Etter at et litt mystisk virus hadde slått meg helt ut i hele februar i fjor, var jeg rimelig klar for å ta verden med storm igjen i mars. Endelig var formen god nok til at jeg kom i gang med ny soloturné. Denne gangen skulle jeg virkelig skru på sjarmen og tilby mine favorittkomponister i kombinasjon med artige anekdoter, røverhistorier og generell musikkhistorierelatert humor. Konsertturneen «Skyt ikke pianisten» rakk å ha premiere tirsdag 10. mars, og jeg håpet i det lengste at jeg skulle få spille konsert i Haugerud kirke dagen etter, men det kom nye regler for arrangementer omtrent hver time. Onsdag formiddag skjønte vi at det bare var å avlyse.
Min første tanke var at «nå stenger alt ned». Og jeg ville jo spille! Flygel hadde jeg hjemme. Men hvordan nå ut til folk? Jeg småløp opp til musikkbutikken 4Sound på Schous plass, fikk litt sympati av mannen bak disken og dermed litt rabatt på en utstillingsmodell av et kamera med god lyd. Kontakten med omverdenen var sikret. Nå kunne koronaen bare komme. Torsdag 14. mars dro jeg innom Operaen der jeg jobber og gjorde et opptak av hele konserten. Så la jeg den ut på nett, under folkefinansieringssiden bidra.no. Konserten var spilt, og verden stengte ned. Hva skulle man så ta seg til?
Lørdag 14. mars sto Oslo sentrum ganske stille, men vi tenkte at det var innafor denne morgenen å ta buss mot Enebakk, at det antakelig ikke ville være store folkemengder der. Men Enebakk-bussen var forsinka, og vi hev om på planene og tok i stedet bussen til Blystadlia i Lørenskog. Vi var vel også omtrent de eneste på bussen. Etter en liten halvtime var vi fremme opp ved blokkene og Kiwi-butikken. Jeg hadde funnet frem et gammel papirkart, i tillegg til at vi tidvis brukte ut.no. Den gir deg også umiddelbar svar på hvor du er hen, hvis dekningen er sånn noen lunde. Med det gikk vi avsted. Tilbake der bussen hadde kjørt opp, over veien og inn i skogen.
Været hadde vært ganske mildt de siste dagene, og på Sørenga hadde det nesten vært sommerstemning. Så byfolket var ikke helt forberedt på hvor mye is og snø det egentlig var i skogen. Vi famlet oss opp de glatte bakkene, observerte en del folk som skled like mye som oss, men passet på å holde god avstand. Kondisen fikk også kjørt seg litt, men på Bjønnåsen ble dette belønnet med fantastisk utsikt vestover.
Vi fortsatte sørover og ned bakkene og mot det sørøstre hjørne av Åmotdammen. Planen var egentlig å gå over Ramstadslottet, der jeg hadde vært en gang på nittitallet som elev på Steinerskolen i Lørenskog. Men selv på sørsiden av Bjønnåsen var det veldig mye is og snø. Det var rett og slett ganske vanskelig å gå der, og så bratt at det føltes litt uforsvarlig å skulle fortsette opp en like bratt bakke på nordsiden av en kolle, med antakelig enda vanskeligere føre. Så vi bestemte oss for å fortsette videre sørøstover, i lavere terreng.
I turfølget har vi en gammel speider og en gammel orienteringsløper, og det ble tatt for gitt at kartlesing og retningssans var ganske på topp. Men her gikk vi litt feil, gitt, og fikk en liten sving innom stien nord for hjørnet av Åmotdammen. I likhet med Bjønnåsen var det en god del folk som hadde funnet veien hit, og jeg vil vel si at det i det hele tatt var en ganske hyggelig stemning. Passerende turgåere holdt avstand, men var enda litt mer på hilser’n enn en gjennomsnittlig lørdag i skauen, virket det som. Og de samtalene vi overhørte fra forbipasserende dreide seg om korona, korona, korona.
Tilbake på rett kurs igjen kom vi over et skilt til Blåtjerngrana, men her klarte vi rett og slett ikke å finne treet for bare skog. Men Blåtjern fant vi! Fint lite tjern såvidt innenfor Ramstadslottet naturreservat. Sola skinte, klokka var rundt ett og vi syntes det passet godt å ta en liten kafferast her. Frem med termos, matpakke og sitteunderlag.
Så fikk vi fart på oss, og det var fint å kunne lange litt ut i flatere partier. Etter en stund kom vi til Losby der golfbanen foreløpig var ganske godt isolert under snøen. Også her møtte vi mange blide turgåere. Videre sørvestover på vei fordi Fiskelausa og Drettvann (gode navn på rekke og rad). I nordvestre hjørne av Drettvann tok vi til høyre og fulgte Halssjøen oppover i retning Mariholtet.
Nå hadde vi vært ute i en del timer, og begynte å kjenne det litt på energinivået. Løsningen ble en skikkelig matpause, og etter den fant vi ut at vi egentlig hadde en del krefter igjen. Men nå begynte vi å bli litt lei av vei. Det var langs Halssjøen at vårt slagord «vei grakser hælen, sti er godt for sjelen» ble født. Man kan bli ganske sliten i beina av å gå på grusvei, dessuten er det jo kjedelig i lengden! Selv om man kanskje går litt saktere gir sti variasjon både for føtter og hode.
Det hadde begynt å skumre litt da vi endelig kom frem til Elvåga i femtiden. Nydelig kveldshimmel og utsyn nedover Sør-Elvåga var god belønning for foreløpig strev.
Det virket som om Mariholtet faktisk hadde vært åpent tidligere samme dag, men vi var for sent ute og trasket videre. Nå hadde vi fått nok av vei og tok stien over mot Sarabråten. Endelig litt mykere underlag!
Vi støtte til og med på en gammel pekt opparbeidet vei, kanskje anlagt i Sarabråtens storhetstid? Det var godt å nærme seg kjente trakter, for dette var hovedåstedsområdet for søndagsturene i min barndom. Stien begynte nå å helle nedover igjen, og vi kunne skimte at sola var på vei ned i vest foran oss.
Så kom vi frem til det gamle vannreservoaret, et sikkert tegn på at vi nærmet oss Sarabråten. Reservoaret ble bygget for å sikre vintervann. For Thomas Heftye som kjøpte stedet på 1850-tallet var både forretningsmann, selskapsløve og friluftsentusiast. Han gjorde husmannsplassen Sarabråten om til et feriested, og listen over celebre gjester som var innom er lang. Det var jo virkelig et godt stykke fra Christiania sentrum og ut hit, men med egen hjuldamper (med navnet «Sara»…) over Nøklevann og en litt småjålete anlagt vei var det ingen sak.
Høyre: Thomas Heftye og sønnen Henrik foran hovedbygningen i 1903.
Den flotte sveitservillaen fra 1897 er dessverre revet, men ruinene kan man fortsatt se. Min mor som også er vokst opp på Haugerud husker kuskeboligen som sto frem til 1971 da den dessverre brant. Vant som jeg er med å gå forbi Sarabråten tok jeg ikke bilde av selve plassen denne gangen, så da får jeg bare oppfordre ivrige lesere til å oppsøkte stedet selv. Men utsikten over Nøklevann, den fikk jeg tatt bilde av!
Klokken var nå seks, og vi gikk nå ned «Mærrapina», bakken som ikke var hestenes favoritt i Heftyes dager, og som strengt tatt ikke har vært noen personlig favoritt på ski i oppveksten heller, og rundt nordenden av Nøklevann. Så var det opp bakkene på vestsiden, og opp «Korketrekkeren», brua som Heftye fikk bygget. Det begynte for alvor å bli mørkt nå, men heldigvis hadde var det lysløype, hvert fall deler av veien. Forbi Ulsrudvann, og så var det slutt på papirkart og Ut.no-appen og over på Google maps for å finne korteste veien til T-banestasjonen. I sjutiden kunne vi endelig sette oss, ganske gode og slitne, ned på setene i en helt tom t-banevogn.
Noen turtall:
Avmarsj fra Blystadlia: Kl. 11.00
Ankomst Ulsrud: 18.30
Varighet: 7t 30 min.
Antall skritt: 38.000
Antall kilometer: Ca. 20
Musikkhistorier 