Denne pinsen skulle min mor, kjæresten min Petter og jeg til familiens hytte på Nordmøre for å bedrive dugnad. Hytta var bygd ut og det skulle beises, planeres og sås plen. Men alle var enige om at det også måtte være rom for litt turgåing.
Været var strålende, og etter noen timers ganske intensiv arbeidsinnsats lørdag formiddag satte vi oss i bilen og kjørte til Innerdalen. Denne dalen, av mange omtalt som «Norges vakreste dal», har av ukjente årsaker blitt et sånt sted min familie drar på regnværsdager. Da skal man stå i striregn og fiske kreå i elva. Ganske pussig, for på solskinnsdager er dette altså et av de vakreste stedene som finnes. Petter og jeg hadde gått tur Innerdalen-Neslandet året før med stor suksess, og nå var det på tide å minne Mor på dalens storhet under (relativt) skyfri himmel.
Det ble en isstopp på Joker’n i Ålvundfjord, der vi følte oss som pesta sjæl der vi Oslo-folk trappet opp med munnbind og det hele. Tanken var at det kanskje var greit å ikke bli ansvarlige for noe smitteutbrudd på Nordmøre. En mamma måtte forklare sin storøyde datter at det gikk bra at de gikk inn uten munnbind så lenge de holdt god avstand.
Klokken halv tre parkerte vi bilen og la i vei. Sola skinte, bjerkeløvet spratt og det ble nynnet på «Se Norges blomsterdal». Dette føltes nasjonalromantisk og flott!
På tidligere turer har disse første tre kilometerne føltes som en lett start, oppvarmingen til den ordentlige turen. Hver eneste gang blir man minnet på at det jo tross alt er snakk om litt stigning.
Selv om det er bratt går det tross alt fortere å gå på grusvei enn på sti. Med været og omgivelsene var stemningen derfor likevel god.
Etter en hel del bakker kom vi endelig over toppen og fikk se både Innerdalstårnet og Innerdalsvatnet. Vi møtte også litt andre folk, selv om det ikke akkurat var folksomt.
Endelig var vi fremme ved Renndølsetra, der jeg en gang i tiden søkte sommerjobb uten å få svar. Norsk Folkemuseum-faktoren nådde nye høyder. (Jeg søkte forresten også sommerjobb på Norsk Folkemuseum, der også uten å få svar.)
Det var ennå ikke satt opp noen beitegjerder, så vi gikk ganske rett opp til venstre og fant t-stien.
Vi hadde valgt oss sørhellinga i håp om at det snøsmeltinga hadde kommet lenger og at det var lettere fremkommelig. En mulig plan var å gå hele runden rundt Snøfjellet på ca. 15 km, men noe ante oss at det kunne bli litt langt.
Det var ganske vått oppover, men ikke så vått som vi hadde fryktet. Stien gikk foreløpig relativt slakt oppover myrer.
Det ble påpekt at det er litt rart at myrer finnes i oppoverbakker. Hvorfor rekker ikke alt vannet bare vekk? Men så ble det påpekt at været i området jo ikke alltid er sånn som på denne dagen. Tilsig og påfyll av vann pleier strengt tatt ikke å være mangelvare.
Nå skulle det krysses noen bekker, og her rant det friskt. Nå gjaldt det å finne egnede steder for passering. Det ble litt buskvasing, men vi fant noe til slutt. Med hjelp av greiner og armer fikk vi alle over.
Vi fant etterhvert tilbake til stien igjen og fortsatt oppover, delvis på åpne myrer, delvis i skog og kratt. Med jevne mellomrom stoppet vi for å nyte utsikten.
Vi kom stadig høyere og vegetasjonen ble stadig tynnere. Etterhvert fant det vi hadde fryktet litt: Snø.
Snøen lå litt her og der, og det så ikke ut som om veldig mange andre hadde hatt ideen om å gå her på beina i det siste. Moralen er, som Petter og jeg har lært, å alltid ha gamasjer i sekken. Det hadde vi selvfølgelig ikke. Men foreløpig gikk det ganske fint!
Vi endte opp med å gå der det så mest fremkommelig ut, så vi kom etterhvert en del høyere enn der den merka stien egentlig gikk, men stien var nok ganske snødd igjen. Vi fant våre egne veier over partier med snø, gjennom kratt og over myrdrag.
Det gikk ganske greit å tråkke over snøpartiene, men enkelte steder tråkket vi selvfølgelig gjennom. Gjerne når man minst ventet det. Det viste seg at mange steder hadde smeltingen gravd store huler under snøen så laget vi gikk på var ganske tynt. Det førte til at når man tråkket gjennom, ja da tråkket man gjennom omtrent til livet. Og da havnet man nedi en bekk. Men alle hadde blitt våte på beina såpass tidlig at det egentlig ikke gjorde så mye.
Etter noen ganske bratte partier hadde vi kommet mer opp i høyden og fulgte kammen bortover. Strålende utsikt – for noen omgivelser!
Vi fortsatte et stykke bortover, nå på utkikk etter en stein å spise matpakken på. Det fant vi, og litt over klokken fem nøt vi medbragte brødskiver med panoramautsikt.
Nå så vi også at veien videre så ganske gjensnødd ut. Med tanke på mange timers beising og sjauing i forkant sa vi oss fornøyd med turen så langt og bestemte oss for å snu.
Vi hadde passet på å kjenne igjen noen røyser og formasjoner og slikt så vi kunne gå tilbake samme vei som vi kan. På den måten slapp vi å tråkke nye spor i snøen.
Enkelte av turgåerne valgte mer tidsbesparende metoder i forseringen av nedoverbakkene.
Det må også sies at nevnte turgåer, min mor som strengt tatt nærmer seg 70 år, var lynrask nedover bakkene, også der det ikke var snø. Vi andre slet med å holde følge!
Nå var vi nede i det bratte buskaskavepartiet igjen, men denne gangen vokste trærne i riktig retning, de pekte jo nedover og var gode å bruk som rekkverk.
Omsider var vi tilbake på merket sti igjen, og det flatet mer ut nedover mot Renndølsetra. På setra ble det en liten pause med sjokolade og påfyll av vann.
Klokka nærmet seg sju, og vi var i grunnen fornøyd med avgjørelsen om å ikke gå lenger enn vi gjorde. Da fikk vi tid til å tusle litt rundt på setra og kikke før vi fortsatte.
Sola sto litt lavere når vi nå gikk bortover grusveien igjen. Noen måker hadde slått seg ned på setra, ellers så vi ikke så mye dyreliv.
Vi var litt overrasket over noen oppoverbakker da vi hadde passert vannet igjen (var det ikke bare nedover herfra?), men det skulle vi alltids klare. Været var fortsatt så fint og fjellene så vakre. Alt dette akkompagnert av våre sko som sa «surkle, surkle» for hvert steg vi tok.
Vi surklet nedover i rolig tempo og fikk fine utsyn i dalen foran oss. Dessuten fant vi et tre som klemte på en stein (eller var det omvendt?).
Omsider var vi tilbake på parkeringsplassen igjen, litt over halv åtte. Nybeiset hytte, nyforsert fjell (eller fjellskråning), og lammemiddag som venter hjemme. Dette hadde vært god utnyttelse av pinseaften!
Musikkhistorier 