Teaterattentatet

Skyt ikke dirigenten! (Og spill for all del ikke «Ja, vi elsker» i moll.)

Det er mye artig fakta der ute, og en type som dukker opp stadig vekk i mine mer norskorienterte musikkhistorieeskapader er Per Winge. Han dirigerte koret jeg synger i, KSS (Kvindelige Studenters Sangforening), fra 1912 til 1928, dessuten fikk han oppgaven med å overta DnS (Den norske Studentersangforening) rett etter at den temperamentsfulle og ambisiøse Ansgar Guldberg hadde stukket av med korets beste sangere og dannet sitt eget kor. Korsang handler ikke alltid bare om korsang.

Flott type. Kler bart.

Som arrangør og komponist gjorde Per Winge også et betydelig arbeide, noe av det han skrev synges fortsatt av studentersangforeningene i dag, men det er jo rent ut en tragedie at hans «grisefestkantate» skrevet til studentersamfundet i 1883 er gått tapt.

Per var Oslo-gutt, gikk på Katta og studerte jus. Men han var også aktiv amatørpianist og endte opp med å reise ut for musikkstudier i Leipzig og Berlin på 1880-tallet. Han kom hjem til jobb som dirigent for Musikselskabet Harmonien i Bergen og flyttet så videre til Drammen der han blant annet var organist i Bragernes kirke. På 1890-tallet fikk han innpass i hovedstadens musikkmiljø og fikk etter hvert stillingen som kapellmester på selveste Christiania Theater.

Og det var her på Christiania Theater at dramatikken skulle finne sted. I dobbel betydning, om du skjønner. I 1897 skulle nemlig Gunnar Heibergs skuespill «Folkeraadet» settes opp.

Musikken til stykket ble skrevet av engelskmannen og norgesvennen Frederick Delius som tilbragte 20 lange somre i Norge. Han knyttet nære vennskapsbånd med Christian Sinding, Johan Halvorsen og ekteparet Grieg. Disse fem ble en liten gjeng og var særlig glad i å samle seg rundt kortspillet whist (se under). Grieg var meget begeistret for denne «norgesgale» Delius: «Han har vært fire ganger i Norge og sover under åpen himmel på Hardangervidda i fjorten dager.» Delius var jo mer norsk enn Grieg var! De to gikk flere fjellturer sammen.

Nina og Edvard Grieg, Johan Halvorsen, Frederick Delius og Christian Sinding spiller whist julen 1887.

Tilbake til Christiania Theater og slutten av 1890-tallet. Det begynner å nærme seg unionsoppløsning, og det er steile fronter i landet. Heibergs skuespill «Folkeraadet» blir beskrevet som en satirisk komedie om unionsstriden, hvor «skyteskiven er nasjonalt skryt og hykleri». Innholdet i seg selv var i utgangspunktet ganske provoserende for tilhengerne av unionsoppløsningen, men musikken, som Per Winge dirigerer, er det som skal gjøre utfallet.

«En mellemagt i Christiania Theater» (1899) av Gudmund Stenersen (1863-1934)

I salen er stemningen allerede anspent, og når «Ja, vi elsker» begynner å klinge fra orkestergraven, i en parodierende, nesepekende versjon i moll, ja da klikker det for 25 år gamle Albert Tønnessen på første rad. Han reiser seg målrettet opp, hever armen og peker en revolver rett mot ryggen til Per Winge, et gisp går gjennom salen, og han skyter tre skudd. Kaos utbryter. Mange løper mot utgangen, korsettsnørte kvinner besvimer, men vent! Per Winge lever! Hvordan kan det være mulig?

Landskapsmaler Albert Tønnessen fra Flekkefjord hadde brukt løskrutt.

Men hvorfor gjorde han dette? Forfatteren av boka «Delius and Norway» foreslår to grunner. Den ene er at det var for å imponere sin bror som nylig hadde blitt arrestert etter demonstrasjoner i Christiania og blitt bøtelagt 20 kroner. Albert ville vel være enda tøffere. Den andre grunnen er at han ville ha navnet sitt i avisa. Det funka jo. Jeg googlet ham forresten, og du kan for eksempel se noen av arbeidene han gjorde med gamle kirkeutsmykninger i Holt (Tvedestrand), Sollia (Østerdalen) eller Årdal (Ryfylke) kirker. All PR kan se ut til å være god PR.

Tønnesen restaurerte gamle kirkemalerier, men han jobbet også i andre formater. Som her i Lesja kirke der han trolig utformet dette «Pude-betræket».

Dagen etter hadde Albert Tønnessen forøvrig fått summet seg litt og formulerte noen store ord til avisene om at det var en skam at nordmenn skulle høre den musikken bli fremført kveld etter kveld. Og at han var den mannen som ene og alene hadde klart å stoppe det. Og pressen? De kjøpte det og tok hans side. Tønnessen var fattig kunstner og sonet sin straff i fengsel fordi han ikke hadde råd til å betale boten på 200 kroner, og det ble sagt at cellen hans var overstrødd av blomsterhilsener. «Du har renset Thalias tempel!» skrev en hovedstadsavis.

Delius trakk musikken sin, mistet kontakten med mange av sine nære norske venner og forsvant ut av norsk musikkhistorie. Dessverre.

Per Winge overlevde. Og fortsatt å dirigere, komponere, arrangere, undervise, synge og ha en finger med i spillet i det meste i Christianias musikkliv. Han har forsvunnet ut av den offentlige bevisstheten i dag, men i det minste kan han jo bli husket for å være den eneste dirigenten som noen gang har blitt beskutt fra en norsk konsertsal.

Kilder: Norsk biografisk leksikon, boka «Delius and Norway» og Klassekampen-artikkelen «Komponisten Norge glemte».

Kvindelige Studenters Sangforening og Per Winge. På turneer hendte det at folk lurte på hvordan Per Winge turde reise rundt som eneste mannfolk med så mange kvinner. Det falt ham aldri inn at det skulle gjøre noe. Men da det en gang ble foreslått å få en mannlig akkompagnatør med på turné, sa han forferdet:
«Men hva skulle vi gjøre med et mannfolk!»

Publisert av Sara Aimée Smiseth

Pianist, musikkformidler, turglad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: