Dette var underlige tider. Noen dager før koronatur nr. 4 hadde Petter fylt 40. Noe av det rareste jeg gjorde i 2020 var å gå på Oslo City for å kjøpe festartikler i slutten av mars. Senteret var ikke til å kjenne igjen. Nesten alle butikkene var stengt, men øverst oppe i fjerde etasje holdt «Partyland» åpen. Fra et øde og grått Oslo sentrum kom jeg inn i denne elleville butikken med ballonger, glitter og festivitas. I hjørnet satt en tilsynelatende litt fortapt dame bak en disk. Kontrasten mellom butikkens varer og stemningen i verden utenfor var slående.
40-årsfeiringen ble gjennomført, bursdagsmiddagen fant sted med familie på Skype. Så kom lørdagen, og igjen var det klart for tur.
Hvor skulle vi gå? Nå begynte en planleggingsstrategi som vi fortsatte på nesten alle de neste turene: Åpne en kart-app på din mobil, pass på at den viser satellittbilder så du kan se skog, og se etter grønne områder på kartet. Østmarka, Nordmarka og Lillomarka var åpenbare. Men det finnes flere skogsområder i Oslo-området. Til høyre for Nordmarka, for eksempel. Dermed bestemte vi oss for å begynne turen med å utforske Romeriksåsene.
Solen skinte og vi fant veien fra Sørenga og bort til bussholdeplassen i Bjørvika i halv elleve-tiden. Så hoppet vi på 400-bussen og tok den østover, ut av byen, forbi Skedsmokorset og så nordover i retning Gardermoen. Vi hadde ingen veldig klar plan for hvor vi skulle gå av og hvor langt vi egentlig skulle gå, men jeg hadde tenkt at området Ask i Gjerdrum så ut som et fint utgangspunkt for å krysse Romeriksåsene.
Vi gikk av på Kniplia og tenkte å satse på å finne noen stier vestover ut fra byggefeltet på Grønlundfjellet. Første mål var i alle fall å unngå slalombakken, det måtte jo være stier som gikk opp bakkene i litt slakere terreng. Det ble først bilveien oppover i byggefeltet, og der fant vi skogen. Som antatt, her var det flere stier på kryss og tvers. Vi fulgte én av de største, men innså etterhvert at den dreide vel mye sørover.
Før vi visste ordet av det befant vi oss i bunnen av slalombakken likevel. Vel, vel, det fikk stå til. Det var fryktelig bratt, veldig ulendt og generelt ganske ugreit, og oppe på toppen kunne vi bekrefte det vi hadde tenkt i utgangpunktet: Slalombakker er kjipe greier å forsere fra nederst til øverst på sommerstid. Særlig når beina ikke har kommet i gang. Vel, nå var de hvertfall i gang.
Vel oppe på toppen av åsryggen var det ingen grunn til å klage lenger. Fine, slake, tørre, myke blåmerkede stier. Nå kunne turen begynne! Vi fulgte stien innover og kom etterhvert ned på en grusvei der vi tok til venstre (ved G’en i Gjerdrum, se under). Planen var nå å gå mot Nittedal via Busterudvangen. Her lurte vi på om vi kunne fortsette rett vestover, men vi ble nødt til å ta en liten sving sørover før vi kom oss opp bakkene og nådde nevnte vang.
Oppe på Busterudvangen møtte vi flere andre turgåere, dette var som man ser av kartet et knutepunkt. Dessuten fikk vi fin utsikt. Vi spiste litt av matpakka på trappa på den lille hytta som stod der, og følte oss klare for å fortsette.
Nå bar det nedover, fortsatt med litt snø igjen her og der, men mye barere enn de andre turene. Til slutt nådde vi kanten av et hogstfelt i en skråning, og der bredte Nittedal seg ut foran oss.
Når man går og går inne i skogen ser man jo sjelden målet, turen gås litt mer del for del. Da er det gøy å innimellom få store utsyn, og se hvor man skal! Det så ut som om det var langt over til den andre siden. Vi kikket på klokken som nærmet seg halv tre, og tenkte vi skulle se hvor lang tid det tok før vi var over i Lillomarka.
Det tok ikke lang tid før vi var nede på en bilvei, og etterhvert var vi på Gamleveien som vi fulgte ned til en bro der vi krysset Nitelva og Riksvei 4. Men hva hadde vi der? En Joker-butikk! Det er klart vi hadde pakket med oss mat, men her fikk vi muligheten til å fylle på provianten med litt unødvendige nødvendigheter. Det ble Solo Super og to wienerbrød. Munnbind trengte man forresten ennå ikke bruke på denne tiden.
Utenfor butikken tenkte vi å finne et egnet sted å sitte, men det var mest parkeringsplass og støvete asfalt. Så vi fortsatt turen oppover Stasjonsveien, som var litt preget av byggingen av ny ungdomsskole. Det ble til at vi utsatte spisepausen og kom oss opp til blokkene på Nygård, forbi Mostua og deretter inn i skogen og opp langs en gammel setervei. Der fant vi et fint svaberg med utsikt østover.
Wienerbrødene var så gode at de fortsatt omtales blant de involverte turgåerne. Om det var bakverket i seg selv, omgivelsene, situasjonen eller litt av alle disse tingene vites ikke. Vi så også på klokka, og så at vi hadde brukt ca. en time på å krysse dalen, inkludert butikkbesøk. Det hadde sett veldig mye lenger ut! Det ga oss ny giv i fot og sinn.
Nå fulgte vi blåmerket sti sørvestover til Sinober. Det er for undertegnede et sånt navn man har hørt, litt i samme kategori som «Hakkloa», «Børtervanna», «Gupu», «Slakteren». Sånne markanavn. Men nå skulle vi altså få se hva dette litt kryptiske navnet Sinober egentlig var.
Det første som møtte oss var et skilt der det stod «Velkommen til Sinober. Turområde, husdyr og barnehage.» For et sted å få lov å gå i barnehage på!
Det var masse morsomme lekeområder, dessuten var det husdyr, blant annet noen geiter som vi hilste på. Vi tok en stopp på tunet, og da vi fortsatt oppdaget vi flere fine DNT-hytter på stien rett sør for Sinober. Hit fikk vi lyst til å komme tilbake en annen gang.
Turkartet vi hadde med oss var av litt eldre årgang og hadde vist seg å ikke være helt til å stole på, så vi benyttet oss mye av ut.no-appen. Så lenge man har dekning viser den også hvor man er på kartet. Ikke så traust turgåer- eller markatraveraktig, men det får da være måte på.
Ruta ble litt til mens vi gikk, men vi hadde siktet oss inn på Groruddalen og peilet oss nå mer bestemt inn på Ammerud. På veien fant vi en litt spesiell bro (se under), og vi vurderte om vi skulle svinge innom Lillomarkskapellet, men vi fant ut at vi skulle fokusere på fremdriften og unngå omveier. Det var jo et godt stykke igjen til Ammerud.
Middagen tok vi på stedet som er en fin etyde for folk som sliter med kj-lyden: Kjulstjernhytta. Der lå det en rød liten speiderhytte vi søkte tilflukt ved. Vi varmet vann og fant frem posen med litt finhakket løk, hvitløk, purre, og noe krydder som vi tilsatte Real turmat’en og passet på å røre godt. Tørr turmat nede i hjørnene er ingen innertier.
Maten smakte strålende, og bena hadde godt av en skikkelig hvil.
Klokken nærmet seg seks da vi fortsatte. Stien gikk rett sørover, og vi gikk forbi nedenfor Lilloseter, men fortsatte videre uten å gå innom. Vi kom først til Breisjøen og fulgte godt opptråkkede stier forbi pukkverket og ned til Ammerud-blokkene.
Klokken var nå rundt halv åtte. Vi hadde vært på tur i ni timer. Var vi slitne? Joda. Men sommernatten var lys og igjen dukket denne underlige frihetsfølelsen opp, den der tanken om at vi ikke skal rekke noen ting. Ikke minst var en eller annen form for konkurranseinstinkt nå så definitivt vekket. Våre turer hadde jo blitt en trend, nærmest et internettfenomen (alt er relativt)! Vi gikk lange turer, og vi gikk hjem. Folk gikk jo Alnaelva nedover fra Groruddalen hele tiden. Det kunne da ikke være så langt?
Her gikk vi igjen på en liten smell. Når man titter på kartet i ettertid kan man se at av distansen Gjerdrum-Sørenga har vi nå en tredjedel av hele turen igjen. At det ikke var så langt igjen var jo en gigantisk illusjon. Men vi hadde trasket og gått gjennom to skoger, og når vi nå hadde nådd t-baneland, ja da føltes det jo ikke så langt, denne ideen om å gå Ammerud-Sørenga en lørdagskveld i april 2020.
Vi fant fort Alnaelva og passerte Riksvei 4 enda en gang ved Grorud. Da vi nærmet oss Østre Aker vei forsvant elva ned i et rør, og vi måtte av den fine grusveien og ut på asfalten. Det kjente vi ganske godt. Og sånn fortsatte det flere steder. Fine stier og plankebroer mellom trærne, men så forsvant elva i en kum og vi måtte opp på veien igjen.
Noen steder var dette, selv i mørket, veldig idyllisk. Andre steder, og dette sitter virkelig langt inne for en Groruddøl å innrømme, ja andre steder var det ikke spesielt idyllisk. Kvart over ni befant vi oss rett ved godsterminalen på Alnabru og begynte virkelig å lure på hva det var vi drev med.
Det slo oss dessuten at noen av disse stedene kanskje ikke var de aller tryggeste områdene å oppholde seg en lørdagskveld. Hva slags lyssky virksomhet kunne man vel ikke tenke seg at pågår på øde, sparsommelig opplyste industriområder i hovedstadsområdet? Men det viste seg at ingen andre, selv ikke folk med mystiske hensikter som så etter steder med få folk, hadde kommet på den absurde ideen det var å oppholde seg på disse stedene denne lørdagskvelden. Vi hadde bunnen av Groruddalen helt for oss selv.
Vi passerte Hells Angels-hovedkvarteret til fots rundt kvart på ti, fikk krysset E6 og lurte litt på veien videre.
Veien vår fortsatt over noen parkeringsplasser, vi gikk litt feil, jeg husker ikke helt, men jeg tror vi klatret over et gjerde. Så fulgte turens lengste strekk. Jernbaneveien, veien bortover mot Bryn togstasjon. Det var nådeløst, ingen myk grus, kun asfalt, og en veldig, veldig lang, rett, mørk vei.
Det var som om det aldri tok slutt, men omsider var vi fremme ved Bryn. Her gikk det også både busser og t-baner. Nå var vi også fryktelig slitne. Vi skulle ikke bare ty til kollektivtransportens bekvemmeligheter og komme oss hjem?
Men i dette øyeblikket husket plutselig alle (begge to) at bare noen dager tidligere hadde vi vært på en veldig idyllisk liten tur fra Sørenga og oppover Svartdalen til Bryn. Den var jo så fin, den lille turen. Er det bare det igjen? Den klarer vi jo.
Nok en gang blir det nødvendig å påpeke denne fullstendig åpenbare feilvurderingen: På 1.april-turen hadde fuglene sunget, det hadde vært solskinn og dagslys og bena hadde vært spreke og uthvilte. Det var selvfølgelig en helt annen tur. Men den kollektive staheten seiret igjen.
Vi la i vei i mørket nedover. Det gjorde fryktelig vondt i beina nå. Men det var nedover, og det var grusvei. Omsider nådde vi Kværnerbyen, det er jo praktisk talt rett ved Sørenga, er det ikke? I tillegg hadde klokka nå begynt å bli mye, og hadde ikke så mye mat i kjøleskapet hjemme. Vi måtte rekke butikken. Det kostet enormt med krefter å skulle småløpe nå, men vi hastet av gårde, og rakk å kjøpe den største pizzaen KIWI-butikken hadde.
Kværnerbyen er ikke praktisk talt rett ved Sørenga. Vi stavret oss videre, og kvart over elleve så vi endelig turens mål, med SAS-hotellets opplyste hjerte til høyre og hjem, kjære hjem (sofa, kjære sofa) til venstre. Vi gikk langs Middelalderparken, krysset veien, satte én fot foran den andre og nådde Sørenga kl. 23.30. Det var ikke et minutt for tidlig.
Noen turtall:
Avmarsj fra Ask i Gjerdrum: Kl. 11.15
Ankomst Sørenga: Kl. 23.30
Varighet: 12 t 15 min
Antall skritt: 60.000
Antall kilometer: Ca. 40
.
Musikkhistorier 