Koronaturene 5/20: Sundvolden-Røa 9. april

Koronaen og koronaturene fortsatte. Det var påske, og bare fem dager etter forrige tur. Denne skjærtorsdagen ville vi på ny utforske ukjente jaktmarker. Denne gangen var det skogen til venstre for Nordmarka som stod for tur.

Morgensol over sentrale strøk.

Vi gikk bort til bussterminalen og hoppet på 200 Hønefoss-bussen i halv ti-tiden. Tydeligvis hadde vi skjønt fra de foregående turene at det hjalp å stå opp litt tidligere, så kom vi kanskje ikke hjem så fryktelig sent.

Bussturen tok omtrent tre kvarter, og den siste delen som gikk langs Tyrifjorden var riktig så billedskjønn. Litt over halv elleve hoppet vi av på Sundvollen og var klare for tur.

I det blå.

Det første som møtte oss var to paraglidere der oppe på den blå himmelen. De hadde sikkert fin utsikt! Det skulle vi også snart få, vi måtte bare opp noen bakker først. 

Vi hadde lagt en plan om å gå i retning Oslo og se hvor langt vi kom. Konklusjonen ble da at den kjente «Kongens utsikt» ble litt for mye omvei, men første delmål var det nest beste, nemlig «Kronprinsens utsikt».

Stidele.

Vi fant fort en sti, og der også en sprek mann med barn på slep. Det kunne virke som om denne mannen var ganske lei av hjemmekontor, og tør vi foreslå, småbarnsliv. Han syntes vår turplan om å gå i retning Oslo hørtes glimrende ut. Han snakket mye om at det nylig var kjørt opp skiløyper oppe i høyden, men det valgte vi å ikke vektlegge så mye.

Vi hadde satt i gang vårt etterhvert ganske friske koronaturtempo, bakkene var bratte, og vi var imponerte over at mannen klarte å levere en lang ordstrøm uten å bli alt for andpusten. Det andre familiemedlemmet var omtrent i barnehagealder, og det ble snart klart at det stakkars barnet på slep havnet lenger og lenger bak oss, og til slutt måtte han (tilsynelatende) høyst motvillig stoppe og vente på poden. Det virket som om han heller ville la trege barn være trege barn og bli med oss videre.

Kronprinsens utsikt.

Vi forlot våre venner og fortsatte. Utsikten ble funnet. Der lå det også en fin hytte med litt av en beliggenhet. Men vi skulle videre.

Bratt start!

Det var skikkelig bratt oppover lia. Vi pustet og peste, krysset bilveien som slynget seg oppover mot Kleivstua, og snart nådde vi toppen.

Prestereist minnesmerke.

Nå støtte vi på et minnesmerke, og her måtte det søkes på nett. Heldigvis var det dekning. Vi hadde havnet på sted der en av de mer avgjørende episodene i den store nordiske krig fant sted! Saken var den at svenske Karl XII var på plass i Norge med sine styrker for å utvide kongemakten, men på slutten av krigen begynte han å slite. 

Han hadde blitt klemt inne mellom Gjellebekk skanse (Lier) og «den uinntakelige» Akershus festning, isen på Oslofjorden smeltet snart og da kom det forsterkninger fra Danmark. En knipe, rett og slett!

Karl XII: Angrepslysten type.
(Jeg fant ikke navn på kunstner!)

Løsningen for de svenske styrkene ble å følge gamle Ringeriksvei gjennom skogen fra Bærums verk til Nordkleiva ved Sundvolden og derfra videre til Drammen og Kongsberg. En fortropp på 250 gikk først for å rydde veien, hovedgruppen på 1000 fulgte. Der møtte de norske styrker fra Ringerike, Valdres og Hallingdal. Det ble trefninger i passet ved Nordkleiva, og så mange sårede at svenskene trakk seg tilbake. Og alt dette foregikk her vi nå stod!

Karl XII var kjent for sin angrepslyst, og Valdres-kapteinen Coucheron skjønte at de antakelig ville angripe igjen. Her behøvdes list. Kari Hiran, en litt eldre kvinne, meldte seg nå frivillig til å gå over fiendens linjer, la seg ta til fange og avhøres. Bevisst oppga hun feilaktig informasjon om nordmennenes militære styrker og Kari Hirans bløff fikk Karl XII til å oppgi Norge våren 1716. 

Litt klokere fortsatte vi med både skogens og historiens sus i ørene.

Vi fulgte veien noen hundre meter, tok så av til venstre inn på en sti og nådde den gamle setervollen Retthella. Her var det så fint at alle var enige om at det var på tide med en rast. Klokken var rundt tolv da vi fortsatte.

Sørover.

Vi fulgte setervollen oppover og fant den blåmerkede stien vi skulle gå over Bukkehøgda og ned mot Fjellsetra.

Mot Tyrifjorden og Kongens utsikt.

Stien var ganske fin og bar der i vesthellinga. Vi fnøs litt av mannen som hadde snakket om nylig preparerte skiløyper, og stemningen var generelt god.

Snømengden tiltar.

På toppen fikk vi fint utsyn østover, men vi fikk også se mer snø. Det første problemet var mengden snø, av typen råtten aprilsnø, så vi selvfølgelig tråkket gjennom for omtrent hvert tredje skritt. Det andre var at stien nå var snødd igjen. Blåmerkingen var jo stort sett over snønivå, men med såpass mellomrom at det plutselig ikke var så lett å vite om man befant seg på stien eller ikke.

Resultatet var masse snø i skoa (gamasjene lå naturligvis hjemme) og meget lav fremdrift.

Rekkverk!

Vi kom oss over åsen, og ned bakkene. Nede i skogen ble det plutselig litt barere igjen. Men det var såpass vått og isete at tauet som var festet til noen trær som rekkverk nede i lia var helt nødvendig å ta i bruk.

Stemmingen var likevel ikke så verst helt til vi nådde bunnen av bakken og bekken som kom rennende på tvers av stien («stien»). Her var det bare å innse at drømmen om tørre sokker for alvor var tapt. Med hjelp av bjerketreet var det ingen annen løsning enn å tråkke gjennom snø og is og vasse over.

Fjellseterbommen.

Den opprinnelige planen var å følge en sti videre fra Fjellsetra til Presthytta, men det kom ikke på tale. Mye heller omvei på bar grus enn mer kaving i snø og sørpe!

Vi fulgte veien opp mot Løvlia, så ned igjen. Ved Kampevaddammen var det slutt på moroa og ut på sti igjen. Men her var det heldigvis barere enn tidligere.

Vi kom fram til Presthytta, en meget idyllisk DNT-hytte, og tok en pause i solveggen der. Fuglene sang, og nå var det vanskelig å klage på noe som helst, så vi fortsatte derfra i halv fire-tiden litt lysere til sinns enn det vi hadde vært i snøfonnene tidligere på dagen.

Våridyll.

Vi fulgte stien videre sørøstover med litt varierende snødekke.

Blanda føre.

Ved Kampesetra kjente vi at det var på tide med middag og vi fyrte opp brenneren og kokte opp vann til vår medbrakte posemat. Modifisert versjon – med litt purre, løk og krydder smakte den ganske oppgradert.

Mer vassdragsforsering.

At vi kom oss av flekken i den grad vi gjorde er egentlig litt merkelig sett i ettertid, for stivandringen gikk virkelig utrolig tregt enkelte steder. Men på vei ned mot Setervann tok vi noen små, kjærkomne omveier på grusvei her og der.

Kveldssol ved Setervann.

Nede ved Setervann stod sola lavt, klokken var sju og vi hadde et godt stykke igjen. Men nå var vi jo sånn omtrent nærmere Oslo enn Sundvolden, og det gav motivasjon.

Vi tråkket videre, nå på gamle skiløyper, og nådde Triungsvanna. Her merket vi at vi nærmet oss sivilisasjonen. Hele Norge dro på telttur våren 2020, kunne det virke som. Mange bål glimtet rundt vannene, og hyggelig prat hørtes fra hengekøyer og bak teltduker. Men det var ganske kjølig, og vi var tross alt glade vi hadde planer om å fortsette.

Ved Østernvann ble det nesten komisk folksomt. Teltene og hengekøyene lå tett i tett, og skogens ro føltes ikke helt tilstedeværende. Men den optimismen vi hadde kjent på de foregående ukene dukket opp igjen. Verden stod stille og noe lå i lufta.

Optimistisk søppelkassedimensjon for friluftssultne pandemirammede.

Klokka var ti da vi i stummende mørke endelig nådde Bogstadvannets vestre bredd. Da var vi ganske slitne, men for første gang på våre koronaturer hadde vi nå et ess i ermet. Tørre sko! Det hadde vært litt å bære på de ekstra parene, men følelsen av å få på både tørre sko og nye sokker var himmelsk der og da. Råtten snø og kalde bekkefar var (så godt som) glemt!

Vi kunne vurdert å gi oss der. Det gikk buss fra Bogstad. Men nå hadde vi jo både gatelys og nye sko. Og vi hadde strengt tatt ikke kommet oss til Oslo ennå. Alle var enige om at Sundvolden-Røa klang ganske bra. Så vi fortsatte.

Endelig!

Fem på elleve nådde vi endelig Oslo-grensa. Det var ikke et sekund for tidlig. Nå gjorde det ganske vondt å gå på asfalt. Til slutt var vi fremme ved t-banestasjonen på Røa, og heldigvis var det ikke så lenge å vente før det kom en bane. Sjelden har t-baneseter føltes så komfortable!

Lenestolfølelse.
Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Sundvollen: Kl. 10.40

Ankomst Røa: Kl. 23.05

Varighet: 12 t 25 min

Antall skritt: 58.000

Antall kilometer: Ca. 37

En tirsdag på Krokskogen

Etter en natt i leid hytte ved Åmot og Blaafarveværket våknet jeg til fuglesang og skogens ro.

(Joda, det føltes litt teit å styre med selvutløserbilde av seg sjæl på øde sted, men den var så fin den der uteplassen der at jeg ville dokumentere den.)

Etter en ekstra titt på kartet var jeg klar. Hytta ble ryddet og stengt og jeg var klar til avmarsj.

Kartsjekk.

Jeg kjørte mot Hønefoss og nøt finværet, utsikten og kjøreturen. Som nevnt i forrige innlegg var DAB-radioen ganske måtelig fungerende (signalet dabbet av, kunne man kanskje si). Det jeg ikke var klar over er at FM-radioen lever! Etter litt søking på bilens gamle stereo fant jeg frem til både Radio Metro og et påfallende stort utvalg av kristne kanaler. Med trekkspill og lovsang i lufta lå dette an til å bli en bra dag.

Jeg passerte Hønefoss, svingte av i retning Oslo og fortsatte til Sundvolden. Der var det godt skiltet og ingen sak å finne veien opp til Kleivstua.

På vei oppover i lia.

30 kroner ble vippset i bompenger, og det føltes behagelig å kjøre opp alle bakkene Petter og jeg på godt gammeldags vis hadde gått opp en av koronaturene i fjor.

Kleivstua

Det var mange biler på parkeringsplassen på Kleivstua denne tirsdagsmorgenen. Jeg tok med meg tursekken, låste bilen og la i vei.

«Den som ikke har gjemt seg nå…»

Jeg fulgte veien videre og hadde tenkt til å krysse over en sti som gikk opp til venstre. Men da jeg kom dit så den veldig gjengrodd ut. Jeg tenkte at grusvei er like greit, selv om det er litt lenger, og fortsatt heller videre på veien.

Etterhvert ble det sti, men en litt mer ordentlig en. Nå kunne turen begynne!

Snart kom jeg frem til Retthella, en idyllisk gammel setervoll. Her hadde Petter og jeg første rast på vår tur. Jeg hadde allerede spist og gikk videre, men stoppet litt for å nyte utsikten.

Veien videre gikk nå innover på fine stier i eventyraktig skog. På disse stiene kjente jeg på at jeg hadde lest en del artikler i det siste om at hoggormen har våknet. Og at den venter på deg bak hver tue og stein.

Nå er jeg egentlig ikke så veldig redd for ormen i seg selv, tror jeg. Det skal jo noe til å bli bitt – alle de gangene i mitt liv jeg har sett hoggorm har ikke det vært i nærheten av å skje. Det er bare det at jeg skvetter så fryktelig når det plutselig ligger noe kveilete foran meg på stien.

Utsikt østover fra Bukkehøgda.

Jeg kjente at her var det vel mye ormefokus, noe som jo var synd i så flotte omgivelser. Løsningen ble radio fra mobilen i sekken, så fikk jeg både selskap på turen, ormedistraksjon og litt lyder som kanskje kunne varsle eventuelle rovdyr, yetier etc. om at jeg var på vei.

Med Drivkraft-episoden til Ingrid Røynesdal som selskap fortsatte jeg videre over Bukkehøgda og nedover lia. Nu gikk alt så meget bedre. Ingen krypdyr i sikte og det hele var svært så idyllisk.

Nedi lia kjente jeg igjen partiet med «rekkverk» av tau fra turen med Petter. I fjor hadde det vært helt nødvendig å bruke det, men nå var det tørt og fint og uproblematisk å gå ned uten tauhjelp.

Nede på flata krysset jeg en bekk som medførte en hel del banning på forrige tur. Det var altså enorme mengder snø i april i fjor, ikke så rart, men vi insisterte likevel på å gå disse stiene. Det gikk veldig mye bedre denne gangen.

Nordover fra Fjellsetra

Nå skjedde det flere ting. Midt i et hogstfelt møtte jeg på en fugl. Denne fuglen ville åpenbart ikke ha meg der. Jeg skrudde av Ingrid Røynesdals gode svar på intervjuers vanvittig platte spørsmål (beklager, men det er nesten imponerende), og konsentrerte meg om fugl.

Fuglen var ikke så veldig stor, men den var både nærgående og høylytt. Det er selvfølgelig grenser for hva en sånn fugl kan gjøre av skade, men jeg var jo mutters aleine langt inni skauen og følte at her var det mann mot mann. Eller fruentimmer mot fjærkre, om du vil.

Lett preget av møte med fugl.

Jeg gikk bestemt i den retningen jeg trodde jeg skulle, det kan hende at jeg løp bittelitt også, faktisk. Det gikk selvfølgelig helt fint. Blid og fornøyd fortsatte jeg, men i kampens hete hadde jeg visst kommet litt på avveie.

Optimal rute markert med gult.

Jeg hadde mistet den stien jeg burde ha vært på. Til mitt forsvar er også hogstfelt er ofte fullt av veier fra skogsmaskiner, og stimerking kan være fjernet. Jeg tenkte at det var litt styrete å gå opp igjen, lot fugl være fugl og fulgte traktorveien ned til veien og fortsatte der.

Jeg kom ned på veien og fortsatte gjennom svære tømmervelter. Videre passerte jeg Skardtjernet og tok til høyre opp mot Gyrihaugflaka.

Oppe på haugen tok jeg til venstre og fulgte stien som gikk jevnt og trutt oppover åsryggen. Flott terreng, men veldig varmt denne dagen.

Etterhvert åpenbarte utsikten seg på venstre side. For et syn Tyrifjorden var!

Sørvestover.

Stien ble stadig brattere, og den siste biten opp til Gyrihaugen var ganske klyvete.

Hva er det der oppe? Et hus som ser ut som en ugle?

Det var ingen andre der denne dagen, men her var det tydelig at mange hadde gått før meg. Det pleier å love bra for utsikten!

Nei, vent, er det noe mer 80-talls Madonna-inspirert?

Helt oppe på toppen var det frem med matpakka, det var på høy tid etter tre og en halv time på tur. For første gang i mitt liv hadde jeg dagen før betalt 70 kroner for et brød fra «Godt brød». 70 kroner er drøyt, altså, men det var faktisk et veldig, veldig godt brød.

Tjohei!

Utsikten var spektakulær. Vel verdt turen!

Definitivt Madonna-inspirert.

Etter en god rast var det på tide å fortsette.

Eller kanskje mer himmelfallen robot?

Jeg hadde egentlig tenkt til å fortsette på stien nordover for å gå og ned og rundt (nord og ned?), men mørke skyer var på vei, så jeg tok den korteste veien og snudde og gikk tilbake der jeg kom fra.

Ned igjen.

Snart fant jeg stiskillet, og det var klart for neste spektakulære post på programmet: Mørkgonga!

Mørkganga, Mørkgonga, Mørkgunnar? Mange navn ute og går.

Én kilometer, det burde jo ikke ta så lang tid. Men her kunne jeg ikke tatt mer feil. Stien var bratt. Veldig bratt. Og det var løse stein og løse masser overalt. Det var nesten ikke mulig å finne fotfeste, og jeg måtte omtrent kaste meg fra tre til tre og holde meg fast. Det kunne høres Tarzan-aktig ut, men jeg kan forsikre alle lesere om at det sannsynligvis ikke så veldig elegant ut.

På bildet til venstre har jeg prøvd å ta bilde av hvor bratt det var. Det kommer ikke så godt frem. Men man ser noen hvite bjerkestanmer der nede. Så fine og hvite de var, tenkte jeg. Selvfølgelig var de det. De var polerte hvite av svette hender som hadde klamret seg til trestammene for bare livet. Bildet til høyre ble tatt med megen ubekvemmelighet.

Stidele.

Etter å ha klyvet og ålt og halt meg nedover meter for meter så jeg bak meg at jeg selvfølgelig hadde rotet meg ned den lille stien til venstre i bildet over. La oss håpe den større stien var litt sikrere. Men nå var jeg hvertfall nede.

Ved Migartjern var mørke skyer for alvor på vei. Jeg hadde med badetøy og vurderte en dukkert, men det hadde blåst opp og var ikke så varmt lenger. Dessuten hadde jeg på følelsen av at et skikkelig styrtregn var på vei.

Værfront.

Nå var det ikke mange hundre meterne før jeg var nede ved Mørkganga. Stien fortsatte rett videre ned mellom de to klippene, jeg skjønner nesten ikke at det er mulig å gå der!

Folk! Og imponerende fjellformasjon.

Med sus i tretoppene og torden som buldret i det fjerne var dette en skikkelig trolsk opplevelse. Tankene gikk definitivt også til Ronja Røverdatter.

Fornøyd turgåer.

Utsikten var knallfin, men nå var tordenværet virkelig på vei, og jeg fortsatte. Opp igjen til stien og til høyre.

Mosegrodd.

Borte ved Skardtjernet fikk jeg manøvrert meg rundt noen stisvinger- og kryss, og gikk noen meter rett vestover. Der så stien ut til å forsvinne rett utfor stupet, det var knekte trær og greier overalt, mosegrodde steiner, og det så ut som mange troll hadde vært på ferde. Det var vel de som hadde veltet skiltet også.

Trollhærverk.

Her dobbeltsjekket jeg ut.no-appen igjen og bildet jeg hadde tatt av det store papirkartet, og fant riktig vei videre.

Kantlangs.

Denne stien bortover kanten av åsen var utrolig fin. Frodig og grønt, variert, og fra tid til annen med utsikt ned til fjorden.

Bålplass med utsikt.

Her fikk jeg selskap av Drivkraft-episoden til Leif Ove Andsnes, og ormebekymringen var borte for mange timer siden.

Skumringen er på vei.

Etter en god stund på den fine stien var jeg endelig fremme ved Retthella, setervollen fra tidligere. Klokka nærmet seg nå halv åtte, og det hadde ennå ikke regnet. Tordenskrallene i det fjerne kom også sjeldnere og sjeldnere.

Kveld på setra.

Nå kjentes det enklest å følge veien rundt, og sånn ble det. Etter et par mil på tur var det ganske hardt å gå på, men jeg orket ikke tanken på å teste ut umerkede stier som potensielt sett var både gjørmete og gjengrodde.

De siste hundre meterne var seige, men endelig rundet jeg pynten og fikk utsikten over Tyrifjorden igjen. Det gav kraft i beina.

Kongens utsikt oppe til venstre. Det fikk bli en annen gang.

Omsider så jeg parkeringsplassen i det fjerne. 22 kilometer, og ikke antydning til orm i løpet av dagen. Og like spennende hver gang man går på tur fra bil: Bilnøkkelen lå der den skulle.

Puh!

Så kjørte jeg hjem den drøye timen til Haugerud, tok t-banen til sentrum og fant sofaen. Takk for turen!

Turen. 22 km, vel 6,5 t inkl. pauser.

Kultursti og gruveku i Kittelsens rike

I det siste hadde det blitt mye jobbing, og det var på tide å legge inn en «helg». Mandag etter lunsj fikk jeg låne mors bil og kjørte fra Haugerud i ett-tiden. Sola skinte, fuglene sang, og DAB-radioen funket bare sånn passe utenfor sentrale strøk.

Etter litt over en time passerte jeg Blaafarveværket, og jeg nærmet meg målet. Inn en grusvei som slynget seg nedenfor noen veldig levende fjelltroll, og så kom regnet.

Først ut og fikle med bom. Søkkvåt. Så kjøre siste veistubb helt frem til hytta (takk for det!), men hytta var gjerdet inn og med en veldig fiklete sauegjerdeport. Enda mer søkkvåt.

Nøkler og husly ble funnet. For et sted, og det hele helt for meg selv! Det ble en liten ettermiddagslur i tørre klær, så ut å utforske i halv seks-tiden.

Regnet hadde heldigvis gitt seg nå. Jeg gikk ned igjen der jeg kom fra, gjennom bjerkeskog og bortover Malmveien. Der så jeg også tydeligere turens mål, Hoggvarden.

Berganstua

Ved Butjern like ved lå en liten stue idyllisk til ved vannet. Jeg hadde kart over stiene jeg skulle gå på etterhvert, men ikke veien dit. Ut.no-appen sa at det gikk en sti rundt på nordsiden av tjernet og videre opp i lia.

Langs Butjern

Det var veldig, veldig vått, men det var en sti. Den så ut til å fortsette videre rundt, men jeg fulgte traktorveien oppover skråningen til høyre.

Elgku eller mjølkeku?

Byfolket tenkte oppover i denne gjørmete lia at det var jo en del spor av rådyr eller til og med noe større. Men når byfolket fikk tenkt seg om, sett på mengden spor og kanskje også tatt med i vurderingen den konstante lyden av rauting i det fjerne, ja da ble alle enige om at dette kanskje ikke var spor av vilt overhodet.

Sti: Terningkast én.

Denne såkalte stien kan ikke ha vært mye brukt eller vedlikeholdt. Den var veldig våt, buskasete og ufremkommelig. Leser noen dette for å få råd om hvor man skal gå på tur ville jeg anbefalt å gå bilveien rundt.

Kunstnerdalen. Stilleben.

Omsider var jeg ute av den verste gjørmeskogen og så turens første spor av gruvevirksomhet. Først slagghauger, så kom jeg opp på platået nedenfor Sydgruvene.

Der stod en flokk med kyr. Alle sluttet plutselig å tygge, løftet hodene, det ble stille, og alle så på meg. Det er kanskje mangelen på sosial trening det siste året, men den kollektive stillheten og stirringen gjorde at jeg et øyeblikk nesten ble litt flau. Her er det ikke stemning for å dvele for lenge, tenkte jeg.

Kyrne stirret noe innmari og de stod rett foran den mest fremkommelig veien videre. Man vet jo ikke hva stirrende kuer kan finne på, så jeg ville jeg være på den sikre siden og valgte en sti som gikk litt unna kyrne, rett opp bakken. Det stod et skilt i den retningen, men det var ikke noen autostrada, akkurat. Jeg kløv meg opp lia, og kom opp på platået ovenfor.

«Jeg saa, hvor de fjerne aaser blaaned» (Jørgen Moe)

På toppen ventet enda større slagghauger og en flott utsikt utover dalen. Her var det mye å se på. Tett med informasjonsskilt, og advarselsskilt. Jeg holdt meg til stien og unngikk de ytterste kantene ned mot de åpne bruddene.

Oppover i lia ble det stadig mer utsikt, blant annet helt ned til hytta. Nå var også stien mye bedre å gå på, og det var stadig oppholdsvær.

Jeg fulgte foreløpig den skiltede kulturstien oppover, og tok etterhvert av fra den, til venstre mot Hoggvarden.

Oppe på heiene var stiene fine og tørre, og snart ante jeg utsikten mellom trærne. Ute på kanten på selve Hoggvarden gikk det virkelig rett ned! Strålende utsyn i vid vinkel.

Nå småregnet det litt, så jeg fortsatte. Stien gikk videre langs vestsiden av berget, og innimellom fikk man glimt av utsikt vestover.

Sukk.

Snart kom jeg inn på kulturstien igjen og fortsatt til venstre og videre på denne. Nå var det ned i skogen igjen, og det ble brukt litt tid på å ergre seg over at myggsprayen lå igjen på hytta.

Myggland.

Flere steder var det avstikkere fra stien som gikk innom gamle bosteder for gruvearbeidere, men særlig myggen gjorde at disse avstikkerne ble hoppet over en del ganger. Men skogen og vegetasjonen forandret seg stadig, dette var et ganske artig terreng å utforske, tross alt, og snart kom jeg til noen fine, åpne lysninger i skogen.

Stien fortsatte videre, og snart hadde jeg gått hele Kulturstien rundt, og vel så det. Noen skilt så veldig kjente ut, så da ble det litt surring tilbake igjen før jeg fant veien ned til Sørgruvene igjen.

Nå var det ingen tvil om at jeg ikke skulle gå gjørmestien ned igjen også. Derfor fikk jeg ikke tatt farvel med mine litt sosialt ekskluderende kuvenner der nede. Jeg tok bilveien, der den slynget seg nedover bakkene.

Her var det asfalt og det hele. Så nådde jeg en port som så veldig stengt ut.

Området viste seg å være stengt på mandager. Det så virkelig stengt ut, og jeg var ganske sikker på at det måtte klatring til og at jeg ble nødt til å bryte meg ut. Men heldigvis, det var en port for de vandrende.

Klokka var litt over åtte da jeg igjen passerte Butjern. Denne gangen var jeg langt mer fornøyd med veivalget.

Endelig var jeg fremme ved hytta, og fikk satt i gang litt middagslaging mens jeg tente stearinlys og fyrte i peisen for å tørke klær, sko og undertegnede. Utpå kvelden fikk jeg besøk av vertskapet som lurte på om alt sto bra til. Det gjorde det. (Du finner hytta på AirBnB under overskriften «idyllisk hyttetun – håndlaftet tømmerhytter» – anbefales!)

Turen.
Takk for meg!

Takk, Carl!

I dag kom beskjeden om at Carl Høgset er død, 79 år gammel. En kraft i norsk musikkliv har gått ut av tiden.

Det er så mange som har skrevet om Carl de siste dagene. Jeg fikk bare ta del i en del av hans livsverk, og mange har kjent ham i mange flere år, men jeg fikk likevel lyst til å skrive om noen av mine opplevelser med ham.

Mitt første møte med Carl fant sted for 11 år siden. Jeg satt i styret i mitt kor, KSS, og etter at jeg hadde skaffet en medstudent på musikkhøyskolen en repetitørjobb for oss, ville hun gjøre meg en gjentjeneste ved å be meg være vikar på et par øvelser med et kor hun hadde spilt med den høsten. Det koret var Grex Vocalis.

Jeg hadde spilt med KSS ved noen få anledninger, mest besifring og noen smågreier. Nå skulle jeg hoppe inn og spille Bachs h-mollmesse på de siste to øvelsene før konsert. «Hvilke satser var det jeg skulle spille igjen, sa du?» «Hele», sa Olivera. Det var bare å la det stå til.

Det hjalp ikke at jeg selvfølgelig godt visste at Grex Vocalis var et kor av rang. Carl virket såvidt vennlig, men myndig. Koret likedan. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å henge med. Etter de to øvelsene hadde jeg mest lyst til å glemme hele opplevelsen, men utrolig nok kom det en telefon fra Carl på nyåret. Han ville ha meg med på seminar! Jeg hadde bursdag, influensa og denne gangen måtte jeg bladspille Brittens War Requiem. Nok en gang var jeg like overrasket over at Carl ville ha meg med på øvelse påfølgende tirsdag.

Grex synger Grieg på Cuba i 2007

Fra da av var jeg fast repetitør for Grex. Hver tirsdag i nesten ni år. Det sier noe om Carl. Han har alltid vært opptatt av å løfte frem unge, gi dem en sjanse. Det er ikke tilfeldig at han sammen med Joar Rørmark grunnla Norges Ungdomskor. Det har dessuten slått meg at Grex Vocalis de siste årene fort kunne blitt et kor som bare fikk en eldre og eldre gjennomsnittsalder. Men i alle år klarte Carl å rekruttere ungdommer til koret sitt.

Etter jubileumskonserten til Grex i Universitetets Aula i 2011 fikk jeg muligheten til å fortelle Carl at Den norske Studentersangforening (DnS), som han både hadde vært sanger i og tidligere dirigert, søkte dirigent. Han tok meg i armen og sa: «Fortell dem at jeg er meget interessert. Meget!». Så gikk han ut igjen til festen og dirigerte en stormfull versjon av Norges Fjelde med herrene i Grex. Jeg fikk være med på lasset og oppleve det første møtet mellom DnS og Carl. Her skulle det jobbes fra første tone. Det skulle ikke støtes, røret skulle strekkes, overkjeven løftes, den samme nesefølelsen skulle beholdes. På under en halvtime hørtes det ut som et helt annet kor.

Noe av det Carl snakket en del om fra sin tid som sanger i DnS var nachspielene (konsekvent uttalt naaachspiel) i det militære samfund, der de unge kunne få sitte og drikke øl med sangerbrødre både ett og sju tiår eldre enn dem selv. Det ble fort klart at det sosiale aspektet ved foreningslivet var viktig for ham, og det at Carl alltid var med på nachspiel etter øvelse gjorde at det vi andre ikke kunne være noe dårligere. Han klarte, etter mitt skjønn, virkelig å gjenskape hans egne opplevelse av broderskap og sosialt samkvem på tvers av generasjoner.

Carl i slaget på DnS-fest.Foto: Øyvind Syljuåsen.

Så til møtet med DnS sitt søsterkor. De to involverte parter, KSS og Carl Høgset, hadde begge en sterk kjærlighet og omsorg for DnS. Umiddelbart var det dessverre ikke veldig sterk enighet om hvordan den kjærligheten burde utarte seg. Carl følte seg fort hjemme i korets lokale i Professor Dahls gate, ikke så rart, han kjente jo foreningen ut og inn. Problemet var bare at KSS, vi kjente oss også ganske hjemme i PD8. Vi var jo omtrent fast inventar der, og hadde lagt oss til våre vaner. Vi var vant til at DnS sang mye, lenge og høyt, og skulle man få gjort noe annet enn å synge hendte det at man kanskje vekslet noen ord underveis i sangen. Men det skulle ikke Carl ha noe av.

Carl tok selvfølgelig nachspielsyngingen like seriøst som om det var øvelse. Det hele toppet seg da min sangersøster Kristine og jeg en kveld sto og hadde en ganske høylytt diskusjon med Carl, der jeg følte meg nokså beklemt mellom på den ene siden å ønske å forsvare KSS’ rett til å være i PD8, men på den andre siden å ville beholde jobben og vennskapet som akkompagnatør for Carl i to kor. Til slutt gikk alle hvert til sitt, tenkte vel litt over saken, og så fant vi ut av det. Carl tillot litt mer lave skuldre hva gjelder nachspiel-sangen, og KSS sluttet å snakke når DnS sang.

I 2013 reiste vi til Tromsø på Akademisk Kortreff med universitetskor fra hele Norge, og Carl var i sitt ess. Den første dagen ble store deler av forsamlingen stående måpende da han under instruksjonen av et fellesnummer foresang alle stemmer, inkludert sopranstemmen i sopranenes leie. Da han i tillegg viste seg å bli igjen på festen lenge etter at alle andre dirigenter (som jo var langt yngre) hadde gått og lagt seg, da ble han av forsamlingen bare døpt «Kong Carl».

Carl dirigerer Landkjending på DnS sin jubileumskonsert i 2015.

Året etter var det duket for Nordisk Studentersangerstevne i Estland. En episode utpå kvelden der Carl sto og dirigerte festens deltakere i Griegs Sangerhilsen, var det noen uvitende som la til den sedvanlige lydeffekten i tredje vers: «Syng dig sammen, Sangerskare, *plopp*, i et enigt Tonevæld.» Vi som visste hva Carl egentlig mente om dette tenkte at, nei, han kan jo ikke avbryte festsynging med tusen sangere til stede. Men joda. Carl slår av, og sier høyt og tydelig at «man legger ikke noe til Griegs musikk». Så starter han tredje vers igjen. Det var musestille i pausen i første linje.

Det var også en stor opplevelse å få være med Carl og DnS til Japan. Hvordan ble Carl «Big in Japan»? På 90-tallet hadde Grex medvirket i rundt førti forestillinger av Arne Nordheim (kjent som «onkel Arne» blant Grexere) på Det norske Teateret. Dette førte til en god slump klingende mynt i korkassa. Det ble søkt om støtte fra et japansk-norsk kulturfond, og Carl kontaktet en rekke japanske kor. Én dirigent svarte, og det var Fumiaki Kuriyama. Det skulle bli begynnelsen på et langt og varmt vennskap.

Turen med DnS i 2015 var Carls femtende Japan-tur. Femtende! Han skulle dessuten vært i Japan i fjor vår, hadde det ikke vært for pandemien. Å oppleve Carls posisjon i Japan, og hans interesse for unge dirigentspirer, japansk kultur og korsang, var rørende.

Japan i 2015

Ved flere anledninger vikarierte jeg for Carls makker i Alle kan synge-koret, Inger-Elise Reitan. For å være ærlig stilte jeg til første øvelse med litt lave forventninger til kvaliteten på forsamlingens sangevner. Men jeg hadde jo misforstått hele konseptet. For Carl mente at alle kan synge! Han tok sangteknikk like alvorlig der som i Grex.

I tillegg hadde man alle de koristene som en gang i løpet av livet hadde blitt fortalt at de ikke kunne synge. I en forsamling på flere hundre mennesker formidlet Carl, med sin autoritet som merittert sanger og dirigent, en faglig trygghet og inspirerende sangglede som det var umulig å ikke bli påvirket av. Jeg er sikker på at Alle kan synge-koret har forandret mange menneskers liv.

Alle kan synge-koret øvelse på Marienlyst skole. Foto: Rolf Øhman.

Grex Vocalis la ned virksomheten i 2019. I flere år så jeg Carl minst to ganger i uka, gjerne mer. Så var det plutselig slutt med Grex. Jeg har aldri vært en person som er så glad i å snakke i telefonen, men hver gang han eller jeg ringte, som regel fordi det var noe praktisk som skulle diskuteres, endte vi likevel med å snakke lenge. Gjerne om repertoar, kor, konsertprogrammer eller andre ting som opptok oss. Jeg så ham sist da jeg leverte julegaver på døra i Slemdalsveien i desember, og det er bare noen uker siden vi snakket sammen sist. Da for å diskutere den store femtiårsjubileumskonserten med Grex til høsten.

Carl siterte en kveld hjemme hos ham og Kari Mariss Janson: «Det er dirigenten som må tenne ilden». Jeg ble betrodd oppgaven å lede publikum gjennom avslutningskonserten til Grex i Operaen, og mot slutten skulle jeg si noen ord til Carl spesielt. Da beskrev jeg ham som gjeteren for den syngende hjord, mannen med det skarpe blikket, den myndige fremtoningen, egenrådigheten; med omtanken, omsorgen og det store hjertet.

Foto: Aftenposten.

Det jeg har fått ta del i er jo bare en liten del av livsverket hans. Både i sin dirigentgjerning og som sanger og sanglærer, blant annet i en årrekke på Foss videregående skole, har han hatt betydning for flere generasjoner sangere, musikere, dirigenter, pedagoger, kunstnere, mennesker. Han forlangte mye av oss alle, men han gav alltid mer igjen.

Tankene går til Kari og resten av familien. Carl, du har satt dype spor. Takk for alt.

Fra avslutningskonsert i Operaen i 2019.

Fjell, vårstemning, pinseaften og snø i skoa

Denne pinsen skulle min mor, kjæresten min Petter og jeg til familiens hytte på Nordmøre for å bedrive dugnad. Hytta var bygd ut og det skulle beises, planeres og sås plen. Men alle var enige om at det også måtte være rom for litt turgåing.

Været var strålende, og etter noen timers ganske intensiv arbeidsinnsats lørdag formiddag satte vi oss i bilen og kjørte til Innerdalen. Denne dalen, av mange omtalt som «Norges vakreste dal», har av ukjente årsaker blitt et sånt sted min familie drar på regnværsdager. Da skal man stå i striregn og fiske kreå i elva. Ganske pussig, for på solskinnsdager er dette altså et av de vakreste stedene som finnes. Petter og jeg hadde gått tur Innerdalen-Neslandet året før med stor suksess, og nå var det på tide å minne Mor på dalens storhet under (relativt) skyfri himmel.

Det ble en isstopp på Joker’n i Ålvundfjord, der vi følte oss som pesta sjæl der vi Oslo-folk trappet opp med munnbind og det hele. Tanken var at det kanskje var greit å ikke bli ansvarlige for noe smitteutbrudd på Nordmøre. En mamma måtte forklare sin storøyde datter at det gikk bra at de gikk inn uten munnbind så lenge de holdt god avstand.

Ålvundeid kirke ved inngangen til Innerdalen.

Klokken halv tre parkerte vi bilen og la i vei. Sola skinte, bjerkeløvet spratt og det ble nynnet på «Se Norges blomsterdal». Dette føltes nasjonalromantisk og flott!

På tidligere turer har disse første tre kilometerne føltes som en lett start, oppvarmingen til den ordentlige turen. Hver eneste gang blir man minnet på at det jo tross alt er snakk om litt stigning.

Bratt bakke.

Selv om det er bratt går det tross alt fortere å gå på grusvei enn på sti. Med været og omgivelsene var stemningen derfor likevel god.

Med Innerdalstårnet i sikte.

Etter en hel del bakker kom vi endelig over toppen og fikk se både Innerdalstårnet og Innerdalsvatnet. Vi møtte også litt andre folk, selv om det ikke akkurat var folksomt.

Ned mot Innerdalsvatnet.

Endelig var vi fremme ved Renndølsetra, der jeg en gang i tiden søkte sommerjobb uten å få svar. Norsk Folkemuseum-faktoren nådde nye høyder. (Jeg søkte forresten også sommerjobb på Norsk Folkemuseum, der også uten å få svar.)

Det var ennå ikke satt opp noen beitegjerder, så vi gikk ganske rett opp til venstre og fant t-stien.

Vi hadde valgt oss sørhellinga i håp om at det snøsmeltinga hadde kommet lenger og at det var lettere fremkommelig. En mulig plan var å gå hele runden rundt Snøfjellet på ca. 15 km, men noe ante oss at det kunne bli litt langt.

Vårlig bjerkeskog.

Det var ganske vått oppover, men ikke så vått som vi hadde fryktet. Stien gikk foreløpig relativt slakt oppover myrer.

Myrer i oppoverbakker.

Det ble påpekt at det er litt rart at myrer finnes i oppoverbakker. Hvorfor rekker ikke alt vannet bare vekk? Men så ble det påpekt at været i området jo ikke alltid er sånn som på denne dagen. Tilsig og påfyll av vann pleier strengt tatt ikke å være mangelvare.

Utsikten bakover.

Nå skulle det krysses noen bekker, og her rant det friskt. Nå gjaldt det å finne egnede steder for passering. Det ble litt buskvasing, men vi fant noe til slutt. Med hjelp av greiner og armer fikk vi alle over.

Vassfaroverfart.

Vi fant etterhvert tilbake til stien igjen og fortsatt oppover, delvis på åpne myrer, delvis i skog og kratt. Med jevne mellomrom stoppet vi for å nyte utsikten.

Vi kom stadig høyere og vegetasjonen ble stadig tynnere. Etterhvert fant det vi hadde fryktet litt: Snø.

Snø.

Snøen lå litt her og der, og det så ikke ut som om veldig mange andre hadde hatt ideen om å gå her på beina i det siste. Moralen er, som Petter og jeg har lært, å alltid ha gamasjer i sekken. Det hadde vi selvfølgelig ikke. Men foreløpig gikk det ganske fint!

Kratt i li.

Vi endte opp med å gå der det så mest fremkommelig ut, så vi kom etterhvert en del høyere enn der den merka stien egentlig gikk, men stien var nok ganske snødd igjen. Vi fant våre egne veier over partier med snø, gjennom kratt og over myrdrag.

Det gikk ganske greit å tråkke over snøpartiene, men enkelte steder tråkket vi selvfølgelig gjennom. Gjerne når man minst ventet det. Det viste seg at mange steder hadde smeltingen gravd store huler under snøen så laget vi gikk på var ganske tynt. Det førte til at når man tråkket gjennom, ja da tråkket man gjennom omtrent til livet. Og da havnet man nedi en bekk. Men alle hadde blitt våte på beina såpass tidlig at det egentlig ikke gjorde så mye.

Petter i telefonen. Finanseliteaktig.

Etter noen ganske bratte partier hadde vi kommet mer opp i høyden og fulgte kammen bortover. Strålende utsikt – for noen omgivelser!

God stemning oppover lia!

Vi fortsatte et stykke bortover, nå på utkikk etter en stein å spise matpakken på. Det fant vi, og litt over klokken fem nøt vi medbragte brødskiver med panoramautsikt.

Nå så vi også at veien videre så ganske gjensnødd ut. Med tanke på mange timers beising og sjauing i forkant sa vi oss fornøyd med turen så langt og bestemte oss for å snu.

Ivrig turgåer.

Vi hadde passet på å kjenne igjen noen røyser og formasjoner og slikt så vi kunne gå tilbake samme vei som vi kan. På den måten slapp vi å tråkke nye spor i snøen.

Enkelte av turgåerne valgte mer tidsbesparende metoder i forseringen av nedoverbakkene.

Ned igjen.

Det må også sies at nevnte turgåer, min mor som strengt tatt nærmer seg 70 år, var lynrask nedover bakkene, også der det ikke var snø. Vi andre slet med å holde følge!

Nå var vi nede i det bratte buskaskavepartiet igjen, men denne gangen vokste trærne i riktig retning, de pekte jo nedover og var gode å bruk som rekkverk.

Omsider var vi tilbake på merket sti igjen, og det flatet mer ut nedover mot Renndølsetra. På setra ble det en liten pause med sjokolade og påfyll av vann.

Rast II.

Klokka nærmet seg sju, og vi var i grunnen fornøyd med avgjørelsen om å ikke gå lenger enn vi gjorde. Da fikk vi tid til å tusle litt rundt på setra og kikke før vi fortsatte.

Sola sto litt lavere når vi nå gikk bortover grusveien igjen. Noen måker hadde slått seg ned på setra, ellers så vi ikke så mye dyreliv.

Vannlangs.

Vi var litt overrasket over noen oppoverbakker da vi hadde passert vannet igjen (var det ikke bare nedover herfra?), men det skulle vi alltids klare. Været var fortsatt så fint og fjellene så vakre. Alt dette akkompagnert av våre sko som sa «surkle, surkle» for hvert steg vi tok.

Vestover.

Vi surklet nedover i rolig tempo og fikk fine utsyn i dalen foran oss. Dessuten fant vi et tre som klemte på en stein (eller var det omvendt?).

Pent. Meget pent.

Omsider var vi tilbake på parkeringsplassen igjen, litt over halv åtte. Nybeiset hytte, nyforsert fjell (eller fjellskråning), og lammemiddag som venter hjemme. Dette hadde vært god utnyttelse av pinseaften!

Turen. Ca. 3 timer.

Om menn og gammalost


Denne historien begynner med DnS! Med flere bokstaver: Den norske Studentersangforening. Koret som ble stiftet i 1845 med Henrik Wergelands begravelse som første oppdrag og Halfdan Kjerulf som korets første dirigent.

Den norske Studentersangforeningen i 1862. Dirigent Behrens sitter midt i bildet. 

Da Carl Høgset tok over koret i 2012 fikk jeg følge med på lasset (jeg var allerede fast akkompagnatør for Grex Vocalis) og fikk fire år som fast inventar på alle øvelser. I tillegg fikk jeg også akkompagnere koret på en lang rekke konserter og turneer. Én av de tingene jeg husker som aller mest stas var å akkompagnere Landkjending på 17. mai i 2014, 200-årsjubileet for grunnloven, og 150-årsjubileet for urfremføringen av Ja, vi elsker. DnS hadde i sin tid urfremført nasjonalsangen sammen med sangere fra Handelsstandens og Håndverkernes sangforeninger, først på Eidsvoll, deretter på Universitetsplassen. Ved fremføringen i sentrum i 1864 var det satt sammen et kor av 200 mannssangere. Det var det også på Universitetsplassen i 2014. Carl Høgset dirigerte og Yngve Søberg var solist. Senere spilte jeg Landkjending både på korets 170-års jubileumskonsert (se film her) og på turné i Japan.

Et bunadskledt DnS på turné i Japan med dirigent Carl Høgset og undertegnede foran på scenen. 

Passende nok ble Landkjending også urfremført 17. mai, i 1872 på Akershus festning. Anledningen var en basar til inntekt for restaurasjonen av Nidarosdomen. Ifølge Snorre hadde Olav Trygvason ved hjemkomsten til Norge i år 995 planer om å bygge en kirke i Nidaros, og med dette som utgangspunkt laget Bjørnson sitt fengslende dikt, beregnet nettopp på tilstelningen på Akershus. Den 12. mai (kort frist!) skrev han til Grieg: «Jeg elsker denne sang! Jeg forventer en STOR tone!»

Ringrevene Bjørnson og Grieg i Christiania i 1902.

Jeg har hørt en del folk si at Landkjendings originalbesetning er for orgel og mannskor, men det stemmer ikke helt. Denne første versjonen var nemlig for mannskor, orgel eller harmonium og blåseorkester. Hør Luftforsvarets Musikkorps og Christiania Mannskor i den versjonen her. Med orgelet i en mer akkompagnerende rolle, det er blåserekka som får all moroa. Til utgivelsen i 1881 hadde Grieg revidert det til orgel og symfoniorkester. I dag er det først og fremst versjonen for mannskor og klaver som blir fremført, men hør DnS’ utgivelse fra 2020 her med organist Otto Christian Odland.

Landkjending var et av flere samarbeider mellom Grieg og Bjørnson. Det første var Sigurd Jorsalfar, Bjørnsons skuespill som Grieg satte musikk til. Blant annet hyldningsmarsjen som vi i universitetskorene får høre Universitetets Symfoniorkester spille om att og om att når de nye studentene marsjerer inn på universitetsplassen hver august. Og siden Sigurd Jorsalfar også er en 17. mai-historie, må jeg bare fortsette litt til:

Bjørnson slet med å få noen til å sette opp Sigurd Jorsalfar, og i København var det en herr Molbech som betegnet verket som forfattet av en «løs og manert skuespillmaker». Bjørnson kvitterte med etter mitt syn én av hans beste fornærmelser (og det er jo strengt tatt mange å ta av): «Molbech, denne flue fra fløtefatet, som drar benene etter seg.»

Karikatur av Bjørnson tegnet av Olaf Gulbransson

«…og der var øyeblikk hvor sakte, uhellvarslende grynt tydet på at kraterets indre ikke var til å spøke med.»

Grieg om Bjørnson

10. april ble det uroppført i Kristiania, men Bjørnson var ikke tilstede, for i følge Grieg var det «ugreier, som gjorde at Bjørnson i lengre tid ikke satte sin fot i teatret». Men 17. mai lot han seg overtale til å bli med. Dermed dro de rett fra urfremførelsen av Landkjending til Christiania Theater. Grieg var i ferd med å begynne å angre på at han hadde fått med Bjørnson, for som han skrev, «Bjørnson var kjennelig nervøs, og der var øyeblikk hvor sakte, uhellvarslende grynt tydet på at kraterets indre ikke var til å spøke med…».

Men så var det Griegs tur til å være nervøs, på egne, eller altså musikkens, vegne. For den 25-årige tittelrolleinnehaveren Hjalmar Hammer skulle synge, og riktignok var han en talentfull skuespiller, men Grieg skriver:

«Han gjorde sitt beste. Men da han holdt på med kongekvadet, hadde jeg en sterk følelse av ubehag, der steg til sådanne ørenkvaler at jeg helst ville gjemme meg vekk og instinktivt mer og mer bøyde meg fremover. Til slutt var jeg kommet så lavt ned i setet at jeg, støttede meg på albuen, kunne holde hånden for ansiktet. Thi plutselig gav Bjørnson meg et nokså ublidt dult og hvisket: «Sitt ordentlig!» Jeg fór opp som stukket av en hveps og satt fra nu av i ulastelig ubevegelighet på forundringsstolen like til slutten. Men da brøt syttendemai-jubelen løs for alvor. Bifallet, der før hadde vært varmt, ble nu stormende.»

Begivenheten ble tilbørlig feiret etterpå hjemme hos Bjørnson i Piperviken med «herlig gammelost».

Grieg og Bjørnsons tredje samarbeid skulle bli operaen «Olav Trygvason». Det gikk mer sånn midt på treet. Hør meg fortelle mer om det i NRKs sending fra Operaens jubileum her (fra ca. 01:09).

Kilde er Grieg-biografien av Benestad og Schjelderup-Ebbe.

En litt forvirret kveldstur: Tusenfryd-Ingierstrand en onsdag i mai

Da jeg bodde på Kringsjå studentby for en hel del år siden ble jeg en sånn som jogger rundt Sognsvann. Jogging ga gode minner fra mine år i barndommen som orienteringsløper for Oppsal IF, men ganske dårlige minner om lange 3000-metere på Bislett stadion på videregående.

Etter ti års joggepause av ymse grunner tok jeg opp igjen hobbyen for tre-fire år siden og er nå ute så regelmessig som jeg får til. Ofte med samboer Petter.

Denne onsdagen i mai fikk jeg lyst på litt variasjon i joggehverdagen og fikk med meg Petter på en spontan kveldsutflukt. Tanken var ca. en mil på relativt flate stier. En mil på asfalt klarer vi på omtrent en time, så kanskje en liten halvannentimes tur?

Sognsvann var litt for konvensjonelt, og været var så grått at det ikke var så mye poeng å oppsøke kollene med god utsikt. Dessuten var det dette med så flatt som mulig, for å orke å faktisk løpe en mil.

Da kom jeg på én av koronaturene våre, ennå ikke omtalt på denne siden. I april i fjor gikk vi fra Tusenfryd og hjem der vi tilfeldigvis kom over oldtidsveien ved Oppegård. Kjempefint område!

Jeg la en plan om buss eller tog til Kolbotn, deretter buss 86 mot Svartskog og så gå av på holdeplassen Østre Oppegård. Der hadde jeg tenkt at vi skulle følge oldtidsveien nordover, og så Gjersjøelva ned til Hvervenbukta. Det hadde vært stor suksess sist.

Blomster i Bjørvika

Vi gikk bort til holdeplassen i Bjørvika i femtiden, men der slo planen sprekker. Begge hadde hatt en litt lang dag, og der kom plutselig 505-bussen mot Tusenfryd. Det var jo borti der vi skulle? Vi løp etter, rakk den akkurat og satte oss på bussen.

Sånne sportsklærfolk på bussen.

Det var et alternativ å bytte buss ved Tusenfryd (Fålesloråsen) og ta den til Svartskog, da ville plan A kunne vært holdt. Men de erfarne koronaturgåerne hadde jo så peiling, så vi endte opp med å gå fra Fålesloråsen (artig navn). Uten å tenke oss om hadde vi nå lagt på nesten en ekstra mil på plan A.

Avmarsj kl. 17.25.

Men vi var i gang! Litt halvhjerta jogging først, så ble det litt bratt og vi gikk oppover boligfeltet i det nye stedsnavnet vi hadde lært oss (nevnte ås).

Mange artige hus! Blant annet hvitt laftet tømmerhus med lilla møner og dragetre (zoom inn).

Vi hadde ut.no-appen oppe og fant fort en sti inn i skogen. Da kunne turen begynne!

Skog!

De første hundre meterne gikk ganske greit, men det var en del bratt nedover, så jogging ble det ikke så mye av. Men så begynte vi å surre igjen.

Rødt: Der vi gikk. Grønt: Der vi burde ha gått.

Vi var vel så fornøyde med å ha funnet skogen, og trodde vi hadde en greit fungerende retningssans. Men som vi har opplevd så mange steder på koronaturene: Der det er boligfelt er det også tett med stier på kryss og tvers. Dette satte oss nok litt ut, og vi endte opp med å gå sørvestover istedenfor nordover som var det vi skulle.

Er dette en sti?

Vi endte i tillegg opp med å følge en sti som sluttet å være sti (se over). Det var ganske vått og glatt og ulendt, men vi så at vi hvertfall kom ned til en vei. Vi fortsatte!

Her skulle vi tatt til høyre. Det gjorde vi ikke.

Nede på veien passerte vi skiltet som viser denne grønne løypa jeg tegnet inn. Men vi fortsatte på vei. Her fikk hvertfall jogget litt! Nå var vi i gang, nå hadde turen begynt for alvor.

Langs veien som etterhvert ble til sti så vi flere og flere snegler, sånne med sneglehus på ryggen. Så artig, tenkte vi! Det vi ikke skjønte var at dette nok var et varsel, et omen.

Uskyldig snegle eller skjebnesvangert varsel?

For da vi virkelig var i fint driv begynte vi å lukte lunta. Det var for godt til å være sant, det gikk for lett (sørhellinger gjør nemlig ofte det). Føltes ikke retningen litt feil likevel? Opp med ut.no-appen igjen. Joda, ganske riktig. Vi var på utur.

Vi hadde også kommet så langt sør at det føltes veldig demotiverende å skulle gå tilbake til veikrysset. Hva gjør vi? Er ikke det en slags sti vi ser opp skrenten der? At det var en sti var nok en overdrivelse, men vi la i vei rett opp bakken.

Det var bratt og glatt og sleipt. Det ble klyving og litt banning og mye sikksakk, men vi kom opp til slutt. kunne turen begynne!

Østli. Med DNT-bord.

Over en time etter avgang var vi fremme ved Østli. Den der tanken jeg hadde om ca. en time på en mil, hvertfall på asfalt? På én time og et kvarter hadde vi forflyttet oss tre kilometer.

Men nå var turen i gang. Og her gikk det til og med an å jogge litt innimellom, selv om vi egentlig var litt slitne etter all klatring og klyving og stokk- og røysforsering. Vi passet på å ta pauser her og der og nøt fuglesang og skogens ro.

Lyden av vår i skogen.

Nord for Østli fulgte vi en sti vi hadde gått før, med et litt merkelig gjerde som stien var tvunget å sno seg etter. Gjerder pleier å være ganske rette, det var ikke dette. Stor arbeidsinnsats var lagt ned for at gjerdet skulle bukte seg rundt trær, over knauser og knatter. Dessuten var en hel del av gjerdestolpene opp-ned. Like merkelig nå som sist vi var der.

Gjerdestolpe på hodet.

Langs gjerdet kom vi også over en tømmerstokk vi husket fra sist som nå var ryddet av veien. Petter demonstrerer.

Vi kom nå med på Sjødalsveien, en grusvei som gikk forbi Østre Oppegård, med sauer og det hele.

Stabburet var tydelig ganske gammelt, og nå nærmet vi oss Oppegård kirke. Her stod det en stavkirke fra ca. 1150 som ble revet i 1721. Da ble det bygget en tømmerkirke på stedet, mens dagens kirke er fra 1876. Historisk sus!

Oppegård kirke sett sørfra.

Alle var også enige om at treet foran kirka må ha sett litt av hvert gjennom årenes løp.

Solid tre.

Vi gikk gjennom kirkegården, og ned bakken på den andre siden.

Sist vi var her gikk vi den idylliske oldtidsveien rett sørover. Men her måtte det legges en ny plan. Klokka var over sju, og vi var nå fremme der jeg egentlig hadde tenkt at vi skulle begynne turen. Hvervenbukta og Gjersjøelva ble for langt, Ingierstrand var mer overkommelig.

Det så ut til å gå to hovedstier nordover, den ene begynte litt lenger vestover. Så vi tok Bekkenstenveien ned bakkene til Vestenga Idrettsplass. Der fant vi skilting og en sti som skulle gå helt til Ingierstrand.

Linjestien til Ingierstrand bad

Vi var visstnok fortsatt på løpetur, og 3 km igjen var jo ingen match for oss! Men her møtte vi på glatte svaberg og mye gjørme, så tempoet ble ikke så veldig høyt.

Begynner å bli litt slitne nå.

Linjestien viste seg å være ganske linjete. Linjær, om du vil. Store deler av den fulgte høyspentledningene. Det har utviklet seg litt overtro blant turdeltakerne om at man ikke skal snakke stygt om skogen man går i eller stien man går når man går på den. Dette i fall det fører til snubling, ent-angrep eller lignende. Men nå i etterkant tror jeg det er trygt å si: Dette var en litt kjedelig sti.

Sti på linje under ledning.

Det var sikkert preget av at vi begynte å bli slitne også. Vi hadde håpet på utsikt, og selv om det ikke ble noen spektakulære utsiktspunkt skimtet vi Bunnefjorden mellom trærne med jevne mellomrom.

Etterhvert tok ledningene slutt, og vi kom over i litt mer joggbart terreng. Stien gikk gradvis nedover, og vi nærmet oss turens mål.

De siste bakkene ned til sjøen.

Omsider skimtet vi asfalt mellom trærne og kom ned til den store parkeringsplassen ved Ingierstrand bad, som var tom denne grå onsdagskvelden. Klokken var nesten halv ni, og en slags tretimers joggetur kjentes i beina. Nå skulle det bli godt å komme seg hjem!

Folketomt på Ingierstrand.

Der var bussholdeplassen, ja. Men gikk det buss? Nei, det gjorde det ikke. Auda. Hvor gikk det buss fra? En times gange herfra, ja.

Bunnefjorden.

Det var radikalt, upløyd mark, noe nytt. Jeg kom med forslaget: Drosjebil. Taxi.

Petter var skeptisk. Men ikke så lenge. Vi ringte, og Oslo Taxi var på plass ikke lenge etter. Det var verdt hver krone.

Koronaturene 5/20: Sundvollen-Røa 9. april

Koronaen og koronaturene fortsatte. Det var påske, og bare fem dager etter forrige tur. Denne skjærtorsdagen ville vi på ny utforske ukjente jaktmarker. Denne gangen var det skogen til venstre for Nordmarka som stod for tur.

Strekkoden i morgensol.

Vi gikk bort til bussterminalen og hoppet på 200 Hønefoss-bussen i halv ti-tiden. Tydeligvis hadde vi skjønt fra de foregående turene at det hjalp å stå opp litt tidligere, så kom vi kanskje ikke hjem så fryktelig sent.

Bussturen tok omtrent tre kvarter, og den siste delen som gikk langs Tyrifjorden var riktig så billedskjønn. Litt over halv elleve hoppet vi av på Sundvollen og var klare for tur.

I det blå.

Det første som møtte oss var to paraglidere der oppe på den blå himmelen. De hadde sikkert fin utsikt! Det skulle vi også snart få, vi måtte bare opp noen bakker først.

Vi hadde lagt en plan om å gå i retning Oslo og se hvor langt vi kom. Konklusjonen ble da at den kjente «Kongens utsikt» ble litt for mye omvei, men første delmål var det nest beste, nemlig «Kronprinsens utsikt».

Stidele.

Vi fant fort en sti, og der også en sprek mann med barn på slep. Det kunne virke som om denne mannen var ganske lei av hjemmekontor, og tør vi foreslå, småbarnsliv. Han syntes vår turplan om å gå i retning Oslo hørtes glimrende ut. At han kunne fortelle at det ikke var så lenge siden det var kjørt opp skiløyper oppe i høyden valgte vi ikke å vektlegge så mye.

Vi hadde satt i gang vårt etterhvert ganske friske koronaturtempo, bakkene var bratte, og vi var imponerte over mannen klarte å levere en lang ordstrøm uten å bli alt for andpusten. Barnet var omtrent i barnehagealder, og det ble snart klart at det stakkars barnet på slep havnet lenger og lenger bak oss, og til slutt måtte han (tilsynelatende) høyst motvillig stoppe og vente på poden. Det virket som om han heller ville la trege barn være trege barn og bli med oss videre.

Kronprinsens utsikt.

Vi forlot våre venner og fortsatte. Utsikten ble funnet. Der lå det også en fin hytte med litt av en beliggenhet. Men vi skulle videre.

Bratt start!

Det var ordentlig bratt oppover lia. Vi pustet og peste, krysset bilveien som slynget seg oppover mot Kleivstua, og snart nådde vi toppen.

Prestereist minnesmerke.

Nå støtte vi på et minnesmerke, og her måtte det søkes på nett. Heldigvis var det dekning. Vi hadde havnet på sted der en av de mer avgjørende episodene i den store nordiske krig fant sted! Saken var den at svenske Karl XII var på plass i Norge med sine styrker for å utvide kongemakten, men på slutten av krigen begynte han å slite.

Han hadde blitt klemt inne mellom Gjellebekk skanse (Lier) og «den uinntakelige» Akershus festning, isen på Oslofjorden smeltet snart og da kom det forsterkninger fra Danmark. En knipe, rett og slett!

Karl XII. Angrepslysten konge. (Fant ikke navn på kunstner!)

Løsningen for de svenske styrkene ble å følge gamle Ringeriksvei gjennom skogen fra Bærums verk til Nordkleiva ved Sundvolden og derfra videre til Drammen og Kongsberg. En fortropp på 250 gikk først for å rydde veien, hovedgruppen på 1000 fulgte. Der møtte de norske styrker fra Ringerike, Valdres og Hallingdal. Det ble trefninger i passet ved Nordkleiva, og så mange sårede at svenskene trakk seg tilbake. Og alt dette foregikk her vi nå stod!

Karl XII var kjent for sin angrepslyst, og Valdres-kapteinen Coucheron skjønte at de antakelig ville angripe igjen. Her behøvdes list. Kari Hiran, en litt eldre kvinne, meldte seg nå frivillig til å gå over fiendens linjer, la seg ta til fange og avhøres. Bevisst oppga hun feilaktig informasjon om nordmennenes militære styrker og Kari Hirans bløff fikk Karl XII til å oppgi Norge våren 1716.

Litt klokere fortsatte vi med både skogens og historiens sus i ørene.

Vi fulgte veien noen hundre meter, tok så av til venstre inn på en sti og nådde den gamle setervollen Retthella. Her var det så fint at alle var enige om at det var på tide med en rast. Klokken var rundt tolv da vi fortsatte.

Sørover.

Vi fulgte setervollen oppover og fant den blåmerkede stien vi skulle følge over Bukkehøgda og ned mot Fjellsetra.

Mot Tyrifjorden og Kongens utsikt.

Stien var ganske fin og bar der i vesthellinga. Vi fnøs litt av mannen som hadde snakket om nylig preparerte skiløyper, og stemningen var generelt god.

Mer snø.

På toppen fikk vi fint utsyn østover, men vi fikk også se mer snø. Det første problemet var mengden snø, av typen råtten aprilsnø, så vi selvfølgelig tråkket gjennom for omtrent hvert tredje skritt. Det andre var at stien nå var snødd igjen. Blåmerkingen var jo over snønivå, men med såpass mellomrom at det plutselig ikke var så lett å vite om man fulgte den eller ikke.

Resultatet var masse snø i skoa (gamasjene lå naturligvis hjemme) og meget lav fremdrift.

Rekkverk!

Vi kom oss over åsen, og ned bakkene. Nede i skogen ble det plutselig litt barere igjen. Men det var såpass vått og isete at tauet som var festet til noen trær som rekkverk nede i lia var helt nødvendig å ta i bruk.

Stemmingen var likevel ikke så verst helt til vi nådde bunnen av bakken og bekken som kom rennende på tvers av stien («stien»). Her var det bare å innse at drømmen om tørre sokker for alvor var tapt. Med hjelp av bjerketreet var det ingen annen løsning enn å tråkke gjennom snø og is og vasse over.

Fjellseterbommen.

Den opprinnelige planen var å følge en sti videre fra Fjellsetra til Presthytta, men det kom ikke på tale. Mye heller omvei på bar grus enn mer kaving i snø og sørpe!

Vi fulgte veien opp mot Løvlia, så ned igjen. Ved Kampevaddammen var det slutt på moroa og ut på sti igjen. Men her var det heldigvis barere enn tidligere.

Vi kom fram til Presthytta, en meget idyllisk DNT-hytte, og tok en pause i solveggen der. Fuglene sang, og nå var det vanskelig å klage på noe som helst, så vi fortsatte derfra i halv fire-tiden litt lysere til sinns enn det vi hadde vært i snøfonnene tidligere på dagen.

Våridyll.

Vi fulgte stien videre sørøstover med litt varierende snødekke.

Blanda føre.

Ved Kampesetra kjente vi at det var på tide med middag og vi fyrte opp brenneren og kokte opp vann til vår medbrakte posemat. Riktignok modifisert versjon, og med litt purre, løk og krydder smakte den ganske oppgradert.

Mer vassdragkryssing.

At vi kom oss av flekken i den grad vi gjorde er egentlig litt merkelig sett i ettertid – stivandringen gikk virkelig utrolig tregt enkelte steder. Men på vei ned mot Setervann tok vi noen små, kjærkomne omveier på grusvei her og der.

Setervann.

Nede ved Setervann stod sola lavt, klokken var sju og vi hadde et godt stykke igjen. Men nå var vi jo sånn omtrent nærmere Oslo enn Sundvolden, og det gav ny motivasjon.

Vi tråkket videre, nå på gamle skiløyper, og nådde Triungsvanna. Her merket vi at vi nærmet oss sivilisasjonen. Hele Norge dro på telttur våren 2020, kunne det virke som. Mange bål glimtet rundt vannene, og hyggelig prat hørtes fra hengekøyer og bak teltduker. Men det var ganske kjølig, og vi var tross alt glade vi hadde planer om å fortsette.

Ved Østernvann ble det nesten komisk folksomt. Teltene og hengekøyene lå tett i tett, og skogens ro føltes ikke helt tilstedeværende. Men den optimismen vi hadde kjent på de foregående ukene dukker opp igjen. Verden stod stille og noe lå i lufta.

Optimistisk søppelkassedimensjon for friluftssultne pandemirammede.

Klokka var ti da vi endelig nådde Bogstadvannets vestre bredd. Da var vi ganske slitne, men for første gang på våre koronaturer hadde vi nå et ess i ermet. Tørre sko! Det hadde vært litt å bære på, men følelsen av å få på både tørre sko og nye sokker var himmelsk der og da. Råtten snø og kalde bekkefar var (så godt som) glemt!

Vi kunne vurdert å gi oss der. Det gikk buss fra Bogstad. Men nå hadde vi jo nye sko. Og vi hadde strengt tatt ikke kommet oss til Oslo ennå. Alle var enige om at Sundvolden-Røa klang ganske bra. Så vi fortsatte.

Endelig!

Fem på elleve nådde vi endelig Oslo-grensa. Det var ikke et sekund for tidlig. Nå gjorde det ganske vondt å gå på asfalt. Til slutt var vi fremme ved t-banestasjonen på Røa, og heldigvis var det ikke så lenge å vente før det kom en bane. Sjelden har t-baneseter føltes så komfortable!

Luksusmøblement.
Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Sundvollen: Kl. 10.40

Ankomst Røa: Kl. 23.05

Varighet: 12 t 25 min

Antall skritt: 58.000

Antall kilometer: Ca. 37

Koronaturene 4/20. 4. april. Gjerdrum-Sørenga.

Dette var underlige tider. Noen dager før koronatur nr. 4 hadde Petter fylt 40. Noe av det rareste jeg gjorde i 2020 var å gå på Oslo City for å kjøpe festartikler i slutten av mars. Senteret var ikke til å kjenne igjen. Nesten alle butikkene var stengt, men øverst oppe i fjerde etasje holdt «Partyland» åpen. Fra et øde og grått Oslo sentrum kom jeg inn i denne elleville butikken med ballonger, glitter og festivitas. I hjørnet satt en tilsynelatende litt fortapt dame bak en disk. Kontrasten mellom butikkens varer og stemningen i verden utenfor var slående.

Jerrnbanetorget kl. 11 en fredag i slutten av mars 2020

40-årsfeiringen ble gjennomført, bursdagsmiddagen fant sted med familie på Skype. Så kom lørdagen, og igjen var det klart for tur.

Hvor skulle vi gå? Nå begynte en planleggingsstrategi som vi fortsatte på nesten alle de neste turene: Åpne en kart-app på din mobil, pass på at den viser satellittbilder så du kan se skog, og se etter grønne områder på kartet. Østmarka, Nordmarka og Lillomarka var åpenbare. Men det finnes flere skogsområder i Oslo-området. Til høyre for Nordmarka, for eksempel. Dermed bestemte vi oss for å begynne turen med å utforske Romeriksåsene.

Nordmarka, Lillomarka og det som undertegnede nå har lært at heter Romeriksåsene.

Solen skinte og vi fant veien fra Sørenga og bort til bussholdeplassen i Bjørvika i halv elleve-tiden. Så hoppet vi på 400-bussen og tok den østover, ut av byen, forbi Skedsmokorset og så nordover i retning Gardermoen. Vi hadde ingen veldig klar plan for hvor vi skulle gå av og hvor langt vi egentlig skulle gå, men jeg hadde tenkt at området Ask i Gjerdrum så ut som et fint utgangspunkt for å krysse Romeriksåsene.

Utsikt østover fra Grønlundfjellet, et par kilometer nordvest for der kvikkleireskredet gikk en del måneder senere.

Vi gikk av på Kniplia og tenkte å satse på å finne noen stier vestover ut fra byggefeltet på Grønlundfjellet. Første mål var i alle fall å unngå slalombakken, det måtte jo være stier som gikk opp bakkene i litt slakere terreng. Det ble først bilveien oppover i byggefeltet, og der fant vi skogen. Som antatt, her var det flere stier på kryss og tvers. Vi fulgte én av de største, men innså etterhvert at den dreide vel mye sørover.

Før vi visste ordet av det befant vi oss i bunnen av slalombakken likevel. Vel, vel, det fikk stå til. Det var fryktelig bratt, veldig ulendt og generelt ganske ugreit, og oppe på toppen kunne vi bekrefte det vi hadde tenkt i utgangpunktet: Slalombakker er kjipe greier å forsere fra nederst til øverst på sommerstid. Særlig når beina ikke har kommet i gang. Vel, nå var de hvertfall i gang.

På toppen av slalombakken. Vi fikk i det minste litt utsikt!

Vel oppe på toppen av åsryggen var det ingen grunn til å klage lenger. Fine, slake, tørre, myke blåmerkede stier. Nå kunne turen begynne! Vi fulgte stien innover og kom etterhvert ned på en grusvei der vi tok til venstre (ved G’en i Gjerdrum, se under). Planen var nå å gå mot Nittedal via Busterudvangen. Her lurte vi på om vi kunne fortsette rett vestover, men vi ble nødt til å ta en liten sving sørover før vi kom oss opp bakkene og nådde nevnte vang.

Romeriksåsene på tvers, sånn cirka. Kart fra ut.no.

Oppe på Busterudvangen møtte vi flere andre turgåere, dette var som man ser av kartet et knutepunkt. Dessuten fikk vi fin utsikt. Vi spiste litt av matpakka på trappa på den lille hytta som stod der, og følte oss klare for å fortsette.

Nå bar det nedover, fortsatt med litt snø igjen her og der, men mye barere enn de andre turene. Til slutt nådde vi kanten av et hogstfelt i en skråning, og der bredte Nittedal seg ut foran oss.

Nittedal, og Lillomarka i det fjerne.

Når man går og går inne i skogen ser man jo sjelden målet, turen gås litt mer del for del. Da er det gøy å innimellom få store utsyn, og se hvor man skal! Det så ut som om det var langt over til den andre siden. Vi kikket på klokken som nærmet seg halv tre, og tenkte vi skulle se hvor lang tid det tok før vi var over i Lillomarka.

Det tok ikke lang tid før vi var nede på en bilvei, og etterhvert var vi på Gamleveien som vi fulgte ned til en bro der vi krysset Nitelva og Riksvei 4. Men hva hadde vi der? En Joker-butikk! Det er klart vi hadde pakket med oss mat, men her fikk vi muligheten til å fylle på provianten med litt unødvendige nødvendigheter. Det ble Solo Super og to wienerbrød. Munnbind trengte man forresten ennå ikke bruke på denne tiden.

Utenfor butikken tenkte vi å finne et egnet sted å sitte, men det var mest parkeringsplass og støvete asfalt. Så vi fortsatt turen oppover Stasjonsveien, som var litt preget av byggingen av ny ungdomsskole. Det ble til at vi utsatte spisepausen og kom oss opp til blokkene på Nygård, forbi Mostua og deretter inn i skogen og opp langs en gammel setervei. Der fant vi et fint svaberg med utsikt østover.

Wienerbrødinntak og dalbunnbeundring.

Wienerbrødene var så gode at de fortsatt omtales blant de involverte turgåerne. Om det var bakverket i seg selv, omgivelsene, situasjonen eller litt av alle disse tingene vites ikke. Vi så også på klokka, og så at vi hadde brukt ca. en time på å krysse dalen, inkludert butikkbesøk. Det hadde sett veldig mye lenger ut! Det ga oss ny giv i fot og sinn.

Innover i Lillomarka.

Nå fulgte vi blåmerket sti sørvestover til Sinober. Det er for undertegnede et sånt navn man har hørt, litt i samme kategori som «Hakkloa», «Børtervanna», «Gupu», «Slakteren». Sånne markanavn. Men nå skulle vi altså få se hva dette litt kryptiske navnet Sinober egentlig var.

Det første som møtte oss var et skilt der det stod «Velkommen til Sinober. Turområde, husdyr og barnehage.» For et sted å få lov å gå i barnehage på!

Det var masse morsomme lekeområder, dessuten var det husdyr, blant annet noen geiter som vi hilste på. Vi tok en stopp på tunet, og da vi fortsatt oppdaget vi flere fine DNT-hytter på stien rett sør for Sinober. Hit fikk vi lyst til å komme tilbake en annen gang.

Turkartet vi hadde med oss var av litt eldre årgang og hadde vist seg å ikke være helt til å stole på, så vi benyttet oss mye av ut.no-appen. Så lenge man har dekning viser den også hvor man er på kartet. Ikke så traust turgåer- eller markatraveraktig, men det får da være måte på.

Ruta ble litt til mens vi gikk, men vi hadde siktet oss inn på Groruddalen og peilet oss nå mer bestemt inn på Ammerud. På veien fant vi en litt spesiell bro (se under), og vi vurderte om vi skulle svinge innom Lillomarkskapellet, men vi fant ut at vi skulle fokusere på fremdriften og unngå omveier. Det var jo et godt stykke igjen til Ammerud.

Middagen tok vi på stedet som er en fin etyde for folk som sliter med kj-lyden: Kjulstjernhytta. Der lå det en rød liten speiderhytte vi søkte tilflukt ved. Vi varmet vann og fant frem posen med litt finhakket løk, hvitløk, purre, og noe krydder som vi tilsatte Real turmat’en og passet på å røre godt. Tørr turmat nede i hjørnene er ingen innertier.

Maten smakte strålende, og bena hadde godt av en skikkelig hvil.

Klokken nærmet seg seks da vi fortsatte. Stien gikk rett sørover, og vi gikk forbi nedenfor Lilloseter, men fortsatte videre uten å gå innom. Vi kom først til Breisjøen og fulgte godt opptråkkede stier forbi pukkverket og ned til Ammerud-blokkene.

Omsider: Sivilisasjon.

Klokken var nå rundt halv åtte. Vi hadde vært på tur i ni timer. Var vi slitne? Joda. Men sommernatten var lys og igjen dukket denne underlige frihetsfølelsen opp, den der tanken om at vi ikke skal rekke noen ting. Ikke minst var en eller annen form for konkurranseinstinkt nå så definitivt vekket. Våre turer hadde jo blitt en trend, nærmest et internettfenomen (alt er relativt)! Vi gikk lange turer, og vi gikk hjem. Folk gikk jo Alnaelva nedover fra Groruddalen hele tiden. Det kunne da ikke være så langt?

Her gikk vi igjen på en liten smell. Når man titter på kartet i ettertid kan man se at av distansen Gjerdrum-Sørenga har vi nå en tredjedel av hele turen igjen. At det ikke var så langt igjen var jo en gigantisk illusjon. Men vi hadde trasket og gått gjennom to skoger, og når vi nå hadde nådd t-baneland, ja da føltes det jo ikke så langt, denne ideen om å gå Ammerud-Sørenga en lørdagskveld i april 2020.

Ammerudtægging.

Vi fant fort Alnaelva og passerte Riksvei 4 enda en gang ved Grorud. Da vi nærmet oss Østre Aker vei forsvant elva ned i et rør, og vi måtte av den fine grusveien og ut på asfalten. Det kjente vi ganske godt. Og sånn fortsatte det flere steder. Fine stier og plankebroer mellom trærne, men så forsvant elva i en kum og vi måtte opp på veien igjen.

Noen steder var dette, selv i mørket, veldig idyllisk. Andre steder, og dette sitter virkelig langt inne for en Groruddøl å innrømme, ja andre steder var det ikke spesielt idyllisk. Kvart over ni befant vi oss rett ved godsterminalen på Alnabru og begynte virkelig å lure på hva det var vi drev med.

Det slo oss dessuten at noen av disse stedene kanskje ikke var de aller tryggeste områdene å oppholde seg en lørdagskveld. Hva slags lyssky virksomhet kunne man vel ikke tenke seg at pågår på øde, sparsommelig opplyste industriområder i hovedstadsområdet? Men det viste seg at ingen andre, selv ikke folk med mystiske hensikter som så etter steder med få folk, hadde kommet på den absurde ideen det var å oppholde seg på disse stedene denne lørdagskvelden. Vi hadde bunnen av Groruddalen helt for oss selv.

Et yndet turmål for naturelskere: Alnabruterminalen.

Vi passerte Hells Angels-hovedkvarteret til fots rundt kvart på ti, fikk krysset E6 og lurte litt på veien videre.

Veien vår fortsatt over noen parkeringsplasser, vi gikk litt feil, jeg husker ikke helt, men jeg tror vi klatret over et gjerde. Så fulgte turens lengste strekk. Jernbaneveien, veien bortover mot Bryn togstasjon. Det var nådeløst, ingen myk grus, kun asfalt, og en veldig, veldig lang, rett, mørk vei.

Det var som om det aldri tok slutt, men omsider var vi fremme ved Bryn. Her gikk det også både busser og t-baner. Nå var vi også fryktelig slitne. Vi skulle ikke bare ty til kollektivtransportens bekvemmeligheter og komme oss hjem?

Men i dette øyeblikket husket plutselig alle (begge to) at bare noen dager tidligere hadde vi vært på en veldig idyllisk liten tur fra Sørenga og oppover Svartdalen til Bryn. Den var jo så fin, den lille turen. Er det bare det igjen? Den klarer vi jo.

Nok en gang blir det nødvendig å påpeke denne fullstendig åpenbare feilvurderingen: På 1.april-turen hadde fuglene sunget, det hadde vært solskinn og dagslys og bena hadde vært spreke og uthvilte. Det var selvfølgelig en helt annen tur. Men den kollektive staheten seiret igjen.

Vi la i vei i mørket nedover. Det gjorde fryktelig vondt i beina nå. Men det var nedover, og det var grusvei. Omsider nådde vi Kværnerbyen, det er jo praktisk talt rett ved Sørenga, er det ikke? I tillegg hadde klokka nå begynt å bli mye, og hadde ikke så mye mat i kjøleskapet hjemme. Vi måtte rekke butikken. Det kostet enormt med krefter å skulle småløpe nå, men vi hastet av gårde, og rakk å kjøpe den største pizzaen KIWI-butikken hadde.

Vi nærmer oss! På ordentlig!

Kværnerbyen er ikke praktisk talt rett ved Sørenga. Vi stavret oss videre, og kvart over elleve så vi endelig turens mål, med SAS-hotellets opplyste hjerte til høyre og hjem, kjære hjem (sofa, kjære sofa) til venstre. Vi gikk langs Middelalderparken, krysset veien, satte én fot foran den andre og nådde Sørenga kl. 23.30. Det var ikke et minutt for tidlig.

Dør. Kl. 23.30.
Tidenes labreste turgjengivelse laget samme kveld.

Noen turtall:

Avmarsj fra Ask i Gjerdrum: Kl. 11.15

Ankomst Sørenga: Kl. 23.30

Varighet: 12 t 15 min

Antall skritt: 60.000

Antall kilometer: Ca. 40

.

Velkommen til 2021/22-sesongen!


Sesongen er herved lansert! Oslo-filharmoniens sesong? Operaens? Neida, konsertsesongen til mitt lille enkelpersonforetak! I stedet for å jobbe prosjektvis presenterer jeg nå konsertprogrammer for hele det kommende året. Mer forutsigbarhet for meg og lettere å velge for dere!

Her følger konsertene jeg spiller det kommende året:

Backer Grøndahl var en av de mest omtalte personene i norsk offentlighet i en årrekke og en hjørnestein i det som kalles gullalderen i norsk musikkliv. Bli bedre kjent med pianisten, komponisten og personen Agathe Backer Grøndahl i dette konsertkåseriet om en av de mest interessante skikkelsene i norsk musikkhistorie.

Spilles august og september 2021.

Alle har hørt om Haydn, men de færreste vet noe om ham. Haydn var fattiggutten som på grunn av sitt unike talent foretok en imponerende klassereise inn i musikkens verden. Da han etter tretti år i fyrst Esterhazys tjeneste reiste utenlands for første gang i sitt liv, viste det seg at hele Europa kjente til Haydn og musikken hans. Til slutt var kjendisstatusen hans så høy at selv ikke Napolen turte invadere huset hans i Wien. Akkompagnert av Haydn mest fantasirike klaversonater får vi høre historien om én av de største stjernene musikkhistorien har sett. 

Spilles november 2021 og januar 2022.

Foto: Anna-Julia Granberg.

Jul er forventning, jul er glede, men jul er også fred og ettertanke. Sara har bemerket seg for sin ro og sin vakre klang når hun spiller. Denne konserten er en musikalsk vandring i julestemninger, et pusterom i den travle adventstiden og en hyllest til julefreden. Passer like godt som morgenkonsert som en vanlig kveldsjulekonsert.

Spilles desember 2021.

Grieg og Backer Grøndahl var begge toneangivende og sentrale skikkelser i nasjonalromantikkens tidsalder. De var født bare fire år fra hverandre, og døde samme år. Hva hadde de til felles, hvordan ble de mottatt av publikum, hvilken rolle spilte de i norsk musikkliv og hvordan utøvde de sitt musikalske virke? Denne konserten følger de to pianistene og komponistene gjennom deres karrierer, liv og ser ikke minst nærmere på deres nære, varme vennskap.

Spilles i slutten av februar og mars 2022. Konserter i Norge samt Minneapolis og San Fransisco i USA.

Nesten to hundre år etter at han skrev sin musikk er Frédéric Chopin fortsatt én av de mest populære komponistene i verden. Chopin reiste som ung voksen fra et turbulent Polen, og skulle aldri vende tilbake. Hør fortellingen om hans dramatiske livshistorie, hans forfengelighet og forkjærlighet for hvite skinnhansker, historien om hans komplette motsats og store kjærlighet, George Sand, og hans ubestridte, klippefaste kjærlighet for klaveret og musikken. Velkommen inn i Chopins verden!

Spilles i mai og juni 2022. 

Foto: David Dawson

Om Sara Aimée Smiseth:

Sara fullførte sin mastergrad i solo utøvende klaver ved Norges Musikkhøgskole i 2013. Parallelt tok hun også en bachelorgrad i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. I studietiden jobbet hun mange år som spillende omviser på Ringve museum i Trondheim, og det var på mange måter her hennes konsertkonsept ble født. Nå turnerer hun jevnlig med ulike soloprogrammer og bemerker seg for sin kombinasjon av briljant klaverspill og levende muntlig formidling som gir et helt unikt møte med musikken. Hun har spilt solokonserter i på store og små scener i nesten hele vårt langstrakte land, og har blant annet opptrådt med konsertkåserier hos Den norske Opera & Ballett, Troldhaugen i Bergen, Universitetets Aula i Oslo, Tromsø Kulturhus og på Ringve museum i Trondheim. Hun har også turnert med solokonserter i USA og Canada. Ved siden av solokarrieren spiller hun jevnlig med mange av landets fremste kor, og er dessuten tilknyttet Operaen som pianist og formidler. På fritiden er hun sanger i Kvindelige Studenters Sangforening.

«Alle disse krumspringene ble elegant knyttet sammen av konferansieren Sara Aimée Smiseth, som har vært repetitør for koret siden 2010. 
Dette var noe av den mest vettuge musikkformidlingen jeg har hørt.
Smiseth lot aldri de tette humoristiske poengene stå foran at hun faktisk fortalte en historie om koret, epoken koret virket i, musikken og Høgset.»

Magnus Andersson i Klassekampen 30. september 2019 om «Grex Vocalis – Finale» i Operaen

Vil du booke en konsert? Bruk skjemaet på denne siden eller sende en e-post til sara.a.smiseth(a)gmail.com.