Denne historien begynner med DnS! Med flere bokstaver: Den norske Studentersangforening. Koret som ble stiftet i 1845 med Henrik Wergelands begravelse som første oppdrag og Halfdan Kjerulf som korets første dirigent.
Da Carl Høgset tok over koret i 2012 fikk jeg følge med på lasset (jeg var allerede fast akkompagnatør for Grex Vocalis) og fikk fire år som fast inventar på alle øvelser. I tillegg fikk jeg også akkompagnere koret på en lang rekke konserter og turneer. Én av de tingene jeg husker som aller mest stas var å akkompagnere Landkjending på 17. mai i 2014, 200-årsjubileet for grunnloven, og 150-årsjubileet for urfremføringen av Ja, vi elsker. DnS hadde i sin tid urfremført nasjonalsangen sammen med sangere fra Handelsstandens og Håndverkernes sangforeninger, først på Eidsvoll, deretter på Universitetsplassen. Ved fremføringen i sentrum i 1864 var det satt sammen et kor av 200 mannssangere. Det var det også på Universitetsplassen i 2014. Carl Høgset dirigerte og Yngve Søberg var solist. Senere spilte jeg Landkjending både på korets 170-års jubileumskonsert (se film her) og på turné i Japan.
Passende nok ble Landkjending også urfremført 17. mai, i 1872 på Akershus festning. Anledningen var en basar til inntekt for restaurasjonen av Nidarosdomen. Ifølge Snorre hadde Olav Trygvason ved hjemkomsten til Norge i år 995 planer om å bygge en kirke i Nidaros, og med dette som utgangspunkt laget Bjørnson sitt fengslende dikt, beregnet nettopp på tilstelningen på Akershus. Den 12. mai (kort frist!) skrev han til Grieg: «Jeg elsker denne sang! Jeg forventer en STOR tone!»
Jeg har hørt en del folk si at Landkjendings originalbesetning er for orgel og mannskor, men det stemmer ikke helt. Denne første versjonen var nemlig for mannskor, orgel eller harmonium og blåseorkester. Hør Luftforsvarets Musikkorps og Christiania Mannskor i den versjonen her. Med orgelet i en mer akkompagnerende rolle, det er blåserekka som får all moroa. Til utgivelsen i 1881 hadde Grieg revidert det til orgel og symfoniorkester. I dag er det først og fremst versjonen for mannskor og klaver som blir fremført, men hør DnS’ utgivelse fra 2020 her med organist Otto Christian Odland.
Landkjending var et av flere samarbeider mellom Grieg og Bjørnson. Det første var Sigurd Jorsalfar, Bjørnsons skuespill som Grieg satte musikk til. Blant annet hyldningsmarsjen som vi i universitetskorene får høre Universitetets Symfoniorkester spille om att og om att når de nye studentene marsjerer inn på universitetsplassen hver august. Og siden Sigurd Jorsalfar også er en 17. mai-historie, må jeg bare fortsette litt til:
Bjørnson slet med å få noen til å sette opp Sigurd Jorsalfar, og i København var det en herr Molbech som betegnet verket som forfattet av en «løs og manert skuespillmaker». Bjørnson kvitterte med etter mitt syn én av hans beste fornærmelser (og det er jo strengt tatt mange å ta av): «Molbech, denne flue fra fløtefatet, som drar benene etter seg.»
«…og der var øyeblikk hvor sakte, uhellvarslende grynt tydet på at kraterets indre ikke var til å spøke med.»
Grieg om Bjørnson
10. april ble det uroppført i Kristiania, men Bjørnson var ikke tilstede, for i følge Grieg var det «ugreier, som gjorde at Bjørnson i lengre tid ikke satte sin fot i teatret». Men 17. mai lot han seg overtale til å bli med. Dermed dro de rett fra urfremførelsen av Landkjending til Christiania Theater. Grieg var i ferd med å begynne å angre på at han hadde fått med Bjørnson, for som han skrev, «Bjørnson var kjennelig nervøs, og der var øyeblikk hvor sakte, uhellvarslende grynt tydet på at kraterets indre ikke var til å spøke med…».
Men så var det Griegs tur til å være nervøs, på egne, eller altså musikkens, vegne. For den 25-årige tittelrolleinnehaveren Hjalmar Hammer skulle synge, og riktignok var han en talentfull skuespiller, men Grieg skriver:
«Han gjorde sitt beste. Men da han holdt på med kongekvadet, hadde jeg en sterk følelse av ubehag, der steg til sådanne ørenkvaler at jeg helst ville gjemme meg vekk og instinktivt mer og mer bøyde meg fremover. Til slutt var jeg kommet så lavt ned i setet at jeg, støttede meg på albuen, kunne holde hånden for ansiktet. Thi plutselig gav Bjørnson meg et nokså ublidt dult og hvisket: «Sitt ordentlig!» Jeg fór opp som stukket av en hveps og satt fra nu av i ulastelig ubevegelighet på forundringsstolen like til slutten. Men da brøt syttendemai-jubelen løs for alvor. Bifallet, der før hadde vært varmt, ble nu stormende.»
Begivenheten ble tilbørlig feiret etterpå hjemme hos Bjørnson i Piperviken med «herlig gammelost».
Grieg og Bjørnsons tredje samarbeid skulle bli operaen «Olav Trygvason». Det gikk mer sånn midt på treet. Hør meg fortelle mer om det i NRKs sending fra Operaens jubileum her (fra ca. 01:09).
Kilde er Grieg-biografien av Benestad og Schjelderup-Ebbe.
Musikkhistorier 