Agathe og Amerika!

To ganger fikk Agathe Backer Grøndahl tilbud om å dra til Amerika. Hun avslo begge gangene, men hva var det egentlig hun takket nei til? Her kommer en liten analyse av Agathes aktuelle Amerika-alternativer.

Frihetsgudinnen ble avduket i 1886. Da hadde Backer Grøndahl allerede avslått to tilbud om å besøke USA.

Etter tre års studier hos Theodor Kullak i Berlin, vendte frøken Backer hjem til Christiania 21 år gammel, i 1869. Debutkonserten hennes fant sted i Logens store sal (i dag bedre kjent som Gamle logen) den 5. juni, blant annet med en av hennes egne komposisjoner for orkester og klaver på programmet. Det neste året ble hun værende i Christiania, og etablerte seg i hovedstadens musikkmiljø gjennom å arrangere egne konserter, komponere, undervise, og ved å akkompagnere musikerkollegaer på konserter.

Portrett av Agathe Backer fra studietiden i Berlin.

8. juli 1870 var en begivenhet i unge Agathes liv. Den kvelden spilte hun med den verdensberømte fiolinisten Henryk Wieniawski! Men ikke nok med det. Her var det ingen tid til å hvile på noen slags laurbærblader, for alt neste dag spilte hun med selveste Ole Bull. Og det var han som skulle stå for den første av Agathes invitasjoner til Amerika. Derfor aller først noen ord om ham.

Ole Bull i 1868

Ole Bull (1810-1880) gjorde stor karriere internasjonalt som en av sin tids fremste fiolinvirtuoser, og han opptrådte blant annet med kjendispianisten Franz Liszt, og spilte på store scener i Europa og Nord-Amerika. Ofte oppstår det myter om komponister etter at de har gått bort, men Ole Bull nørte mer enn gjerne opp under myter om seg selv i sin egen levetid. Jeg har for eksempel hørt at badevannet hans ble solgt i dyre dommer på små parfymeflasker. Kjendisstatusen hans var stor.

Fra filmen «Himmelstormeren».
Etter mye om og menn fikk Henning Kraggerud lov til å rekonstruere Ole Bulls spilling på toppen av Kheopspyramiden i 1878.

I 1852 kjøpte Ole Bull 45 000 dekar land nord i Pennsylvania i USA. Han kalte kolonien sin Oleana, ville kombinere det beste fra Norge og USA, og fikk 300 nordmenn til å bosette seg der. Ifølge bladet Historie var geografien preget av dype skoger, trange daler og en enkel grusvei som eneste forbindelse med omverdenen. Bull flyttet ikke dit selv, men reiste rundt og holdt konserter i Amerika for å forsøke å skaffe penger til kolonien, men det viste seg at landområdene var vanskelig å dyrke, og kolonien flyttet videre vestover før året var omme.

Gave til Ole Bull fra The New York Philharmonic Society.

Janteloven rådet, og nordmenn hjemme gjorde narr av Bull og hans mislykkede koloniprosjekt. Men Ole børstet præriestøv av jakkeslaget og turnerte videre. Han holdt konserter i det farlige amerikanske urfolkterritoriet San Fransisco, og han startet operakompani i New York. Han hjalp gjerne unge talenter fram, på begge sider av dammen, og den 8. juli 1870 inviterte han altså den unge og lovende Agathe Backer til å spille konsert med ham. Anledningen var at han hadde fått laget et spesialkonstruert flygel i USA, som han hadde med seg over til Norge.

Bergensposten juli 1870

Det var svensk-amerikaneren John Ericsson som hadde konstruert instrumentet etter Ole Bulls ideer. Tanken var musikkens svar på smørefrie ski: Et stemmefritt piano! Strengene var støpt fast i rammen, slik at det ikke skulle trenge stemming. Bergensposten omtaler lørdag 25. juni at det har vært prøvd under en konsert i New York med stor suksess, og hevder at instrumentet blir bedre og bedre ved bruk, og at det har en langt mer klangfull og kraftig tone enn andre flygler.

I følge Ole Bulls tippoldebarn Knut Henriksen skal det ha kostet Ole Bull «flere års uvennskap» med forfatteren Jonas Lie at han valgte Agathe Backer, og ikke hans kusine og svigerinne, Erika Lie, til å akkompagnere ham på sitt nye, amerikanske flygel. Agathe og Erika var venninner fra studietiden i Berlin, men Erika var nesten tre år eldre enn Agathe, og lå litt foran henne i løypa, karrieremessig. Likevel ville altså Ole ha Agathe som akkompagnatør.

På en konsert i Gamle logen akkompagnerte hun da Ole Bull på fiolin, og spilte flere solostykker, blant annet Liszts fantasi over Mendelssohns En midtsommernattsdrøm. Aftenposten kommenterte at instrumentet hadde en «smuk, fin og klangfuld Tone», men at lyden ikke var noe spesielt sterkere enn et vanlig konsertflygel. Litt lunken entusiasme for nyvinningen der, altså. Men Aftenbladet slo til. Aimar Grønvold skrev at Frøken Backers spill var «fortrinlig» på alle måter, men at det ærlig talt ikke var hun som var hovedpersonen den kvelden, det var flygelet som stod i sentrum. Han var meget positiv i omtalen av instrumentet, og mente at Ole Bull med dette kom til å skrive seg inn i musikkhistorien.

Frøken Backer beskrev selv konserten slik:

«Det var aldeles proppende fuldt i den store Logesal, Folk stod stuvet paa hinanden, jeg troede ikke at Christiania Publikum kunde være saa begeistrede, thi de kaldte ham frem uophørlig, raabte og skreg Bravo, Hurra, Leve Ole Bull. Damerne viftede og kastede Bouquetter og Herrerne skreg og klappede.»

Ole Bull selv var etter alt å dømme godt fornøyd med sin akkompagnatør. For da kommer vi til Amerika-mulighet nummer én: Ole Bull ønsket nå å ha henne med seg på turné over til Amerika for å promotere sitt nye flygel. Han lovet henne «en glimrende Fremtid», som Otto Winter-Hjelm gjenforteller det senere.

Hun stod i startgropa for sin karriere, og fikk muligheten til å reise med selveste Ole Bull til USA. For en mulighet!

Dampskipet S/S Haakon Adelsten fotografert av Knud Knudsen i Bergen i 1873.
Båtens rute gikk via Christiania, Kristiansand og Bergen før den seilte over Atlanterhavet.

Otto Winter-Hjelm, musikkritiker omtalt i min tidligere bloggartikkel «Konservative gamle menn, lenge leve(r)!», forteller videre om sin tidligere elev, Agathe Backer, at det å reise til Amerika stod «…baade for hende og hende Forældre som et utænkelig Foretagende.» Om det var henne selv eller hennes foreldres meninger som veide tyngst for avgjørelse, vet vi ikke.

Men om det ikke ble Amerika og promotering av nyoppfunnet flygel, klarte Bull å overbevise både Agathe og hennes foreldre om at hun «…ialfald skulde besøge Italien for som Komponistinde at modtage Indtryk af dets Natur og Kunst». Og Italia ble det, en reise som skulle bli av stor betydning for både Agathe, og hennes søster, maleren Harriet Backer.

Agathe Backer ca. 1870

Forresten I: Grønvold i Aftenbladet spådde altså at flygelet skulle være av stor betydning for ettertiden. Men kanskje var det ikke flygelet som gjorde at Grønvold ble så begeistret, kanskje kunne den positive opplevelsen ha med pianisten som spilte på det å gjøre. Bare en tanke.

Forresten II: Agathe Backer Grøndahl spilte med berømte fiolinister som Ole Bull og Henryk Wieniawsk. Men visste du at hun også spilte med selveste Joseph Joachim? Det skjedde i verdensmetropolen London, og en av byens ledende musikkritikere utropte henne etter den konserten til «Madam Schumann’s true successor».

Forresten III: Det viste seg at det stemmefrie flygelet måtte stemmes likevel. Men det var jo ikke mulig å gjøre siden strengene var støpt fast.

Da vet vi litt om Amerika-tilbud nummer én. Men så til tilbud nummer to.

Da må vi må spole fem år frem i tid, og på de årene skjedde det litt av hvert i Agathes liv. Hun hadde altså reist sørover med søsteren, gjennom Leipzig der hun var solist med Gewandhausorkesteret i Beethovens tredje klaverkonsert (med Carl Reinecke som dirigent), og videre til Firenze der hun var den berømte Hans von Bülows elev i nesten fire måneder. Deretter var hun og søsteren turister i Roma i tre uker, og tilbake i Christiania var Agathe den aller første til å spille hele Roberts Schumanns klaverkonsert i Norge. Neste år reiste de ut på ny, denne gangen til København, Köln, og så til Weimar, der Agathe Backer var Franz Liszts elev en hel sommer.

Bergensposten (25/3-71) referer til New York Herald når de rapporterer om Agathe Backers konsert i Leipzig. De melder at hun skal reise videre til Firenze, og senere Amerika!

Den 24. juni 1875 stod hun brud i Trefoldighetskirken i Christiania, med den jevnaldrende sangeren og kordirigenten Olaus «Olam» Andreas Grøndahl ved sin side. Man antar at hennes andre invitasjon til Amerika kom i vintermånedene før bryllupet.

Hun opplevde to ganger å få tilbud om professorater ved musikkutdanningsinstitusjoner. Det ene tilbudet kom fra Helsingfors Musikinstitut i 1882, og det andre kom fra Peabody Conservatory of Music i Baltimore, USA i 1875. Ryktene om Agathe Backers strålende karriere som pianist og komponist hadde spredd seg helt til den andre siden av Atlanterhavet.

Bygning fra 1878,

Institusjonen het opprinnelig Peabody Institute, og er det eldste musikkonservatoriet i USA, dannet i 1857. Rektoren var en dansk komponist ved navn Asger Hamerick, og antakelig var det suksessrike konserter i København som satte Hamerick på sporet av det norske stjerneskuddet. Men selv om konservatoriet hadde eksistert noen år allerede, beskrev Hamerick et ganske uutviklet kulturliv i Amerika i en artikkel i Nordisk Tidsskrift for Musik og Theater 24. november 1871. I følge ham var «Amerikanernes kjæreste Musikk (…) Dampens, Susens og Guldets Klang.»

Interessant nok var tre fjerdedeler av studentene kvinner, og Hamerick gjorde i samme artikkel en liten refleksjon om kjønn og kunst: «Ligesom Kvindens hele Natur og Væsen egner sig for Kunsten, saaledes er det ganske interessant paa samme Tid at iagttage, at de færreste Kvinder ere Kunstnere. Kvinden er skapt til att modtage, ikke til at give. Derfor er hun sjelden nogen skapende Kunstner.»

Camilla Hambro skriver i sin doktorgradsavhandling om Agathe Backer Grøndahl at hun antakelig var leser av dette bladet som var Nordens eneste fagtidsskrift for musikk, og at det er sannsynlig at hun kan ha fått med seg denne artikkelen. Hamerick og Peabody-konservatoriet ønsket henne som første klaverprofessor, og var såpass ivrige på å få frøken Backer over at de tilbød også hennes tilkommende ektemann en stilling. Det kunne ha vært en mulighet til å få en helt ny start på karrieren, og etablere seg som autoriteter innenfor sine fagfelt i en helt annen del av verden. Hambro mener at selv om musikklivet og kvinnesynet her hjemme i Christiania neppe var så mye mer utviklet, så visste Agathe Backer i alle fall hva hun gikk til. Og begge hadde opparbeidet seg et stort nettverk og en etterhvert nokså solid frilanskarriere hjemme i Norge, og de valgte til slutt å takke nei til tilbudet «af Familiehensyn».

Hjemmekontor: Fru Grøndahl ble aldri professor,
men underviste nesten hele livet.

Agathe Backer Grøndahl reiste aldri til Amerika. Men mange i Amerika fulgte hennes karriere, og hun ble stadig vekk omtalt i presse «over dammen». I 1905 hadde hun fått tilsendt en anerkjennende artikkel om seg selv fra et amerikansk ukeblad. Hun hadde begynt å dra på årene, og skrev spøkefullt til sin sønn Nils: «Nydelig og smigrende omtale. Aaja, naar man skal til at forlade Verden kommer det kanskje!»

Selv om ikke Backer Grøndahl dro selv, gleder jeg meg til å kunne ta henne med på turné når jeg besøker Midtvesten i mars. Invitasjonene kommer fra blant andre St. Olaf College og Edvard Grieg Society of Minnesota, og jeg hadde forventet at de helst ville ha Grieg og lusekofter og spelemenn. Men tenk at de takket ja til en Backer Grøndahl-konsert, med damekomponist, huldrehalevifting og sus i serken!

Kilder: Avhandlingen «Det ulmer under overflaten» av Camilla Hambro, artikkelen «Ole Bull» i Norsk biografisk leksikon og artikkelen «Fiolin-virtuos spilte fallitt» i bladet Historie.

Koronaturene 13/20 Drøbak-Nesodden 6. juni

Det hadde blitt juni, og etter forrige ukes eventyr godt utenfor Ring 3 var det nå på tide å holde seg nærmere Oslo, eller i det minste Oslofjorden.

2. juni hadde jeg hatt gleden av å spille utekonsert på Ammerudhjemmet som nå hadde åpnet for besøk utenfra, og der avdelingene endelig kunne møtes etter måneder med isolasjon. Gjenforeningene var mange og rørende.

Smittevernvennlig konsert

Vi hadde også begynt opp igjen med korøvelser i KSS, og sola skinte og det var for alvor gjenåpning i Norges land. Men så kom 6. juni.

Vi hadde hatt knallvær i lang tid, og på koronaturene generelt hadde vi knapt sett en dråpe regn. Det skulle det nå bli slutt på.

Det var nok det fine været som hadde inspirert oss til ideen om å gå den sommerlige kyststien på Nesodden vestside. Vi hadde sett for oss en idyllisk, solskinnsfylt foreteelse, men det ble ikke helt sånn, gitt.

Denne grå morgenen var så grå at det ikke ble noen bilder på vei bort til Bjørvika. Vi hoppet på 500-bussen og var fremme ovenfor Drøbak sentrum klokken halv elleve. Vi fulgte bilveien ned til sentrum i foreløpig oppholdsvær.

Idylliske Drøbak var også ganske idyllisk i overskyet vær med sin sjarmerende trehusbebyggelse, frodige hager og grønne gangveier.

Vi fant både kyst og sti, og her var kyststien akkurat sånn som man tror den skal være. Kystnær og idyllisk.

Vi passerte Drøbak kirke og bysten av Birger Eriksen, kommandanten på Oscarsborg festning som var kvikk i toppen en viss aprilmorgen på 40-tallet.

«Visst fanden skal der skytes skarpt!»

Denne formiddagen var det ganske rolig her ved Oslofjordens bredder, og vi møtte en bedagelig katt og en nabo på Sørenga som hadde forvillet seg til Drøbak for å være hundepasser.

Rundt ti over elleve var vi på høyde med Oscarsborg, og ved Husvikholmen passerte vi Husvikbatteriet, og krigen føltes igjen ganske nærme.

Husvikbatteriet med Oscarsborg i bakgrunnen

Den natten for åtti år siden hadde det først kommet rapporter fra Filtvedt fyr på Hurumlandet (dette var noen år før man kunne nippe champagne på Villa Malla) at det var tyske, mørklagte fartøy på vei. Eriksen ga ordre kl. 04.21 om at det skulle skytes skarpt, og de førti år gamle Kruppkanonene utmerket. To granater ble avfyrt fra hver sin kanon, Blüchers ammunisjonslager ble truffet, og krysseren var i lys lue da den ble beskutt både fra Kopås batteri litt lenger oppe i lia bak oss, og med ca. tredve skudd fra Husvik der vi stod nå. Da Blücher skjøt tilbake søkte de norske soldatene dekning, og batteriet tok fyr, men ingen nordmenn mistet livet.

Blücher på vei ned

Blücher fortsatte å sige nordover, men så nådde det Oscarsborgs hemmelige våpen, torpedobatteriene. Kommandanten der var sykemeldt, og en viss Andreas Anderssen hadde tatt over. Anderssen hadde vært pensjonist i 13 år, og det høres kanskje ikke ut som noen fordel, men til gjengjeld hadde han da operert dette våpensystemet for første gang i 1909, og kjente det ut og inn. De gamle er eldst!

Anderssen fart på førti år gamle østerriksk-ungarske whitehead-torpedoer, de fungerte utrolig nok feilfritt, og på andre trefning var det over og ut. Blücher sank, og mellom 650 og 1000 tyskere mistet livet, og mange av dem som overlevde hadde store brannskader.

Oscarsborg ble bombet av Luftwaffe senere samme dag

Vraket ligger forresten på bunnen av Oslofjorden fortsatt, 206 meter langt, og ble fredet som krigsminne og gravminne i 2016.

Med historisk sus i bølgeskvulpet fortsatte vi ferden nordover. Det vil si, nå kom vi Hallangspollen, en vik som kanskje ikke ser så stor ut på kartet, men den føltes ganske stor til fots. Her var det bare én ting å gjøre, å gå hele veien rundt.

Kan ikke gå over den, kan ikke gå under den, må gå rundt den

Kyststien fortsatte på asfaltveier blant hytter og sommerhus.

Fritidsbolig i akseptabel avstand fra hovedstaden

I tolvtiden var vi nesten innerst i Hallangspollen, men plutselig svingte veien bratt opp i lia, og bort fra sjøen. Hva var dette?

Vei merket med grønt. Forslag til snarvei merket med rødt.

Veien gikk nå to og en halv kilometer opp bakkene til Frogn videregående skole, for så å gå bortover et stykke og deretter nye to kilometer ned igjen til sjøen. Det var da veldig til omvei! Og hva med denne kyststien, Oslofjorden.com hevdet at den gikk her, skulle det være nødvendig å gå så langt bort fra kysten?

Ut.no sa ingenting om noen sti, og det var rett og slett bare skau. Her var det bare å brette opp ermene og ta buskaset fatt. Det var da bare noen hundre meter?

Det var ikke mer enn et par hundre meter. Men det er en av de mest villnissete strekningene vi har vært borte i.

Villnisser

Det var ufremkommelige trær og greiner og kratt overalt. Det krevde voldsomt med baksing og balansering å komme seg gjennom.

Balansekunst

Nevnte jeg at det var bratt også? Det var bratt. Og ganske glatt. Men endelig skimtet vi hus foran oss. Og vent, der nede til venstre er det en lysning. Men, nei, hva er det vi ser rett nedenfor der vi har gått?

Behagelig sti uten buskas og baksing

En sti, ja. En sti som koblet de to veien som vi nettopp hadde kavet oss gjennom. Takk for det.

Lettere slukørede fulgte vi stien inn på Kleivaveien, og nå var det ingen andre veier å gå enn oppover kleiva og bort fra sjøen.

Farvel, kyst

Men det var ikke bare asfalt i vente, for oppe på toppen fant vi en sti vi kunne følge et lite stykke.

Dette var et frodig og fint parti, og vi så en kjuke som så ut som en fiskekake. Avvekslingen fra asfalt og over på skogbunn var også ganske kjærkommen. Men så var det slutt på moroa.

For nå var det vei videre. Ganske trafikkert vei, faktisk. Såpass mange biler kjørte såpass fort at det føltes nokså utrygt. Kjære kyststiansvarlige, har dere prøvd å gå kyststien fra Drøbak og nordover selv? Jeg tror ikke det.

Ruralt fortau

Langs Fagerstrandveien fant vi en tryggere gangvei på jordet, og tråkket oss forsiktig bortover. Det var en stor lettelse da vi kunne krysse veien og gå over på sti. Det var ikke en sti i veldig hyppig bruk, men det var en sti.

Heller litt kvist enn biltrafikk

Nå bestemte vi oss for å ta strakeste veien over til den påståtte kyststien igjen. Vi måtte oppover en hel del, og fikk se fjorden mellom trærne innimellom, og et velfrisert eiketre.

En mangelvare i alle disse hyttefeltene hadde vært steder å sitte, for det var nemlig et triks vi hadde lært oss. Er du på tur i mange timer kan det være fint å sitte og faktisk hvile beina når man stopper. Men vi kom over et velhus med benk under tak, og tok en god spisepause der.

Lev vel

For hvis det var noen tvil om det, så regnet det nå. Jevnt og trutt og mye.

Vi fortsatte over toppen og fant en sti. Der fikk vi endelig dagens aller første møte med et offisielt kyststiskilt! Gleden var stor. Nå var det slutt på hasardiøs, trafikkert kyststi uten kyst. Nå begynte turen!

Stemningen var definitivt stigende, og det var ganske fint der vi vandret på stier blant hus og hytter i regnværet. Og før vi visste ordet av det skimtet vi også noe etterlengtet mellom trærne: kysten.

Oslofjorden!

Jøje meg så fint det var nå. Regnværet gjorde ingenting når det var stakittgjerder og rosebusker og rhododendron. Nei og nei, så idyllisk.

Denne gleden varte cirka ett kvarter, for da kom vi til en trapp. Den kunne bare føre oss et sted: bort fra kysten igjen.

Klokka var nå halv fire, og vi hadde havna oppi et kjipt og søkkvått hogstfelt. Nå måtte vi ha en slurk whisky i hvert bein for å fortsette. Kyststi, du liksom.

Litt lei turgåer

Hogstfeltet var skikkelig stusselig, men det tok seg heldigvis opp videre med flere fine dammer og et artig tre.

Nok en gang kom vi ned igjen til sjøen, og nok en gang måtte vi opp igjen. Her ante det oss at det må ha vært en og annen diskusjon om strandsone og allemannsrett.

Men det var stadig ganske idyllisk, og dessuten godt skiltet. Det var kronglete, men også fint!

Nå nådde vi Fagerstrand, og derfra gikk det selvfølgelig opp igjen, og denne gangen til en bilvei, men heldigvis med gangvei.

Rundt neste sving lå en Spar-butikk, og det var ingen tvil om at vi måtte ta en stopp her og fylle på litt ekstra niste fra ferskvaredisken. Vi fant til og med et bord utenfor dyrebutikken.

Turrast med høy standard

Klokken nærmet seg fem, og da vi gikk videre gjentok historien seg. Vei uten fortau og litt mild angst, etterfulgt av fine stier og idylliske små vann.

Videre fulgte flere spennende vei- og stistrekninger langs sjøen, og her fikk vi holdt ganske bra fremdrift.

Nå kom vi til et merkelig strekk av en byggeplass, der det enorme boligprosjektet Spro Havn var på gang, med noe sånn som 400 leiligheter. Det var ikke veldig innbydende da vi passerte.

Men nå visste vi at vi nærmet oss noe gøy. Vi hadde avtale om å spise middag hos noen venner på Nesodden, så derfor hadde vi et visst tidspress, men vi hadde veldig lyst til å få med oss Spro gruver, og dit kom vi nå.

“Gandalf, what’s the Elvish word for friend?”

Vi nådde gruveinngangen og gikk inn i den mørke tunnelen uten å helt vite hva vi hadde i vente.

Gruve!

Etter en tredve meter i mørke tok hulen slutt, og vi var inne. Der åpnet det seg et digert rom foran oss. For et sted!

Luftig dagbrudd

Her utvant man feltspat fra slutten av 1800-tallet og frem til 1918. Feltspat brukes særlig i glass og keramikk, og det utvinnes fortsatt fra norske gruver den dag i dag, men akkurat her var det altså lenge siden noen aktivitet.

Gruvevann innerst i dypet

Vi ble stående å kikke, og fikk dessuten testet akustikken som var klangfull (malmfull?) og fin. Et artig sted som kan anbefales alle eventyrlystne store og små!

Ikke ly for regnet

Vi så oss rundt en siste gang, og fant veien ut igjen til den virkelige verden. Der var klokka nesten seks, og det var på tide å tenke på å komme seg til våre venner.

Utenfor gruvene

Selvfølgelig kom vi snart til en trapp, og den tok oss opp til en bilvei som hadde fortau deler av veien. Den fulgte vi oppover helt til vi sa oss fornøyde ved Svestadbakken.

Nok regntung kyststi nå

Det ble en ny whiskyklunk på bussen, og så var det absolutt fullstendig nødvendig med en dusj da vi kom frem. Klesskifte vi hadde i sekken var nesten tørt. Deretter var det nydelig mat og svært hyggelig selskap hos Linn og Martin. Halv ett hoppet vi på Nesoddferga inn til byen.

Snart hjemme
Turen

Noen turtall:

Avmarsj Drøbak: Kl. 10.30

Ankomst Svestad: Kl. 18.30

Varighet: 8 t

Antall km gange: Ca. 25

Antall skritt: 38.000

Koronaturene 12/20 Skarnes-Bjørknessjøen 31. mai

Vi var i slutten av mai, og sakte, men sikkert hadde verden åpnet mer opp. Endelig var det tillatt med arrangementer i Oslo igjen, og jeg inviterte til konsert på Gamle Raadhus scene 28. mai. Dagen etter var Petter og jeg på forestilling på Nationaltheatrets amfiscene og to dager senere var vi klare for ny tur.

Det var søndag 1. pinsedag og endelig skulle vi besøke mammaen til Petter (Anne) på Aurskog, og til og med overnatte. Vi skulle bare gå en liten tur først.

Med all denne gjenåpningen kjente vi på trangen til å dra lenger enn vanlig, og vi så på mulige ruter som kunne ende opp i Aurskogsområdet. Turen var tro mot konseptet i den forstand at vi var avhengig av å bruke kollektivtransport til turens start, men for en gangs skyld hadde vi en avtale om at Anne kunne hente oss ved turens slutt.

Når vi så først hadde involvert én mamma, kunne vi saktens involvere en til. Min mor (Kaja) bodde flere år på Skarnes i barndommen, og det ga motivasjon til å utforske området nærmere. Etter å ha sjekket ut.no-appen fant vi ut at det var mulig å komme seg på stier derfra og i retning Aurskog. Så da var ruta lagt, sånn cirka!

Fra ut.no.

Vi skulle langt, og tog gikk bare annenhver time, så vi stod opp tidlig og var ute av døra litt over halv åtte.

Har vi startet en trend?

I skikkelig knallvær gikk vi bort til Oslo S og hoppet på toget mot Kongsvinger som hadde avgang i åttetiden. Etter nesten halvannen times togtur gikk vi av toget og var klare for avmarsj halv ti.

Skarnes stasjon.

Først måtte vi bort og kikke litt på Glomma, som tok seg ekstra godt ut i vårsola denne søndagen.

Første post på programmet var å gå innom huset der min mor, hennes to søstre og deres foreldre bodde på sekstitallet. Det var ikke første gang jeg var der, så jeg kjente det fort igjen der vi kom bortover Øgårdsvegen. Det er også lett å finne det på kartet, for det er nemlig ikke lenger privatbolig:

Ett av mine mors barndomshjem, nå praktisk kombinasjonsbedrift.

Før mor & co. flyttet inn stod det visstnok en flott sveitservilla her, men den brant dessverre ned og det nåværende huset ble bygget to år før de flyttet inn. Nå et litt merkelig ombygget hus, egentlig, men også et fint sted å vokse opp etter hva ryktene forteller.

Mors mor (Anne Lise) med sin mor (Aimée) på besøk i 1964 eller ‘65, da huset var brunt

Det var en kveld i dette huset at mine besteforeldre var bortreist, og det var hjemme alene-fest på søstrene Ziesler oppe i andre etasje med ringer i tau fra taket, og madrasser på gulvet for sikkerhets skyld. Etterhvert begynte det å bli sent, klokken var faktisk halv tolv, og eldstemann Marianne tok ansvar og sa at nå måtte de rydde bort madrassene under ringene og legge seg. Som sagt, så gjort.

På vei mellom badet og sengen (det andre rommet fra venstre i annen etasje) skulle minstemann Camilla på sju bare ta en liten sving i ringene på vei over gulvet, men klarte da selvfølgelig å gå rett i den madrassløse bakken og slå løs tennene. Au, au, au. En generasjon senere medførte dette meget streng justis på madrasser under ringene i artikkelforfatterens barndomshjem på Haugerud.

Vi lot ringer være ringer (og tenner være tenner) og fortsatte forbi siloen, og tok av til venstre opp Rådyrvegen.

Hus med nærhet til silo.

Vi fulgte veien som etterhvert ble en grusvei. Mange hus hadde nok kommet til siden sekstitallet, men nå passerte vi bakken der enda en berømt episode med min stakkars tante Camilla og hennes tenner fant sted. For den første turen på nyarvet sykkel på vei hjem etter bading bremset hun på i en grussving, skled og slo løs fortennene. Dette har preget flere generasjoners forhold til sykkel og grusbelagte bakker. Såpass at da en jente gjorde det samme på sykkeltur med barnehagen da jeg var liten, husker jeg å kjenne på noe som minner mye om følelsen av «hva var det jeg sa».

Fra venstre: Camilla og hennes uheldige tenner, Marianne og Kaja

En viss Jørgensen kom til ulykkesstedet og bar min tante til nærmeste hus som var Damli gård. Der bodde det en liten gutt (som mange år senere ble pappaen til Lisbeth som jeg gikk i klasse med på Trosterud skole), og han ble så forskrekket av dette synet av blodet som fosset, at han konsekvent gikk flere meter unna Camilla i årene som fulgte. Og hvordan gikk det med tenna? Mommo som ikke hadde lappen ennå kjørte minstemann hele veien inn til Ullevål hver uke, og tennene ble reddet.

Damlitjernet.

Denne vårdagen utspilte seg langt mindre dramatisk, og alle holdt seg på beina med tanngarden inntakt. Fra den skjebnesvangre grussvingen var det ikke langt opp til skogsvannet Damlitjernet, åsted for mye av mors speidervirksomhet.

Stilleben.

Vi nøt våre medbrakte iskaffer ved et bord vi fant, men nå kjente vi at det begynte å bli varmt, selv om klokka bare var litt over ti. Heldigvis hadde vi husket solkrem, så vi spanderte på oss litt faktor 30 før vi fortsatte.

Der smøres.

Nå gjaldt det å finne riktig sti i mylderet av mange stier. Vi brukte ut.no-appen og la av sted.

Fin skog.

Det var litt svalere inne i skyggen blant trærne, men de mange hogstfeltene av nyere og eldre dato skulle vise seg å bli varme partier.

Siloen igjen, nå lenger unna.

Vi så flere flotte, godt opptråkkede stier som fristet veldig. Men vi var overhodet ikke kjent i området og måtte være sikre på at vi traff stien som tok oss så langt i retning Aurskog som mulig. Derfor hentet vi frem kartprogrammet igjen og valgte heller den smale sti videre.

Etter litt virring var vi endelig nede på den blåmerkede stien, vi var på riktig vei. Det var bare det at merkingen definitivt ikke var av nyere art, vi begynte å lure på om den stammet fra min mors storhetstid, faktisk. Antakelig hadde heller ikke så veldig mange brukt stien siden 60-tallet. Vi mintes de flotte stiene vi forlot, men tenkte at her måtte vi stå på vårt og ta litt stiopptråkkingsansvar.

Vi fulgte den antikke merkingen videre og begynte å slappe av og kose oss bortover i solskinnet, med Glomma langt nedenfor på høyre side.

Vestover

Så kom vi inn i et skogholt, og de neste sekundene skulle komme til å gå i meget sakte film.

På venstre side merker vi at noe beveger seg. Jeg får for meg at et rådyr, eller kanskje en hjort? Elg? Noe stort i alle fall! Det kommer i fullt firsprang rett på oss, bare et par meter unna, og det er stort! Det neste sekundet registrerer jeg at det er noe blankt og mørkt, også noe rødt, noe hvitt også! Så får jeg med meg at det er baksing, det vil si, vingeflaksing!

Hva Petter driver med aner jeg ikke. Og man kunne jo håpe på at her i denne livsfarlige situasjonen, at ens første tanke var å verne om og forsøke å beskytte sine nærmeste. Men neida. Min spontane reaksjon var å gjemme meg bak mine nærmeste, ja faktisk nesten å skyve ham litt mot livsfaren. Så vet man det.

Dette vanvittig bråkete, kavete villdyret (nå snakker jeg ikke lenger om Petter) bakser seg videre forbi oss, og nå skjønner jeg endelig hva det var. En tiur! En diger tiur på kloss hold, med vingespenn på fire meter, minst!

I løpet av hele sekvensen på noen få, men innholdsrike, sekunder rakk jeg også å slippe ut en slags blanding av et skrik og et rop, som sikkert ikke gjorde at vingeelgen bakset noe mindre. Men her var det jo vi som hadde begitt oss inn på gjengrodde stier, snakket høylytt og hadde kommet valsende inn i urørt villmark. Denne fryktinngytende skogens kalkun hadde sikkert ligget der siden sekstitallet, for alt vi vet.

Med pulsen i godt driv fortsatte vi, nå litt mer obs på omgivelsene. Jeg fikk assosiasjoner til Jurassic Park, av alle ting, og ville ikke blitt overrasket hvis vi så langhalser over tretoppene eller så vannpytter dirre fordi en tyrannosaurus rex var på vei. Vi vandret årvåkne videre.

Trondbølsetervegen, et 13,8 kilometer lang setereventyr.

Etterhvert befant vi oss på Tronbølsetervegen, en gammel, ja nettopp, setervei som de siste årene var ryddet av Sør-Odals slekts- og historielag og DNT Odal.

Nysetra

Vi passerte en hyggelig setervoll, men begynte å kjenne at dette virkelig skulle bli en varm dag. Da vi nådde et brunsvidd månelandskap av et hogstfelt fikk vi nesten en følelse av å være på ørkenvandring.

Ikke vandring i førti år, men nesten i førti grader.

Men vips, så var vi inne i mosegrodd skog igjen, og det var ganske trist å se hvor fin skog som var fjernet og erstattet av ørken. Uansett var det helt greit for oss med litt sval skygge fra trærne.

Grønt og skjønt

Skjønt, så svalt var det strengt tatt ikke, men vi vandret videre, forbi tjern og skilt preget av lokale helter.

Bygdekulør

Vi fortsatte og kom til idylliske Bergersetra, en DNT-hytte som lå ganske for seg selv midt inne i skogen.

Snart nådde vi Grønsjøen der vi bestemte oss for å spise lunsj i vannkanten. Der stien gikk, ved nordenden av vannet, lå også Grønli, et sted det hadde vært stor aktivitet under andre verdenskrig.

Fin setervei mot Grønli

Flyktningeruta fra Galterud og over til Sverige gikk via dette stedet, og ruta var i bruk under hele krigen. Hjemmestyrkene i området gikk også i dekning på Grønli under arrestasjonene nazistene foretok på Galterud, Sander og Skarnes i aprildagene 1945.

Idyll på historisk sted

Under krigen var det ingen skogsbilveier og tydelig opptråkkede stier, men nå var det lettere å finne frem. Vi fortsatte på sti gjennom skogen helt til Skårillen, og etterhvert ble det en fin grusvei som tok oss til mer siviliserte strøk og Maarud gård (ja, den, ja).

På vei sørover

Da mor var liten var de innimellom på tur med skogforvalter Harald som bodde ved Seterlitjern med kone og fem barn. Han hadde kjempet i finlandskrigen, på tyskernes side. Selv om det var ganske stikk motsatte side av mommo (motstandskvinne) og moffas (i den engelske marinen) standpunkt i saken, og selv om det ikke var mange år etter krigen, fikk de fin kontakt. Mor husker blant annet turer rundt Seterlitjern med enorme mengder tyttebær.

Fra den i alle fall i noen grad trafikkerte Finnholtvegen tok vi inn på Pålerudvegen, og bestemte oss for at det var på tide med et bad. Det var mye campingplass og hytter og greier, men vi fant en liten lyngkledd odde og fikk en rask, avkjølende dupp.

Glade badere

Det var meget forfriskende, og vi fortsatte ved godt mot. Langs veien fikk vi etter hvert selskap av en liten bekk på vår høyre hånd, og da den ble litt større fikk den også et navn. Et litt useriøst navn.

?

Altså, hvor mange a’er trenger man egentlig? Var det en trykkfeil? Eller var det her, midt i skauen, at feilproduserte bekkeskilt havnet?

(Tilbake i virkeligheten fikk vi forklaringen, det uttales Flaåa. Men Flaaaa er jo mye morsommere.)

Flaaaa på nært hold

Her ble det en god pause på en bru over Flaaaa, for nå begynte vi å kjenne det i beina.

Pause på broen over Flaaaa

Etter en liten spisepause og beinstrekk fortsatte vi nedover den varme, støvete grusveien. Det var litt monotont i lengden, og da begynte vi også å kikke på klokka. Den var sju, og vi tenkte vi skulle være hyggelige gjester og ikke la det bli for sent, så da ringte vi mammaen og fortalte hvor vi var.

Vei, vei og atter vei

Imens fortsatte vi, og det ble slutt på det monotone da vi nådde Nettmangen.

Nydelig!

Dette er den lille Mangen, og Mangen er et (litt større) vann, for dere som lurer. Der var det mange fine steder som tok seg godt ut i den lave vårsola.

Vårblomstring og kveldsstille

Veien fortsatte langs Butjennet, og rett før vi var fremme ved neste vann, Bjørknessjøen, så vi en bil komme kjørende. Det var mammaen! Plutselig var turen over, litt merkelig egentlig, å ikke gå til et mål, bare til et tilfeldig punkt på veien. Men så var det også fullstendig i orden å bli plukket opp da.

Bjørknessjøen, med både bjørk og nes

Vi kjørte en halvtimes tid bort til Aurskog, og der var det veldig deilig å komme til dekket bord, mat, så sofa og senere seng. Takk for turen!

Turen, sånn cirka

Noen turtall:

Avmarsj Skarnes: Kl. 09.30

Ankomst Bjørknessjøen: Kl. 19.30

Varighet: 10 t

Antall km gange: Ca. 35

Antall skritt: 47.000

Historien om et bilde

Blir du med på en oppdagelsesreise? Jeg håper du sitter godt!

I studietiden fikk jeg seks somre som spillende omviser på Ringve museum i Trondheim. Den rundt 150 år gamle store sveitservillaen som utgjør hovedåstedet for omvisningene var (og er) et skattkammer av stort og smått. Rom etter rom er fulle av instrumenter, tidsriktig interiør, nips og bilder.

Det er mye som stikker seg ut som litt ekstra spennende, men det siste året har jeg stadig kommet tilbake til et bilde som henger i Beethoven-rommet, eller Rødstuen. Bildet viser en samling norske komponister med Agathe Backer Grøndahl i midten, hun mindre enn alle sine mannlige kolleger, men rank og rolig, nesten som en dronning.

Bildet på veggen i Beethoven-rommet.

Hvem fotografen er har jeg aldri ofret en tanke, selv om bildet er ganske sentralt i arbeidet mitt med komponisten Backer Grøndahl. Men en dag bildet kom opp på en nettside, dukket plutselig navnet Nyblin opp.

Det sier kanskje ikke de fleste leserne så mye, men jeg hoppet litt der jeg satt på krakken på Deichman. Min tippoldemor var født Nyblin og var datter av to fotografer! Her måtte det da være en sammenheng?

Tippoldemor Antoinette «Toinon» sitt hjem fra 1901, nå kjent som Trosterudvillaen.

For å komme til bunns i dette må vi litt tilbake i tid. Hvordan har jeg fotografer i familien, og attpåtil på 1800-tallet, lenge før speilreflekskameraer og epletelefoner? Vi må begynne med Daniel Georg Nyblin, min tipptippoldefar. Han var Oslo-gutt, eller Kristiania-gutt, født i 1826. Faren som var bokbinder av yrke døde da sønnen bare var tre år gammel og det ble moren, Johanna-Marie f. Vibe som fikk den krevende oppgaven å oppdra tre barn alene. Barna fikk gå på skole på det såkalte Weisenhuset, Christiania Opfostringshus, et tilbud til barn av borgerskapet som ikke hadde foreldre til å forsørge dem. I årene Daniel gikk der holdt skolen til i Kongens gate 1.

Skole for foreldreløse eller trengende ektefødte barn av borger- og håndverkerstand.
Vi hjelper deg gjerne, lille venn, så lenge foreldrene dine er ordentlige folk.

Nå gjaldt det å finne seg et levebrød, og etter konfirmasjonen begynte Daniel i lære som maler, og etter noen år som malersvenn ble han ansatt hos den danske teatermaleren Peter Wergmann. Samtidig lærte han å litografere, altså å trykke, på en av tidens mange litografiske anstalter i Kristiania.

Litografiet «Utsikt fra Piperviksbakken» utført av Peter Wergmann i 1845,
på den tiden han hadde Daniel som elev.

Jobben som teatermaler gjorde at han fikk kontakter på de skrå bredder, og på slutten av 1840-tallet begynte han å spille amatørteater sammen med noen venner. De ble invitert til å opptre på Klingenberg, et folkelig underholdningsetablissement i Kristiania, etter hvert begynte de å reise rundt og spille på scener også utenfor hovedstaden.

Høsten 1852 ble Den norske dramatiske skole opprettet, og man kunne lese i Illustreret Nyhedsblad at det var stemning også for norske skuepillere i byen, ikke bare danske. Forestillingene man hadde sett på Klingenberg hadde vært populære, selv om de hadde blitt gitt «…af nogle ganske simple Folk.» Avisen beskrev videre Daniel og hans likemenn at selv om de «…stode paa et meget lavt Kulturtrin og savnede saagodtsom enhver Anviisning, vakte deres Præstationer dog en vis Interesse endog blandt mere dannede Folk».

Vår mann ble opptatt som en av de aller første elevene, og ved åpningsforestillingen for skolen hadde han tittelrollen i Henrik Anker Bjerregaards vaudeville Krydsbetjenten. Anmeldelsene er nøkterne, men håpefulle: «Hr. Nyblin, der allerede er bekjendt fra Klingenbergtheateret, hvis bedste og mest rutinerede Skuespiller han var, maaske kan blive en brugbar Skuespiller».

Scene fra en av Den norske dramatiske Skoles første forestillinger. I følge teaterhistorikeren Tharald Høyerup Blanc står Daniel Georg Nyblin ytterst til venstre i bildet.

Daniel fortsatte som skuespiller, han var å se i mange ulike roller, men komedie ble hans spesialitet. I 1857 hadde teaterskolen endret navn til Kristiania Norske Teater, og fikk Henrik Ibsen som sjef. Daniel var med i teaterets første forestilling med Ibsen som kunstnerisk leder, enda et Bjerregaard-stykke (Fjeldeventyret), og Nyblin vakte i følge avisene «megen munterhet».

Kjendis. Fotograf ukjent.

Vi kommer til fotografiet av komponistene, jeg lover! For nå tar Daniels liv en vending. I mai 1861 skriver Morgenbladet at Det norske Teaterets nestor, Hr. Nyblin, skal slutte. Det ble arrangert en benefice-forestilling for ham, og mange møtte frem for å se Hr. Nyblin en siste gang som Mons Østmoe i Bjerregaards Fjeldeventyret.

Med det var skuespillerkarrieren slutt, for nå hadde han nemlig fått en familie å forsørge. I 1855 giftet han seg med den åtte år yngre Amalie Pedersen. Vi vet hun var født i 1834, jeg har klart å spore opp en Sophie Amalie Pedersen født i Stryn akkurat det året, men det er ikke godt å si om det er samme person. På 1850-tallet blir hun i alle fall Fru Nyblin.

Fotografen bak bildet av komponistene var altså en K. Nyblin, og noen år senere finner vi at Daniel har åpnet fotografatelier i Kristiania. Han tok også bilde av Ibsen flere ganger. Men hvordan ble skuespilleren og maleren Daniel fotograf?

Atelieret tilbød fotografi, retusjering, portrettmalerier i olje og restaurering av oljemalerier.

Fotografifaget var relativt nytt, det var upløyd mark. Ingen kunne foreløpig helt slå fast noe om hvor på samfunnsstigen yrket sto, eller om det var en typisk manne- eller damejobb. En artikkel på Norsk Industriarbeiders museum nettside forklarer at mot slutten av 1800-tallet var hver fjerde fotograf i Norge en kvinne. Det ble sagt at kvinnene hadde et estetisk blikk og ble derfor sett på som godt egnede fotografer. Daniel Georg Nyblin lærte nemlig å fotografere av Amalie – sin kone!

Atelieret på hjørnet av Skippergaden og Karl Johans Gate. I dag ligger det en Deli de Luca på samme adresse.

Hvor hun hadde lært faget, vites ikke. I begynnelsen var det hun som fotograferte, og mannen som retusjerte, og da atelieret i Skippergaden åpnet i 1866 sto det i hans navn, og i flere år var han omtalt som retoucheur. Men snart lærte de av hverandre, og Daniel tok etterhvert yrkestittelen fotograf. Amalie fikk aldri den tittelen offisielt, men vi vet at også hun arbeidet i atelieret.

Portrett av Henrik Ibsen ca. 1863-64, tilhører Nasjonalbiblioteket.
Ibsen fotograftert av Nyblin tidlig på 1860-tallet.

Fotografiet over av Ibsen fra slutten av 1860-tallet har alltid vært knyttet til Nyblins navn. Men i boka Ibsen og fotografene påpeker Peter Larsen at Daniel på tidspunktet hvor bildet ble tatt altså blir omtalt som retusjør, ikke fotograf. Da bildet ble tatt var det fruen som var den mest rutinerte fotografen i familien. Svaret får vi aldri, men boka antyder sterkt at det er vel så sannsynlig at det er Amalie Nyblin og ikke Daniel som står bak Ibsen-portrettet!

I 1906 fylte Daniel 80 år, og Aftenposten trykket en bursdagsartikkel der de blant annet skrev følgende: «Sit Arbeide udfører han med største Nøiagtighed, og han retoucherer selv de mindste Bromidbilleder, takket være det usvækket skarpe Syn og Støheden paa Haanden.»

Fil:Daniel G Nyblinn, Kristiania (Revers).jpg
«Hjørnet af Carljohans og Skippergaden»

Noen år senere, i 1810, døde Daniel, og Amalie ble enke, 76 år gammel. Hun levde åtte år til, og i januar 1918 kunne man lese følgende ord om henne i Aftenposten:

«Fru Amalie Nyblin – avdøde fotograf Daniel Georg Nyblins hustru – avgik igaar ved Døden, 83 Aar gammel. I over 50 Aar har Fru Nyblin med kyndig og kjærlig Haand styret sit Hus i Vaterland – Karl den 12tes Gate 5. Det var folksomt og gjestfrit i det Hjem. Mange var der, som der søgte Trøst og Hjælp, og faa var det som gik tomhændet derfra. Fru Nyblin var sterkt religiøst interesseret. Hun nedla meget Arbeide i Metodistmenigheten, særlig for Emmas Børnehjem. Der er mange som vil savne Fru Amalie Nyblin.» T.J. Aftenposten 29. januar 1918.

Nekrologen gir oss et litt større innblikk i deres liv, og nevner også hennes engasjement i metodistkirken. Men fra slutten på et langt liv til neste trinn på veien mot bildet av komponistene (du har vel ikke glemt det?) – for vi har ennå ikke nevnt noen av deres barn!

Amalie og Daniel hadde egen bedrift, og begge var i arbeid. Allikevel rakk de å bli foreldre til seks barn på ti år.

Det kan se ut som om de mistet det aller første barnet, lille Reidar, født bare et år inn i ekteskapet og på et tidspunkt hvor Daniel fortsatt arbeidet som skuespiller. Antakelig forble Aagot, nummer fem i rekken, ugift, ellers ble de fire andre etablert med familie og det hele. Vi har min tippoldemor, Antoinette «Toinon» Pauline Marie, som ble født i 1861. Hun giftet seg etterhvert med den teaterinteresserte legen Henrik Arnold Thaulow Dedichen, og de startet selv egen bedrift om man kan si det sånn, med det private psykiatriske sykehuset på Trosterud i Østre Aker.

«Prøv Dr. Dedichens privatasyl, De ogsaa.»

Og nå begynner vi omsider å nærme oss målet. For bildet av komponistene ble tatt i Bergen, og blant Amalie og Daniels tre sønner finner vi endelig en K. Nyblin, rettere sagt Karl Anton Peter Nyblin, etter hvert bosatt i Bergen, min tippoldemors bror og – voìla – fotografen bak bildet med komponistene!

Fil:Edvard Griegs Musikkfest i Bergen, 1898 (14045917475).jpg

Over ser vi et annet bilde tatt ved samme anledning. På høyre side ser man tydelig «K. Nyblin». Men her er det faktisk noe som skurrer.

Musikkfesten som ble det store comebacket til Backer Grøndahl etter noen års pause fra konsertpodiet, og det som ble en tidlig forløper for Festspillene i Bergen, fant altså sted i 1898. Men Karl Anton døde dessverre ganske ung, allerede i 1894. Han kan ikke ha tatt bildet! Så hvem var da fotografen?

Det sies at eplet ofte ikke faller så langt fra stammen. I tilfellet Amalie og Daniel lå nedfallsfrukten strødd under treet. Sånn gikk det med yrkestitler og ektefeller for de tre sønnene:

Georg Andreas Nyblin, fotograf. Gift med fotograf Ida Elisabeth Berglund.

Ragnvald Nyblin, fotograf. Gift med fotograf Caspara Frantzine Larsen.

Karl Anton Peter Nyblin, fotograf. Gift med fotograf Agnes Janson.

For her må vi nemlig grave i enda en persons historie. Henger du med? Jeg tror nemlig du også har lyst til å høre om neste person!

Agnes Janson som skulle bli Karl Anton Peter Nyblins kone, ble født i Bergen i 1869 som nummer tre i en søskenflokk på fjorten – 14 – barn. Hun var en del av fiffen i byen, og farfaren hennes, Helmich Janson, var kjøpmann, amerikansk generalkonsul og eier av Damsgård Hovedgård (stedet gikk også under navnet Jansongården). Agnes og familien hadde adresse Lille Damsgaard og bodde antakelig i ett av husene ned mot Puddefjorden.

Damsgård hovedgård – Store norske leksikon
Damsgaard Hovedgaard. Hvem sa at fasade ikke er viktig?

Agnes ble konfirmert, og 17 år gammel begynte hun i lære hos Bergensfotografen Johan von der Fehr (1833-1906). Det fantes allerede en del kvinnelige fotografer i Bergen, og Ragnar Sollid skriver i boka Eldre Bergensfotografer at en av årsakene kan være byens Forening til fremme af qvindelig Haandværksdrift, stiftet i 1861.

Hun startet så smått opp en egen virksomhet, viste talent, og ble oppfordret til å reise til Stockholm for å videreutdanne seg. Tjue år gammel dro hun avsted på egenhånd. Der møtte hun Karl Anton Nyblin, som sannsynligvis også gikk i lære i Stockholm. De ble forelsket, giftet seg i Korskirken i januar 1894, Karl Anton flyttet vestover og snart åpnet de eget fotoatelier i Bergen.

Firesifret telefonnummer. Og betryggende prisnivå.

Her var det ingenting å vente på, og lille Karla Amalia ble født oktober samme år. Men 17 dager etter datterens fødsel ble Karl Anton akutt syk og døde brått.

25 år gammel ble Agnes enke og eneforsørger for deres nyfødte datter. Dessuten hadde hun en nyoppstartet bedrift å tenke på. Hva nå?

Nyblins atelier i Småstrandgaten 1 ved Torgallmenningen.

Agnes velger å fortsette og overtar ledelsen av bedriften. De har noen ansatte som kan assistere noe, men tre år etter mannens død er K. Nyblin blant byens mest populære atelierer, hun har en stab på ti ansatte og en årlig produksjon på hele 40.000 fotografier.

Agnes Magnus (Janson) (1869 - 1945) - Genealogy
Agnes Nyblin. Fruentimmer med godt blikk.

Agnes fotograferte både interiører og bymotiver, men det var som portrettfotograf hun ble mest kjent. Hun ble nesten som kjendisfotograf å regne og hadde fintfolk som Dronning Maud, Bjørnstjerne Bjørnson, Christian Michelsen, Alexander Kielland, Amalie Skram og Edvard Grieg i porteføljen. I den andre enden av skalaen ga politiet henne ansvar for å avbilde byens «50 forbryderske Personer», og hun holdt de såkalte forbryteralbumene oppdaterte også i årene fremover.

Som en ekstra særlig gestus tilbød Agnes Nyblin håndkolorering av fotografiene sine. «Hovedrestauranten». Bergensutstillingen 1898. Kolorert albumin positivt prent. Agnes Nyblin. K. Nyblin. Datering: 1898.
Agnes tilbød også håndkolorering av fotografiene sine.

Vi nærmer oss 1898 og hovedsaken – bildet med Agathe Backer Grøndahl og de andre komponistene. Anledningen for fotoseansen, Musikkfesten i Bergen, var en del av den den store landsutstillingen som foregikk samtidig. Denne utstillingen var en viktig nasjonal begivenhet, en storartet mønstring av norsk industri og håndverk. Bergen biblioteks omtale av arrangementet skriver at «verdensutstillingen var varemarked og folkeopplysning i skjønn forening – tiltalende innpakket og servert som forlystelse for høy og lav, fattig og rik, mann og kvinne, liten og stor.»

Åpningsdagen for Bergensutstillingen i 1898. I løpet av flere måneder besøkte til sammen 350.000 mennesker utstillingene.

I forkant ble det utlyst et «Anbud paa Fotografering», og gjett hvem som vant anbudet? Agnes Nyblin fikk enerett på fotografering under Bergensutstillingen i 1898. Og her kommer vi endelig til saken, vi har omsider funnet vår fotograf. Agnes Nyblin, under firmanavnet K. Nyblin, sto bak bildet av Grieg, Backer Grøndahl og de andre!

Påminnelse om sakens kjerne.

Og ikke bare det. Agnes var der da det skjedde. Hun var der da Ole Bulls statue ble avduket 17. mai 1901:

Ikke minst var hun, og dette syntes jeg er noe av det kuleste, fotograf på Troldhaugen da Grieg feiret 60-årsdagen:

Heldigvis fant Agnes seg etterhvert en ny mann, og fikk fire barn til. Hun overlot firmaet til sin yngre bror, Helmich Janson, men da hele fotoarkivet dessverre gikk tapt under bybrannen i 1916 var hun sterkt delaktig i å få atelieret på bena igjen.

Den dagen jeg hoppet på bibliotekskrakken ved synet av navnet Nyblin i forbindelse med storheter som Grieg og Backer Grøndahl, tenkte jeg kanskje at jeg hadde en slektning som hadde stått i samme rom som omtrent hele Norges musikkhistorie. Via skuespilleren og maleren Daniel og hans kone, fotografen og Ibsen-portrettøren Amalie, til deres sønn Karl Anton og hans Agnes, fant vi til slutt ut av Nyblin-forbindelsen. Med Agnes Nyblins fantastiske historie er det helt greit at det var hun som fikk æren for å ha avbildet mine musikalske helter!

Og dette med eplet og treet og stammen? Daniels sønn Ragnvald, én av de tre fotografsønnene, startet atelier i Skien. Da han døde, drev fotografhustruen Caspara videre inntil sønnen tok over. Slik fortsatte det, helt til dagens eier Vibeke Nyblin tok over firmaet som den femte fotografen i rekken. Atelieret finner du fortsatt i Sigurds gate i Skien, eller rett og slett på www.nyblin.no.

Tusen takk for følget!

Kilder:

Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur. Av Peter Larsen.

Eldre Bergensfotografer. Av Ragnar Sollid.

Seksjon for spesialsamlinger, Universitetet i Bergen: https://spesial.w.uib.no/?page_id=2843

Fotografforbundet: 120 år med Nyblin: https://fotografforbundet.no/2016/09/120-ar-med-fotograf-nyblin/

Bergens offentlige bibliotek: https://bergenbibliotek.no/aktuelt/bergensudstillingen

Historisk sus på Trosterud
Fra én av artikkelforfatterens utallige konserter i Trosterudvillaen – tippoldemor Antoinette Nyblins hjem på Oslo øst.

Koronaturene 11/20: Sørkedalen-Sjølyst 24. mai

Nordmarka var nå krysset på langs, og etter et par dagers rekonvalesens hadde det vært noen begivenhetsrike dager i koronaforstand.

Vi hadde feiret 17. mai på koronavis, og jeg hadde vært i Store Studio og spilt inn Helge Sundes nykomponerte «Koronavariasjonene». Det hadde gått to uker, og nå kjente vi at vi ville på tur igjen.

Vi hadde virkelig kjent forrige tur i beina en god stund, så denne uka hadde vi ingen planer om noen voldsom langtur. I stedet ville vi ta det med ro, dra på oppdagelsesferd og utforske spennende steder vi ikke hadde gått før. Det var i den forbindelse at vi begynte å snakke om noen fordums helter fra barndommen.

Koronaturinspirasjonskilder.

I 1979 hadde «Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet» premiere, og denne første av fire serier om Gaus, Roms og Brumund ble filmet i Sørkedalselva. Dit ville vi!

Oversiktskart.

Ingen av oss var spesielt kjent i området, men vi ville gjerne utforske de delene av elva som ble brukt under innspillingen. Det viste seg at hele serien, dette dramatiske eposet om den forsvunne professor Drøvel og hans hemmelighet, ble tatt opp på en 200 meter lang strekning av elva.

Det tok pinlig mange år før forfatteren av denne teksten skjønte hvorfor brødrene hadde litt rare fornavn.

200 meter er ingen koronatur, så vi bestemte oss like godt for å følge hele elva nedover, for sikkerhets skyld. Vi tok det veldig med ro denne søndagen, og det ble ettermiddag før vi kom oss av gårde og satt på bussen. På Bogstad byttet vi fra 32-bussen til 41 Sørkedalen, og kvart på fem gikk vi av ved Sørkedalen skolen. Nå kunne turen begynne!

Sørkedalen skole.

Været var ganske grått, så vi hadde med regntøy, men ellers en mye lettere oppakning enn på forrige tur.

Innledende undersøkelser viste at Sørkedalselva begynner der Heggelielva kommer vestfra og møter Langlielva nordfra. Derfor var første punkt på programmet å finne Sørkedalselvas nordligste punkt.

Ved turens begynnelse.

Det var fort gjort, på fem minutter hadde vi kommet oss over en bro og stod i møtepunktet mellom elvene.

Heggelielva fra høyre, Langlielva fra venstre, Sørkedalselva rett forut.

Nå gjaldt det å finne ut av veien videre. Både internett og mer analoge kart hadde vist at det var sti deler av strekningen nedover langs elva, men ikke overalt. Uten å røpe for mye skulle dette vise seg å for alvor bli en dag i utforskningens og Brødrene Dals tegn, men foreløpig fant vi frem uten noen store begivenheter.

Speiding etter Elvegris.

Først fulgte vi en liten vei langs elva. Det hele var veldig Brødrene Dal-aktig, med gråvær og litt blasse farger, akkurat som på syttitallsfjernsyn.

Vi passerte gårder, jorder og høyspentmaster. Dessuten var det tydelig at dette var hesteområde, med spor etter hesteføtter hele veien. Det ble en liten tur opp på Zinoberveien, men så ned igjen på en svært så idyllisk sti.

Den ideelle elvesti. Elvenært og blomsterdekorert.

Vi ble så forført av hvitveisen og fuglesangen at vi ble forledet ut på en blindvei ved en odde der elva gjorde en liten sving. Ikke rart stien der var fin og godt opptråkket, her var det antakelig flere enn oss som hadde gjort samme feil og hadde måttet snu og gå samme vei tilbake. Men det gjorde ikke så mye, vi var jo på eventyr.

Blindvei.

Og eventyr fikk vi. Nå hørte vi stemmer, og ganske riktig, det var folk på elva. Tom Mathisens fortellerstemme lot dessverre vente på seg, og det var ikke Elvegris som kom mot oss, men det var folk på elv i farkost. Det føltes som om vi hadde sett Brødrene Dal selv.

«Her har intet menneske satt sin fot, bortsett fra Professor Drøvel, som i 1950 la ut på en ekspedisjon oppover Overfloden».

Nok en gang ble vi forledet av omgivelsene. Møtet med de padlende høynet stemningen noe veldig, og vi fortsatte på en sti som i mindre og mindre grad var en sti. Her følger et stykke som i liten grad er fotografisk dokumentert, men vi hadde nå nådd et punkt der stien på ingen måte lenger var en sti, og vi måtte tenke alternativt.

Vi ville sørover, og istedenfor å gå tilbake til veien rett øst for elva mente vi at det sikkert var like greit å buskase oss i riktig retning til ridesenteret vi nå hadde et sted foran oss. Det var vanskelig å finne noe kart som illustrerer dette, men vi havnet i en slags sump av en hengemyr, og så ivrige var vi da vi gikk inn i området at det ikke hadde tatt lang tid før det antakeligvis var like langt å gå tilbake igjen som å fortsette.

Vi tråkket og surklet og snublet, myra ville ingen ende ta, men etter mye om og men fikk vi øye på stallen. Så langt hadde Sørkedalen vært ganske flat, men det var det slutt på. Stallen lå på toppen av en bratt skråning, så bratt at vi lurte på om det var forsvarlig å gå opp der. Men retrettalternativet tilbake gjennom gjørmeskogen fristet svært lite, så vi la i vei, klyvende oppover.

En bratt bakke ved en stall, ja. Hvis man hadde tenkt seg om burde man skjønt hva denne bakken har blitt brukt til. Tømming av møkk. Det var delvis grodd igjen, men det var heller ingen tvil om at bakken vi forserte var et eneste stort berg av en hestedo.

Vi prøvde å lage litt lyd oppover den illeluktende lia så hestene på beitet oppe på toppen skulle få med seg at vi kom, men de var med sin fulle rett i behold svært overrasket over at noen kunne finne på å komme klatrende denne fullstendig håpløse og udelikate veien til deres hjem. Det ble noen skvetne firbente da vi kom over kanten, men endelig var vi oppe og kunne fortsette.

Med litt såret stolthet passerte vi Wyllerløypa oppe i åsen på venstre hånd, og var innom bilveien og noen boligfelt før vi kom inn på en sti igjen.

Nå begynte det så smått å regne, men det gjorde ikke noe når vi kunne vandre i ly av løvskogen. Vi fortsatte langs noen gamle steingjerder, og i halv sju-tiden fikk vi første glimt av Bogstadvannet. Ved nordenden av vannet fant vi et bord der vi bestemte oss for å spise våre medbrakte middagsrester på boks. Det smakte helt okei, men vi savnet brenneren som vi ikke hadde tatt med for å spare vekt. Varm mat hadde ikke gjort noe.

Nå skulle det vise seg at Overfloden likevel ikke renner ut i Vigelandsparken, som TV-serien hevder. Ved Bogstadvannet endte Sørkedalselva, men vi ville ikke gi oss ennå. Nå kom vi jo til selveste Bogstad gård!

Turgåere ved hovedbygningen som kom på plass mellom 1760 og 1780.

Det var ikke mange andre som hadde funnet veien hit denne grå søndagskvelden, og vi fikk utforske stedet helt for oss selv.

For en beliggenhet dette stedet har! Vi gikk ned til vannkanten og tok hagen i nærmere ettersyn. Deler av den stammer helt tilbake fra 1700-tallet.

Klokken var blitt sju, og vi tok farvel med Bogstad gård og fortsatte videre. På denne strekningen var det ingen tvil om veivalgene, her var det meget godt opparbeidede turveier. På noen få minutter hadde vi gått tomme for Bogstadvann og fikk nå golfbanen på høyre hånd.

Golfbanen som har sikret seg navnet Oslo Golfklubb.

Så snart vi kunne tok vi til høyre for å finne tilbake til elven igjen. Bortover Ankerveien langs sørsiden av banen snakket vi litt om golf, og jeg trodde at resten av turfølget spøkte da det ble sagt at det var kleskode på golfbanen. Men det var jo helt riktig.

Fra http://www.oslogk.no.

Golf fikk være golf, for nå fant vi en sti som ledet oss tilbake til det våte element, og denne gangen en helt ny elv: Lysakerelva!

Ny elv, samme vassdrag.

Her var det mer turvei enn -sti, og vi kunne sette opp tempoet litt. For det hadde vært gøy å klare to elver på langs på én kveld.

Autostrada.

At det var så grønt og fint langs denne elva var det ingen av oss som var klar over på forhånd. Stemmingen var god, og ble ytterligere oppmuntret av pene gamle hus og skilt underveis.

Nå kom vi til Griniveien som krysset elva og vi fikk et gjensyn med skiltet vi hadde passert på turen Sundvolden-Røa. Vi lurte på om vi også nå hadde passert fylkesgrensen, men det viste seg at vi hadde befunnet oss i hovedstaden hele tiden. Grensen går langs Lysakerelva og midt på Bogstadvannet, og vi hadde jo holdt oss på Oslo-siden hele veien.

Vestkant-tægging.

Vi passerte Grini Mølle som lå fint til ved Grinidammen. Regnet hadde gitt seg, kvelden var stille og vannet speilblankt.

Nå kunne man kanskje tro at turen videre forløp uten noen store hendelser, det er tross alt grenser for hvor mye som kan skje på en helt vanlig fottur. Men dette var jo ikke en helt vanlig fottur.

For vi var på koronatur. Dette var tur nummer elleve, og på sosiale medier hadde det nå bygget seg opp en forventning om at vi gikk ukentlige lange og rare turer, vi var nærmest et internettfenomen (alt er relativt). Ikke bare det, i dag var vi jo i selveste Brødrene Dals fotspor, vi hadde overlevd hengemyr og møkkafjell, attpåtil var vi godkjente markatravere etter forrige helgs tur, og akkurat det hang nok høyt her på Oslo vest. Ingenting kunne stoppe oss!

Det tetner seg til.

Nå var vi i et såpass tettbygd område at vi visste av erfaring at der det er masse hus går det alltids en sti. Dette ordner seg, her kommer vi! Det var ingen tvil om at vi nå følte nå at vi mestret elven.

Illevarslende.

Litt nedenfor Grinidammen delte stien seg, en tydelig, tørr og komfortabel sti gikk opp lia til husene, mens en liten, ulendt stilignende passasje fortsatt videre langs elva. Vi valgte selvfølgelig den sistnevnte.

Sti eller røys?

Joda, det var jo ganske ulendt, men vi var jo praktisk talt midt i byen, her måtte jo noen ha gått før oss. Dette går fint.

Skråere og skråere sti.

Det var bare det at skråningen ble brattere og brattere, og det ble mindre og mindre plass til å gå langs elva.

Det røyner på.

Av en eller annen grunn falt det oss ikke inn å snu. Da det ikke lenger var mulig å gå nede ved elva valgte vi heller å følge noe man med enorme mengder godvilje kunne kalle en sti oppover lia. Man ser av bildet under at det var en generøs betegnelse.

«Sti».

Sånne situasjoner hadde vi vært i før. Det er gjengrodd, ulendt, men man kommer seg gjennom – det er bare å ta tiden til hjelp.

Vår vei merket med rødt.

Vi ble tvunget til å følge en kant oppover, og store mengder kvist og kvast og veltede trær gjorde det svært ufremkommelig. Dessuten ble det brattere og brattere. Og brattere.

Bildet over illustrerer et parti der vi hang i trær. Det var for bratt til å få ordentlig fotfeste. Vi kom til et punkt der vi rett og slett ikke kom videre, bakken vi skulle gå på gikk rett ned i Lysakerelva, all stahet i verden kunne ikke få et menneske bortover den skråningen.

Her følger igjen et udokumentert parti. Det var ikke lenger forsvarlig å vifte med mobilen og vi kom oss verken frem eller tilbake. Men noe av det vi hadde hengt og dinglet i var hagegjerder. På toppen av denne skråningen lå det nemlig noen pene og pyntelige villaer, og det var nå vi måtte bite i det sure eplet. Én ting var noen skvetne hester, noe annet var lokalbefolkningen.

Mens vi hadde kavet og styrt og holdt på hadde en intetanende vestkantfrue sittet på verandaen og lest avisen uten å få med seg noe av det som hadde pågått. Vi stod nå og klamret oss til utsiden av gjerdet hennes og måtte be om hennes oppmerksomhet.

Reaksjonen var ganske lik hestene nevnt tidligere i denne historien. Plutselig stod det folk i en del av hagen der det aldri var folk, der det egentlig ikke skulle være mulig å stå. Vi dinglet vel også mer enn vi stod. «Kunne det være mulig å gå gjennom hagen Deres?» Joda, stig på. Det var noen særdeles flaue meter vi måtte vandre gjennom den pent opparbeidede hagen, men da vi fikk asfalt under føttene på Harald Løvenskiolds vei var lettelsen ganske stor.

Jeg tror at vi denne gangen faktisk lærte noe. Man kommer ikke utenom at det er noe som heter ufremkommelig. Fra nå av ble vi enige om at vi skulle stille oss litt mer kritiske til vage stier, og kanskje sjekke kartet før man går inn i et ulendt område. Heldigvis fant vi nå en meget veletablert gangvei ned igjen til elva, og det føltes trygt og godt.

Til og med rekkverk.

Nå fant vi en åpen slette med et bord der vi spiste resten av middagen, og fikk summet oss litt. Vi var fortsatt noe preget av opplevelsen.

Veien videre var spennende, men i ordets normale forstand. En god del opp og ned, og stier som blant annet gikk på stillaser og broer langs fjellvegger.

Ved Lilleaker krysset vi over på en gangbro som gav oss fin utsikt videre vestover.

Mot fjorden.

Nå var Lysaker rett rundt hjørnet, og plutselig var vi ved dagens mest imponerende vannfall, Lysakerfossen.

Ordentlig foss!

Etter å ha beundret fossen gikk vi videre, og måtte forlate elva litt for å få krysset togspor og motorvei.

Vi fant veien bort til Lysaker stasjon og krysset under motorveien.

Etter å ha passert E18 var det kun utløpet igjen, så hadde vi fjorden foran oss. Så var det gjort, vi hadde herved gått to elver på langs på én kveld!

Siste elverest.

Her kom vi også til båten Dyrafjeld, som av alle ting er bygget på hjemgården til min farmor.

I 1899 stod denne båten ferdig i Utistua på Neslandet på Nordmøre. Da het den Anna Kristina, og da som nå var den hele 110 fot. I dag er den i bruk som skoleskip.

Utistua med naustet der båten ble bygget til høyre. Bilde fra mai 2021.

Ved denne båten nøt vi litt proviant anskaffet fra Narvesen og begynte å kikke på klokka.

Dyrafjeld i solnedgang.

Klokka nærmet seg ti, men nå var det jo oppholdsvær, nydelig solnedgang og vi hadde bare vært på tur i fem timer. Dessuten gikk vi jo kyststien fra Holmen på koronatur nummer sju, men da tok vi bussen mellom Fornebu og Skøyene, så her hadde vi ikke fått før. Vi skulle ikke bare fortsette litt?

Sollerudstranda.

Kvelden var rolig, og det var idyllisk og fint å gå her havnelangs med måkeskrik og bølgeskvulp. Akkurat som på tur nummer sju var det overraskende lite lyd fra motorveien, den var stort sett skjult bak knatter og knauser.

Strandlangs.

I begynnelsen var det altså mest måkeskrik, men så kom det flere og flere ulike fugler til.

Mandskor.

Da vi omsider nådde enden av Bestumkilen følte vi oss definitivt i mindretall, og vi syntes nesten vi burde be om lov til å passere.

Her fant vi en benk der vi kunne hvile føttene litt, for vi begynte å kjenne det nå. Men vi kunne jo gjøre som sist og sykle hjem?

Det var akkurat det vi gjorde. På Sjølyst stod det er bysykkelstativ, og vi var godt fornøyde med å tråkke videre, klokka var nå blitt halv elleve.

Transportmiddelbytte.

Vi tråkket oss bort til Frognerkilen, og følte vi suste forbi alle båtene.

Ved Filipstadkaia.

Det var nesten ikke folk ute, og vi fortsatte langs Aker Brygge og Rådhusplassen og fortsatte opp Rådhusgata.

Vi parkerte syklene ved Sukkerbiten, og noen minutter over elleve var vi i land på Sørenga. Det hadde virkelig blitt en oppdagelsesferd i Brødrene Dals ånd, også hadde vi kanskje til og med lært noe denne gangen.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj Sørkedalen skole: Kl. 16.45

Ankomst Sjølyst: 22.30

Varighet: 5 t 45 min + 35 min sykling

Antall km gange: Ca. 18

Antall km sykkel: 6 km

Antall skritt: 32.000

Koronaturene 10/20: Grua-Sognsvann 9. mai

Siden nedstengningen i mars hadde vi nå gått ni turer, omtrent én langtur i uka. Dette skulle bli den tiende turen, og da var alle enige om at dette måtte bli en skikkelig en.

Vi hadde vært innom Østmarka, Lillomarka, Kjekstadmarka og Vestmarka, men egentlig i liten grad Nordmarka. Det var på tide å omfavne det mine østkantfordommer tenker på som vestkantens boltreplass, og utforske stedene man har hørt mye om, men aldri hadde vært. Nå skulle vi bli ordentlige markatravere.

Fra Det norske akademis ordbok.

Vi fant fram papirkartet over Oslomarka og observerte at Nordmarka var stor. Som vanlig var koronaturene bilfrie, og vi så at hvis man tok toget til f.eks. Stryken eller Harestua måtte man likevel et stykke innover før man kan gå nedover. Fra Grua så det ut til at man kunne gå mer i rett linje sørover. Dessuten fortalte mitt kartprogram på mobilen at å gå fra Grua til Sognsvann tok åtte og en halv time og var omtrent fire mil. Vi visste at det kanskje ville bli litt lenger, men fire mil hadde vi klart å gå før. Operasjon Nordmarka på langs var i gang.

Heldigvis hadde vi lært litt på de foregående turene, blant annet at man må ha med nok mat. Det ble en del oppakning på oss begge, og noen hemmelige våpen som skulle komme godt med utover dagen.

Lettskyet lørdagsmorgen.

Denne lørdag 9. mai stod vi opp i halv sju-tiden og var ute av døra rett før halv åtte. Været var lettskyet og med unntak av noen fugler hadde vi Bjørvika helt for oss selv. Toget mot Jaren stod klar på perrongen ved spor åtte, og vi gikk ombord og satte oss godt til rette. Det var det bare å gjøre, for her skulle vi sitte en stund. Togturen var urovekkende langvarig, over en time. Vi ante at vi hadde en fryktelig lang dag i vente.

Maridalsvannet fra togvinduet.

Langt oppi Hakadalen hadde vi funnet frem en iskaffe hver, for i tillegg til frokost hjemme skadet det ikke med litt ekstra sukker og koffein. Kl. 08.47 gikk vi av toget på Grua og var klare for tur.

Klare for avmarsj!

De første kilometerne var den veien alle typisk kjører for å komme til marka, men det var egentlig ganske fint å tusle rundt i nabolag og følge bilveien innover. Klok av skade fra forrige uke ønsket vi å slippe for mye stigning, og rett før vi kom til Mylla tok vi til venstre for å unngå å måtte gå over høytliggende Bislingen.

Morgensol på Grua.

Takket være mye trefelling så vi mot blånende åser i det fjerne, og stemningen var meget god på veiene her denne morgenen. Men vi visste at vi måtte holde fremdriften oppe. Derfor var vi allerede fra begynnelsen av turen bevisst på å ikke bruke altfor lang tid på sang og fanteri, men forsøkte å gå så fort vi kunne, i alle fall innenfor rimelighetens grenser.

Vi passerte tjernet Storfløyta og nådde frem til utfartsparkeringa på Svartbekken. Da hadde vi allerede gått nesten 7 km og vi hadde brukt rundt 70 minutter. Det lovet godt for farten videre!

Storfløyta.

Farten dabbet litt av oppover bakkene fra parkeringen, og så fikk vi dagens første møte med snø.

Petter peker.

Da var det frem med ett av våre ess i ermet: Ekstra sko! På med vanntette terrengsko og de mindre vanntette skoene ble pakket ned. Ullsokker er forresten en selvfølge uansett temperatur, for da gjør det ikke så mye å bli våt på beina.

Fremdrift i fokus.

Kvart på elleve var vi fremme ved Fjellsjøen, og det var nå nesten fire timer siden frokost. På høy tid med et måltid! Her hadde vi med en hjemmelaget majoneseggesalatgreie på boks som mettet bra på brødskiver. Det var også deilig å utnytte at det stod et bord her, for optimal beinhvil når vi først stoppet.

Fjellsjøen.

Nå fulgte vi veien, eller skal vi kalle det skiløypa, opp mot Gjerdingen, forbi litt verdenskrigshistorie.

Det var første gang ved Gjerdingen for oss begge, og nå kjentes det som om vi var langt unna Oslo sentrum. Vannet ligger på 450 meters høyde, men det er noe med vegetasjonen som gjør at man får følelsen av å være ved et fjellvann.

Vi fulgte en sti rundt det sørøstre hjørnet av vannet og kom ned ved Gjerdingen skole. Den ble bygget like etter første verdenskrig for barn fra de omkringliggende plassene, og var i drift frem til 1947. Fin beliggenhet for en skole!

Men her skulle det ikke dveles for lenge. Vi la i vei så rett sørover som vi kunne, og pustet og peste litt i bakkene opp fra Gjerdingen. Her møtte vi noen syklister som syklet omtrent i det tempoet vi gikk. Det var nemlig stadig rikelig med snø, og nesten umulig å komme seg frem på hjul.

Vinglete sykkelspor.

Det var ikke så lett å gå på beina heller, for snøen var så råtten at den gav etter for hvert skritt. Her måtte enda et hemmelig våpen frem: Whisky. Vi fant en tørr stein i sola og tok en klunk i hvert bein (minst). Det hjalp, og vi fortsatte med litt høyere moral.

Vi nådde Snøploghøgda, som, ganske riktig, var en høyde med en snøplog på.

Så gikk det nedover igjen, og snart befant vi oss ved et sånt erkeekte Nordmarka-sted: Katnosa.

Katnosa.

Vi fant en liten rød hytte med en benk utenfor, og tok en ny spisepause. Klokka var nemlig to, og vi hadde funnet ut at omtrent tre timer mellom hvert måltid var en god regel. På dette tidspunktet mener jeg å huske at jeg registrerte at vi ennå ikke var halvveis, men at vi også valgte å ikke fokusere altfor mye på det. Vi hadde jo hele dagen foran oss, og her gjaldt det å tenke positivt.

Nå fant vi en sti som var en fin avveksling til all grusveien, og så at det fortsatt var antydning til is på vannet.

Utrygg is I.

Ved demningen var det mer isfritt, og alle var enige om at DNT-hytta ved Katnosdammen var noe vi måtte komme tilbake til som overnattingsgjester ved en senere anledning. Men akkurat da var hytta koronastengt, og vi tok en liten høneblund i solveggen på vestsiden.

Klokken passerte tre, og vi nærmet oss Oslos høyeste punkt, Kjerkeberget. Her kunne vi enten gå den flate, kjedelige ruta strake veien til Sandungen, eller bestige en fjelltopp. Vi ville ha fjelltopp!

Utsikt vestover.
Hogstfeltkaving.

Her surra vi noe voldsomt rundt i et hogstfelt der stien ikke var mulig å finne, men til slutt var vi på riktig vei og var klar for stigning og heder og ære. Men der sa det bom stopp.

Møkkaføre.

Veien videre var full av snø, og vi prøvde noen steg, men det var bare å gi opp. Man gikk tvers gjennom, snøen så ut til å fortsette et godt stykke fremover, og det var heller ikke så greit å gå i skogen på siden. Vi fikk bare snu.

Tilbake igjen.

Antakelig var dette en liten koronavelsignelse, for en ekstra tindebestigning i tillegg til resten av turen tror jeg ville ha kostet i overkant mye krefter. I det hele tatt hadde vår lille hogstfeltekskursjon tatt på, og det var greit å være tilbake på grusvei igjen.

Sandungen gård.

Nå skrånet veien videre nedover, og et flott syn ventet oss der fremme. Først fikk vi øye på Skule Waksviks elgskulptur, og så foldet Vesle og Store Sandungen seg ut foran oss.

Skulende elg i vårsol.

Vi fulgte veien som gikk mellom de to vannene, og skjønte godt at dette også er sånne vann man har hørt om. Ordentlig fint!

Vesle Sandungen.

Nå passerte vi svære tømmervelter, et forvarsel om et litt kinkig strekk.

Vi hadde kurs mot høydedraget nord for Kikut og fulgte den blåmerkede stien opp fra Sandungen. Men det eneste som var igjen av stien var blåmerkingen. Skogsmaskiner hadde kjørt hele stien til et eneste stort gjørmehøl, og nok en gang var det ikke mulig å gå i skogen på siden. Det var både uhyre tungt og tidkrevende å finne veien oppover, og en rekke ukvemsord ble ytret oppover i lia.

Sti: Terningkast én.

Vi trasket og tråkket og snublet og skled og var nære på å gi opp og snu, men langt om lenge tok sporene etter skogsmaskinene en annen vei, og stien var tilbake til normalen. Endelig!

Mer fremkommelig.

Vi var også veldig glade for at vi ikke hadde snudd, for det neste partiet ble noe av det fineste på hele turen.

Nordvestover.

Kjerkeberget var sikkert vel og bra, men Sandungskollen, Porthøgda og hele åsdraget bortover mot Kikut var en opplevelse som anbefales varmt. For en utsikt!

Liten hvil.

Litt snø var det også i høyden, men det tålte vi. Nå koste vi oss!

Vesentlig bedre stemning!

I sjutiden var vi på Kikut, og vi lærte en gang for alle at Kikutstua er én ting, mens Kikut, eller Kikuttoppen, er noe annet. Vi følte at vi var mer markatraveraktige som var på toppen, og ikke bare spiste bolle nede i stua.

Her rigget vi oss til, fyrte opp brenneren og varmet opp lammegryte med poteter og fløtesaus og andre godsaker. Den middagen var mer å bære på enn posemat, men det ble et herremåltid av en sånn klasse at det føltes vel verdt den ekstra vekten.

Utkikk!

Vi kom også i prat med en kar som var på tur fra Hakadal, og det gikk nesten tre kvarter før vi var på beina og fortsatte. En helt nødvendig langpause før vi skulle begi oss ut på resten av turen.

Vi gikk for den slake stien.
Nordmarka-tægging.

For da klokka var åtte hadde vi vært på tur i elleve timer, og det var stadig veldig, veldig langt igjen. Det kan man i etterpåklokskapens lys se av kartet under. Men det er underlig hva godt selskap og en bedre middag kan gjøre med pågangsmotet.

Realitetsorientering.

Det var ganske vått og glatt ned fra toppen, men vi holdt oss på beina og kom oss i god behold ned til Bjørnsjøen og Fyllingen.

Ned igjen.

Her gikk vi litt vestover før vi svingte ned mellom Vestre og Østre Fyllingen.

Folk (og fisk?) ved Fyllingen.

Det var slutt på skiføret, og vi foretok et nytt skobytte, tilbake til det nesten tørre paret. Skoene som nå skulle av hadde virkelig vært i krigen. Timevis med gjørme, myr og råtten snø gjorde at vi med tanke på et bærekraftig parforhold også i fremtiden valgte å utføre skobyttet med god avstand til hverandre.

Bærekraftig forholdsoppførsel. Mystikken bevares.

Med ny fart i skoa fortsatte i nedover veien, langs Fyllingen og videre på åsene sørover. Vi hadde fått sett en del på kartet mens vi hadde pause, og med mange veier på kryss og tvers måtte vi passe på at vi endte opp ved Sognsvann. Ved Sakariashytta tok vi til venstre, og så inn på sti.

Dagen svinner.

Bortover myrene fant vi frem enda et hemmelig våpen: Leskedrikk med høyt koffeininnhold. Den gjorde at vi følte oss litt mer pigge der vi vandre i tussmørket. Selv om det å gå på tur med en brusboks i hånda kanskje trakk ned markatraver-imaget litt.

Vandring med brusboks.

Klokken ti kom vi fram til Appelsinhaugen, noe vi bemerket var et eksotisk tidspunkt for tindebestigning.

Vi fulgte stien ned til Kobberhaugstjern, som lå stille i kveldsmørket. På Kobberhaughytta spiste vi det vi hadde igjen av eggesalaten og hvilte beina noen minutter. Men vi visste at vi hadde mye igjen, og at vi måtte videre.

Kobberhaughytta.

Vi hadde prøvd å unngå hodelykter så lenge som mulig, for vi hadde stor tro på eget nattesyn. Det hadde gått fint ganske lenge, men nå var det bare å innse at vi var midt inne i skogen, sola hadde gått ned for lenge siden, og det var ikke mulig å se hvor man satte føttene. Det finnes nattesyn, også finnes det bekmørke. Frem med hodelykter.

Det blir mørkt i skogen.

På dette punktet av turen pleier undertegnede å oppfordre til samtaler av lydsterk art, for det er noe litt småskummelt i å vandre rundt i en mørk skog med vesener du ikke ser som kan komme og bite deg i halen. Hvem vet hva som gjemmer seg der ute. Dagens tema ble mulig anskaffelse av herrebunad, og dermed kunne en påfallenede høylytt samtale om blant annet vadmel høres over tretoppene denne lørdagskvelden i Nordmarka.

«KANSKJE HELLER VADMELSBUKSER ENN SKINNBUKSER?!»

Det var mørkt, og vi var slitne nå. Mer slitne enn noen av oss ville innrømme, men vi hadde jo egentlig ikke noe annet valg enn å fortsette. Fotografimessig fulgte halvannen times radioskygge, det var mørkt, og dessuten var den estetiske sansen og verdsettelsen av vakre skogsmotiver kraftig redusert. Vi stavret oss nedover stien, kom inn på en vei og nådde Ullevålseter. Det vil si, vi gikk forbi nede på veien, det var ingen fare for at vi orket å gå oppom for moro skyld.

Vi fulgte veien langs Store Åklungen og fikk se et trolsk lys over tretoppene. Det måtte være Oslo, eller kanskje Soria Moria der foran oss. Noe annet vi fikk se var at klokka begynte å bli mange. Den siste t-banen fra Sognsvann gikk kl. 00.49, og det var allerede over midnatt. Drosje var sikkert både dyrt og vanskelig å få tak i midt i koronaen. Vi bestemte oss for at vi skulle gjøre det vi kunne for å rekke den banen.

Store Åklungen.

Problemet var bare at kroppen ropte «legg deg ned!». Innspurten ble lang. Vi hadde hele Nordmarka i beina, inkludert gjørmevandring, hogstfeltbaksing og en god del opp og ned. Dessuten hadde vi presset tempoet så mye vi orket hele veien. Det var som om turen aldri tok slutt.

Det er heller ikke bare beina som blir slitne av en sånn tur, man kjenner det også mentalt, i hodet. Å skulle rekke banen på toppen av denne dagen, det skapte en underlig følelse av å være veldig stressa i en kropp som på ingen måte var i stand til å være stressa. Vi satte én fot foran den andre og nådde nordenden av Sognsvann.

Sognsvann. Vi nærmer oss!

Nå var det omtrent en kilometer igjen, og tolv minutter til banen gikk. Det var nå vi skjønte at vi måtte småløpe for å rekke den. Løpe nå? Vi mobiliserte det lille vi hadde igjen av krefter, men til vår store overraskelse gikk det helt fint. Vi hadde gått og gått i timesvis, dette var en annen måte å belaste beina på. Det var fullstendig absurd, men løping ble en form for avlastning.

Er det dette man kaller «restitusjonsjogg»?

Det ble ikke en kilometer sammenhengende løpetur, men en blanding av halting, stavring og småjogging. Vi kom oss forbi Sognsvann og opp bakken til Olympiatoppen. Det var nesten skuffende at de ikke stilte med noen form for velkomstkomité eller premieutdeling.

På nære nippet.

Og ganske riktig, der stod t-banen. Tre minutter før avgang gikk vi ombord.

Nok Nordmarka nå.

Nå får man jo følelsen av at turen er over. Men som vi også erfarte flere ganger: Lang tur etterfulgt av reise med kollektivtransport medfører veldig stive og støle bein. Å reise seg fra t-banesetet og gå fra Jernbanetorget til Sørenga den natten var en liten prestasjon i seg selv.

På veien fikk vi skaffet den største frossenpizzaen vi fant. Den ble inntatt i en slags apatisk tilstand der alle egentlig var for slitne til å i det hele tatt legge seg. Men da vi endelig kom oss i seng kunne vi sovne med vissheten om at vi nå antakelig var godkjente markatravere.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj Grua: Kl. 08.47

Ankomst Sognsvann: Kl. 00.46

Varighet: 16 timer

Antall kilometer: Ca. 55

Antall skritt: 74.000.

Koronaturene 9/20: Røyken-Slependen 3. mai

Etter tirsdagen i den foregående uken var stemningen nesten euforisk. Jeg hadde vært på Newtone Studio på Kalbakken og spilt inn musikk av Agnes Ida Pettersen, og ikke bare solostykker, men samspill med folk! Den gode stemningen ble med inn i helgen, og søndag morgen var vi morgenfriske og klare for nye eventyr.

Avmarsj fra Sørenga ti på åtte!

På åtte turer hadde vi utforsket en god del skog rundt Oslo, nå dristet vi oss til å reise litt lenger. Jeg bodde i Røyken kommune fra 2010 til 2017 og utforsket skremmende lite av Kjekstadmarka den gang. Nå var det på tide å bli bedre kjent der, under parolen «bedre sent enn aldri».

Morgenstund.

Litt over åtte hoppet vi på toget mot Spikkestad. Noen var mer morgenfriske enn andre, men med femti minutters reisetid var det god tid til en liten høneblund.

Oversiktsbilde.

Kjekstadmarka strekker seg fra Røyken i sør til Lier og Asker i nord, og vi hadde tenkt å krysse den på langs. Hvor lang tid dette skulle ta var vi litt usikre på, så etter det skulle vi bare se an hvor langt vi ville fortsette.

Nede på stasjonen.

Klokken ni var vi klare for avmarsj. Selv om jeg var godt kjent med både Røyken stasjon og matbutikkene i nærheten hadde jeg liten peiling på veien til skogen. Vi hadde med både papirkart og ut.no-app. Det første vi gjorde var å gå ned til Kiwi-butikken, så tok vi til venstre inn Heggveien og fulgte den oppover.

Den smale sti.

Ikke overraskende var det meget stille og rolig denne søndagsmorgenen. Knapt et menneske eller en bil å se. Været var fint, og etterhvert var vi helt oppe i området som kalles Kleiverfeltet.

Utsikt!

Nå bredte Røykenbygda seg ut foran oss, og dette skulle vise seg å bli det første av mange utsiktspunkter på turen.

Rett inn fra dette boligfeltet lå den idylliske vesledammen, og herfra var turstiene tydelig skiltet. Vi kunne gått fra Spikkestad også, men vi ville utforske Svartvannsåsen som ambisiøst nok er omtalt som «Kjekstadmarkas Besseggen».

Skogvesenet.

Foreløpig gikk det jevnt oppover på godt opptråkkede stier. Med jevne mellomrom møtte vi på trær som glodde på oss. Så ble det brattere, og vi nærmet oss Svartvannsåsen.

En rute for de modige.

Dette smale åsdraget var flankert av en bratt skråning særlig på vestsiden, og vi kunne se at Svartvann som lå langt der nede fortsatt var dekket av is. I veggen var det visst flere muligheter for å klatre i tau, men vi syntes det så litt vel bratt ut og valgte å holde oss til taufri sti.

Fjordutsikt.

På vår høyre side så vi nå langt nordøstover, helt til Oslofjorden! Sammenligningsmessig er Besseggen kanskje å ta litt hardt i, men flott og litt dramatisk var den, Svartvannsåsen.

Utsikt på venstre hånd.

Det var flott å gå bortover denne eggen (eller egglignende åsen), og snart fikk vi også se langt andre veien. Det måtte være Lier vi så mot langt der borte.

Høyspenten.

Nå svingte stien litt, og vi krysset under store høyspentledninger som går på skrå gjennom hele Kjekstadmarka. Så kom vi til noe vi ikke visste at vi kom til å komme til: Blåfjell!

Blåfjell naturreservat.

Under siste istid skal vannet under isen ha slipt ned fjellet over flere tusen år. Resultatet er blankskurte svaberg midt inne i skogen.

Akebakkepotensiale?

Vi fulgte stien gjennom store områder med glatt granitt med Oslofjorden som bakteppe. Merkelig, og veldig flott!

Etter et par timer på tur nådde vi nå den gamle kommunegrensa til Asker. Her merket vi også at skogen og landskapet forandret seg litt.

Pilegrimsledskilt og kommunegrense i ett.

Generelt ble stiene våtere. Det ble enkelte steder så vått at vi døpte om hele kommunenavnet til «Vasker».

Kulturlandskap.

Vi tråkket oss gjennom gjørme og myr og kom nå ut på Stinaløkka. Klokken nærmet seg tolv, og vi bestemte oss for å ta en rast.

Kost og losji.

Nå begynte den turgåeren som ikke hadde sovet på toget å gjespe litt. Denne turgåeren hadde muligens kommentert til resten av turfølget at det å ha med et helt liggeunderlag på en dagstur var mye å dra med seg. Men ingen klaget på det liggeunderlaget nå.

Etter en god pause krysset vi Styggedalsbekken og kom over på en asfaltvei. Vi fulgte Verkensveien nordover med Vardåsen foran oss.

Nå kom vi frem til de ærverdige bygningene ved Dikemark sykehus. Det ble grunnlagt i 1898 og hadde på det meste 800 pasienter. I 2012 ble 36 av bygningene med uteområder fredet.

Til tross for denne fredningen så få av byggene til å være i bruk eller bli vedlikeholdt i noe særlig grad. Håper dette blir tatt tak i før det er for sent!

Nå fulgte vi veien oppover blant bygningene i lia der veien het Sykehusveien (noen ganger kan det være greit å kalle en spade en spade), og så var vi inne i skogen igjen.

Opp!

Som halvt Askerbøring begynte jeg plutselig å tvile på mine lokalkjennskaper da kartet viste at vi var på vei opp Vardåsen. Kartet viste seg å stemme, man har nemlig gitt to åser ved siden av hverandre samme navn! Meget forvirrende.

Litt useriøst.

Vi kom over åsen og fortsatte nå ned mot Oppsjø og Drengsrud. Ved Svarteputt tok vi en liten pause og hvilte beina.

Badevann med nærhet til E18.

Flere barnefamilier hygget seg ved Svarteputt denne søndagen. Man skal holde hviledagen hellig og huske å ta det med ro og kose seg, men kan jo heller ikke gi seg etter at man bare har vært på tur i noen timer. Dagen var ennå ung. Vi bestemte oss for å la søndagskos være søndagskos og entre Vestmarka.

Lykkens portal. Undergang under E18.
Asker-tægging.

Klokka var to da vi kunne fortsette turen på idylliske veier omkranset av hvitveis og sus fra motorveien.

Vårvakkert!

Vi passerte noen fine gamle hus og deretter utkanten av Asker golfbane.

Etter en god stund med flatmark ble det nå bratt, og vi fulgte skilting opp bakkene mot Høgås.

Pust, pes.

Heldigvis fikk vi litt igjen for oppoverbakkene, mellom trærne fikk vi nemlig flott utsikt ned mot fjorden.

En viss belønning for strevet.

Været så langt hadde vært veldig fint, men nå begynte det å skye mer og mer til. På toppen av Høgås skimtet vi også regnvær i det fjerne.

Nå bar det ned igjen til Bergsmarka der vi fikk noen hundre meter på Solliveien vestover før vi på nytt tråkket oss oppover en fjellside.

Denne gangen var det Furuåsen som skulle forseres, og da vi kom frem til Hovdehytta på toppen var det på høy tid med middag.

Trikset med oppgradert posemat hadde vi med på denne turen også. Purre, løk og krydder gav både smak og konsistens til en ellers litt stusselig smaksopplevelse. Ventesolbærtoddy gjør at man ikke faller for fristen av å begynne å spise for tidlig. Litt ekstra vann og litt ekstra venting, et voìla! Middag.

Klokken nærmet seg fem da vi la i vei bakkene i retning Lille Sandungen. Vi fikk et siste glimt av utsikten før vi var nede i «Vasker» kommune igjen.

Denne turen hadde så langt bydd på Besseggen, blankskurte svaberg og storslått utsikt. Nå syntes vi det tapte seg litt, skulle vi være helt ærlige.

Lille Sandungen.

Vi prøver å ikke ha for vane å snakke stygt om stien vi går på eller skogen vi er i, fordi dette sannsynligvis kan bite oss litt i halen (snublerøtter, aggressive enter, etc.). Men her var vi alle enige om at Vestmarka i alle fall der og da ikke var turens høydepunkt.

Vi fulgte skiløypa videre til Store Sandungen, og kjente at det var både kjølig og et snev av regn i lufta. Det føltes tungt og trått i denne skogen.

Store Sandungen.

Nå skal ett og annet sies til Vestmarkas forsvar. Klokken var seks, og vi hadde vært på tur i ni timer. Ikke bare det, vi hadde gått fryktelig mye opp og ned.

Toppers: Plutselig hadde vi visst besteget fire av ti topper i Asker!

Det hadde vært en tur med tindebestigninger (Besseggen!) og mye mer stigning enn vi var vant til, og vi begynte å bli skikkelig slitne. Problemet var bare at vi hadde forvillet oss inn i skogen sånn at det var akkurat like langt gå tilbake som det var å følge veien videre.

Hvilestundstein.

Det var bare én ting å gjøre: Vi måtte fortsette! Og det gjorde vi. Det hjalp litt på motivasjonen at vi kom over et antakelig topp hemmelig forsvarsverk av noe slag (beskyttet av en hengelås på porten).

Asker NIKE-batteri.

Dette hadde vært basen for et luftvernanlegg, men det ble nedlagt i 1990. Å komme over denne porten føltes likevel litt mystisk og litt gøy.

Tappert fortsatte vi på vår vei, og da vi nådde serveringsstedet Furuholmen kom regnet. Vi søkte ly under takskjegget og spiste siste rest av matpakken, en snickers på deling.

Kjærkommen benk.

Vi fulgte stien videre rett øst, og håpet å komme til sivilisasjonen snart, men ennå var det langt igjen. Nedover bakkene ble vi riktig nok lysere til sinns av noen artige syn.

Regnet hadde gitt seg da vi kom ut på sletta med Stokker gård midt imot. Et flott syn!

Stokker gård.

Lokalkjente vil nå tenke at Billingstad er nærmeste togstasjon. Dette er en korrekt observasjon. Men her slo den kollektive staheten inn. Billingstad høres ut som noe i Asker. Røyken-Billingstad, meh. Slependen, derimot, høres ut som noe som er nærmere Oslo. Røyken-Slependen, det klinger da bedre?

Dermed seiret staheten. Hadde vi gått såpass langt klarte vi vel litt til. På slitne bein strevet vi oss nedover Tanumveien og var i det minste glad for at det var slutt på oppoverbakkene.

Kveldshimmel.

Så var vi nede ved toglinjen, og krysset den sånn at vi kom på riktig side. Der var det visst en del oppover likevel. Ganske mye oppover. Men så gikk det nedover Jongsåsveien, og vi nærmet oss benk og tog og deilighet. Men, vent. Er dette en blindvei?

Grønt: Den rette vei. Rødt: Verdens tyngste omvei.

Det var ikke mulig. Vi måtte tilbake, opp igjen. Klokka var halv ti, vi hadde vært på tur i tolv og en halv time, og de siste meterne for å komme seg til togstasjonen kostet mer krefter enn store deler av turen til sammen.

Endelig var vi på riktig side og fant stasjonen. Det var heller ikke så lenge å vente til toget kom. Nå var det godt å sitte!

Ankomst Sørenga: Kl. 22.22.

Etter en liten togtur og en ganske lang gåtur (føltes det som) var vi endelig på plass hjemme på Sørenga. Inntrykk skulle fordøyes, og bein skulle hviles.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Røyken: Kl. 09.00

Ankomst Slependen: Kl. 21.30

Varighet: 12,5 timer

Antall kilometer: Ca. 33

Antall skritt: 55.000

Antall høydemeter: Mer enn vanlig på Østlandet

Koronaturene 8/20: Tusenfryd-Sørenga 26. april

Ny koronatur! Helgen før hadde vi virkelig funnet tilbake til noe av poenget med disse turene: å utforske rare steder, å nyte følelsen av at vi hadde all tid i hele verden og ikke minst ha det fint.

Det hadde tatt seg opp litt med noen jobbaktiviteter for min del, jeg skulle i studio og spille inn noe musikk i uka som kom, og den helgen var egentlig fylt av forberedelser til det. Faktisk holdt det på å ikke bli noen koronatur i det hele tatt!

Søndag fikk Petter og jeg det aller første besøket innenfor døra på over en måned. Det måtte rett og slett øves til innspilling, og sanger Eline kom på besøk mens komponist Agnes var med på skjerm. Det var så gøy at da øvelsen var over fant Petter og jeg ut at vi ville på tur.

I uka som hadde gått hadde jeg kikket litt på grønne flekker rundt Oslo og funnet ut at det var mye skog vest for Oppegård og Kolbotn og ned mot Bunnefjorden.

Nytt stedsnavn man har en vag hukommelse av å ha hørt før som nå er plassert på kartet: Svartskog!

Klokka tre hev vi oss rundt, slang med noe mat og hoppet på 505-bussen. Fem på fire gikk vi av på Tusenfryd med en plan om å gå i retning Oslo.

Turens start.

Undertegnedes forhold til Tusenfryd ble aldri helt det samme etter at jeg hadde min første ordentlige sommerjobb i billettluka der som 16-åring. Magien forsvant rett og slett litt da jeg fikk se hvordan alt egentlig fungerte (og hva det du kunne kjøpe i butikkene egentlig hadde som innkjøpspris), men nå var det bare gøy å være tilbake og «snoke» litt på utsiden av gjerdet.

Snokerute markert med rødt.

Vi hadde håpet at det var mulig å komme oss opp i skogen på utsiden av gjerdet, og ganske riktig, vi fant en vei på nordsiden.

Loop’en fra en ny vinkel!

Vi passerte huskene og den ikke så skumle baksiden av spøkelseshuset, og da vi nådde loop’en hadde vi rukket å bli litt anpustne.

Dette var nok uansett før sesongstart, men det virket litt ekstra stille på grunn av koronaen. Vi lurte på om det kom til å bli mulig å åpne den sommeren.

Tusenfryd holdt faktisk åpent sesongen 2020!

Det tok oss ikke mer enn drøye ti minutter, så var Tusenfryd brukt opp og vi befant oss i skogen. Nå var det frem med ut.no-appen, som vi sjekket jevnlig hele veien. Retningen vi visste vi skulle var nord, og ruta ble til mens vi gikk.

På vei i skog!

Vi måtte først følge veien innover og vestover, og siden vi hadde kommet såpass sent i gang rakk vi ikke å støtte det lokale næringslivet vi passerte.

Landhandel I.

Ganske snart støtte vi på et skilt, og vi skjønte at her var cluet å gå mot Oppegård kirke.

Dagens første turskilt.

Snart var vi over på sti og nøt fuglesang, vårblomstring og godt selskap.

Vi holdt et ganske bra tempo, og etter tre kvarter kom vi til Østli der vi ble møtt av et fint bord for turgåere.

Bord v/ Ås Turlag.

Det var her vi først fikk et møte med noe flott gammel bebyggelse, og ganske uplanlagt skulle dette bli en tur med skikkelig historisk sus. Mer om det senere.

Fra Østli fortsatte vi nordover i frisk fart, langs et gjerde som ikke bare gjorde noen veldig ulogiske svinger, men som også hadde en del gjerdestolper som var slått med opp ned (med spissen opp). Alle var enige i at dette var en litt underlig strekning.

Dansende turgåer.

Plutselig kom vi over noen gamle steingjerder, deretter et skilt som fortalte at vi var på Oldtidsveien. Utilsiktet kulturhistorisk tilsnitt!

Stien tok slutt, og vi var ute i mer öppna landskap. Her fant vi dagens andre landhandleri, men vi ville videre. Fremdrift i fokus, omgitt av nydelig vårstemning med fuglesang og nyutsprunget hvitveis!

Nå fulgte vi skilting av oldtidsveien videre og fikk følelsen av å vandre i skikkelig gammelt kulturlandskap.

Nordover over åpne enger.

Vi kom til Vestre Oppegård, en av hele sytten middelaldergårder i den tidligere Oppegård kommune.

Vestre Oppegård

Da klokken såvidt hadde passert seks kom vi til Torbjørnsrud, en husmannsplass under Vestre Oppegård. Her satte vi oss og hvilte bena og spiste litt matpakke.

Låve og turgåer.

Stien vi fulgte nordover bød på interessante avbrekk hver gang vi så spor av gamle hus, alleer og fine partier med åpne engstykker. Nord for Torbjørnsrud tok vi dette bildet:

Skogens ro?

Her ser det kanskje ut som om fuglesang og sus i tretoppene var det eneste vi hørte, men på dette punktet var E18 ganske nærme stien. Vi så ikke veien, men vi hørte den! En merkelig blanding av trafikkstøy og skogsidyll.

Videre passerte vi dagens andre husmannsplass tilhørende Vestre Oppegård, nemlig Bjørnsrud. Her fant vi skilt som fortalte at vi var på Hvitebjørnveien, og snart kom vi til gården som hadde gitt veien navn.

Hvitebjørn gård.

Nå begynte det å nærme seg slutten på hele Svartskog, og stien bragte oss frem til Gjersjøelva, som ingen av oss hadde hørt om eller befunnet seg ved før.

Dette var en elv vel verdt å finne!

Elvelangs med overheng.

Stien vi fulgte nedover var av det mer dramatiske slaget, med steinformasjoner som truet med å skyve oss ut i elva med sine bratte fjellrabber.

På motsatt side av Gjersjøelva gikk Gamle Mossevei, mens vi fortsatt befant oss på Hvitebjørnveien. Snart fant vi også første spor av bebyggelse langs elva, et kraftverk fra 1915.

Ingen hjemme.

Industrihistorien i området strakk seg tilbake mye lenger enn knappe hundre år. I 1684 ble godsene Hvitebjørn og Stubljan slått sammen og kalt for Ljansbruket. Da ble det fart på sakene og skipsverft i Hvervenbukta. Tømmeret ble hogget på Trollåsen og skutemastene ble gjerne lagt i myrer for å trutne (derav navnet Mastemyr).

Tidligere tider, mer info her.

Det har vært et stort antall sager og møller oppover elva i flere hundre år, blant annet en kruttmølle. Ikke uventet gikk kruttmølla i luften flere ganger (blant annet i 1759, 1760 og 1870).

Bro med rekkverk.

Klokken nærmet seg åtte og himmelen så mer kveldsstemt ut der fremme. For en opplevelse det var å vandre nedover i skumringen denne aprilkvelden.

Kveldsvandring.

Alle de gamle møllene langs elva var borte, men Oppegård historielag hadde tatt initiativ til å bygge opp Gjersjøelva kulturpark, der vi kunne se både en oppgangssag, en kornmølle og en lokomobil med mulighet for tilkobling til sag. Stilig!

Etter å ha fått kikket en hel del på innretningene krysset vi elva og kom over på veien der vi passerte bomringen (kostnadsfritt).

Nå kom vi til Langbygningen, en tidligere arbeiderbolig for ansatte ved Ljansbruket.

Nordsiden av Langbygningen.

I sin tid bodde åtte familier her, nå var det lokalhistorisk museum.

Vi hadde sett glimt av fjorden mellom trærne, men da vi rundet hjørnet av Langbygningen fikk vi strålende utsikt med kveldshimmel over Nesodden på den andre siden av Bunnefjorden.

Vi fulgte Ljansbrukveien videre og klokken var nærmere halv ni da vi var nede ved sjøen.

Saltvann på nært hold.

Det var kveld, men vi hadde bare vært på tur i fire og en halv time og ville videre. Nå var det jo bare rake veien til Sørenga langs sjøen, vi ville fortsette!

Den første bukta vi kom til nå var Hvervenbukta. Av en eller annen grunn har jeg bodd i Oslo i over tretti år uten å ha vært her før. På høy tid med et besøk!

Strandpaviljongen som tilhørte Ljansgodset Stubljan.

Det var fint å følge turveien videre langs sjøen, men snart hadde vi passert Fiskevollbukta og måtte over på asfalt.

Turgåere.

Klok av skade holdt vi oss på rekke og rad på det lille feltet ved siden av gangveien som bestod av grus. Vi visste at vi hadde mye asfalt i vente og vi visste at sånt blir man veldig sliten i beina av.

Nå gikk vi langs E18, men heldigvis var det ikke så veldig mye trafikk denne kvelden. Vi kunne nyte utsikten og sjøluften uten altfor mange passerende biler.

Klokken var ti over halv ti da vi passerte Ulvøysundet. Nå begynte vi å kjenne det godt i beina. Dessuten begynte vi å bli fryktelig sultne! Fingre og tær ble krysset for at bensinstasjonen vi kom til å passere var åpen. Sånt var jo aldri helt sikkert i koronaens tid.

Vi passerte Padda og fulgte gangveien opp igjen til motorveien og bensinstasjonen. Ganske riktig, den var åpen!

Burger i fjes.

Sjelden hadde en bensinstasjonburger smakt så godt. Kvelden var reddet!

De gjenværende fire kilometerne var ikke de mest idylliske. Nå gjorde det også ganske vondt i beina. Vi passerte Sjursøya, Kongshavn og Grønlikaia.

Endelig så vi mål i det fjerne. Fem på elleve var vi fremme og kunne hoppe i dusjen og til sengs. Takk for turen!

Fremme!
Turen.

Noen turtall:

Avmarsj Tusenfryd: Kl. 15.55

Ankomst Sørenga: Kl. 22.55

Varighet: 7 timer

Antall kilometer: Ca. 25

Antall skritt: 35.000

Koronaturene 7/20: Holmen-Sørenga 19. april

Alle var enige om at forrige tur hadde vært litt både og. Det hadde føltes litt tungt og langt og litt pliktpreget. Vi ville gjerne fortsette våre ukentlige ekspedisjoner, men vi måtte finne tilbake til oppdagelsesfølelsen, utforskningsaspektet, kort sagt: gleden!

Det var akkurat det vi fikk til på denne turen. Her skulle vi gå rare steder, og vi skulle gå akkurat så langt som vi ville. Fordelen med bynære strøk er blant annet kollektivtransport og andre fremkomstmidler.

Tidsbilde: Frisørene var stadig stengt og kulturministerens sveis nådde stadig nye høyder. Her fra uka som hadde gått.

Legger man inn gåturen Holmen-Sørenga i et kartprogram får man opp 21 km og knappe fire og en halv time. Men dette er den korteste veien. Planen var å snirkle oss hav- og motorveilangs, og altså så langt og lenge vi orket.

Vi tok det også med ro den morgenen, og klokka var nesten to da vi gikk av Slemmestad-bussen ved Holmen.

Dokumentasjon av turens start. Holdeplass: Holmen Senter.

Det skulle ikke være så lenge til vi fant skilting av kyststien, men foreløpig forsøkte vi så godt vi kunne å følge kyststikartet som ligger her.

Gallionsfigursjappe.

Det første vi møtte på borti gata var det der huset med alle gallionsfigurene. Jeg mener at han som driver stedet er Anno-Tore. Med linjær NRK som min eneste kilde til underholdning mellom 2010 og 2017 var opplysningsreality ukas høydepunkt (både mandag, onsdag og fredag), og da var det en skipskunstner Tore som var med noen uker i sesong 1. Ryktene sier at det er her han holder til.

Da jeg flyttet tilbake til byen og fikk ordentlig internett igjen var forøvrig min motreaksjonen til sju år med NRK å se to sesonger av Paradise Hotell på rappen. Men det er en annen historie.

Vi tok til høyre av fra hovedveien og gikk utover mellom husene på Landøya. Her var det både vårblomstring og, ganske riktig, godt skiltet for kyststien.

Hekk- og hagelangs.

Det tok ikke lang tid før vi fant sjøen. En liten sti mellom tujahekker ledet oss til vannkanten.

Strandliv.

Som vi skulle erfare på senere turer er folk glad i å holde strandlinjen sin for seg selv, så kyststi er ikke bare sti ved kyst.

Hustitting.

Det var egentlig ikke så gærnt å vandre litt i dalstrøka innafor igjen, for her var det mye å kikke på. Noen hus kunne man le litt av i all deres søylebelagte storslåtthet, andre kunne man notere seg på årets juleønskeliste. Snart så vi et hus vi måtte bort og se litt nærmere på.

Inspeksjon.

Vi tok en bitteliten omvei for å se på denne moderne utgaven av et kråkeslotthus. Alle var enige om at det var ganske kult, og at vi måtte huske å levere ukens lottokupong.

Nabolag med dam.

Borte ved Granveien var det plutselig overgang fra boligfelt til sti langs et lite tjern, og følelsen av oppdagelsesferd ble enda sterkere enn den allerede var. Noe nytt rundt hver sving, her var det morsomt å gå!

Vi kom ut til sjøen igjen, nå var sundet over til Nesøya smalere enn noen gang. Det var bebyggelsen også (se over). Så fikk vi øye på den broa som er ganske tydelig fra motorveien som går over til Nesøya. Det er mulig navnet er «Nesøybroa». Eller broen, da. Eller, vent, heter den Nesbru? Ganske gøy å ta nærmere i ettersyn noe man har sett så mange ganger på avstand.

Veien gikk nå på nedsiden av det store Varner-bygget, og så fikk vi dagens første møte med motorveien. Da hadde vi gått nesten en time.

Her slynget kyststien seg litt under veien, litt langs vannkanten.

Fartsårenær sjelefred.

Dette føltes ganske pussig. Bare noen titalls meter fra det som muligens er Norges mest trafikkerte motorvei var det virkelig idyllisk. Mange steder hørte man heller ikke veien så godt, fordi den var gjemt bak en kolle eller noen hus.

Hotell-sightseeing.

Så gikk vi under veien igjen, og kom frem til det hotellet som ikke tar seg så godt ut fra veien der det ligger klint opptil E18. Men det var egentlig litt stilig fra denne vinkelen, så her måtte vi undersøke litt.

Det viste seg at hotellet var bygget i 1985, som det eneste «Sheraton»-hotellet i Norge noen gang. Arkitektfirmaet F. S. Platou stod bak. I 1988 var den da ukjente Diana Krall barpianist! Lurer på om hun har spilt i Norge siden.

Sjøgløtt.

Vi fulgte veien videre og ut på sjøsiden igjen. Nå fant vi ut at vi hadde kommet til Kjørboparken, oppkalt etter Kjørbo gård.

Dette var tydeligvis et yndet mål for lokale turgåere og hundeluftere, og vi hadde blitt litt mer lokalkjente i Sandvika enn det vi var fra før av (utgangspunktet var dessverre ikke så mye å skryte av). Nå svingte vi innover for å krysse veien igjen, og da passerte vi Bærum politistasjon.

Klokken var nå halv fire, og vi begynte å bli sultne. Siden dette var en litt mer urban tur hadde vi ikke med oss noe særlig mat, så vi la i vei i retning Sandvika Storsenter i håp om å finne noe som var åpent der.

Og det fant vi! Rett ved Bærum Kulturhus (frasen «der har jeg spilt» har blitt brukt en del på disse turene) fant vi en sushirestaurant, og vi bestilte, ventet utenfor og gikk videre med fancy papirpose.

Kalvøya.

Vi tenkte at Kalvøya måtte være en fin rasteplass så vi krysset Sandvikselva og gikk i retning Kadda. Haha, lokalkjent! Det skal innrømmes at jeg er halvt Askerbøring, men det vites ikke om dette kallenavnet på Kadettangen har vært brukt siden 60-tallet.

Petter mener at vi på vei utover så folk som satt og drakk øl på uteserveringer. Jeg har også et vagt minne om dette, men lurer også på om det kan ha vært et slags fata morgana. Dette var jo i april i første bølge. Hvorfor stoppet vi da ikke og tok et glass selv? Det vites ikke.

Smak av sommer.

Det sies at livet har mer å by på enn alkohol, i alle fall var det riktig så fint å sitte på en benk utpå Kalvøya og spise meget velsmakende sushi. Vel verdt omveien! På vei tilbake til fastlandet igjen fant vi en kiosk som solgte is, og alle var enige i at dette var bedre enn posemat.

På vannet.

Veien fortsatte på en flytebrygge rett ved siden av veien, ved Lakseberget båtforening. Kanskje sushien kom herfra? Vi passerte Solvikbukta, deretter var vi fremme ved Henie Onstad Kunstsenter, og da følte vi at vi hadde gått langt.

Eikvar og Engebretsens bygg fra 60-tallet.

All ære til min kule mormor som tok med oss yngste barnebarna hit med jevne mellomrom. Selv om det var flinke kusine Mari som vant tegnekonkurranser og sånn der. Vet et par tilfeller var det noen utstillinger Mommo ville se, og da tok hun med seg meg alene. Jeg var i 8-10-årsalderen og er evig takknemlig, for de impulsene der var det ingen andre i familien eller omgangskretsen som hadde introdusert meg for ellers.

Blide turgåere.

Vi fulgte kyststien videre, og av bildet å dømme var det ganske god stemning her, altså. Ikke så rart, det var flatt, fint vær, og vi visste at vi kunne ende turen omtrent akkurat der vi ønsket.

Arbres dansants.

Vi passerte Det norske Veritas, og de gamle verksbyggene som DNV forøvrig har restaurert.

På vår vei passerte vi flere badere. Det var altså april og antakelig ikke Tøyenbadet-temperatur i sjøen. Man skal ikke ta bilde av fremmedfolk, og i alle fall ikke fremmedfolk i badetøy, men jeg håper dette er innafor siden det var så langt unna. Vi var nemlig vitne til et godt gammeldags tilfelle av gruppepress.

Kom igjen ‘a!

Gutten ytterst ville virkelig ikke hoppe. De andre ventet jo på tur og maste og maste. Vi sendte litt sympati i retning stupebrettet, men det så ikke ut til å bli noe hopp med det første, så vi gikk videre. Han hoppet vel til slutt, håper det gikk greit.

Skog!

Etter Høvikstranda og DNV var det et riktig så grønt og skjønt skogparti, før vi måtte inn på asfaltveier for å runde Holtekilen. Men akkurat som på Landøya var det nok av både rare og fine hus å se på.

Klokken hadde blitt halv sju og innerst i Holtekilen begynte vi å sjekke mulighetene for alternative transportmidler videre. Oslo Bysykkel visste seg å være i det skeptiske hjørnet når man var utenfor bygrensa.

Ikke kom her og kom her.

Vi valgte å ta en god pause på en benk, og nøt den etter hvert lave aprilsola.

Omsider hadde vi rundet bukta (kilen var lang!) og var offisielt over på Fornebulandet. Første stopp var ved båten til Petters onkel og tante, og den så ut til å være helt i orden der den lå.

Båtbesøk.

Veien videre gikk på fine stier, og snart kom vi frem til en sjøflyhavn ved blikkstille vann.

Det var utrolig fint å gå her denne kvelden, virkelig en anbefalelsesverdig del av denne turen!

Nå kom vi til et område Petter hadde vært før, men det var helt nytt for meg. På Storøyodden stod det et tårn som gav oss flott utsikt sørover.

Vi vandret romantisk på stranden videre, selv om bena våre nå begynte å gjøre litt vondt.

Lange skygger, såre føtter.

Å skulle gå rundt hele Fornebulandet helt til Lysaker kjente vi ble for langt. Derfor bestemte vi oss for å sette kursen mot nærmeste bussholdeplass.

I åttetiden var vi fremme ved bussholdeplassen på Fornebu blant alle nybyggene i området. Nå tok vi buss til Skøyen, men vi var enige i at turen ikke var helt over ennå.

Vy.

Det var mildt og vårlig og ingen grunn til å sove bort natten. I halv ni-tiden plukket vi med oss to bysykler fra Sjølyst og tråkket i vei mot Frognerkilen. Sola var gått ned og det var en nydelig kveld.

Filipstadkaia.

Det var et eller annet med denne kvelden. Det var så stille, og så fint. Med syklene var ikke lenger såre føtter noe problem, og vi syklet i rolig tempo langs Frognerkilen og videre inn mot Tjuvholmen.

Kvelden var så vakker, men samtidig var det noe litt trist i at det var så få ute. Flere burde ha fått oppleve Oslo sentrum denne kvelden! Koronaen satte sitt tydelige preg på byen.

Vi rundet Vippetangen og nærmet oss hjemme. Her burde jo folk kunne sitte i hopetall på Salt med utsikten mot Operaen og byen. Lyset var helt spesielt, det føltes nesten magisk.

Magi!

Vi tok oss god tid, stoppet opp, nøt kvelden og den forunderlige atmosfæren.

Vi syklet i rolig fart langs Operaen og over til Sukkerbiten der Christian Radich lå til kai. Petter som har seilt med skipet noen ganger måtte nærmere og inspisere.

Sørenga.

Halv ti hadde vi satt fra oss syklene og gikk i land på Sørenga.

Velkomstkomité.

Vi tuslet inn i bakgården (en nabo har rettet på meg og sagt at det heter atrium), og der ventet en gammel venn. Turens andre kattemøte var med katten vi kaller Skjøgekatten. Ikke for å henge ut noen, men den katten er totalt ukritisk og gjør seg deilig og innyndende for noen og enhver. Skjøgekatten fikk litt kos, så gikk vi inn til dusj og sofa.

Turen. Rødt: Gange. Grønt: Buss. Blå: Sykkel.

Noen turtall:

Avmarsj Holmen: Kl. 13:50

Ankomst Sørenga: Kl. 21.30

Varighet: 7 t 40 min

Antall km gange: Ca. 20

Antall km buss: 5 km

Antall km sykkel: 7 km

Antall skritt: 36.000

Koronaturene 6/20: Krokhol-Ulsrud 13. april

Det var bypåske, og siden Bent Høie & co. hadde innført hytteforbud var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Derfor la vi ut på den tredje koronaturen på ni dager. Det skulle vise seg å være litt mye av det gode.

Vi kom sent avgårde, og jeg tror vi begge kjente litt på at formen og motivasjonen ikke var helt på topp denne 2. påskedag. Antakelig var vi fortsatt litt slitne etter de foregående eskapader. Bussturen fra Bjørvika til Krokhol er ikke dokumentert, det sier kanskje noe om entusiasmen, men jeg antar at vi begynte turen langt sør i Østmarka litt etter klokka tolv.

Denne gangen hadde jeg ikke planlagt turen så veldig detaljert, tanken var at vi ville tilbake til fine Tonevann som jeg hadde teltet ved året før, vi hadde lyst til å komme oss opp på Tonekollen, og vi syntes det var så fint å gå fra Krokhol sist at vi ville gjenta suksessen.

Det er virkelig et utrolig fint utgangspunkt for turer, når man går av bussen er man rett ved golfbanen, og så lenge man er litt obs på flyvende sendeplater, golfballer o.l. er man inne i skogen i god behold på kort tid.

Det er godt skiltet, og ingen sak å finne veien. Første bildestopp ble ved Paddetjernet, som lå stille og fint til ikke så veldig langt inne i skogen.

Lettskyet påskevær.

Denne gangen tok vi ikke runden nedom Svartoren og tauferga der (se koronatur nr. 2), men fortsatte rett videre til Skjelbreia. Det var nå vi for alvor fikk bekreftet at vi var slitne etter de to forrige turene. Dette var klassisk Østmarka-terreng, lange vann, søkk og dalfører på langs og opp og ned og opp og ned på tvers. Vi gikk på tvers.

Flatere skog.

Men vi fikk litt piff da vi nådde Skjelbreia, og deretter ble det også mindre bakkete. Vi hadde valget mellom sti og vei videre mot Vangen, og valgte en blanding. Etter et par timer på tur kom vi frem, og der ventet en gledelig overraskelse!

Vangen-hester.

I april 2020 var fortsett verden veldig stengt, men ikke her! Dette var før munnbindets inntog, men Vangen var til gjengjeld tidlig ute med «inngang her, utgang der». Hvor bra smittevernet egentlig var er uvisst, men vi fikk kjøpt både ferske skillingsboller og noe å drikke. En litt tung start lå bak oss, nå følte vi oss mer klare til å fortsette.

Fra Vangen fulgte vi stien videre nordøstover, og den tok oss til Tonevann. Det hadde vært riktig så idyllisk da jeg teltet der sist, men nå blåste det friskt, og det var ikke et veldig blivende sted.

Nordavinden midt imot.

Vi fulgte stien videre og møtte på en mann som lurte på det samme som oss: Hvor går stien opp til Tonekollen?

Blåveis i blesten.

Vi fortalte om vår plan, som var å følge stien som stod på papirkartet (men ikke i ut.no-appen), nemlig sørfra. Så håpet vi at vi kunne fortsette videre nordover fra toppen og nedover. Mannen gjorde noen velmenende forsøk på å lese små kartdetaljer på smittefri avstand, det er uvisst om han faktisk så noe eller ikke, men vår venn var enig i planen og gikk i forveien i retningen vi pekte ut.

Nå blåste det noe innmari, og på veien bort til «innsteget» passerte vi et tre som så ganske nylig veltet ut. Vi løftet blikket litt mer da vi fortsatte og krysset fingrene for at vinden kanskje gav seg utover ettermiddagen.

Ferskfalt?

Ved Luttjern fant vi stien opp til venstre, og begynte på bakkene. Det var bratt! Dessuten var mange på tur denne dagen, og det ble til og med litt venting i kø her og der.

Bratt og glatt!

Da vi nådde toppen var det slutt på køgåing, vi hadde utsikten helt for oss selv. Og for en utsikt!

Østmarka!

Som oppvokst på søndagstur i Østmarka var det utrolig flott å få et sånt utsiktspunkt over områder jeg stort sett har vandrer nedi. Dette var minst like fint som forventet!

Det var en skikkelig opptur å få den belønningen på toppen, og nå var det ingen tvil om at turen var i gang.

Tretopper så langt øyet kan se.

Klokken var litt over fire da vi fortsatte videre nordover.

Ned igjen med Tonevann bak oss.

Vi tenkte at det jo måtte være en sti videre, men den gang ei. Det var såpass bratt også, så det var ingen store muligheter for å fortsette på måfå. Det ble stien nesten tilbake til start.

En omvei definitivt verdt å ta!

Vi ble altså pent nødt til å følge stien ned og rundt, men heldigvis hadde vinden løyet noe. Da kom det en real haglskur. Vettevær!

Påskesnø?

Nå fulgte et parti der «vi gikk og vi gikk», som man sier i sangen. Men det var ingen sak, for vi hadde snømengdene på Krokskogen frisk i minne og kunne verdsette bare, slake stier. I det hele tatt var vi nå i en av de flotteste delene i Østmarka og vi hadde det egentlig ganske fint. Vi passerte Røyrivannskoia, gikk oppi åsen langs Røyrivann og videre mot Fløyta.

I sekstiden nådde vi Drettvann, og til tross for det ikke helt appetittvekkende navnet tok vi middagen der. Nå var det sol og ikke like mye vind å snakke om. Dessuten hadde de fleste andre turgåere funnet veien hjem på dette tidspunktet, så vi nøt vannet og utsikten helt for oss selv.

Det begynte å bli langt på dag, og vi var ganske godt inni skogen. Derfor ble vi enige om å tenke på å finne første og beste vei hjem.

Det gikk i følge papirkartet en slags sti på østsiden av vannet, men den mistet vi ganske fort. Det ble litt kaving oppi lia, men egentlig var det et ganske fint terreng å gå i, så det gikk greit.

Man får jo litt følelsen av å gå der ingen andre koronaturgåere har gått når man går sånn utenfor stien langt inni skogen. Er det noen andre som har gått akkurat her hvor vi går noen gang? Men oppdagervibbene forsvant litt da vi så at folk definitivt hadde vært der før oss (selv om det var en stund siden (se bilde over)).

I retning Fiskelausa.

Vi ville komme oss til grusveien som gikk på tvers litt nord for oss, der vi forøvrig også hadde gått på koronatur nr. 1. Terrenget var overraskende kupert, så vi måtte sørge for å ikke gå oss fast.

Fiskelausa i kveldssol.

Vi surra litt mer oppi lia, men kom oss ned til Fiskelausa sørfra, fant en traktorvei og fulgte den rundt vannet på østsiden. Endelig vei, nok lynglabbing nå!

Det begynte å bli mørkt da vi tok av til høyre fra veien og fortsatte på stien nedover mot Elvåga.

Halv ni nådde vi Elvåga, da hadde solen gått ned og ga et rosa skjær over vannet og tretoppene.

Sør-Elvåga.

Herfra fulgte vi stier og veier så rett vest som vi kunne, nå var det på tide å komme seg hjem. Heldigvis var hodelyktene med, så det gikk greit å se hvor vi gikk også der det ikke var lysløype.

Hodelykt er kjekt å ha, har vi fått erfare.

Vi nådde Nøklevann, Rustadsaga, og så var det frem med telefonens mer konvensjonelle kartprogram for å være sikker på at vi fant den korteste veien til nærmeste t-bane. Klokka ti nådde vi Bogerud, hoppet på t-banen og kom oss tilbake til byen.

Fremme, hvertfall nesten!

Det hadde vært litt tidlig å legge ut på langtur etter bare noen dager. Man har jo hørt at folk snakker om restitusjon. I en del tilfeller har vi kanskje følt at ordet rekonvalesens er mer dekkende. Uansett ble konklusjonen at koronatur fremover måtte bli en ukentlig greie. Maks.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Krokhol: Kl. 12.15

Ankomst Bogerud T: Kl. 22.00

Varighet: 7t 45 min

Antall skritt: 44.000

Antall kilometer: Ca. 28