Oslo-påske 2021: Vi fant snø!

Den tredje (eller var det den fjerde?) smittebølge herjet i kongeriket Norge. Det ble fort klart at denne påsken ble vi værende i byen, men ryktene sa at det fortsatt var snø i marka. Det ble vel uttalt etter forrige helgs ekskursjon Ellingsrud-Skullerud at det skulle være sesongens siste skitur, men påske er påske, og vi ville på ski. Så vi pakket sekken og dro.

Sånne sportsutstyrsfolk på vei til toget

Utenfor døren var det noe som ikke stemte. Solen skinte, det var varmt, det var vår, og Oslo-folk gikk både med bar mage og shorts. Og der kom vi, ikke så mye markatravere som markastrebere, med ski og topplue. Solbrillene kom på ganske fort. Her gjaldt det ikke å bli gjenkjent.

Munnbindfjes.

Vi tok toget til Grua litt før klokken to denne skjærtorsdagen. Skiforeningens nettsider sa at det var løyper som var kjørt opp for ett og to døgn siden, men foreløpig var vi ikke helt overbevist. Snølaget lå ikke akkurat tjukt oppover Hakadalen, men vi observerte et par andre skientusiaster på toget, det ga oss håp.

Så gikk vi av toget på Grua stasjon og la i vei på bar asfalt. Da vi nådde skiløypa vi begge hadde gått tidligere samme vinter skjønte vi fort at det var litt tidlig å ta på seg skiene. Men litt lenger bort, forbi det lille lokale museet (Hadeland Bergverksmuseum), der fant vi skiløype.

Disse første kilometerne var ganske ujevne, sånn snødekkemessig. Da vi kom til Svartbekken parkeringsplass føltes det litt underlig å måtte tråkke gjennom gjørme og sølepytter for å komme til løypa som fortsatt på bortsiden av plassen. Gjørme og skiføre hører ikke helt sammen, men der på den andre siden ble alt fort meget bedre. For det første følte vi oss litt mindre idiotiske fordi det var mange andre mennesker som også hadde tenkt at det var en god idé å gå på ski denne dagen og for det andre var det langt bedre løyper og mer snø.

Så var det opp bakkene, på godt gammeldags klisterføre. Sola skinte, og det var definitivt påske! Etter hvert nådde vi frem til Fjellsjøen der det var mange mennesker som hadde stoppet for å nye utsikt og matpakke. Vi fortsatte videre oppover og nådde Gjerdingen. Der bestemte vi oss for å ta til høyre og gå rundt vannet mot klokka. Her oppe var det straks færre folk, og etter noen hundre meter fant vi et sted der det var mulig å ta seg ned til vannkanten fra skiløypa uten å ofre liv, helse og ikke minst tørre sokker. For gamasjene lå selvfølgelig igjen hjemme.

Der ved østbredden lå det en stor stein som var ypperlig til matpakkepause. Nesten vindstille, blå himmel, solbærtoddy, brødskiver og en solskinnsbolle til dessert. Det ga nye krefter til beina som allerede var litt slitne etter omtrent en mil.

Blide turgåere.

Petter smurte ski, jeg slapp det med mine felleski, også la vi i vei igjen. Fine nedoverkjøringer, men også en del oppover. Vi hadde kanskje sett for oss at veien rundt vannet skulle være litt slakere nede ved vannkanten, men neida. Opp og ned, stadig vekk. Så gikk på en liten blunder der vi fulgte en skilting vi ikke burde ha fulgt. Vi fortsatte nedover en fin utforkjøring, tjohei som det gikk, og så var det plutselig slutt på moroa, skrens og bråstopp, for der nede fortsatte løypa ut på vannet, og dit ville vi ikke. For det første fordi kalenderen viste april, for det andre fordi vannstanden var senket, noe som førte til noen ganske spennende bresprekkaktige formasjoner langs land. Så hva nå?

Utforkjøringen hadde altså vært så lang og fin at det ikke fristet så veldig å gå tilbake. Derfor valgte vi å følge vannkanten bort til Gjerdingen gård. Før turen hadde jeg funnet en artikkel på Skiforeningen.no som beskrev hvor fantastisk det var å gå utenfor løypene i Oslo-marka denne påsken, for der var det sånn en herlig skare som man bare kunne suse bortover på. Artikkelen hadde ikke vært datert. Vi skjønte nå at det ikke kunne ha vært snakk om denne påsken.

Råttent føre, strålende utsikt.

Sånne tynne karbonstaver med trinser på størrelse med en fyrstikkeske er så vanvittig uegnet til råtten påskesnø. Og gamasjer, jeg referer til «koronaturene», det hadde vi jo egentlig for lengst lært at det skal man alltid ha med i sekken. Men de lå altså igjen hjemme. Nåvel. Vi kom oss bortover, men fikk også til å nyte utsikten utover vannet.

Så nådde vi Gjerdingen gård, med ordentlig fin beliggenhet ute på en egen odde. Der var det et scooterspor som vi kunne følge oppover, i litt feil retning av det vi skulle, men heller spor enn «herlig skare». Etter noen bakker var vi oppe på hovedløypa igjen.

Standsmessig gårdsportal. Skiløper i det fjerne poserer opp-ned.

Så fortsatte vi bortover, og på dette tidspunktet hadde mine feller blitt så søkkvåte at de ikke lenger gjorde så mye nytte i frasparket. Petters ski var vel heller ikke helt på topp, men det gikk seg sikkert til, tenkte vi. Løypa fortsatte stadig opp, stadig ned. I nedoverbakkene var det stort sett jevn og helt grei glid, men innimellom var det skygge, kanskje i en nordhelling, og temperaturen falt drastisk. Resultatet: Isete og hardt. Plutselig doblet farten seg. Så kom sola og man bremset kraftig opp. Denne krevende balansetreningen var litt artig i begynnelsen, men litt slitsom i lengden. Oppoverbakkene var tunge, men de ga også fin utsikt utover Gjerdingen med jevne mellomrom.

Utsyn østover.

Nå begynte dårlig feste, løs sørpesnø, mye opp og ned og nærmere to mil i beina å gjøre seg gjeldende. Det var da også et godt stykke igjen. Vi delte en medbragt iskaffe, det hjalp litt på humøret og motivasjonen. Og sola skinte fortsatt, det gjorde også sitt. Påskestemning var fortsatt relativt intakt.

Nå var klokken litt over fem og vi hadde bare noen få kilometer igjen til Gjerdingen dam og det betød at vi nesten var rundt hele vannet. Da kom vi på at vi kanskje burde sjekke togtidene. Litt nervøse ble vi plutselig, det er jo ikke sikkert det går så mange tog på en helligdag? Men joda, tog hver time. Nei, vent. Tog hver time frem til kl. 18.42. Deretter annenhver time. Vi hadde nå 13 kilometer igjen, og klokken nærmet seg halv seks. En drøy time på 13 kilometer? Hm, det hørtes ambisiøst ut. Men to timer å vente? Det var veldig lenge.

Vi var begge ganske slitne, og med det sene toget ville vi være hjemme nærmere klokken 22. Nei, med litt innsats kan det jo hende vi rekker det første toget. Det er jo nesten bare nedover fra Gjerdingen til Grua, er det ikke?

Her er vi fortsatt i løypa på vei rundt vannet, det er ennå et stykke til vi er rundt.

Så vi legger i vei i et ganske mye høyere tempo enn det vi har hatt til nå. Sola skinner, men vi har dårlig tid. I nedoverbakkene går det greit, men i oppoverbakkene går det fryktelig sakte. Saktere og saktere, egentlig. I en sving møter Petter en kollega, og i forbifarten må vi si at vi må gå på det vi har for å rekke et tog, hvorpå han svarer: «Ring meg hvis dere trenger skyss!». Vi haster videre.

Vi når frem til Gjerdingen dam og etter de påfølgende bakkene kommer vi til punktet der vi tok til høyre, og har da gått rundt hele vannet. Men distanseangivelsene på skiltene har vært litt optimistiske, og nå ser det plutselig ut som om vi skal måtte rekke å gå en mil på 40 minutter. Det skjønner vi jo at ikke går. Så vi gir opp prosjekt «rekk tog», og roer tempoet betraktelig. Nå kjenner vi at vi er skikkelig slitne. Vi kommer ned til Fjellsjøen og fortsetter videre bortover. For det var ikke bare nedover fra Gjerdingen til Grua. Det er en god del bortover og oppover også.

Beviselig også bortover og oppover på strekningen Gjerdingen-Grua.

Vi nyter heldigvis den fine utforkjøringen, og nede ved parkeringsplassen bestemmer vi oss for å høre om nevnte kollega mente alvor. Hadde han bil? Det viser seg at han og kona var på telttur, men hvis det ikke gikk noen flere tog kunne de komme og hente oss. Men nøden var jo ikke stor, så vi takket pent, men sa som sant var at det fikk helt greit å ta det sene toget hjem. Uansett var det veldig snilt av dem å tilby skyss hvis vi ikke hadde hatt andre alternativer!

Løypemaskin ved Svartbekken.

Så vi krysset nok en gang en gjørmete parkeringsplass og tok på oss skia igjen på den andre siden. Vi kjente at vi begynte å bli sultne, og da vi kom til et kryss bestemte vi oss for å undersøke litt. Var det noen som helst mulighet for åpne spisesteder på Grua? Eller var sjansen større på Harestua? Det så mer lovende ut på Harestua, selv om vi vel ikke var helt overbeviste siden det var helligdag. Vi fortsatte til høyre i krysset, retning Harestua, så sakte som vi bare klarte. Det begynte å bli kaldt, og her var det faktisk en del nedover også. Men om det var litt kjølig skinte solen fortsatt, lavt på himmelen, og gjorde at trærne foran oss ble farget til gull.

Med solnedgangen i ryggen og sivilisasjonen foran oss fortsatte vi nedover. Det ble stadig mindre snø, noen steder var det latterlig lite. Men det gikk fint, nå når vi ikke hadde så dårlig tid var stemningen bedre. Vi passerte noen ferske hogstfelt, og så, med ett var skiføret slutt. Av med ski, ut på veien. Først gjørme, så asfalt. Noen barn var ute og prøvde syklene, andre sto i hagen rundt en bålpanne og pratet hyggelig. Kjølig var det, men en fin kveld.

Selv om vi hadde forsøkt å bruke god tid, var klokka nå bare rundt sju, og toget gikk 20.42. Nå begynte det også virkelig å bli kaldt, og vi var sultne. Vi kom ned til Hadelandsvegen og tok til høyre i retning togstasjonen og et gatekjøkken vi ikke hadde helt klokkertro på at skulle være åpne.

Det var da vi så det. Først skimtet vi noen hyggelige lyslenker i det fjerne. Så et italiensk flagg. Var det røyk fra en pipe vi så? En stor steinovn? Var luka åpen? En food truck? Her, på Harestua, skjærtorsdag kveld?

Hadde vi sett syner?

Det var som et fata morgana. Vi hadde vandret gjennom ørkenen, slitne, forkomne, sultne, kalde. Og der sto en (antakelig fransk?) pizzakokk klar for å steke de lekreste retter. Ferdig på fem minutter, lovte han! Vi passet på å takke ham flere ganger for å ha reddet dagen. Noen lokale kom kjørende for å bestille, og det med god grunn. Dette var mange hakk over Grandiosa! To rykende ferske deilige pizzaer rett ut av den vedfyrte steinovnen. Det var til og med sitteplasser ved siden av vogna. Med en eske på hvert fang nøt vi maten og ble både varme og mette på samme tid. Himmelsk!

Så vandret vi videre bortover gamle Riksvei 4, tok til venstre og fulgte veien opp mot togstasjonen. Med fem minutters margin var vi fremme på perrongen, akkurat passe, for hadde vi måttet vente lenger hadde vi sikkert blitt kalde igjen.

Så steg vi ombord på toget som tok oss tilbake til byen. Vel hjemme bar det rett i seng, ganske slitne, ganske mørbankede og ganske fornøyde.

Noen turtall:

Avmarsj Grua: Kl. 14.

Ankomst pizzabu Harestua: Kl. 20

Varighet: 6 timer

Antall kilometer: Ca. 35

Pris for togbilletter to pers. t/r: ca. 560,-.

Pris for pizza: Uvesentlig.

Pizzavognens nettside: https://il-carrello.net

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: