne Nordheim (kjent som «onkel Arne» blant Grexere) på Det norske Teateret. Dette førte til en god slump klingende mynt i korkassa. Det ble søkt om støtte fra et japansk-norsk kulturfond, og Carl kontaktet en rekke japanske kor. Én dirigent svarte, og det var Fumiaki Kuriyama. Det skulle bli begynnelsen på et langt og varmt vennskap.

Turen med DnS i 2015 var Carls femtende Japan-tur. Femtende! Han skulle dessuten vært i Japan i fjor vår, hadde det ikke vært for pandemien. Å oppleve Carls posisjon i Japan, og hans interesse for unge dirigentspirer, japansk kultur og korsang, var rørende.

Ved flere anledninger vikarierte jeg for Carls makker i Alle kan synge-koret, Inger-Elise Reitan. For å være ærlig stilte jeg til første øvelse med litt lave forventninger til kvaliteten på forsamlingens sangevner. Men jeg hadde jo misforstått hele konseptet. For Carl mente at alle kan synge! Han tok sangteknikk like alvorlig der som i Grex.

I tillegg hadde man alle de koristene som en gang i løpet av livet hadde blitt fortalt at de ikke kunne synge. I en forsamling på flere hundre mennesker formidlet Carl, med sin autoritet som merittert sanger og dirigent, en faglig trygghet og inspirerende sangglede som det var umulig å ikke bli påvirket av. Jeg er sikker på at Alle kan synge-koret har forandret mange menneskers liv.

Grex Vocalis la ned virksomheten i 2019. I flere år så jeg Carl minst to ganger i uka, gjerne mer. Så var det plutselig slutt med Grex. Jeg har aldri vært en person som er så glad i å snakke i telefonen, men hver gang han eller jeg ringte, som regel fordi det var noe praktisk som skulle diskuteres, endte vi likevel med å snakke lenge. Gjerne om repertoar, kor, konsertprogrammer eller andre ting som opptok oss. Jeg så ham sist da jeg leverte julegaver på døra i Slemdalsveien i desember, og det er bare noen uker siden vi snakket sammen sist. Da for å diskutere den store femtiårsjubileumskonserten med Grex til høsten.

Carl siterte en kveld hjemme hos ham og Kari Mariss Janson: «Det er dirigenten som må tenne ilden». Jeg ble betrodd oppgaven å lede publikum gjennom avslutningskonserten til Grex i Operaen, og mot slutten skulle jeg si noen ord til Carl spesielt. Da beskrev jeg ham som gjeteren for den syngende hjord, mannen med det skarpe blikket, den myndige fremtoningen, egenrådigheten; med omtanken, omsorgen og det store hjertet.

Det jeg har fått ta del i er jo bare en liten del av livsverket hans. Både i sin dirigentgjerning og som sanger og sanglærer, blant annet i en årrekke på Foss videregående skole, har han hatt betydning for flere generasjoner sangere, musikere, dirigenter, pedagoger, kunstnere, mennesker. Han forlangte mye av oss alle, men han gav alltid mer igjen.

Tankene går til Kari og resten av familien. Carl, du har satt dype spor. Takk for alt.