Ny lørdag i koronaens tid. Hva med å følge opp suksessen etter forrige helg?
Det som allerede var glemt fra sist var følelsen dagen derpå. Det gjorde vondt. Søndagen ble tilbragt på sofaen, det var godt det var pandemi, for vi hadde ikke hatt mulighet til å foreta oss noe som helst fornuftig. Men nå var dette så godt som forduftet. For nå ville vi gå langt, og kanskje enda lengre. Østmarka på tvers sist, hva med på langs denne helgen?
Det ble bussen mot Enebakken, og vi gikk av ved golfbanen på Krokhol. Nå var vi helt sør i Østmarka, et område jeg kun har vært noen ganger på ski tur/retur Haugerud-Vangen på 90-tallet. Ellers var dette helt nytt for oss begge. Spennende!
Krokhol er ikke bare vanlig golfbane, men også med bane for frisbeegolf. Dette gjorde at området føltes ganske hasardiøst, og selv om det ikke var så mange ute var jeg litt ekstra oppmerksom på eventuelle flyvende sendeplater og golfballer da vi passerte banene. Vi kom oss trygt over, og fant en fin blåmerket sti inne i skogen.
Dette var skikkelig eventyrskog, grønt og frodig og mosete og fint. Vi satte kursen østover. Stien gikk opp og ned, og på veien innover passerte vi Paddetjernet, der det ble en liten hvil i det fine været.
Østmarka er ofte ganske morsom å gå i på tvers. Mye opp og ned! Denne gangen var det foreløpig mye mindre is og snø enn forrige helg. Alle var enige om at det måtte være fordi vi var i mye sydligere strøk denne lørdagen. Det hjalp litt på fremdriften.
Her fant vi også en morsom stein som vi skulle innom noen uker senere også.
Da vi passerte skilt til Svartoren bestemte vi oss for å gå en liten omvei. Svartoren er nemlig et langt, smalt vann i Østmarka som har sin egen tauflåte! Dette måtte vi få med oss. Det viste seg å være like smalt som vi mistenkte, og flåten må vel ikke trekkes mer enn halvannen meter. Men flåte er flåte! Heldigvis hadde isen smeltet nok til at vi fikk fart på farkosten (i den grad det var mulig å få fart på den). Ett av turens høydepunkter.
Så ble vi, på en liten, bakkete sti, gående rett bak en terrengsyklist. Vi gikk fortere enn hun syklet. Jeg har egentlig ikke skjønt den der syklingen som enkelte insisterer på å utføre helt uavhengig av terreng, årstid og føre. Men jeg har jo ikke prøvd det selv, altså. Kanskje det er gøy? På denne ruta vil jeg i alle fall anbefale føtter.
Så kom vi over dette. Disse gresstustene ble raskt døpt «blondiner». Sånne velfriserte formasjoner skulle vi treffe igjen på flere senere koronaturer, oftest i form av mosemyke «grønndiner». (Litt makabert med disse hodene hvis man tenker seg om, så da er det best å ikke gjøre det.)
Vi var nå i godt driv nordover, passerte Skjelbreia, Eriksvann og nådde sørenden av Sør-Elvåga. Fine stier, og færre og færre folk jo lenger inn i marka vi kom.
Spinnern verneområde var flott å passere gjennom, dette forbinder jeg mest med noen eksotiske såkalte «fjernposter» i Ola-Dilt, Oppsal Idrettsforenings turorientering. Sikkert et morsomt område å orientere i, for fortsatt var det mye av den samme trolske eventyraktige skogen som lenger sør.
Så nådde vi frem til Bamsebo. Hytta eies av Oslo Røde Kors Hjelpekors. Turgåeren til venstre på bildet har da også vært her flere ganger med hjelpekorpset. Strålende beliggenhet ved Smalvann, rett nordøst for Østmarkskapellet. Turgåeren til høyre i bildet syntes det var noe merkelig kjent med dette stedet. Jeg har et vagt minne fra min første, siste og eneste speiderleir (småspeidern var nemlig ikke så morsomt når man hadde bror som var mye eldre og dro på gilde jamboreer på den andre siden av verden). Det minnet består i at jeg sitter oppe på en hems med beina ut av et smalt vindu oppe ved mønet. Selv om minnet er at det var minst ti meter ned fra det vinduet er jeg rimelig sikker på at det må ha vært denne hytta, og vinduet man ser oppe i andre etasje bak oss. Pussig déjà vu-følelse.
Vi hadde vel gått godt over en mil nå, dagen var litt på hell og det ble kjøligere i vårlufta. Men nå var vi i siget. Det var en sånn følelse av at vi hadde tiden fullstendig fri foran oss. Verden er stengt, kalenderen er tom. Hvor langt klarer vi å komme denne gangen?
Så var vi endelig fremme ved det sørøstre hjørnet av Nøklevann. Skøyteisen var definitivt ikke trygg lenger, så vi fulgte grusveien på østsiden.
Lav sol, et kaldt drag i luften, men det luktet skogbunn og mose. Fuglene sang løfterikt om lysere kvelder og blåveisen tittet frem flere steder. Vårkveld i skogen! Og vi hadde ingenting å rekke.
Idyllen ble litt brutt av en brannbil som var på vei inn grusveien ved Nøklevann. Det så ikke så lett ut å komme seg inn der med stor bil. Disse første helgene i «koronaen» må det ha blitt fyrt opp flere bål i Oslomarka enn noen gang. Ikke rart noen kom litt ut av kontroll. Heldigvis hørte vi ikke noe mer om det, antakelig fikk de slukket bålet.
Nå begynte beina å bli slitne, og det begynte for alvor å bli mørkt. Om vi svingte til venstre i nordenden av Nøklevann kom vi dit vi endte forrige helg, der var ikke veien lang bort til Ulsrud T-banestasjon. Men det var jo ikke så langt til Haugerud. Da ville vi ha kommet til nordenden av Østmarka. Og vi kan jo ikke gå til samme sted som sist. Vi skulle ikke bare fortsette, da?
Vi fortsatte. Opp langt bekken og til sørenden av Lutvann. Opp Hønsestigen, et navn jeg ikke er helt sikker på om er et navn flere enn min mormor og hennes etterkommere bruker. Bratt var det, men ennå var det litt dagslys. Så kom vi opp på den fine stien langs vestsiden av Lutvann. Vi kunne skimte flere bål oppe i åsen på den andre siden av vannet. Magisk stemning med en mildt rødmende himmel over Groruddalen i nord.
Om det ikke hadde vært mørkt før, så var det mørkt nå. Hodelykter hadde vi ikke. Det er grenser for hvor godt nattsyn man har. I skogen blir det mørkt nå sola forsvinner. Heldigvis var det ikke så mye is og snø igjen, men litt glatt var det. Vi stavret oss bortover stien, med litt hjelp fra mobilllys innimellom. Så tok vi til venstre, og var ganske fornøyde da vi øynet lysløypa mellom trærne. Den fulgte vi ned til Lille Wembley, og deretter ble det T-bane fra Haugerud.
Så klarte vi det faktisk: Østmarka på langs! Hva blir det neste?
Noen turtall:
Avmarsj fra Krokhol: Kl. 10.45
Ankomst Haugerud: Kl. 20.30
Varighet: 9 t 45 min
Antall skritt: 42.000
Antall kilometer: Ca. 25
Musikkhistorier 