Konservative gamle menn, lenge leve(r)!

En person som dukker opp i omtrent alt jeg har vært borti av norsk musikkhistorie er Otto Winter-Hjelm. Ikke så rart, for han levde lenge, og var en særdeles geskjeftig type. Spesielt etter alle møtene med ham i forbindelse med mitt pågående Agathe Backer Grøndahl-prosjekt skjønte jeg at her må jeg sette meg ned og komme til bunns i hvem denne mannen var, en gang for alle.

Det gir seg kanskje litt av navnet, men Ottos opphav var fjongt. Faren Claus var professor og høyesterettsassessor, og om moren ikke kunne skilte med noen tungtveiende juridiske yrkestitler, kunne hun alltids lene seg på fødenavnet: Wilhelmine Johanne Helene von Munthe af Morgenstierne. Hvordan fikk de en sønn som ble musiker?

Otto ble født den 8. oktober 1837, i Aker (nå Oslo). Som mange borgerskapsfamilier var også Winter-Hjelm-klanen svært musikkinteressert. Etter å ha tatt artium på Katta gikk unge Otto videre med studier i teologi, men musikkinteressen tok etterhvert overhånd. Etter to år som teologistudent reiste han til Leipzig for å studere der, ett år før den litt yngre Edvard Grieg kom til byen. Så, et par år senere, reiste han igjen til Tyskland, denne gangen Berlin, for å studere på den berømte pianisten Theodor Kullaks akademi. Her skulle forøvrig også hans elev Agathe Backer Grøndahl studere noen år senere.

Han var i Berlin i nesten halvannet år, og under oppholdet der skrev han, som aller første nordmann, en symfoni. Så vendte han hjem, full av pågangsmot og idealistisk optimisme (stikkordene var #folkeopplysning og #nasjonsbygging), og han fikk urfremført sin Symfoni i B-dur i Gamle Logen i Christiania. Musikklivet den gang bestod ofte av private eller halvoffentlige konserter, men da han ble dirigent for Det philharmoniske Selskab fikk han gjennom at i alle fall noen av konsertene skulle være offentlige – tilgjengelige for alle. Ikke nok med det, da han 27 år gammel opprettet en musikkskole, sørget han for at skolen tilbød gratis timer til de «ubemidlede». Musikk til alle! Hvilken idealist!

Han giftet seg da han var i slutten av tjueårene med den seks år yngre Anna Louise Wilhelmine Pignol. På denne tiden rakk han også å starte et musikkakademi, og etterhvert fikk han med seg Edvard Grieg på prosjektet. Det skulle være et «høyere akademi samt seminarium for utdannelse av lærere og lærerinner». Skolen underviste i bl.a. piano, fiolin, cello, sang, korsang, musikkteori og musikkhistorie. Et kjært tiltrengt tilskudd til et musikkliv som den gang i stor grad bestod av mer eller mindre dyktige amatører. Dessverre fikk akademiet kort levetid da Grieg reiste utenlands.

Men Winter-Hjelm stod på flere ben. Han fikk nå urfremført sin andre symfoni. Satsene hadde titler som «Vikingeliv» og «Livet til fjelds». Morgenbladet omtalte musikken som «helt igjennom norsk i sinn og skinn». Det er ikke til å stikke under en stol at vi nordmenn av 2020 kan få inntrykk av at Grieg alene stod for folkemusikk i den klassiske musikken. Otto Winter-Hjelm er ett av mange eksempler på at de var flere. For ham ble det også viktig at barna skulle få ta del i nasjonsbyggingen. Winter-Hjelm laget et pianohefte for elever med norske folketoner i stigende vanskelighetsgrad. Dessuten var han en viktig forkjemper for å få norsk folkemusikk inn i læreplaner for skolen. Hans musikalske Real-ordbok (man antar det uttales med trykk på a’en, ikke e’en) var ett av mange eksempler på hans engasjementet for å spre kunnskap om musikk.

Årene som teologistudent fikk han etter hvert på sett og vis bruk for. 37 år gammel ble han organist i den da vel 20 år gamle Trefoldighetskirken. Stillingen overtok han etter Carl Arnold, en viktig musiker i hovedstaden. Med involveringen i kirkemusikklivet skulle han nå også bli sentral i den såkalte Salmesangstriden.

Det var studentersangforeningens dirigent Johan Didrik Behrens som sparket igang debatten med sitt skrift Om den lutherske Salmesang og dens Gjenindførelse i Den norske Kirke (1858). Ludvig Mathias Lindemann meldte seg på og tok til orde for den såkalte «belivede koral», med litt mer punkteringer og schwung over melodiene, kan man se for seg. Behrens og Winter-Hjelm ønsket derimot å restaurere de lutherske koralene tilbake til deres opprinnelige form. Den konservative leiren, der altså. Den gang ble det Lindemans side som tilsynelatende vant striden. Men hvis man ser norsk salmesang over de neste hundre årene ble det nok i det store og det hele Winter-Hjelm og hans meningsfeller som fikk rett, og de rytmiske strukturene i reformasjonstidens salmer ble ikke tuklet så mye med. Mye tyder på at Winter-Hjelm og hans medsammensvorne hadde rynket på nesen over Bjørn Eidsvåg og Odd Nordstoga i salmeboka.

For selv om Otto Winter-Hjelm var komponist, formidlet han også i stor grad musikk i skriftlig form. Han holdt forelesningsserier på Universitetet, og var alltid synlig i den offentlige debatt dersom det gjaldt noe musikalsk. Så ble han da også etter hvert fast musikkritiker i Aftenposten, en stilling han forvaltet i nesten 30 år.

Det er først og fremst som musikkanmelder jeg har møtt på denne mannen. Sjansen til det er jo også stor, for han skrev altså kritikker over flere tiår, og han skrev ofte mye. For Otto Winter-Hjelm var ikke en mann av få ord. Han ble kjent for å skrive særdeles lange og snirklete setninger. Og den som stikker frem sin nese i offentlighetens lys, risikerer å bli hatt litt moro med. Vittighetsbladet Vikingen påpekte for eksempel at i en anmeldelse av en av Fru Agathe Backer Grøndahls konserter bestod den tredje setningen av 139 ord (dette er jo kraftig kost selv for den mest entusiastiske musikkelsker). Bladet tok ikke sjansen på på sitere hele setningen, «thi, det kunde hænde, at nogen af vore Læsere faldt på at læse det høit, og så risikerede han at miste Pusten og vi at miste en Abonnent».

Otto Winter-Hjelm var altså gift, men vi kan lure på hva hans kone mente om hans begeistring for sin tidligere elev Agathe Backer Grøndahl. Camilla Hambro siterer ham i sin doktorgradavhandling om Backer Grøndahl: «Hva kan han egentlig ha ment med at Backer Grøndahl kom «blond (!), rank og rolig» inn på podiet for å føre ham «viljeløs med sig» til en «fantasiverden» hvor hun «fortæller om sine Syner»?» Hambro skriver så at i en annen anmeldelse påpeker Vikingen hvor fengslende Winter-Hjelm opplever henne i konsertsituasjonen, deretter skriver han at hun burde spilt på et «opretstaaende Brødrende Hals-klaver». Vikingen opplever at dette opprettstående virker litt «mistænkelig» sammen med all Winter-Hjelms begeistring. Kremt.

For Otto var konservativ, og med sitt lange skjegg og sine briller, eller var det pincenez? Ja, han så konservativ ut (se høyre hjørne på bildet under). Han var et lett mål for dem som ønsket å harsellere. Og harsellert ble det. Men som kritiker holdt han på sitt konservative ståsted, og han fikk aldri sansen for moderne komponister som Debussy, Strauss og Wagner.

Som kritiker var Winter-Hjelm innflytelsesrik, det er det ingen tvil om. Som komponist bidro han med en rekke interessante verk. I 1863 skrev han for eksempel Thormod Kolbrunarskald for dobbelt mannskor og orkester til Det norske Studentersamfunds jubileum det året. I 1883 kom Luther-kantaten ved 400-årsjubileet for Luthers fødsel og i 1897 universitetskantaten Lyset med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten skrev han romanser, klaverstykker, mannskorsanger, orgelmusikk og en samling med 20 norske folkeviser og -danser for fiolin og piano.

Otto Winter-Hjelm hadde meninger om det meste, han var kompromissløs, han var et arbeidsjern av dimensjoner og en idealist som brant for å få musikk ut til folket. Og han var skrekkelig konservativ. Men gjør det noe, da? Kanskje han egentlig burde vært født 50 eller 100 år tidligere. Som 90-åring uttalte han typisk nok at «tiden er igrunden fremmed for mig».

Folk som Otto Winter-Hjelm forsvinner ofte sakte, men sikkert ut av historien. Kanskje vi hadde trengt hans brannslukning også videre utover 1900-tallet, for den kanoniseringen han kritiserte Grieg for har jo i stor grad holdt seg. Det er ingen som snakker om komponisten Winter-Hjelm i dag. Men, vent! Det stemmer ikke helt. I fjor slapp faktisk Kringkastingsorkesteret og dirigent Miguel Harth-Bedoya plate med Otto Winter-Hjelms to symfonier! Løp og lytt!

Otto Winter-Hjelm startet sitt musikalske virke i Christiania på 1850-tallet og var organist i Trefoldighetskirken helt frem til 1921. Det må kunne kalles en mannsalder og vel så det. Få satte sitt preg på norsk musikkliv som ham. Man kan håpe at Kringkastingsorkesterets utgivelse bare er en start, vi vil høre kantatene, orgelmusikken, mannskorsangene! Otto ville ha musikken ut til alle, men jeg sier: Winter-Hjelm til folket! Konservative menn, lenge leve!

Kilde er først og fremst Store norske Leksikon.