Koronaen og koronaturene fortsatte. Det var påske, og bare fem dager etter forrige tur. Denne skjærtorsdagen ville vi på ny utforske ukjente jaktmarker. Denne gangen var det skogen til venstre for Nordmarka som stod for tur.
Vi gikk bort til bussterminalen og hoppet på 200 Hønefoss-bussen i halv ti-tiden. Tydeligvis hadde vi skjønt fra de foregående turene at det hjalp å stå opp litt tidligere, så kom vi kanskje ikke hjem så fryktelig sent.
Bussturen tok omtrent tre kvarter, og den siste delen som gikk langs Tyrifjorden var riktig så billedskjønn. Litt over halv elleve hoppet vi av på Sundvollen og var klare for tur.
Det første som møtte oss var to paraglidere der oppe på den blå himmelen. De hadde sikkert fin utsikt! Det skulle vi også snart få, vi måtte bare opp noen bakker først.
Vi hadde lagt en plan om å gå i retning Oslo og se hvor langt vi kom. Konklusjonen ble da at den kjente «Kongens utsikt» ble litt for mye omvei, men første delmål var det nest beste, nemlig «Kronprinsens utsikt».
Vi fant fort en sti, og der også en sprek mann med barn på slep. Det kunne virke som om denne mannen var ganske lei av hjemmekontor, og tør vi foreslå, småbarnsliv. Han syntes vår turplan om å gå i retning Oslo hørtes glimrende ut. At han kunne fortelle at det ikke var så lenge siden det var kjørt opp skiløyper oppe i høyden valgte vi ikke å vektlegge så mye.
Vi hadde satt i gang vårt etterhvert ganske friske koronaturtempo, bakkene var bratte, og vi var imponerte over mannen klarte å levere en lang ordstrøm uten å bli alt for andpusten. Barnet var omtrent i barnehagealder, og det ble snart klart at det stakkars barnet på slep havnet lenger og lenger bak oss, og til slutt måtte han (tilsynelatende) høyst motvillig stoppe og vente på poden. Det virket som om han heller ville la trege barn være trege barn og bli med oss videre.
Vi forlot våre venner og fortsatte. Utsikten ble funnet. Der lå det også en fin hytte med litt av en beliggenhet. Men vi skulle videre.
Det var ordentlig bratt oppover lia. Vi pustet og peste, krysset bilveien som slynget seg oppover mot Kleivstua, og snart nådde vi toppen.
Nå støtte vi på et minnesmerke, og her måtte det søkes på nett. Heldigvis var det dekning. Vi hadde havnet på sted der en av de mer avgjørende episodene i den store nordiske krig fant sted! Saken var den at svenske Karl XII var på plass i Norge med sine styrker for å utvide kongemakten, men på slutten av krigen begynte han å slite.
Han hadde blitt klemt inne mellom Gjellebekk skanse (Lier) og «den uinntakelige» Akershus festning, isen på Oslofjorden smeltet snart og da kom det forsterkninger fra Danmark. En knipe, rett og slett!
Løsningen for de svenske styrkene ble å følge gamle Ringeriksvei gjennom skogen fra Bærums verk til Nordkleiva ved Sundvolden og derfra videre til Drammen og Kongsberg. En fortropp på 250 gikk først for å rydde veien, hovedgruppen på 1000 fulgte. Der møtte de norske styrker fra Ringerike, Valdres og Hallingdal. Det ble trefninger i passet ved Nordkleiva, og så mange sårede at svenskene trakk seg tilbake. Og alt dette foregikk her vi nå stod!
Karl XII var kjent for sin angrepslyst, og Valdres-kapteinen Coucheron skjønte at de antakelig ville angripe igjen. Her behøvdes list. Kari Hiran, en litt eldre kvinne, meldte seg nå frivillig til å gå over fiendens linjer, la seg ta til fange og avhøres. Bevisst oppga hun feilaktig informasjon om nordmennenes militære styrker og Kari Hirans bløff fikk Karl XII til å oppgi Norge våren 1716.
Litt klokere fortsatte vi med både skogens og historiens sus i ørene.
Vi fulgte veien noen hundre meter, tok så av til venstre inn på en sti og nådde den gamle setervollen Retthella. Her var det så fint at alle var enige om at det var på tide med en rast. Klokken var rundt tolv da vi fortsatte.
Vi fulgte setervollen oppover og fant den blåmerkede stien vi skulle følge over Bukkehøgda og ned mot Fjellsetra.
Stien var ganske fin og bar der i vesthellinga. Vi fnøs litt av mannen som hadde snakket om nylig preparerte skiløyper, og stemningen var generelt god.
På toppen fikk vi fint utsyn østover, men vi fikk også se mer snø. Det første problemet var mengden snø, av typen råtten aprilsnø, så vi selvfølgelig tråkket gjennom for omtrent hvert tredje skritt. Det andre var at stien nå var snødd igjen. Blåmerkingen var jo over snønivå, men med såpass mellomrom at det plutselig ikke var så lett å vite om man fulgte den eller ikke.
Resultatet var masse snø i skoa (gamasjene lå naturligvis hjemme) og meget lav fremdrift.
Vi kom oss over åsen, og ned bakkene. Nede i skogen ble det plutselig litt barere igjen. Men det var såpass vått og isete at tauet som var festet til noen trær som rekkverk nede i lia var helt nødvendig å ta i bruk.
Stemmingen var likevel ikke så verst helt til vi nådde bunnen av bakken og bekken som kom rennende på tvers av stien («stien»). Her var det bare å innse at drømmen om tørre sokker for alvor var tapt. Med hjelp av bjerketreet var det ingen annen løsning enn å tråkke gjennom snø og is og vasse over.
Den opprinnelige planen var å følge en sti videre fra Fjellsetra til Presthytta, men det kom ikke på tale. Mye heller omvei på bar grus enn mer kaving i snø og sørpe!
Vi fulgte veien opp mot Løvlia, så ned igjen. Ved Kampevaddammen var det slutt på moroa og ut på sti igjen. Men her var det heldigvis barere enn tidligere.
Vi kom fram til Presthytta, en meget idyllisk DNT-hytte, og tok en pause i solveggen der. Fuglene sang, og nå var det vanskelig å klage på noe som helst, så vi fortsatte derfra i halv fire-tiden litt lysere til sinns enn det vi hadde vært i snøfonnene tidligere på dagen.
Vi fulgte stien videre sørøstover med litt varierende snødekke.
Ved Kampesetra kjente vi at det var på tide med middag og vi fyrte opp brenneren og kokte opp vann til vår medbrakte posemat. Riktignok modifisert versjon, og med litt purre, løk og krydder smakte den ganske oppgradert.
At vi kom oss av flekken i den grad vi gjorde er egentlig litt merkelig sett i ettertid – stivandringen gikk virkelig utrolig tregt enkelte steder. Men på vei ned mot Setervann tok vi noen små, kjærkomne omveier på grusvei her og der.
Nede ved Setervann stod sola lavt, klokken var sju og vi hadde et godt stykke igjen. Men nå var vi jo sånn omtrent nærmere Oslo enn Sundvolden, og det gav ny motivasjon.
Vi tråkket videre, nå på gamle skiløyper, og nådde Triungsvanna. Her merket vi at vi nærmet oss sivilisasjonen. Hele Norge dro på telttur våren 2020, kunne det virke som. Mange bål glimtet rundt vannene, og hyggelig prat hørtes fra hengekøyer og bak teltduker. Men det var ganske kjølig, og vi var tross alt glade vi hadde planer om å fortsette.
Ved Østernvann ble det nesten komisk folksomt. Teltene og hengekøyene lå tett i tett, og skogens ro føltes ikke helt tilstedeværende. Men den optimismen vi hadde kjent på de foregående ukene dukker opp igjen. Verden stod stille og noe lå i lufta.
Klokka var ti da vi endelig nådde Bogstadvannets vestre bredd. Da var vi ganske slitne, men for første gang på våre koronaturer hadde vi nå et ess i ermet. Tørre sko! Det hadde vært litt å bære på, men følelsen av å få på både tørre sko og nye sokker var himmelsk der og da. Råtten snø og kalde bekkefar var (så godt som) glemt!
Vi kunne vurdert å gi oss der. Det gikk buss fra Bogstad. Men nå hadde vi jo nye sko. Og vi hadde strengt tatt ikke kommet oss til Oslo ennå. Alle var enige om at Sundvolden-Røa klang ganske bra. Så vi fortsatte.
Fem på elleve nådde vi endelig Oslo-grensa. Det var ikke et sekund for tidlig. Nå gjorde det ganske vondt å gå på asfalt. Til slutt var vi fremme ved t-banestasjonen på Røa, og heldigvis var det ikke så lenge å vente før det kom en bane. Sjelden har t-baneseter føltes så komfortable!
Noen turtall:
Avmarsj fra Sundvollen: Kl. 10.40
Ankomst Røa: Kl. 23.05
Varighet: 12 t 25 min
Antall skritt: 58.000
Antall kilometer: Ca. 37
Musikkhistorier 