Koronaturene 3/20. 28. mars. Hakadal-Sørenga.

Tredje lørdag i koronaens tid. Nå hadde det begynt å danne seg et mønster. Hver lørdag skulle vi på tur. Uten avanserte GPS-klokker og slikt hadde vi ikke helt oversikt over hvor langt vi hadde gått, men ut fra formen dagen derpå føltes det ganske langt. De første par turene lå vel på rundt to mil. Det var ikke helt gjennomtenkt at vi denne lørdagen skulle øke distansen betraktelig.

Nå hadde vi krysset Østmarka både på langs og på tvers, så da var det på tide å finne en annen skog, syntes vi. Ingen av oss hadde vært så mye i Lillomarka, så det var alle enige i at var en god idé. En del nettsøk senere ble det konkludert med at til Hakadal går det jo tog, og derfra kan man følge Lillomarka helt ned til Oslo. Avreisepunkt var funnet. Spørsmål var bare hvor langt vi skulle gå.

Så fulgte et trinn i turplanleggingsstrategien som ofte har slått litt feil. Hvis jeg nå i skrivende stund her i mitt lune bo på Sørenga søker opp Hakadal stasjon i en kartapp på mobilen og velger veibeskrivelse til fots, får jeg opp seks timer og 29 kilometer. Det høres jo ikke så ille ut! Turene helgen før hadde vel vært på åtte-ni timer. Med litt flere omveier enn det kartet viser burde jo det bli ganske likt. Men saken er at sti går tregere enn vei. Snø, is, gjørme og andre føreforhold påvirker tempoet og de fine veiene er ofte litt mer snirklete enn de raskeste. Som fortellingen under viser: Det tar ikke seks timer å gå fra Hakadal til Sørenga. Hvertfall gjorde det ikke det for oss. Her følger beretningen om den tredje koronaturen.

Turgåer ved godt mot på Hakadal stasjon.

Etter en vel førtiminutters togtur fra Oslo S ankom vi Hakadal stasjon rundt kvart over ti. Nå gjaldt det å komme seg innover og oppover, og vi fulgte grusveien innover (og oppover) i retning Langvann. Et alternativ kunne ha vært å gå Greveveien sørover via Ørfiske, men vi husket godt forrige ukes lærdom: «Vei grakser hælen, sti er godt for sjelen!» Så vi holdt blide og intetanende på den opprinnelige om å ta stien over Store Hyttetjern.

Vurdering av underlag og føre.

På dette bildet har vi såvidt begynt å gå denne stien. Her ler vi litt av at det er mye snø. Men her er det tålelig greit å gå oppå snøen. Da vi nådde skogkanten endret dette seg. Snøen ble stadig mer råtten, og en del steder var den ganske dyp. Vi hadde egentlig ikke gått så langt inn på denne stien heller, da vi oppdaget dette føret. Men vi hadde jo lagt en plan! Vi tråkket oss videre.

Det bedret seg noe oppe på høydedragene sør for Hyttetjern, og etter hvert ble vi belønnet med flott utsikt*.

*turbloggsjargong

Utsikt sørøstover med Ørfiske nede til venstre.

Disse åsryggene nedover var riktig så fine. Etter noen kilometer nådde vi endelig ned til Finntjern og vei.

Men vei i mars er jo gjerne skiløype. Igjen hadde byfolket tenkt at når det ikke er snø på Jernbanetorget er det sikkert ikke det i skogen heller. Vi møtte til og med én og annen ivrig skiløper, men de var nok ganske ivrige, for her og der var snøen smeltet helt bort.

Liggeren gård

Så fulgte vi veien ned til Liggeren gård, med fantastisk beliggenhet. Når man går og går og kommer frem til en fin lysning, et lite gårdstun, eller et sted som dette, da får man ny energi til å fortsette.

Utsikt ned mot Øyungen

Vi fortsatte ferden sørover og fulgte stien ned mot Øyungen. Her observerte vi en hel del telt og hengekøyer, men vi var også litt glad for at vi skulle hjem i kveld. For det var ennå mars og et ganske kaldt drag i luften. Dusj og dyne er også gode ting på denne tiden av året.

Sti langs Øyungen

Den blåmerkede stien langs vannet var rene autostradaen sammenlignet med stien tidligere på dagen. Litt is klarer man alltids. Men om kunne ha trengt gamasjer i sted kunne det sikkert ikke ha skadet med brodder her. Mon tro om vi lærer av dette til neste tur?

Demningen i sørenden av Øyungen

Ved sørenden av Øyungen valgte vi å følge stien oppover mot Fagervann i stedet for veien ned langs Skarselva. Oppe ved det vannet var det nesten komisk hvor tett teltene lå. Oslofolket (oss inkludert!) hadde virkelig omfavnet skogen disse første koronaukene. Smittefarlig var det vel ikke, men skogens ro var ikke helt til stede. Så fortsatte vi videre sørover og kunne etterhvert skimte Maridalsvannet mellom trærne.

Utsikten ned mot Maridalsvannet

Synet av Maridalsvannet ga fart i skoa, og alle var enige i at her var det bare å kjøre på. Hadde vi klart så langt så klarte vi vel litt til.

Det var et stykke å gå fra oppi lia med utsikten ned mot Maridalsvannet, langs hele vannet, og så til Kjelsås. Vi fulgte grusveien på østsiden av vannet. Langs veien møtte vi en gjeng voksne karer som var kledd til vinterekspedisjon, men det viste seg at målet var en leirplass et par kilometer fra sivilisasjonen der man kunne drikke all ølen de hadde båret med seg. For dette var tiden da kreative løsninger på sosial omgang utendørs fortsatt var ganske morsomt. Dette syntes vi var så hyggelig at vi fikk atter ny giv.

Dagen var på hell og solen på vei ned. Klokken begynte å nærme seg halv sju og himmelen ble farget rød. Så var spørsmålet hva vi nå skulle gjøre. Alle var enige om at vi var ganske slitne. Men turen ned Akerselva er jo sånn man hører om at folk gjør litt sånn som kosetur. Rusler ned med kaffen i hånda en bakfull søndag, liksom. Vi var jo proffe turfolk, riktignok uten gamasjer, brodder, hodelykter og kompass, men vi følte oss ganske ovenpå likevel. Kartet på mobilen fortalte oss at det var ca. 8 km ned til Sørenga. Det er jo ikke så mye. Vi klarer vel det?

Sliten turgåer øverst i Akerselva

Jeg husker at på dette bildet var vi litt sånn «vi må få det til å se ut som om vi er slitne»! Vi var ganske slitne, men det skulle ikke gå lang tid før vi ikke trengte å late som om vi så mer slitne ut enn vi var for at det skulle se ut som om vi var slitne. Hvis du skjønner.

Mars 2020 var en underlig tid. Alt var rart. At denne boka stod igjen forlatt på en benk føltes symboltungt. Hvordan ville det gå med verden? Er denne boka et rop om hjelp fra en næringslivstopp? Hvor lenge skal dette vare?

Vi grublet videre på dette nedover veien. Og nedover denne veien fikk vi for første gang virkelig erfaring med asfalt som turunderlag. Når man er sliten i beina er det altså noe så innmari vondt å gå på. Der det var mulig gikk vi på gresset ved siden av veien. Det var enorm forskjell, en forskjell jeg aldri har kjent på før. Mange steder var vi pent nødt til å gå på asfalt, og nå begynte det virkelig å røyne på.

Handletur en lørdag kveld

Det var fristende å fortsette, rett og slett for å få det overstått. Men i Nydalen bestemte vi oss for en liten stopp. Det var en del timer siden vi hadde spist, men det er ikke alltid så lett å merke at man er sulten når man hele tiden er i bevegelse. Senere skulle vi bli gode på å notere oss hva klokka var når vi spiste, og så legge inn ny spisepause helst tre, maks fire timer senere.

Coop Mega bød på cola, kanelgifler og japp. Det smakte ypperlig.

Fossen ved Hønse-Lovisas hus

Med litt ekstra energi, selv om den ikke var veldig merkbar, fortsatte vi nedover på våre vonde bein. Vi kunne jo ikke gi oss nå. Sagene var praktisk talt vårt eget nabolag. Også var det en underlig opplevelse å vandre nedover Akerselva denne lørdagskvelden i koronaens tid. Alle utesteder var stengt, og nesten ikke et menneske var å se.

Når jeg nå sitter og skriver dette et år senere er stemningen ganske annerledes. Utestedene er stengt fremdeles, innspurten kjennes lang. Følelsen i mars var en annen. Jeg husker jeg kjente på en slags spenning, en følelse av at vi fikk oppleve å være med på en annerledes tid. Verden var forandret, og det var ikke bare negativt. Vi hadde fått tiden i gave og paradoksalt nok husker jeg at det lå en slags forventningsfull optimisme i luften.

Optimismen var vel såvidt det var til å kjenne på også da vi nådde Grønland, og passerte Oslo Plaza. Det var ikke en kilometer for tidlig. Og den siste biten var det ingen nåde, asfalt hele veien. Vi gikk forbi bussterminalen over brua som krysset togsporene. Ned mot Dronning Eufemias gate, over veien, langs Operaen og bort til Munch-museet.

Så, endelig, kom vi oss over og i land på Sørenga. Slitne? Ja, noe så vanvittig. Men tenk, vi hadde faktisk gått hele veien hjem! Det var en fantastisk følelse. Hakadal-Sørenga. Ja, det klang ganske bra.

Turen

Noen turtall:

Avmarsj fra Hakadal: Kl. 10.15

Ankomst Sørenga: Kl. 21.05

Varighet:10 t 50 min

Antall skritt: 54.000

Antall kilometer: Ca. 35

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: