Historien om et bilde (og en hel del folk)

Blir du med på en oppdagelsesreise? Jeg håper du sitter godt!

I studietiden fikk jeg seks somre som spillende omviser på Ringve museum i Trondheim. Den rundt 150 år gamle store sveitservillaen som utgjør hovedåstedet for omvisningene var (og er) et skattkammer av stort og smått. Rom etter rom er fulle av instrumenter, tidsriktig interiør, nips og bilder.

Det er mye som stikker seg ut som litt ekstra spennende, men det siste året har jeg stadig kommet tilbake til et bilde som henger i Beethoven-rommet, eller Rødstuen. Bildet viser en samling norske komponister med Agathe Backer Grøndahl i midten, hun mindre enn alle sine mannlige kolleger, men rank og rolig, nesten som en dronning.

Bildet på veggen i Beethoven-rommet.

Hvem fotografen er har jeg aldri ofret en tanke, selv om bildet er ganske sentralt i arbeidet mitt med komponisten Backer Grøndahl. Men en dag bildet kom opp på en nettside, dukket plutselig navnet Nyblin opp.

Det sier kanskje ikke de fleste leserne så mye, men jeg hoppet litt der jeg satt på krakken på Deichman. Min tippoldemor var født Nyblin og var datter av to fotografer! Her måtte det da være en sammenheng?

Tippoldemor Antoinette «Toinon» sitt hjem fra 1901, nå kjent som Trosterudvillaen.

For å komme til bunns i dette må vi litt tilbake i tid. Hvordan har jeg fotografer i familien, og attpåtil på 1800-tallet, lenge før speilreflekskameraer og epletelefoner? Vi må begynne med Daniel Georg Nyblin, min tipptippoldefar. Han var Oslo-gutt, eller Kristiania-gutt, født i 1826. Faren som var bokbinder av yrke døde da sønnen bare var tre år gammel og det ble moren, Johanna-Marie f. Vibe som fikk den krevende oppgaven å oppdra tre barn alene. Barna fikk gå på skole på det såkalte Weisenhuset, Christiania Opfostringshus, et tilbud til barn av borgerskapet som ikke hadde foreldre til å forsørge dem. I årene Daniel gikk der holdt skolen til i Kongens gate 1.

Skole for foreldreløse eller trengende ektefødte barn av borger- og håndverkerstand.
Vi hjelper deg gjerne, lille venn, så lenge foreldrene dine er ordentlige folk.

Nå gjaldt det å finne seg et levebrød, og etter konfirmasjonen begynte Daniel i lære som maler, og etter noen år som malersvenn ble han ansatt hos den danske teatermaleren Peter Wergmann. Samtidig lærte han å litografere, altså å trykke, på en av tidens mange litografiske anstalter i Kristiania.

Litografiet «Utsikt fra Piperviksbakken» utført av Peter Wergmann i 1845,
på den tiden han hadde Daniel som elev.

Jobben som teatermaler gjorde at han fikk kontakter på de skrå bredder, og på slutten av 1840-tallet begynte han å spille amatørteater sammen med noen venner. De ble invitert til å opptre på Klingenberg, et folkelig underholdningsetablissement i Kristiania, etter hvert begynte de å reise rundt og spille på scener også utenfor hovedstaden.

Høsten 1852 ble Den norske dramatiske skole opprettet, og man kunne lese i Illustreret Nyhedsblad at det var stemning også for norske skuepillere i byen, ikke bare danske. Forestillingene man hadde sett på Klingenberg hadde vært populære, selv om de hadde blitt gitt «…af nogle ganske simple Folk.» Avisen beskrev videre Daniel og hans likemenn at selv om de «…stode paa et meget lavt Kulturtrin og savnede saagodtsom enhver Anviisning, vakte deres Præstationer dog en vis Interesse endog blandt mere dannede Folk».

Vår mann ble opptatt som en av de aller første elevene, og ved åpningsforestillingen for skolen hadde han tittelrollen i Henrik Anker Bjerregaards vaudeville Krydsbetjenten. Anmeldelsene er nøkterne, men håpefulle: «Hr. Nyblin, der allerede er bekjendt fra Klingenbergtheateret, hvis bedste og mest rutinerede Skuespiller han var, maaske kan blive en brugbar Skuespiller».

Scene fra en av Den norske dramatiske Skoles første forestillinger. I følge teaterhistorikeren Tharald Høyerup Blanc står Daniel Georg Nyblin ytterst til venstre i bildet.

Daniel fortsatte som skuespiller, han var å se i mange ulike roller, men komedie ble hans spesialitet. I 1857 hadde teaterskolen endret navn til Kristiania Norske Teater, og fikk Henrik Ibsen som sjef. Daniel var med i teaterets første forestilling med Ibsen som kunstnerisk leder, enda et Bjerregaard-stykke (Fjeldeventyret), og Nyblin vakte i følge avisene «megen munterhet».

Kjendis. Fotograf ukjent.

Vi kommer til fotografiet av komponistene, jeg lover! For nå tar Daniels liv en vending. I mai 1861 skriver Morgenbladet at Det norske Teaterets nestor, Hr. Nyblin, skal slutte. Det ble arrangert en benefice-forestilling for ham, og mange møtte frem for å se Hr. Nyblin en siste gang som Mons Østmoe i Bjerregaards Fjeldeventyret.

Med det var skuespillerkarrieren slutt, for nå hadde han nemlig fått en familie å forsørge. I 1855 giftet han seg med den åtte år yngre Amalie Pedersen. Vi vet hun var født i 1834, jeg har klart å spore opp en Sophie Amalie Pedersen født i Stryn akkurat det året, men det er ikke godt å si om det er samme person. På 1850-tallet blir hun i alle fall Fru Nyblin.

Fotografen bak bildet av komponistene var altså en K. Nyblin, og noen år senere finner vi at Daniel har åpnet fotografatelier i Kristiania. Han tok også bilde av Ibsen flere ganger. Men hvordan ble skuespilleren og maleren Daniel fotograf?

Atelieret tilbød fotografi, retusjering, portrettmalerier i olje og restaurering av oljemalerier.

Fotografifaget var relativt nytt, det var upløyd mark. Ingen kunne foreløpig helt slå fast noe om hvor på samfunnsstigen yrket sto, eller om det var en typisk manne- eller damejobb. En artikkel på Norsk Industriarbeiders museum nettside forklarer at mot slutten av 1800-tallet var hver fjerde fotograf i Norge en kvinne. Det ble sagt at kvinnene hadde et estetisk blikk og ble derfor sett på som godt egnede fotografer. Daniel Georg Nyblin lærte nemlig å fotografere av Amalie – sin kone!

Atelieret på hjørnet av Skippergaden og Karl Johans Gate. I dag ligger det en Deli de Luca på samme adresse.

Hvor hun hadde lært faget, vites ikke. I begynnelsen var det hun som fotograferte, og mannen som retusjerte, og da atelieret i Skippergaden åpnet i 1866 sto det i hans navn, og i flere år var han omtalt som retoucheur. Men snart lærte de av hverandre, og Daniel tok etterhvert yrkestittelen fotograf. Amalie fikk aldri den tittelen offisielt, men vi vet at også hun arbeidet i atelieret.

Portrett av Henrik Ibsen ca. 1863-64, tilhører Nasjonalbiblioteket.
Ibsen fotograftert av Nyblin tidlig på 1860-tallet.

Fotografiet over av Ibsen fra slutten av 1860-tallet har alltid vært knyttet til Nyblins navn. Men i boka Ibsen og fotografene påpeker Peter Larsen at Daniel på tidspunktet hvor bildet ble tatt altså blir omtalt som retusjør, ikke fotograf. Da bildet ble tatt var det fruen som var den mest rutinerte fotografen i familien. Svaret får vi aldri, men boka antyder sterkt at det er vel så sannsynlig at det er Amalie Nyblin og ikke Daniel som står bak Ibsen-portrettet!

I 1906 fylte Daniel 80 år, og Aftenposten trykket en bursdagsartikkel der de blant annet skrev følgende: «Sit Arbeide udfører han med største Nøiagtighed, og han retoucherer selv de mindste Bromidbilleder, takket være det usvækket skarpe Syn og Støheden paa Haanden.»

Fil:Daniel G Nyblinn, Kristiania (Revers).jpg
«Hjørnet af Carljohans og Skippergaden»

Noen år senere, i 1810, døde Daniel, og Amalie ble enke, 76 år gammel. Hun levde åtte år til, og i januar 1918 kunne man lese følgende ord om henne i Aftenposten:

«Fru Amalie Nyblin – avdøde fotograf Daniel Georg Nyblins hustru – avgik igaar ved Døden, 83 Aar gammel. I over 50 Aar har Fru Nyblin med kyndig og kjærlig Haand styret sit Hus i Vaterland – Karl den 12tes Gate 5. Det var folksomt og gjestfrit i det Hjem. Mange var der, som der søgte Trøst og Hjælp, og faa var det som gik tomhændet derfra. Fru Nyblin var sterkt religiøst interesseret. Hun nedla meget Arbeide i Metodistmenigheten, særlig for Emmas Børnehjem. Der er mange som vil savne Fru Amalie Nyblin.» T.J. Aftenposten 29. januar 1918.

Nekrologen gir oss et litt større innblikk i deres liv, og nevner også hennes engasjement i metodistkirken. Men fra slutten på et langt liv til neste trinn på veien mot bildet av komponistene (du har vel ikke glemt det?) – for vi har ennå ikke nevnt noen av deres barn!

Amalie og Daniel hadde egen bedrift, og begge var i arbeid. Allikevel rakk de å bli foreldre til seks barn på ti år.

Det kan se ut som om de mistet det aller første barnet, lille Reidar, født bare et år inn i ekteskapet og på et tidspunkt hvor Daniel fortsatt arbeidet som skuespiller. Antakelig forble Aagot, nummer fem i rekken, ugift, ellers ble de fire andre etablert med familie og det hele. Vi har min tippoldemor, Antoinette «Toinon» Pauline Marie, som ble født i 1861. Hun giftet seg etterhvert med den teaterinteresserte legen Henrik Arnold Thaulow Dedichen, og de startet selv egen bedrift om man kan si det sånn, med det private psykiatriske sykehuset på Trosterud i Østre Aker.

«Prøv Dr. Dedichens privatasyl, De ogsaa.»

Og nå begynner vi omsider å nærme oss målet. For bildet av komponistene ble tatt i Bergen, og blant Amalie og Daniels tre sønner finner vi endelig en K. Nyblin, rettere sagt Karl Anton Peter Nyblin, etter hvert bosatt i Bergen, min tippoldemors bror og – voìla – fotografen bak bildet med komponistene!

Fil:Edvard Griegs Musikkfest i Bergen, 1898 (14045917475).jpg

Over ser vi et annet bilde tatt ved samme anledning. På høyre side ser man tydelig «K. Nyblin». Men her er det faktisk noe som skurrer.

Musikkfesten som ble det store comebacket til Backer Grøndahl etter noen års pause fra konsertpodiet, og det som ble en tidlig forløper for Festspillene i Bergen, fant altså sted i 1898. Men Karl Anton døde dessverre ganske ung, allerede i 1894. Han kan ikke ha tatt bildet! Så hvem var da fotografen?

Det sies at eplet ofte ikke faller så langt fra stammen. I tilfellet Amalie og Daniel lå nedfallsfrukten strødd under treet. Sånn gikk det med yrkestitler og ektefeller for de tre sønnene:

Georg Andreas Nyblin, fotograf. Gift med fotograf Ida Elisabeth Berglund.

Ragnvald Nyblin, fotograf. Gift med fotograf Caspara Frantzine Larsen.

Karl Anton Peter Nyblin, fotograf. Gift med fotograf Agnes Janson.

For her må vi nemlig grave i enda en persons historie. Henger du med? Jeg tror nemlig du også har lyst til å høre om neste person!

Agnes Janson som skulle bli Karl Anton Peter Nyblins kone, ble født i Bergen i 1869 som nummer tre i en søskenflokk på fjorten – 14 – barn. Hun var en del av fiffen i byen, og farfaren hennes, Helmich Janson, var kjøpmann, amerikansk generalkonsul og eier av Damsgård Hovedgård (stedet gikk også under navnet Jansongården). Agnes og familien hadde adresse Lille Damsgaard og bodde antakelig i ett av husene ned mot Puddefjorden.

Damsgård hovedgård – Store norske leksikon
Damsgaard Hovedgaard. Hvem sa at fasade ikke er viktig?

Agnes ble konfirmert, og 17 år gammel begynte hun i lære hos Bergensfotografen Johan von der Fehr (1833-1906). Det fantes allerede en del kvinnelige fotografer i Bergen, og Ragnar Sollid skriver i boka Eldre Bergensfotografer at en av årsakene kan være byens Forening til fremme af qvindelig Haandværksdrift, stiftet i 1861.

Hun startet så smått opp en egen virksomhet, viste talent, og ble oppfordret til å reise til Stockholm for å videreutdanne seg. Tjue år gammel dro hun avsted på egenhånd. Der møtte hun Karl Anton Nyblin, som sannsynligvis også gikk i lære i Stockholm. De ble forelsket, giftet seg i Korskirken i januar 1894, Karl Anton flyttet vestover og snart åpnet de eget fotoatelier i Bergen.

Firesifret telefonnummer. Og betryggende prisnivå.

Her var det ingenting å vente på, og lille Karla Amalia ble født oktober samme år. Men 17 dager etter datterens fødsel ble Karl Anton akutt syk og døde brått.

25 år gammel ble Agnes enke og eneforsørger for deres nyfødte datter. Dessuten hadde hun en nyoppstartet bedrift å tenke på. Hva nå?

Nyblins atelier i Småstrandgaten 1 ved Torgallmenningen.

Agnes velger å fortsette og overtar ledelsen av bedriften. De har noen ansatte som kan assistere noe, men tre år etter mannens død er K. Nyblin blant byens mest populære atelierer, hun har en stab på ti ansatte og en årlig produksjon på hele 40.000 fotografier.

Agnes Magnus (Janson) (1869 - 1945) - Genealogy
Agnes Nyblin. Fruentimmer med godt blikk.

Agnes fotograferte både interiører og bymotiver, men det var som portrettfotograf hun ble mest kjent. Hun ble nesten som kjendisfotograf å regne og hadde fintfolk som Dronning Maud, Bjørnstjerne Bjørnson, Christian Michelsen, Alexander Kielland, Amalie Skram og Edvard Grieg i porteføljen. I den andre enden av skalaen ga politiet henne ansvar for å avbilde byens «50 forbryderske Personer», og hun holdt de såkalte forbryteralbumene oppdaterte også i årene fremover.

Som en ekstra særlig gestus tilbød Agnes Nyblin håndkolorering av fotografiene sine. «Hovedrestauranten». Bergensutstillingen 1898. Kolorert albumin positivt prent. Agnes Nyblin. K. Nyblin. Datering: 1898.
Agnes tilbød også håndkolorering av fotografiene sine.

Vi nærmer oss 1898 og hovedsaken – bildet med Agathe Backer Grøndahl og de andre komponistene. Anledningen for fotoseansen, Musikkfesten i Bergen, var en del av den den store landsutstillingen som foregikk samtidig. Denne utstillingen var en viktig nasjonal begivenhet, en storartet mønstring av norsk industri og håndverk. Bergen biblioteks omtale av arrangementet skriver at «verdensutstillingen var varemarked og folkeopplysning i skjønn forening – tiltalende innpakket og servert som forlystelse for høy og lav, fattig og rik, mann og kvinne, liten og stor.»

Åpningsdagen for Bergensutstillingen i 1898. I løpet av flere måneder besøkte til sammen 350.000 mennesker utstillingene.

I forkant ble det utlyst et «Anbud paa Fotografering», og gjett hvem som vant anbudet? Agnes Nyblin fikk enerett på fotografering under Bergensutstillingen i 1898. Og her kommer vi endelig til saken, vi har omsider funnet vår fotograf. Agnes Nyblin, under firmanavnet K. Nyblin, sto bak bildet av Grieg, Backer Grøndahl og de andre!

Påminnelse om sakens kjerne.

Og ikke bare det. Agnes var der da det skjedde. Hun var der da Ole Bulls statue ble avduket 17. mai 1901:

Ikke minst var hun, og dette syntes jeg er noe av det kuleste, fotograf på Troldhaugen da Grieg feiret 60-årsdagen:

Heldigvis fant Agnes seg etterhvert en ny mann, og fikk fire barn til. Hun overlot firmaet til sin yngre bror, Helmich Janson, men da hele fotoarkivet dessverre gikk tapt under bybrannen i 1916 var hun sterkt delaktig i å få atelieret på bena igjen.

Den dagen jeg hoppet på bibliotekskrakken ved synet av navnet Nyblin i forbindelse med storheter som Grieg og Backer Grøndahl, tenkte jeg kanskje at jeg hadde en slektning som hadde stått i samme rom som omtrent hele Norges musikkhistorie. Via skuespilleren og maleren Daniel og hans kone, fotografen og Ibsen-portrettøren Amalie, til deres sønn Karl Anton og hans Agnes, fant vi til slutt ut av Nyblin-forbindelsen. Med Agnes Nyblins fantastiske historie er det helt greit at det var hun som fikk æren for å ha avbildet mine musikalske helter!

Og dette med eplet og treet og stammen? Daniels sønn Ragnvald, én av de tre fotografsønnene, startet atelier i Skien. Da han døde, drev fotografhustruen Caspara videre inntil sønnen tok over. Slik fortsatte det, helt til dagens eier Vibeke Nyblin tok over firmaet som den femte fotografen i rekken. Atelieret finner du fortsatt i Sigurds gate i Skien, eller rett og slett på www.nyblin.no.

Tusen takk for følget!

Kilder:

Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur. Av Peter Larsen.

Eldre Bergensfotografer. Av Ragnar Sollid.

Seksjon for spesialsamlinger, Universitetet i Bergen: https://spesial.w.uib.no/?page_id=2843

Fotografforbundet: 120 år med Nyblin: https://fotografforbundet.no/2016/09/120-ar-med-fotograf-nyblin/

Bergens offentlige bibliotek: https://bergenbibliotek.no/aktuelt/bergensudstillingen

Historisk sus på Trosterud
Fra én av artikkelforfatterens utallige konserter i Trosterudvillaen – tippoldemor Antoinette Nyblins hjem på Oslo øst.

Koronaturene 11/20: Sørkedalen-Sjølyst 24. mai

Nordmarka var nå krysset på langs, og etter et par dagers rekonvalesens hadde det vært noen begivenhetsrike dager i koronaforstand.

Vi hadde feiret 17. mai på koronavis, og jeg hadde vært i Store Studio og spilt inn Helge Sundes nykomponerte «Koronavariasjonene». Det hadde gått to uker, og nå kjente vi at vi ville på tur igjen.

Vi hadde virkelig kjent forrige tur i beina en god stund, så denne uka hadde vi ingen planer om noen voldsom langtur. I stedet ville vi ta det med ro, dra på oppdagelsesferd og utforske spennende steder vi ikke hadde gått før. Det var i den forbindelse at vi begynte å snakke om noen fordums helter fra barndommen.

Koronaturinspirasjonskilder.

I 1979 hadde «Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet» premiere, og denne første av fire serier om Gaus, Roms og Brumund ble filmet i Sørkedalselva. Dit ville vi!

Oversiktskart.

Ingen av oss var spesielt kjent i området, men vi ville gjerne utforske de delene av elva som ble brukt under innspillingen. Det viste seg at hele serien, dette dramatiske eposet om den forsvunne professor Drøvel og hans hemmelighet, ble tatt opp på en 200 meter lang strekning av elva.

Det tok pinlig mange år før forfatteren av denne teksten skjønte hvorfor brødrene hadde litt rare fornavn.

200 meter er ingen koronatur, så vi bestemte oss like godt for å følge hele elva nedover, for sikkerhets skyld. Vi tok det veldig med ro denne søndagen, og det ble ettermiddag før vi kom oss av gårde og satt på bussen. På Bogstad byttet vi fra 32-bussen til 41 Sørkedalen, og kvart på fem gikk vi av ved Sørkedalen skolen. Nå kunne turen begynne!

Sørkedalen skole.

Været var ganske grått, så vi hadde med regntøy, men ellers en mye lettere oppakning enn på forrige tur.

Innledende undersøkelser viste at Sørkedalselva begynner der Heggelielva kommer vestfra og møter Langlielva nordfra. Derfor var første punkt på programmet å finne Sørkedalselvas nordligste punkt.

Ved turens begynnelse.

Det var fort gjort, på fem minutter hadde vi kommet oss over en bro og stod i møtepunktet mellom elvene.

Heggelielva fra høyre, Langlielva fra venstre, Sørkedalselva rett forut.

Nå gjaldt det å finne ut av veien videre. Både internett og mer analoge kart hadde vist at det var sti deler av strekningen nedover langs elva, men ikke overalt. Uten å røpe for mye skulle dette vise seg å for alvor bli en dag i utforskningens og Brødrene Dals tegn, men foreløpig fant vi frem uten noen store begivenheter.

Speiding etter Elvegris.

Først fulgte vi en liten vei langs elva. Det hele var veldig Brødrene Dal-aktig, med gråvær og litt blasse farger, akkurat som på syttitallsfjernsyn.

Vi passerte gårder, jorder og høyspentmaster. Dessuten var det tydelig at dette var hesteområde, med spor etter hesteføtter hele veien. Det ble en liten tur opp på Zinoberveien, men så ned igjen på en svært så idyllisk sti.

Den ideelle elvesti. Elvenært og blomsterdekorert.

Vi ble så forført av hvitveisen og fuglesangen at vi ble forledet ut på en blindvei ved en odde der elva gjorde en liten sving. Ikke rart stien der var fin og godt opptråkket, her var det antakelig flere enn oss som hadde gjort samme feil og hadde måttet snu og gå samme vei tilbake. Men det gjorde ikke så mye, vi var jo på eventyr.

Blindvei.

Og eventyr fikk vi. Nå hørte vi stemmer, og ganske riktig, det var folk på elva. Tom Mathisens fortellerstemme lot dessverre vente på seg, og det var ikke Elvegris som kom mot oss, men det var folk på elv i farkost. Det føltes som om vi hadde sett Brødrene Dal selv.

«Her har intet menneske satt sin fot, bortsett fra Professor Drøvel, som i 1950 la ut på en ekspedisjon oppover Overfloden».

Nok en gang ble vi forledet av omgivelsene. Møtet med de padlende høynet stemningen noe veldig, og vi fortsatte på en sti som i mindre og mindre grad var en sti. Her følger et stykke som i liten grad er fotografisk dokumentert, men vi hadde nå nådd et punkt der stien på ingen måte lenger var en sti, og vi måtte tenke alternativt.

Vi ville sørover, og istedenfor å gå tilbake til veien rett øst for elva mente vi at det sikkert var like greit å buskase oss i riktig retning til ridesenteret vi nå hadde et sted foran oss. Det var vanskelig å finne noe kart som illustrerer dette, men vi havnet i en slags sump av en hengemyr, og så ivrige var vi da vi gikk inn i området at det ikke hadde tatt lang tid før det antakeligvis var like langt å gå tilbake igjen som å fortsette.

Vi tråkket og surklet og snublet, myra ville ingen ende ta, men etter mye om og men fikk vi øye på stallen. Så langt hadde Sørkedalen vært ganske flat, men det var det slutt på. Stallen lå på toppen av en bratt skråning, så bratt at vi lurte på om det var forsvarlig å gå opp der. Men retrettalternativet tilbake gjennom gjørmeskogen fristet svært lite, så vi la i vei, klyvende oppover.

En bratt bakke ved en stall, ja. Hvis man hadde tenkt seg om burde man skjønt hva denne bakken har blitt brukt til. Tømming av møkk. Det var delvis grodd igjen, men det var heller ingen tvil om at bakken vi forserte var et eneste stort berg av en hestedo.

Vi prøvde å lage litt lyd oppover den illeluktende lia så hestene på beitet oppe på toppen skulle få med seg at vi kom, men de var med sin fulle rett i behold svært overrasket over at noen kunne finne på å komme klatrende denne fullstendig håpløse og udelikate veien til deres hjem. Det ble noen skvetne firbente da vi kom over kanten, men endelig var vi oppe og kunne fortsette.

Med litt såret stolthet passerte vi Wyllerløypa oppe i åsen på venstre hånd, og var innom bilveien og noen boligfelt før vi kom inn på en sti igjen.

Nå begynte det så smått å regne, men det gjorde ikke noe når vi kunne vandre i ly av løvskogen. Vi fortsatte langs noen gamle steingjerder, og i halv sju-tiden fikk vi første glimt av Bogstadvannet. Ved nordenden av vannet fant vi et bord der vi bestemte oss for å spise våre medbrakte middagsrester på boks. Det smakte helt okei, men vi savnet brenneren som vi ikke hadde tatt med for å spare vekt. Varm mat hadde ikke gjort noe.

Nå skulle det vise seg at Overfloden likevel ikke renner ut i Vigelandsparken, som TV-serien hevder. Ved Bogstadvannet endte Sørkedalselva, men vi ville ikke gi oss ennå. Nå kom vi jo til selveste Bogstad gård!

Turgåere ved hovedbygningen som kom på plass mellom 1760 og 1780.

Det var ikke mange andre som hadde funnet veien hit denne grå søndagskvelden, og vi fikk utforske stedet helt for oss selv.

For en beliggenhet dette stedet har! Vi gikk ned til vannkanten og tok hagen i nærmere ettersyn. Deler av den stammer helt tilbake fra 1700-tallet.

Klokken var blitt sju, og vi tok farvel med Bogstad gård og fortsatte videre. På denne strekningen var det ingen tvil om veivalgene, her var det meget godt opparbeidede turveier. På noen få minutter hadde vi gått tomme for Bogstadvann og fikk nå golfbanen på høyre hånd.

Golfbanen som har sikret seg navnet Oslo Golfklubb.

Så snart vi kunne tok vi til høyre for å finne tilbake til elven igjen. Bortover Ankerveien langs sørsiden av banen snakket vi litt om golf, og jeg trodde at resten av turfølget spøkte da det ble sagt at det var kleskode på golfbanen. Men det var jo helt riktig.

Fra http://www.oslogk.no.

Golf fikk være golf, for nå fant vi en sti som ledet oss tilbake til det våte element, og denne gangen en helt ny elv: Lysakerelva!

Ny elv, samme vassdrag.

Her var det mer turvei enn -sti, og vi kunne sette opp tempoet litt. For det hadde vært gøy å klare to elver på langs på én kveld.

Autostrada.

At det var så grønt og fint langs denne elva var det ingen av oss som var klar over på forhånd. Stemmingen var god, og ble ytterligere oppmuntret av pene gamle hus og skilt underveis.

Nå kom vi til Griniveien som krysset elva og vi fikk et gjensyn med skiltet vi hadde passert på turen Sundvolden-Røa. Vi lurte på om vi også nå hadde passert fylkesgrensen, men det viste seg at vi hadde befunnet oss i hovedstaden hele tiden. Grensen går langs Lysakerelva og midt på Bogstadvannet, og vi hadde jo holdt oss på Oslo-siden hele veien.

Vestkant-tægging.

Vi passerte Grini Mølle som lå fint til ved Grinidammen. Regnet hadde gitt seg, kvelden var stille og vannet speilblankt.

Nå kunne man kanskje tro at turen videre forløp uten noen store hendelser, det er tross alt grenser for hvor mye som kan skje på en helt vanlig fottur. Men dette var jo ikke en helt vanlig fottur.

For vi var på koronatur. Dette var tur nummer elleve, og på sosiale medier hadde det nå bygget seg opp en forventning om at vi gikk ukentlige lange og rare turer, vi var nærmest et internettfenomen (alt er relativt). Ikke bare det, i dag var vi jo i selveste Brødrene Dals fotspor, vi hadde overlevd hengemyr og møkkafjell, attpåtil var vi godkjente markatravere etter forrige helgs tur, og akkurat det hang nok høyt her på Oslo vest. Ingenting kunne stoppe oss!

Det tetner seg til.

Nå var vi i et såpass tettbygd område at vi visste av erfaring at der det er masse hus går det alltids en sti. Dette ordner seg, her kommer vi! Det var ingen tvil om at vi nå følte nå at vi mestret elven.

Illevarslende.

Litt nedenfor Grinidammen delte stien seg, en tydelig, tørr og komfortabel sti gikk opp lia til husene, mens en liten, ulendt stilignende passasje fortsatt videre langs elva. Vi valgte selvfølgelig den sistnevnte.

Sti eller røys?

Joda, det var jo ganske ulendt, men vi var jo praktisk talt midt i byen, her måtte jo noen ha gått før oss. Dette går fint.

Skråere og skråere sti.

Det var bare det at skråningen ble brattere og brattere, og det ble mindre og mindre plass til å gå langs elva.

Det røyner på.

Av en eller annen grunn falt det oss ikke inn å snu. Da det ikke lenger var mulig å gå nede ved elva valgte vi heller å følge noe man med enorme mengder godvilje kunne kalle en sti oppover lia. Man ser av bildet under at det var en generøs betegnelse.

«Sti».

Sånne situasjoner hadde vi vært i før. Det er gjengrodd, ulendt, men man kommer seg gjennom – det er bare å ta tiden til hjelp.

Vår vei merket med rødt.

Vi ble tvunget til å følge en kant oppover, og store mengder kvist og kvast og veltede trær gjorde det svært ufremkommelig. Dessuten ble det brattere og brattere. Og brattere.

Bildet over illustrerer et parti der vi hang i trær. Det var for bratt til å få ordentlig fotfeste. Vi kom til et punkt der vi rett og slett ikke kom videre, bakken vi skulle gå på gikk rett ned i Lysakerelva, all stahet i verden kunne ikke få et menneske bortover den skråningen.

Her følger igjen et udokumentert parti. Det var ikke lenger forsvarlig å vifte med mobilen og vi kom oss verken frem eller tilbake. Men noe av det vi hadde hengt og dinglet i var hagegjerder. På toppen av denne skråningen lå det nemlig noen pene og pyntelige villaer, og det var nå vi måtte bite i det sure eplet. Én ting var noen skvetne hester, noe annet var lokalbefolkningen.

Mens vi hadde kavet og styrt og holdt på hadde en intetanende vestkantfrue sittet på verandaen og lest avisen uten å få med seg noe av det som hadde pågått. Vi stod nå og klamret oss til utsiden av gjerdet hennes og måtte be om hennes oppmerksomhet.

Reaksjonen var ganske lik hestene nevnt tidligere i denne historien. Plutselig stod det folk i en del av hagen der det aldri var folk, der det egentlig ikke skulle være mulig å stå. Vi dinglet vel også mer enn vi stod. «Kunne det være mulig å gå gjennom hagen Deres?» Joda, stig på. Det var noen særdeles flaue meter vi måtte vandre gjennom den pent opparbeidede hagen, men da vi fikk asfalt under føttene på Harald Løvenskiolds vei var lettelsen ganske stor.

Jeg tror at vi denne gangen faktisk lærte noe. Man kommer ikke utenom at det er noe som heter ufremkommelig. Fra nå av ble vi enige om at vi skulle stille oss litt mer kritiske til vage stier, og kanskje sjekke kartet før man går inn i et ulendt område. Heldigvis fant vi nå en meget veletablert gangvei ned igjen til elva, og det føltes trygt og godt.

Til og med rekkverk.

Nå fant vi en åpen slette med et bord der vi spiste resten av middagen, og fikk summet oss litt. Vi var fortsatt noe preget av opplevelsen.

Veien videre var spennende, men i ordets normale forstand. En god del opp og ned, og stier som blant annet gikk på stillaser og broer langs fjellvegger.

Ved Lilleaker krysset vi over på en gangbro som gav oss fin utsikt videre vestover.

Mot fjorden.

Nå var Lysaker rett rundt hjørnet, og plutselig var vi ved dagens mest imponerende vannfall, Lysakerfossen.

Ordentlig foss!

Etter å ha beundret fossen gikk vi videre, og måtte forlate elva litt for å få krysset togspor og motorvei.

Vi fant veien bort til Lysaker stasjon og krysset under motorveien.

Etter å ha passert E18 var det kun utløpet igjen, så hadde vi fjorden foran oss. Så var det gjort, vi hadde herved gått to elver på langs på én kveld!

Siste elverest.

Her kom vi også til båten Dyrafjeld, som av alle ting er bygget på hjemgården til min farmor.

I 1899 stod denne båten ferdig i Utistua på Neslandet på Nordmøre. Da het den Anna Kristina, og da som nå var den hele 110 fot. I dag er den i bruk som skoleskip.

Utistua med naustet der båten ble bygget til høyre. Bilde fra mai 2021.

Ved denne båten nøt vi litt proviant anskaffet fra Narvesen og begynte å kikke på klokka.

Dyrafjeld i solnedgang.

Klokka nærmet seg ti, men nå var det jo oppholdsvær, nydelig solnedgang og vi hadde bare vært på tur i fem timer. Dessuten gikk vi jo kyststien fra Holmen på koronatur nummer sju, men da tok vi bussen mellom Fornebu og Skøyene, så her hadde vi ikke fått før. Vi skulle ikke bare fortsette litt?

Sollerudstranda.

Kvelden var rolig, og det var idyllisk og fint å gå her havnelangs med måkeskrik og bølgeskvulp. Akkurat som på tur nummer sju var det overraskende lite lyd fra motorveien, den var stort sett skjult bak knatter og knauser.

Strandlangs.

I begynnelsen var det altså mest måkeskrik, men så kom det flere og flere ulike fugler til.

Mandskor.

Da vi omsider nådde enden av Bestumkilen følte vi oss definitivt i mindretall, og vi syntes nesten vi burde be om lov til å passere.

Her fant vi en benk der vi kunne hvile føttene litt, for vi begynte å kjenne det nå. Men vi kunne jo gjøre som sist og sykle hjem?

Det var akkurat det vi gjorde. På Sjølyst stod det er bysykkelstativ, og vi var godt fornøyde med å tråkke videre, klokka var nå blitt halv elleve.

Transportmiddelbytte.

Vi tråkket oss bort til Frognerkilen, og følte vi suste forbi alle båtene.

Ved Filipstadkaia.

Det var nesten ikke folk ute, og vi fortsatte langs Aker Brygge og Rådhusplassen og fortsatte opp Rådhusgata.

Vi parkerte syklene ved Sukkerbiten, og noen minutter over elleve var vi i land på Sørenga. Det hadde virkelig blitt en oppdagelsesferd i Brødrene Dals ånd, også hadde vi kanskje til og med lært noe denne gangen.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj Sørkedalen skole: Kl. 16.45

Ankomst Sjølyst: 22.30

Varighet: 5 t 45 min + 35 min sykling

Antall km gange: Ca. 18

Antall km sykkel: 6 km

Antall skritt: 32.000

Koronaturene 10/20: Grua-Sognsvann 9. mai

Siden nedstengningen i mars hadde vi nå gått ni turer, omtrent én langtur i uka. Dette skulle bli den tiende turen, og da var alle enige om at dette måtte bli en skikkelig en.

Vi hadde vært innom Østmarka, Lillomarka, Kjekstadmarka og Vestmarka, men egentlig i liten grad Nordmarka. Det var på tide å omfavne det mine østkantfordommer tenker på som vestkantens boltreplass, og utforske stedene man har hørt mye om, men aldri hadde vært. Nå skulle vi bli ordentlige markatravere.

Fra Det norske akademis ordbok.

Vi fant fram papirkartet over Oslomarka og observerte at Nordmarka var stor. Som vanlig var koronaturene bilfrie, og vi så at hvis man tok toget til f.eks. Stryken eller Harestua måtte man likevel et stykke innover før man kan gå nedover. Fra Grua så det ut til at man kunne gå mer i rett linje sørover. Dessuten fortalte mitt kartprogram på mobilen at å gå fra Grua til Sognsvann tok åtte og en halv time og var omtrent fire mil. Vi visste at det kanskje ville bli litt lenger, men fire mil hadde vi klart å gå før. Operasjon Nordmarka på langs var i gang.

Heldigvis hadde vi lært litt på de foregående turene, blant annet at man må ha med nok mat. Det ble en del oppakning på oss begge, og noen hemmelige våpen som skulle komme godt med utover dagen.

Lettskyet lørdagsmorgen.

Denne lørdag 9. mai stod vi opp i halv sju-tiden og var ute av døra rett før halv åtte. Været var lettskyet og med unntak av noen fugler hadde vi Bjørvika helt for oss selv. Toget mot Jaren stod klar på perrongen ved spor åtte, og vi gikk ombord og satte oss godt til rette. Det var det bare å gjøre, for her skulle vi sitte en stund. Togturen var urovekkende langvarig, over en time. Vi ante at vi hadde en fryktelig lang dag i vente.

Maridalsvannet fra togvinduet.

Langt oppi Hakadalen hadde vi funnet frem en iskaffe hver, for i tillegg til frokost hjemme skadet det ikke med litt ekstra sukker og koffein. Kl. 08.47 gikk vi av toget på Grua og var klare for tur.

Klare for avmarsj!

De første kilometerne var den veien alle typisk kjører for å komme til marka, men det var egentlig ganske fint å tusle rundt i nabolag og følge bilveien innover. Klok av skade fra forrige uke ønsket vi å slippe for mye stigning, og rett før vi kom til Mylla tok vi til venstre for å unngå å måtte gå over høytliggende Bislingen.

Morgensol på Grua.

Takket være mye trefelling så vi mot blånende åser i det fjerne, og stemningen var meget god på veiene her denne morgenen. Men vi visste at vi måtte holde fremdriften oppe. Derfor var vi allerede fra begynnelsen av turen bevisst på å ikke bruke altfor lang tid på sang og fanteri, men forsøkte å gå så fort vi kunne, i alle fall innenfor rimelighetens grenser.

Vi passerte tjernet Storfløyta og nådde frem til utfartsparkeringa på Svartbekken. Da hadde vi allerede gått nesten 7 km og vi hadde brukt rundt 70 minutter. Det lovet godt for farten videre!

Storfløyta.

Farten dabbet litt av oppover bakkene fra parkeringen, og så fikk vi dagens første møte med snø.

Petter peker.

Da var det frem med ett av våre ess i ermet: Ekstra sko! På med vanntette terrengsko og de mindre vanntette skoene ble pakket ned. Ullsokker er forresten en selvfølge uansett temperatur, for da gjør det ikke så mye å bli våt på beina.

Fremdrift i fokus.

Kvart på elleve var vi fremme ved Fjellsjøen, og det var nå nesten fire timer siden frokost. På høy tid med et måltid! Her hadde vi med en hjemmelaget majoneseggesalatgreie på boks som mettet bra på brødskiver. Det var også deilig å utnytte at det stod et bord her, for optimal beinhvil når vi først stoppet.

Fjellsjøen.

Nå fulgte vi veien, eller skal vi kalle det skiløypa, opp mot Gjerdingen, forbi litt verdenskrigshistorie.

Det var første gang ved Gjerdingen for oss begge, og nå kjentes det som om vi var langt unna Oslo sentrum. Vannet ligger på 450 meters høyde, men det er noe med vegetasjonen som gjør at man får følelsen av å være ved et fjellvann.

Vi fulgte en sti rundt det sørøstre hjørnet av vannet og kom ned ved Gjerdingen skole. Den ble bygget like etter første verdenskrig for barn fra de omkringliggende plassene, og var i drift frem til 1947. Fin beliggenhet for en skole!

Men her skulle det ikke dveles for lenge. Vi la i vei så rett sørover som vi kunne, og pustet og peste litt i bakkene opp fra Gjerdingen. Her møtte vi noen syklister som syklet omtrent i det tempoet vi gikk. Det var nemlig stadig rikelig med snø, og nesten umulig å komme seg frem på hjul.

Vinglete sykkelspor.

Det var ikke så lett å gå på beina heller, for snøen var så råtten at den gav etter for hvert skritt. Her måtte enda et hemmelig våpen frem: Whisky. Vi fant en tørr stein i sola og tok en klunk i hvert bein (minst). Det hjalp, og vi fortsatte med litt høyere moral.

Vi nådde Snøploghøgda, som, ganske riktig, var en høyde med en snøplog på.

Så gikk det nedover igjen, og snart befant vi oss ved et sånt erkeekte Nordmarka-sted: Katnosa.

Katnosa.

Vi fant en liten rød hytte med en benk utenfor, og tok en ny spisepause. Klokka var nemlig to, og vi hadde funnet ut at omtrent tre timer mellom hvert måltid var en god regel. På dette tidspunktet mener jeg å huske at jeg registrerte at vi ennå ikke var halvveis, men at vi også valgte å ikke fokusere altfor mye på det. Vi hadde jo hele dagen foran oss, og her gjaldt det å tenke positivt.

Nå fant vi en sti som var en fin avveksling til all grusveien, og så at det fortsatt var antydning til is på vannet.

Utrygg is I.

Ved demningen var det mer isfritt, og alle var enige om at DNT-hytta ved Katnosdammen var noe vi måtte komme tilbake til som overnattingsgjester ved en senere anledning. Men akkurat da var hytta koronastengt, og vi tok en liten høneblund i solveggen på vestsiden.

Klokken passerte tre, og vi nærmet oss Oslos høyeste punkt, Kjerkeberget. Her kunne vi enten gå den flate, kjedelige ruta strake veien til Sandungen, eller bestige en fjelltopp. Vi ville ha fjelltopp!

Utsikt vestover.
Hogstfeltkaving.

Her surra vi noe voldsomt rundt i et hogstfelt der stien ikke var mulig å finne, men til slutt var vi på riktig vei og var klar for stigning og heder og ære. Men der sa det bom stopp.

Møkkaføre.

Veien videre var full av snø, og vi prøvde noen steg, men det var bare å gi opp. Man gikk tvers gjennom, snøen så ut til å fortsette et godt stykke fremover, og det var heller ikke så greit å gå i skogen på siden. Vi fikk bare snu.

Tilbake igjen.

Antakelig var dette en liten koronavelsignelse, for en ekstra tindebestigning i tillegg til resten av turen tror jeg ville ha kostet i overkant mye krefter. I det hele tatt hadde vår lille hogstfeltekskursjon tatt på, og det var greit å være tilbake på grusvei igjen.

Sandungen gård.

Nå skrånet veien videre nedover, og et flott syn ventet oss der fremme. Først fikk vi øye på Skule Waksviks elgskulptur, og så foldet Vesle og Store Sandungen seg ut foran oss.

Skulende elg i vårsol.

Vi fulgte veien som gikk mellom de to vannene, og skjønte godt at dette også er sånne vann man har hørt om. Ordentlig fint!

Vesle Sandungen.

Nå passerte vi svære tømmervelter, et forvarsel om et litt kinkig strekk.

Vi hadde kurs mot høydedraget nord for Kikut og fulgte den blåmerkede stien opp fra Sandungen. Men det eneste som var igjen av stien var blåmerkingen. Skogsmaskiner hadde kjørt hele stien til et eneste stort gjørmehøl, og nok en gang var det ikke mulig å gå i skogen på siden. Det var både uhyre tungt og tidkrevende å finne veien oppover, og en rekke ukvemsord ble ytret oppover i lia.

Sti: Terningkast én.

Vi trasket og tråkket og snublet og skled og var nære på å gi opp og snu, men langt om lenge tok sporene etter skogsmaskinene en annen vei, og stien var tilbake til normalen. Endelig!

Mer fremkommelig.

Vi var også veldig glade for at vi ikke hadde snudd, for det neste partiet ble noe av det fineste på hele turen.

Nordvestover.

Kjerkeberget var sikkert vel og bra, men Sandungskollen, Porthøgda og hele åsdraget bortover mot Kikut var en opplevelse som anbefales varmt. For en utsikt!

Liten hvil.

Litt snø var det også i høyden, men det tålte vi. Nå koste vi oss!

Vesentlig bedre stemning!

I sjutiden var vi på Kikut, og vi lærte en gang for alle at Kikutstua er én ting, mens Kikut, eller Kikuttoppen, er noe annet. Vi følte at vi var mer markatraveraktige som var på toppen, og ikke bare spiste bolle nede i stua.

Her rigget vi oss til, fyrte opp brenneren og varmet opp lammegryte med poteter og fløtesaus og andre godsaker. Den middagen var mer å bære på enn posemat, men det ble et herremåltid av en sånn klasse at det føltes vel verdt den ekstra vekten.

Utkikk!

Vi kom også i prat med en kar som var på tur fra Hakadal, og det gikk nesten tre kvarter før vi var på beina og fortsatte. En helt nødvendig langpause før vi skulle begi oss ut på resten av turen.

Vi gikk for den slake stien.
Nordmarka-tægging.

For da klokka var åtte hadde vi vært på tur i elleve timer, og det var stadig veldig, veldig langt igjen. Det kan man i etterpåklokskapens lys se av kartet under. Men det er underlig hva godt selskap og en bedre middag kan gjøre med pågangsmotet.

Realitetsorientering.

Det var ganske vått og glatt ned fra toppen, men vi holdt oss på beina og kom oss i god behold ned til Bjørnsjøen og Fyllingen.

Ned igjen.

Her gikk vi litt vestover før vi svingte ned mellom Vestre og Østre Fyllingen.

Folk (og fisk?) ved Fyllingen.

Det var slutt på skiføret, og vi foretok et nytt skobytte, tilbake til det nesten tørre paret. Skoene som nå skulle av hadde virkelig vært i krigen. Timevis med gjørme, myr og råtten snø gjorde at vi med tanke på et bærekraftig parforhold også i fremtiden valgte å utføre skobyttet med god avstand til hverandre.

Bærekraftig forholdsoppførsel. Mystikken bevares.

Med ny fart i skoa fortsatte i nedover veien, langs Fyllingen og videre på åsene sørover. Vi hadde fått sett en del på kartet mens vi hadde pause, og med mange veier på kryss og tvers måtte vi passe på at vi endte opp ved Sognsvann. Ved Sakariashytta tok vi til venstre, og så inn på sti.

Dagen svinner.

Bortover myrene fant vi frem enda et hemmelig våpen: Leskedrikk med høyt koffeininnhold. Den gjorde at vi følte oss litt mer pigge der vi vandre i tussmørket. Selv om det å gå på tur med en brusboks i hånda kanskje trakk ned markatraver-imaget litt.

Vandring med brusboks.

Klokken ti kom vi fram til Appelsinhaugen, noe vi bemerket var et eksotisk tidspunkt for tindebestigning.

Vi fulgte stien ned til Kobberhaugstjern, som lå stille i kveldsmørket. På Kobberhaughytta spiste vi det vi hadde igjen av eggesalaten og hvilte beina noen minutter. Men vi visste at vi hadde mye igjen, og at vi måtte videre.

Kobberhaughytta.

Vi hadde prøvd å unngå hodelykter så lenge som mulig, for vi hadde stor tro på eget nattesyn. Det hadde gått fint ganske lenge, men nå var det bare å innse at vi var midt inne i skogen, sola hadde gått ned for lenge siden, og det var ikke mulig å se hvor man satte føttene. Det finnes nattesyn, også finnes det bekmørke. Frem med hodelykter.

Det blir mørkt i skogen.

På dette punktet av turen pleier undertegnede å oppfordre til samtaler av lydsterk art, for det er noe litt småskummelt i å vandre rundt i en mørk skog med vesener du ikke ser som kan komme og bite deg i halen. Hvem vet hva som gjemmer seg der ute. Dagens tema ble mulig anskaffelse av herrebunad, og dermed kunne en påfallenede høylytt samtale om blant annet vadmel høres over tretoppene denne lørdagskvelden i Nordmarka.

«KANSKJE HELLER VADMELSBUKSER ENN SKINNBUKSER?!»

Det var mørkt, og vi var slitne nå. Mer slitne enn noen av oss ville innrømme, men vi hadde jo egentlig ikke noe annet valg enn å fortsette. Fotografimessig fulgte halvannen times radioskygge, det var mørkt, og dessuten var den estetiske sansen og verdsettelsen av vakre skogsmotiver kraftig redusert. Vi stavret oss nedover stien, kom inn på en vei og nådde Ullevålseter. Det vil si, vi gikk forbi nede på veien, det var ingen fare for at vi orket å gå oppom for moro skyld.

Vi fulgte veien langs Store Åklungen og fikk se et trolsk lys over tretoppene. Det måtte være Oslo, eller kanskje Soria Moria der foran oss. Noe annet vi fikk se var at klokka begynte å bli mange. Den siste t-banen fra Sognsvann gikk kl. 00.49, og det var allerede over midnatt. Drosje var sikkert både dyrt og vanskelig å få tak i midt i koronaen. Vi bestemte oss for at vi skulle gjøre det vi kunne for å rekke den banen.

Store Åklungen.

Problemet var bare at kroppen ropte «legg deg ned!». Innspurten ble lang. Vi hadde hele Nordmarka i beina, inkludert gjørmevandring, hogstfeltbaksing og en god del opp og ned. Dessuten hadde vi presset tempoet så mye vi orket hele veien. Det var som om turen aldri tok slutt.

Det er heller ikke bare beina som blir slitne av en sånn tur, man kjenner det også mentalt, i hodet. Å skulle rekke banen på toppen av denne dagen, det skapte en underlig følelse av å være veldig stressa i en kropp som på ingen måte var i stand til å være stressa. Vi satte én fot foran den andre og nådde nordenden av Sognsvann.

Sognsvann. Vi nærmer oss!

Nå var det omtrent en kilometer igjen, og tolv minutter til banen gikk. Det var nå vi skjønte at vi måtte småløpe for å rekke den. Løpe nå? Vi mobiliserte det lille vi hadde igjen av krefter, men til vår store overraskelse gikk det helt fint. Vi hadde gått og gått i timesvis, dette var en annen måte å belaste beina på. Det var fullstendig absurd, men løping ble en form for avlastning.

Er det dette man kaller «restitusjonsjogg»?

Det ble ikke en kilometer sammenhengende løpetur, men en blanding av halting, stavring og småjogging. Vi kom oss forbi Sognsvann og opp bakken til Olympiatoppen. Det var nesten skuffende at de ikke stilte med noen form for velkomstkomité eller premieutdeling.

På nære nippet.

Og ganske riktig, der stod t-banen. Tre minutter før avgang gikk vi ombord.

Nok Nordmarka nå.

Nå får man jo følelsen av at turen er over. Men som vi også erfarte flere ganger: Lang tur etterfulgt av reise med kollektivtransport medfører veldig stive og støle bein. Å reise seg fra t-banesetet og gå fra Jernbanetorget til Sørenga den natten var en liten prestasjon i seg selv.

På veien fikk vi skaffet den største frossenpizzaen vi fant. Den ble inntatt i en slags apatisk tilstand der alle egentlig var for slitne til å i det hele tatt legge seg. Men da vi endelig kom oss i seng kunne vi sovne med vissheten om at vi nå antakelig var godkjente markatravere.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj Grua: Kl. 08.47

Ankomst Sognsvann: Kl. 00.46

Varighet: 16 timer

Antall kilometer: Ca. 55

Antall skritt: 74.000.

Koronaturene 9/20: Røyken-Slependen 3. mai

Etter tirsdagen i den foregående uken var stemningen nesten euforisk. Jeg hadde vært på Newtone Studio på Kalbakken og spilt inn musikk av Agnes Ida Pettersen, og ikke bare solostykker, men samspill med folk! Den gode stemningen ble med inn i helgen, og søndag morgen var vi morgenfriske og klare for nye eventyr.

Avmarsj fra Sørenga ti på åtte!

På åtte turer hadde vi utforsket en god del skog rundt Oslo, nå dristet vi oss til å reise litt lenger. Jeg bodde i Røyken kommune fra 2010 til 2017 og utforsket skremmende lite av Kjekstadmarka den gang. Nå var det på tide å bli bedre kjent der, under parolen «bedre sent enn aldri».

Morgenstund.

Litt over åtte hoppet vi på toget mot Spikkestad. Noen var mer morgenfriske enn andre, men med femti minutters reisetid var det god tid til en liten høneblund.

Oversiktsbilde.

Kjekstadmarka strekker seg fra Røyken i sør til Lier og Asker i nord, og vi hadde tenkt å krysse den på langs. Hvor lang tid dette skulle ta var vi litt usikre på, så etter det skulle vi bare se an hvor langt vi ville fortsette.

Nede på stasjonen.

Klokken ni var vi klare for avmarsj. Selv om jeg var godt kjent med både Røyken stasjon og matbutikkene i nærheten hadde jeg liten peiling på veien til skogen. Vi hadde med både papirkart og ut.no-app. Det første vi gjorde var å gå ned til Kiwi-butikken, så tok vi til venstre inn Heggveien og fulgte den oppover.

Den smale sti.

Ikke overraskende var det meget stille og rolig denne søndagsmorgenen. Knapt et menneske eller en bil å se. Været var fint, og etterhvert var vi helt oppe i området som kalles Kleiverfeltet.

Utsikt!

Nå bredte Røykenbygda seg ut foran oss, og dette skulle vise seg å bli det første av mange utsiktspunkter på turen.

Rett inn fra dette boligfeltet lå den idylliske vesledammen, og herfra var turstiene tydelig skiltet. Vi kunne gått fra Spikkestad også, men vi ville utforske Svartvannsåsen som ambisiøst nok er omtalt som «Kjekstadmarkas Besseggen».

Skogvesenet.

Foreløpig gikk det jevnt oppover på godt opptråkkede stier. Med jevne mellomrom møtte vi på trær som glodde på oss. Så ble det brattere, og vi nærmet oss Svartvannsåsen.

En rute for de modige.

Dette smale åsdraget var flankert av en bratt skråning særlig på vestsiden, og vi kunne se at Svartvann som lå langt der nede fortsatt var dekket av is. I veggen var det visst flere muligheter for å klatre i tau, men vi syntes det så litt vel bratt ut og valgte å holde oss til taufri sti.

Fjordutsikt.

På vår høyre side så vi nå langt nordøstover, helt til Oslofjorden! Sammenligningsmessig er Besseggen kanskje å ta litt hardt i, men flott og litt dramatisk var den, Svartvannsåsen.

Utsikt på venstre hånd.

Det var flott å gå bortover denne eggen (eller egglignende åsen), og snart fikk vi også se langt andre veien. Det måtte være Lier vi så mot langt der borte.

Høyspenten.

Nå svingte stien litt, og vi krysset under store høyspentledninger som går på skrå gjennom hele Kjekstadmarka. Så kom vi til noe vi ikke visste at vi kom til å komme til: Blåfjell!

Blåfjell naturreservat.

Under siste istid skal vannet under isen ha slipt ned fjellet over flere tusen år. Resultatet er blankskurte svaberg midt inne i skogen.

Akebakkepotensiale?

Vi fulgte stien gjennom store områder med glatt granitt med Oslofjorden som bakteppe. Merkelig, og veldig flott!

Etter et par timer på tur nådde vi nå den gamle kommunegrensa til Asker. Her merket vi også at skogen og landskapet forandret seg litt.

Pilegrimsledskilt og kommunegrense i ett.

Generelt ble stiene våtere. Det ble enkelte steder så vått at vi døpte om hele kommunenavnet til «Vasker».

Kulturlandskap.

Vi tråkket oss gjennom gjørme og myr og kom nå ut på Stinaløkka. Klokken nærmet seg tolv, og vi bestemte oss for å ta en rast.

Kost og losji.

Nå begynte den turgåeren som ikke hadde sovet på toget å gjespe litt. Denne turgåeren hadde muligens kommentert til resten av turfølget at det å ha med et helt liggeunderlag på en dagstur var mye å dra med seg. Men ingen klaget på det liggeunderlaget nå.

Etter en god pause krysset vi Styggedalsbekken og kom over på en asfaltvei. Vi fulgte Verkensveien nordover med Vardåsen foran oss.

Nå kom vi frem til de ærverdige bygningene ved Dikemark sykehus. Det ble grunnlagt i 1898 og hadde på det meste 800 pasienter. I 2012 ble 36 av bygningene med uteområder fredet.

Til tross for denne fredningen så få av byggene til å være i bruk eller bli vedlikeholdt i noe særlig grad. Håper dette blir tatt tak i før det er for sent!

Nå fulgte vi veien oppover blant bygningene i lia der veien het Sykehusveien (noen ganger kan det være greit å kalle en spade en spade), og så var vi inne i skogen igjen.

Opp!

Som halvt Askerbøring begynte jeg plutselig å tvile på mine lokalkjennskaper da kartet viste at vi var på vei opp Vardåsen. Kartet viste seg å stemme, man har nemlig gitt to åser ved siden av hverandre samme navn! Meget forvirrende.

Litt useriøst.

Vi kom over åsen og fortsatte nå ned mot Oppsjø og Drengsrud. Ved Svarteputt tok vi en liten pause og hvilte beina.

Badevann med nærhet til E18.

Flere barnefamilier hygget seg ved Svarteputt denne søndagen. Man skal holde hviledagen hellig og huske å ta det med ro og kose seg, men kan jo heller ikke gi seg etter at man bare har vært på tur i noen timer. Dagen var ennå ung. Vi bestemte oss for å la søndagskos være søndagskos og entre Vestmarka.

Lykkens portal. Undergang under E18.
Asker-tægging.

Klokka var to da vi kunne fortsette turen på idylliske veier omkranset av hvitveis og sus fra motorveien.

Vårvakkert!

Vi passerte noen fine gamle hus og deretter utkanten av Asker golfbane.

Etter en god stund med flatmark ble det nå bratt, og vi fulgte skilting opp bakkene mot Høgås.

Pust, pes.

Heldigvis fikk vi litt igjen for oppoverbakkene, mellom trærne fikk vi nemlig flott utsikt ned mot fjorden.

En viss belønning for strevet.

Været så langt hadde vært veldig fint, men nå begynte det å skye mer og mer til. På toppen av Høgås skimtet vi også regnvær i det fjerne.

Nå bar det ned igjen til Bergsmarka der vi fikk noen hundre meter på Solliveien vestover før vi på nytt tråkket oss oppover en fjellside.

Denne gangen var det Furuåsen som skulle forseres, og da vi kom frem til Hovdehytta på toppen var det på høy tid med middag.

Trikset med oppgradert posemat hadde vi med på denne turen også. Purre, løk og krydder gav både smak og konsistens til en ellers litt stusselig smaksopplevelse. Ventesolbærtoddy gjør at man ikke faller for fristen av å begynne å spise for tidlig. Litt ekstra vann og litt ekstra venting, et voìla! Middag.

Klokken nærmet seg fem da vi la i vei bakkene i retning Lille Sandungen. Vi fikk et siste glimt av utsikten før vi var nede i «Vasker» kommune igjen.

Denne turen hadde så langt bydd på Besseggen, blankskurte svaberg og storslått utsikt. Nå syntes vi det tapte seg litt, skulle vi være helt ærlige.

Lille Sandungen.

Vi prøver å ikke ha for vane å snakke stygt om stien vi går på eller skogen vi er i, fordi dette sannsynligvis kan bite oss litt i halen (snublerøtter, aggressive enter, etc.). Men her var vi alle enige om at Vestmarka i alle fall der og da ikke var turens høydepunkt.

Vi fulgte skiløypa videre til Store Sandungen, og kjente at det var både kjølig og et snev av regn i lufta. Det føltes tungt og trått i denne skogen.

Store Sandungen.

Nå skal ett og annet sies til Vestmarkas forsvar. Klokken var seks, og vi hadde vært på tur i ni timer. Ikke bare det, vi hadde gått fryktelig mye opp og ned.

Toppers: Plutselig hadde vi visst besteget fire av ti topper i Asker!

Det hadde vært en tur med tindebestigninger (Besseggen!) og mye mer stigning enn vi var vant til, og vi begynte å bli skikkelig slitne. Problemet var bare at vi hadde forvillet oss inn i skogen sånn at det var akkurat like langt gå tilbake som det var å følge veien videre.

Hvilestundstein.

Det var bare én ting å gjøre: Vi måtte fortsette! Og det gjorde vi. Det hjalp litt på motivasjonen at vi kom over et antakelig topp hemmelig forsvarsverk av noe slag (beskyttet av en hengelås på porten).

Asker NIKE-batteri.

Dette hadde vært basen for et luftvernanlegg, men det ble nedlagt i 1990. Å komme over denne porten føltes likevel litt mystisk og litt gøy.

Tappert fortsatte vi på vår vei, og da vi nådde serveringsstedet Furuholmen kom regnet. Vi søkte ly under takskjegget og spiste siste rest av matpakken, en snickers på deling.

Kjærkommen benk.

Vi fulgte stien videre rett øst, og håpet å komme til sivilisasjonen snart, men ennå var det langt igjen. Nedover bakkene ble vi riktig nok lysere til sinns av noen artige syn.

Regnet hadde gitt seg da vi kom ut på sletta med Stokker gård midt imot. Et flott syn!

Stokker gård.

Lokalkjente vil nå tenke at Billingstad er nærmeste togstasjon. Dette er en korrekt observasjon. Men her slo den kollektive staheten inn. Billingstad høres ut som noe i Asker. Røyken-Billingstad, meh. Slependen, derimot, høres ut som noe som er nærmere Oslo. Røyken-Slependen, det klinger da bedre?

Dermed seiret staheten. Hadde vi gått såpass langt klarte vi vel litt til. På slitne bein strevet vi oss nedover Tanumveien og var i det minste glad for at det var slutt på oppoverbakkene.

Kveldshimmel.

Så var vi nede ved toglinjen, og krysset den sånn at vi kom på riktig side. Der var det visst en del oppover likevel. Ganske mye oppover. Men så gikk det nedover Jongsåsveien, og vi nærmet oss benk og tog og deilighet. Men, vent. Er dette en blindvei?

Grønt: Den rette vei. Rødt: Verdens tyngste omvei.

Det var ikke mulig. Vi måtte tilbake, opp igjen. Klokka var halv ti, vi hadde vært på tur i tolv og en halv time, og de siste meterne for å komme seg til togstasjonen kostet mer krefter enn store deler av turen til sammen.

Endelig var vi på riktig side og fant stasjonen. Det var heller ikke så lenge å vente til toget kom. Nå var det godt å sitte!

Ankomst Sørenga: Kl. 22.22.

Etter en liten togtur og en ganske lang gåtur (føltes det som) var vi endelig på plass hjemme på Sørenga. Inntrykk skulle fordøyes, og bein skulle hviles.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Røyken: Kl. 09.00

Ankomst Slependen: Kl. 21.30

Varighet: 12,5 timer

Antall kilometer: Ca. 33

Antall skritt: 55.000

Antall høydemeter: Mer enn vanlig på Østlandet

Koronaturene 8/20: Tusenfryd-Sørenga 26. april

Ny koronatur! Helgen før hadde vi virkelig funnet tilbake til noe av poenget med disse turene: å utforske rare steder, å nyte følelsen av at vi hadde all tid i hele verden og ikke minst ha det fint.

Det hadde tatt seg opp litt med noen jobbaktiviteter for min del, jeg skulle i studio og spille inn noe musikk i uka som kom, og den helgen var egentlig fylt av forberedelser til det. Faktisk holdt det på å ikke bli noen koronatur i det hele tatt!

Søndag fikk Petter og jeg det aller første besøket innenfor døra på over en måned. Det måtte rett og slett øves til innspilling, og sanger Eline kom på besøk mens komponist Agnes var med på skjerm. Det var så gøy at da øvelsen var over fant Petter og jeg ut at vi ville på tur.

I uka som hadde gått hadde jeg kikket litt på grønne flekker rundt Oslo og funnet ut at det var mye skog vest for Oppegård og Kolbotn og ned mot Bunnefjorden.

Nytt stedsnavn man har en vag hukommelse av å ha hørt før som nå er plassert på kartet: Svartskog!

Klokka tre hev vi oss rundt, slang med noe mat og hoppet på 505-bussen. Fem på fire gikk vi av på Tusenfryd med en plan om å gå i retning Oslo.

Turens start.

Undertegnedes forhold til Tusenfryd ble aldri helt det samme etter at jeg hadde min første ordentlige sommerjobb i billettluka der som 16-åring. Magien forsvant rett og slett litt da jeg fikk se hvordan alt egentlig fungerte (og hva det du kunne kjøpe i butikkene egentlig hadde som innkjøpspris), men nå var det bare gøy å være tilbake og «snoke» litt på utsiden av gjerdet.

Snokerute markert med rødt.

Vi hadde håpet at det var mulig å komme oss opp i skogen på utsiden av gjerdet, og ganske riktig, vi fant en vei på nordsiden.

Loop’en fra en ny vinkel!

Vi passerte huskene og den ikke så skumle baksiden av spøkelseshuset, og da vi nådde loop’en hadde vi rukket å bli litt anpustne.

Dette var nok uansett før sesongstart, men det virket litt ekstra stille på grunn av koronaen. Vi lurte på om det kom til å bli mulig å åpne den sommeren.

Tusenfryd holdt faktisk åpent sesongen 2020!

Det tok oss ikke mer enn drøye ti minutter, så var Tusenfryd brukt opp og vi befant oss i skogen. Nå var det frem med ut.no-appen, som vi sjekket jevnlig hele veien. Retningen vi visste vi skulle var nord, og ruta ble til mens vi gikk.

På vei i skog!

Vi måtte først følge veien innover og vestover, og siden vi hadde kommet såpass sent i gang rakk vi ikke å støtte det lokale næringslivet vi passerte.

Landhandel I.

Ganske snart støtte vi på et skilt, og vi skjønte at her var cluet å gå mot Oppegård kirke.

Dagens første turskilt.

Snart var vi over på sti og nøt fuglesang, vårblomstring og godt selskap.

Vi holdt et ganske bra tempo, og etter tre kvarter kom vi til Østli der vi ble møtt av et fint bord for turgåere.

Bord v/ Ås Turlag.

Det var her vi først fikk et møte med noe flott gammel bebyggelse, og ganske uplanlagt skulle dette bli en tur med skikkelig historisk sus. Mer om det senere.

Fra Østli fortsatte vi nordover i frisk fart, langs et gjerde som ikke bare gjorde noen veldig ulogiske svinger, men som også hadde en del gjerdestolper som var slått med opp ned (med spissen opp). Alle var enige i at dette var en litt underlig strekning.

Dansende turgåer.

Plutselig kom vi over noen gamle steingjerder, deretter et skilt som fortalte at vi var på Oldtidsveien. Utilsiktet kulturhistorisk tilsnitt!

Stien tok slutt, og vi var ute i mer öppna landskap. Her fant vi dagens andre landhandleri, men vi ville videre. Fremdrift i fokus, omgitt av nydelig vårstemning med fuglesang og nyutsprunget hvitveis!

Nå fulgte vi skilting av oldtidsveien videre og fikk følelsen av å vandre i skikkelig gammelt kulturlandskap.

Nordover over åpne enger.

Vi kom til Vestre Oppegård, en av hele sytten middelaldergårder i den tidligere Oppegård kommune.

Vestre Oppegård

Da klokken såvidt hadde passert seks kom vi til Torbjørnsrud, en husmannsplass under Vestre Oppegård. Her satte vi oss og hvilte bena og spiste litt matpakke.

Låve og turgåer.

Stien vi fulgte nordover bød på interessante avbrekk hver gang vi så spor av gamle hus, alleer og fine partier med åpne engstykker. Nord for Torbjørnsrud tok vi dette bildet:

Skogens ro?

Her ser det kanskje ut som om fuglesang og sus i tretoppene var det eneste vi hørte, men på dette punktet var E18 ganske nærme stien. Vi så ikke veien, men vi hørte den! En merkelig blanding av trafikkstøy og skogsidyll.

Videre passerte vi dagens andre husmannsplass tilhørende Vestre Oppegård, nemlig Bjørnsrud. Her fant vi skilt som fortalte at vi var på Hvitebjørnveien, og snart kom vi til gården som hadde gitt veien navn.

Hvitebjørn gård.

Nå begynte det å nærme seg slutten på hele Svartskog, og stien bragte oss frem til Gjersjøelva, som ingen av oss hadde hørt om eller befunnet seg ved før.

Dette var en elv vel verdt å finne!

Elvelangs med overheng.

Stien vi fulgte nedover var av det mer dramatiske slaget, med steinformasjoner som truet med å skyve oss ut i elva med sine bratte fjellrabber.

På motsatt side av Gjersjøelva gikk Gamle Mossevei, mens vi fortsatt befant oss på Hvitebjørnveien. Snart fant vi også første spor av bebyggelse langs elva, et kraftverk fra 1915.

Ingen hjemme.

Industrihistorien i området strakk seg tilbake mye lenger enn knappe hundre år. I 1684 ble godsene Hvitebjørn og Stubljan slått sammen og kalt for Ljansbruket. Da ble det fart på sakene og skipsverft i Hvervenbukta. Tømmeret ble hogget på Trollåsen og skutemastene ble gjerne lagt i myrer for å trutne (derav navnet Mastemyr).

Tidligere tider, mer info her.

Det har vært et stort antall sager og møller oppover elva i flere hundre år, blant annet en kruttmølle. Ikke uventet gikk kruttmølla i luften flere ganger (blant annet i 1759, 1760 og 1870).

Bro med rekkverk.

Klokken nærmet seg åtte og himmelen så mer kveldsstemt ut der fremme. For en opplevelse det var å vandre nedover i skumringen denne aprilkvelden.

Kveldsvandring.

Alle de gamle møllene langs elva var borte, men Oppegård historielag hadde tatt initiativ til å bygge opp Gjersjøelva kulturpark, der vi kunne se både en oppgangssag, en kornmølle og en lokomobil med mulighet for tilkobling til sag. Stilig!

Etter å ha fått kikket en hel del på innretningene krysset vi elva og kom over på veien der vi passerte bomringen (kostnadsfritt).

Nå kom vi til Langbygningen, en tidligere arbeiderbolig for ansatte ved Ljansbruket.

Nordsiden av Langbygningen.

I sin tid bodde åtte familier her, nå var det lokalhistorisk museum.

Vi hadde sett glimt av fjorden mellom trærne, men da vi rundet hjørnet av Langbygningen fikk vi strålende utsikt med kveldshimmel over Nesodden på den andre siden av Bunnefjorden.

Vi fulgte Ljansbrukveien videre og klokken var nærmere halv ni da vi var nede ved sjøen.

Saltvann på nært hold.

Det var kveld, men vi hadde bare vært på tur i fire og en halv time og ville videre. Nå var det jo bare rake veien til Sørenga langs sjøen, vi ville fortsette!

Den første bukta vi kom til nå var Hvervenbukta. Av en eller annen grunn har jeg bodd i Oslo i over tretti år uten å ha vært her før. På høy tid med et besøk!

Strandpaviljongen som tilhørte Ljansgodset Stubljan.

Det var fint å følge turveien videre langs sjøen, men snart hadde vi passert Fiskevollbukta og måtte over på asfalt.

Turgåere.

Klok av skade holdt vi oss på rekke og rad på det lille feltet ved siden av gangveien som bestod av grus. Vi visste at vi hadde mye asfalt i vente og vi visste at sånt blir man veldig sliten i beina av.

Nå gikk vi langs E18, men heldigvis var det ikke så veldig mye trafikk denne kvelden. Vi kunne nyte utsikten og sjøluften uten altfor mange passerende biler.

Klokken var ti over halv ti da vi passerte Ulvøysundet. Nå begynte vi å kjenne det godt i beina. Dessuten begynte vi å bli fryktelig sultne! Fingre og tær ble krysset for at bensinstasjonen vi kom til å passere var åpen. Sånt var jo aldri helt sikkert i koronaens tid.

Vi passerte Padda og fulgte gangveien opp igjen til motorveien og bensinstasjonen. Ganske riktig, den var åpen!

Burger i fjes.

Sjelden hadde en bensinstasjonburger smakt så godt. Kvelden var reddet!

De gjenværende fire kilometerne var ikke de mest idylliske. Nå gjorde det også ganske vondt i beina. Vi passerte Sjursøya, Kongshavn og Grønlikaia.

Endelig så vi mål i det fjerne. Fem på elleve var vi fremme og kunne hoppe i dusjen og til sengs. Takk for turen!

Fremme!
Turen.

Noen turtall:

Avmarsj Tusenfryd: Kl. 15.55

Ankomst Sørenga: Kl. 22.55

Varighet: 7 timer

Antall kilometer: Ca. 25

Antall skritt: 35.000

Koronaturene 7/20: Holmen-Sørenga 19. april

Alle var enige om at forrige tur hadde vært litt både og. Det hadde føltes litt tungt og langt og litt pliktpreget. Vi ville gjerne fortsette våre ukentlige ekspedisjoner, men vi måtte finne tilbake til oppdagelsesfølelsen, utforskningsaspektet, kort sagt: gleden!

Det var akkurat det vi fikk til på denne turen. Her skulle vi gå rare steder, og vi skulle gå akkurat så langt som vi ville. Fordelen med bynære strøk er blant annet kollektivtransport og andre fremkomstmidler.

Tidsbilde: Frisørene var stadig stengt og kulturministerens sveis nådde stadig nye høyder. Her fra uka som hadde gått.

Legger man inn gåturen Holmen-Sørenga i et kartprogram får man opp 21 km og knappe fire og en halv time. Men dette er den korteste veien. Planen var å snirkle oss hav- og motorveilangs, og altså så langt og lenge vi orket.

Vi tok det også med ro den morgenen, og klokka var nesten to da vi gikk av Slemmestad-bussen ved Holmen.

Dokumentasjon av turens start. Holdeplass: Holmen Senter.

Det skulle ikke være så lenge til vi fant skilting av kyststien, men foreløpig forsøkte vi så godt vi kunne å følge kyststikartet som ligger her.

Gallionsfigursjappe.

Det første vi møtte på borti gata var det der huset med alle gallionsfigurene. Jeg mener at han som driver stedet er Anno-Tore. Med linjær NRK som min eneste kilde til underholdning mellom 2010 og 2017 var opplysningsreality ukas høydepunkt (både mandag, onsdag og fredag), og da var det en skipskunstner Tore som var med noen uker i sesong 1. Ryktene sier at det er her han holder til.

Da jeg flyttet tilbake til byen og fikk ordentlig internett igjen var forøvrig min motreaksjonen til sju år med NRK å se to sesonger av Paradise Hotell på rappen. Men det er en annen historie.

Vi tok til høyre av fra hovedveien og gikk utover mellom husene på Landøya. Her var det både vårblomstring og, ganske riktig, godt skiltet for kyststien.

Hekk- og hagelangs.

Det tok ikke lang tid før vi fant sjøen. En liten sti mellom tujahekker ledet oss til vannkanten.

Strandliv.

Som vi skulle erfare på senere turer er folk glad i å holde strandlinjen sin for seg selv, så kyststi er ikke bare sti ved kyst.

Hustitting.

Det var egentlig ikke så gærnt å vandre litt i dalstrøka innafor igjen, for her var det mye å kikke på. Noen hus kunne man le litt av i all deres søylebelagte storslåtthet, andre kunne man notere seg på årets juleønskeliste. Snart så vi et hus vi måtte bort og se litt nærmere på.

Inspeksjon.

Vi tok en bitteliten omvei for å se på denne moderne utgaven av et kråkeslotthus. Alle var enige om at det var ganske kult, og at vi måtte huske å levere ukens lottokupong.

Nabolag med dam.

Borte ved Granveien var det plutselig overgang fra boligfelt til sti langs et lite tjern, og følelsen av oppdagelsesferd ble enda sterkere enn den allerede var. Noe nytt rundt hver sving, her var det morsomt å gå!

Vi kom ut til sjøen igjen, nå var sundet over til Nesøya smalere enn noen gang. Det var bebyggelsen også (se over). Så fikk vi øye på den broa som er ganske tydelig fra motorveien som går over til Nesøya. Det er mulig navnet er «Nesøybroa». Eller broen, da. Eller, vent, heter den Nesbru? Ganske gøy å ta nærmere i ettersyn noe man har sett så mange ganger på avstand.

Veien gikk nå på nedsiden av det store Varner-bygget, og så fikk vi dagens første møte med motorveien. Da hadde vi gått nesten en time.

Her slynget kyststien seg litt under veien, litt langs vannkanten.

Fartsårenær sjelefred.

Dette føltes ganske pussig. Bare noen titalls meter fra det som muligens er Norges mest trafikkerte motorvei var det virkelig idyllisk. Mange steder hørte man heller ikke veien så godt, fordi den var gjemt bak en kolle eller noen hus.

Hotell-sightseeing.

Så gikk vi under veien igjen, og kom frem til det hotellet som ikke tar seg så godt ut fra veien der det ligger klint opptil E18. Men det var egentlig litt stilig fra denne vinkelen, så her måtte vi undersøke litt.

Det viste seg at hotellet var bygget i 1985, som det eneste «Sheraton»-hotellet i Norge noen gang. Arkitektfirmaet F. S. Platou stod bak. I 1988 var den da ukjente Diana Krall barpianist! Lurer på om hun har spilt i Norge siden.

Sjøgløtt.

Vi fulgte veien videre og ut på sjøsiden igjen. Nå fant vi ut at vi hadde kommet til Kjørboparken, oppkalt etter Kjørbo gård.

Dette var tydeligvis et yndet mål for lokale turgåere og hundeluftere, og vi hadde blitt litt mer lokalkjente i Sandvika enn det vi var fra før av (utgangspunktet var dessverre ikke så mye å skryte av). Nå svingte vi innover for å krysse veien igjen, og da passerte vi Bærum politistasjon.

Klokken var nå halv fire, og vi begynte å bli sultne. Siden dette var en litt mer urban tur hadde vi ikke med oss noe særlig mat, så vi la i vei i retning Sandvika Storsenter i håp om å finne noe som var åpent der.

Og det fant vi! Rett ved Bærum Kulturhus (frasen «der har jeg spilt» har blitt brukt en del på disse turene) fant vi en sushirestaurant, og vi bestilte, ventet utenfor og gikk videre med fancy papirpose.

Kalvøya.

Vi tenkte at Kalvøya måtte være en fin rasteplass så vi krysset Sandvikselva og gikk i retning Kadda. Haha, lokalkjent! Det skal innrømmes at jeg er halvt Askerbøring, men det vites ikke om dette kallenavnet på Kadettangen har vært brukt siden 60-tallet.

Petter mener at vi på vei utover så folk som satt og drakk øl på uteserveringer. Jeg har også et vagt minne om dette, men lurer også på om det kan ha vært et slags fata morgana. Dette var jo i april i første bølge. Hvorfor stoppet vi da ikke og tok et glass selv? Det vites ikke.

Smak av sommer.

Det sies at livet har mer å by på enn alkohol, i alle fall var det riktig så fint å sitte på en benk utpå Kalvøya og spise meget velsmakende sushi. Vel verdt omveien! På vei tilbake til fastlandet igjen fant vi en kiosk som solgte is, og alle var enige i at dette var bedre enn posemat.

På vannet.

Veien fortsatte på en flytebrygge rett ved siden av veien, ved Lakseberget båtforening. Kanskje sushien kom herfra? Vi passerte Solvikbukta, deretter var vi fremme ved Henie Onstad Kunstsenter, og da følte vi at vi hadde gått langt.

Eikvar og Engebretsens bygg fra 60-tallet.

All ære til min kule mormor som tok med oss yngste barnebarna hit med jevne mellomrom. Selv om det var flinke kusine Mari som vant tegnekonkurranser og sånn der. Vet et par tilfeller var det noen utstillinger Mommo ville se, og da tok hun med seg meg alene. Jeg var i 8-10-årsalderen og er evig takknemlig, for de impulsene der var det ingen andre i familien eller omgangskretsen som hadde introdusert meg for ellers.

Blide turgåere.

Vi fulgte kyststien videre, og av bildet å dømme var det ganske god stemning her, altså. Ikke så rart, det var flatt, fint vær, og vi visste at vi kunne ende turen omtrent akkurat der vi ønsket.

Arbres dansants.

Vi passerte Det norske Veritas, og de gamle verksbyggene som DNV forøvrig har restaurert.

På vår vei passerte vi flere badere. Det var altså april og antakelig ikke Tøyenbadet-temperatur i sjøen. Man skal ikke ta bilde av fremmedfolk, og i alle fall ikke fremmedfolk i badetøy, men jeg håper dette er innafor siden det var så langt unna. Vi var nemlig vitne til et godt gammeldags tilfelle av gruppepress.

Kom igjen ‘a!

Gutten ytterst ville virkelig ikke hoppe. De andre ventet jo på tur og maste og maste. Vi sendte litt sympati i retning stupebrettet, men det så ikke ut til å bli noe hopp med det første, så vi gikk videre. Han hoppet vel til slutt, håper det gikk greit.

Skog!

Etter Høvikstranda og DNV var det et riktig så grønt og skjønt skogparti, før vi måtte inn på asfaltveier for å runde Holtekilen. Men akkurat som på Landøya var det nok av både rare og fine hus å se på.

Klokken hadde blitt halv sju og innerst i Holtekilen begynte vi å sjekke mulighetene for alternative transportmidler videre. Oslo Bysykkel visste seg å være i det skeptiske hjørnet når man var utenfor bygrensa.

Ikke kom her og kom her.

Vi valgte å ta en god pause på en benk, og nøt den etter hvert lave aprilsola.

Omsider hadde vi rundet bukta (kilen var lang!) og var offisielt over på Fornebulandet. Første stopp var ved båten til Petters onkel og tante, og den så ut til å være helt i orden der den lå.

Båtbesøk.

Veien videre gikk på fine stier, og snart kom vi frem til en sjøflyhavn ved blikkstille vann.

Det var utrolig fint å gå her denne kvelden, virkelig en anbefalelsesverdig del av denne turen!

Nå kom vi til et område Petter hadde vært før, men det var helt nytt for meg. På Storøyodden stod det et tårn som gav oss flott utsikt sørover.

Vi vandret romantisk på stranden videre, selv om bena våre nå begynte å gjøre litt vondt.

Lange skygger, såre føtter.

Å skulle gå rundt hele Fornebulandet helt til Lysaker kjente vi ble for langt. Derfor bestemte vi oss for å sette kursen mot nærmeste bussholdeplass.

I åttetiden var vi fremme ved bussholdeplassen på Fornebu blant alle nybyggene i området. Nå tok vi buss til Skøyen, men vi var enige i at turen ikke var helt over ennå.

Vy.

Det var mildt og vårlig og ingen grunn til å sove bort natten. I halv ni-tiden plukket vi med oss to bysykler fra Sjølyst og tråkket i vei mot Frognerkilen. Sola var gått ned og det var en nydelig kveld.

Filipstadkaia.

Det var et eller annet med denne kvelden. Det var så stille, og så fint. Med syklene var ikke lenger såre føtter noe problem, og vi syklet i rolig tempo langs Frognerkilen og videre inn mot Tjuvholmen.

Kvelden var så vakker, men samtidig var det noe litt trist i at det var så få ute. Flere burde ha fått oppleve Oslo sentrum denne kvelden! Koronaen satte sitt tydelige preg på byen.

Vi rundet Vippetangen og nærmet oss hjemme. Her burde jo folk kunne sitte i hopetall på Salt med utsikten mot Operaen og byen. Lyset var helt spesielt, det føltes nesten magisk.

Magi!

Vi tok oss god tid, stoppet opp, nøt kvelden og den forunderlige atmosfæren.

Vi syklet i rolig fart langs Operaen og over til Sukkerbiten der Christian Radich lå til kai. Petter som har seilt med skipet noen ganger måtte nærmere og inspisere.

Sørenga.

Halv ti hadde vi satt fra oss syklene og gikk i land på Sørenga.

Velkomstkomité.

Vi tuslet inn i bakgården (en nabo har rettet på meg og sagt at det heter atrium), og der ventet en gammel venn. Turens andre kattemøte var med katten vi kaller Skjøgekatten. Ikke for å henge ut noen, men den katten er totalt ukritisk og gjør seg deilig og innyndende for noen og enhver. Skjøgekatten fikk litt kos, så gikk vi inn til dusj og sofa.

Turen. Rødt: Gange. Grønt: Buss. Blå: Sykkel.

Noen turtall:

Avmarsj Holmen: Kl. 13:50

Ankomst Sørenga: Kl. 21.30

Varighet: 7 t 40 min

Antall km gange: Ca. 20

Antall km buss: 5 km

Antall km sykkel: 7 km

Antall skritt: 36.000

Koronaturene 6/20: Krokhol-Ulsrud 13. april

Det var bypåske, og siden Bent Høie & co. hadde innført hytteforbud var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Derfor la vi ut på den tredje koronaturen på ni dager. Det skulle vise seg å være litt mye av det gode.

Vi kom sent avgårde, og jeg tror vi begge kjente litt på at formen og motivasjonen ikke var helt på topp denne 2. påskedag. Antakelig var vi fortsatt litt slitne etter de foregående eskapader. Bussturen fra Bjørvika til Krokhol er ikke dokumentert, det sier kanskje noe om entusiasmen, men jeg antar at vi begynte turen langt sør i Østmarka litt etter klokka tolv.

Denne gangen hadde jeg ikke planlagt turen så veldig detaljert, tanken var at vi ville tilbake til fine Tonevann som jeg hadde teltet ved året før, vi hadde lyst til å komme oss opp på Tonekollen, og vi syntes det var så fint å gå fra Krokhol sist at vi ville gjenta suksessen.

Det er virkelig et utrolig fint utgangspunkt for turer, når man går av bussen er man rett ved golfbanen, og så lenge man er litt obs på flyvende sendeplater, golfballer o.l. er man inne i skogen i god behold på kort tid.

Det er godt skiltet, og ingen sak å finne veien. Første bildestopp ble ved Paddetjernet, som lå stille og fint til ikke så veldig langt inne i skogen.

Lettskyet påskevær.

Denne gangen tok vi ikke runden nedom Svartoren og tauferga der (se koronatur nr. 2), men fortsatte rett videre til Skjelbreia. Det var nå vi for alvor fikk bekreftet at vi var slitne etter de to forrige turene. Dette var klassisk Østmarka-terreng, lange vann, søkk og dalfører på langs og opp og ned og opp og ned på tvers. Vi gikk på tvers.

Flatere skog.

Men vi fikk litt piff da vi nådde Skjelbreia, og deretter ble det også mindre bakkete. Vi hadde valget mellom sti og vei videre mot Vangen, og valgte en blanding. Etter et par timer på tur kom vi frem, og der ventet en gledelig overraskelse!

Vangen-hester.

I april 2020 var fortsett verden veldig stengt, men ikke her! Dette var før munnbindets inntog, men Vangen var til gjengjeld tidlig ute med «inngang her, utgang der». Hvor bra smittevernet egentlig var er uvisst, men vi fikk kjøpt både ferske skillingsboller og noe å drikke. En litt tung start lå bak oss, nå følte vi oss mer klare til å fortsette.

Fra Vangen fulgte vi stien videre nordøstover, og den tok oss til Tonevann. Det hadde vært riktig så idyllisk da jeg teltet der sist, men nå blåste det friskt, og det var ikke et veldig blivende sted.

Nordavinden midt imot.

Vi fulgte stien videre og møtte på en mann som lurte på det samme som oss: Hvor går stien opp til Tonekollen?

Blåveis i blesten.

Vi fortalte om vår plan, som var å følge stien som stod på papirkartet (men ikke i ut.no-appen), nemlig sørfra. Så håpet vi at vi kunne fortsette videre nordover fra toppen og nedover. Mannen gjorde noen velmenende forsøk på å lese små kartdetaljer på smittefri avstand, det er uvisst om han faktisk så noe eller ikke, men vår venn var enig i planen og gikk i forveien i retningen vi pekte ut.

Nå blåste det noe innmari, og på veien bort til «innsteget» passerte vi et tre som så ganske nylig veltet ut. Vi løftet blikket litt mer da vi fortsatte og krysset fingrene for at vinden kanskje gav seg utover ettermiddagen.

Ferskfalt?

Ved Luttjern fant vi stien opp til venstre, og begynte på bakkene. Det var bratt! Dessuten var mange på tur denne dagen, og det ble til og med litt venting i kø her og der.

Bratt og glatt!

Da vi nådde toppen var det slutt på køgåing, vi hadde utsikten helt for oss selv. Og for en utsikt!

Østmarka!

Som oppvokst på søndagstur i Østmarka var det utrolig flott å få et sånt utsiktspunkt over områder jeg stort sett har vandrer nedi. Dette var minst like fint som forventet!

Det var en skikkelig opptur å få den belønningen på toppen, og nå var det ingen tvil om at turen var i gang.

Tretopper så langt øyet kan se.

Klokken var litt over fire da vi fortsatte videre nordover.

Ned igjen med Tonevann bak oss.

Vi tenkte at det jo måtte være en sti videre, men den gang ei. Det var såpass bratt også, så det var ingen store muligheter for å fortsette på måfå. Det ble stien nesten tilbake til start.

En omvei definitivt verdt å ta!

Vi ble altså pent nødt til å følge stien ned og rundt, men heldigvis hadde vinden løyet noe. Da kom det en real haglskur. Vettevær!

Påskesnø?

Nå fulgte et parti der «vi gikk og vi gikk», som man sier i sangen. Men det var ingen sak, for vi hadde snømengdene på Krokskogen frisk i minne og kunne verdsette bare, slake stier. I det hele tatt var vi nå i en av de flotteste delene i Østmarka og vi hadde det egentlig ganske fint. Vi passerte Røyrivannskoia, gikk oppi åsen langs Røyrivann og videre mot Fløyta.

I sekstiden nådde vi Drettvann, og til tross for det ikke helt appetittvekkende navnet tok vi middagen der. Nå var det sol og ikke like mye vind å snakke om. Dessuten hadde de fleste andre turgåere funnet veien hjem på dette tidspunktet, så vi nøt vannet og utsikten helt for oss selv.

Det begynte å bli langt på dag, og vi var ganske godt inni skogen. Derfor ble vi enige om å tenke på å finne første og beste vei hjem.

Det gikk i følge papirkartet en slags sti på østsiden av vannet, men den mistet vi ganske fort. Det ble litt kaving oppi lia, men egentlig var det et ganske fint terreng å gå i, så det gikk greit.

Man får jo litt følelsen av å gå der ingen andre koronaturgåere har gått når man går sånn utenfor stien langt inni skogen. Er det noen andre som har gått akkurat her hvor vi går noen gang? Men oppdagervibbene forsvant litt da vi så at folk definitivt hadde vært der før oss (selv om det var en stund siden (se bilde over)).

I retning Fiskelausa.

Vi ville komme oss til grusveien som gikk på tvers litt nord for oss, der vi forøvrig også hadde gått på koronatur nr. 1. Terrenget var overraskende kupert, så vi måtte sørge for å ikke gå oss fast.

Fiskelausa i kveldssol.

Vi surra litt mer oppi lia, men kom oss ned til Fiskelausa sørfra, fant en traktorvei og fulgte den rundt vannet på østsiden. Endelig vei, nok lynglabbing nå!

Det begynte å bli mørkt da vi tok av til høyre fra veien og fortsatte på stien nedover mot Elvåga.

Halv ni nådde vi Elvåga, da hadde solen gått ned og ga et rosa skjær over vannet og tretoppene.

Sør-Elvåga.

Herfra fulgte vi stier og veier så rett vest som vi kunne, nå var det på tide å komme seg hjem. Heldigvis var hodelyktene med, så det gikk greit å se hvor vi gikk også der det ikke var lysløype.

Hodelykt er kjekt å ha, har vi fått erfare.

Vi nådde Nøklevann, Rustadsaga, og så var det frem med telefonens mer konvensjonelle kartprogram for å være sikker på at vi fant den korteste veien til nærmeste t-bane. Klokka ti nådde vi Bogerud, hoppet på t-banen og kom oss tilbake til byen.

Fremme, hvertfall nesten!

Det hadde vært litt tidlig å legge ut på langtur etter bare noen dager. Man har jo hørt at folk snakker om restitusjon. I en del tilfeller har vi kanskje følt at ordet rekonvalesens er mer dekkende. Uansett ble konklusjonen at koronatur fremover måtte bli en ukentlig greie. Maks.

Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Krokhol: Kl. 12.15

Ankomst Bogerud T: Kl. 22.00

Varighet: 7t 45 min

Antall skritt: 44.000

Antall kilometer: Ca. 28

Koronaturene 5/20: Sundvolden-Røa 9. april

Koronaen og koronaturene fortsatte. Det var påske, og bare fem dager etter forrige tur. Denne skjærtorsdagen ville vi på ny utforske ukjente jaktmarker. Denne gangen var det skogen til venstre for Nordmarka som stod for tur.

Morgensol over sentrale strøk.

Vi gikk bort til bussterminalen og hoppet på 200 Hønefoss-bussen i halv ti-tiden. Tydeligvis hadde vi skjønt fra de foregående turene at det hjalp å stå opp litt tidligere, så kom vi kanskje ikke hjem så fryktelig sent.

Bussturen tok omtrent tre kvarter, og den siste delen som gikk langs Tyrifjorden var riktig så billedskjønn. Litt over halv elleve hoppet vi av på Sundvollen og var klare for tur.

I det blå.

Det første som møtte oss var to paraglidere der oppe på den blå himmelen. De hadde sikkert fin utsikt! Det skulle vi også snart få, vi måtte bare opp noen bakker først. 

Vi hadde lagt en plan om å gå i retning Oslo og se hvor langt vi kom. Konklusjonen ble da at den kjente «Kongens utsikt» ble litt for mye omvei, men første delmål var det nest beste, nemlig «Kronprinsens utsikt».

Stidele.

Vi fant fort en sti, og der også en sprek mann med barn på slep. Det kunne virke som om denne mannen var ganske lei av hjemmekontor, og tør vi foreslå, småbarnsliv. Han syntes vår turplan om å gå i retning Oslo hørtes glimrende ut. Han snakket mye om at det nylig var kjørt opp skiløyper oppe i høyden, men det valgte vi å ikke vektlegge så mye.

Vi hadde satt i gang vårt etterhvert ganske friske koronaturtempo, bakkene var bratte, og vi var imponerte over at mannen klarte å levere en lang ordstrøm uten å bli alt for andpusten. Det andre familiemedlemmet var omtrent i barnehagealder, og det ble snart klart at det stakkars barnet på slep havnet lenger og lenger bak oss, og til slutt måtte han (tilsynelatende) høyst motvillig stoppe og vente på poden. Det virket som om han heller ville la trege barn være trege barn og bli med oss videre.

Kronprinsens utsikt.

Vi forlot våre venner og fortsatte. Utsikten ble funnet. Der lå det også en fin hytte med litt av en beliggenhet. Men vi skulle videre.

Bratt start!

Det var skikkelig bratt oppover lia. Vi pustet og peste, krysset bilveien som slynget seg oppover mot Kleivstua, og snart nådde vi toppen.

Prestereist minnesmerke.

Nå støtte vi på et minnesmerke, og her måtte det søkes på nett. Heldigvis var det dekning. Vi hadde havnet på sted der en av de mer avgjørende episodene i den store nordiske krig fant sted! Saken var den at svenske Karl XII var på plass i Norge med sine styrker for å utvide kongemakten, men på slutten av krigen begynte han å slite. 

Han hadde blitt klemt inne mellom Gjellebekk skanse (Lier) og «den uinntakelige» Akershus festning, isen på Oslofjorden smeltet snart og da kom det forsterkninger fra Danmark. En knipe, rett og slett!

Karl XII: Angrepslysten type.
(Jeg fant ikke navn på kunstner!)

Løsningen for de svenske styrkene ble å følge gamle Ringeriksvei gjennom skogen fra Bærums verk til Nordkleiva ved Sundvolden og derfra videre til Drammen og Kongsberg. En fortropp på 250 gikk først for å rydde veien, hovedgruppen på 1000 fulgte. Der møtte de norske styrker fra Ringerike, Valdres og Hallingdal. Det ble trefninger i passet ved Nordkleiva, og så mange sårede at svenskene trakk seg tilbake. Og alt dette foregikk her vi nå stod!

Karl XII var kjent for sin angrepslyst, og Valdres-kapteinen Coucheron skjønte at de antakelig ville angripe igjen. Her behøvdes list. Kari Hiran, en litt eldre kvinne, meldte seg nå frivillig til å gå over fiendens linjer, la seg ta til fange og avhøres. Bevisst oppga hun feilaktig informasjon om nordmennenes militære styrker og Kari Hirans bløff fikk Karl XII til å oppgi Norge våren 1716. 

Litt klokere fortsatte vi med både skogens og historiens sus i ørene.

Vi fulgte veien noen hundre meter, tok så av til venstre inn på en sti og nådde den gamle setervollen Retthella. Her var det så fint at alle var enige om at det var på tide med en rast. Klokken var rundt tolv da vi fortsatte.

Sørover.

Vi fulgte setervollen oppover og fant den blåmerkede stien vi skulle gå over Bukkehøgda og ned mot Fjellsetra.

Mot Tyrifjorden og Kongens utsikt.

Stien var ganske fin og bar der i vesthellinga. Vi fnøs litt av mannen som hadde snakket om nylig preparerte skiløyper, og stemningen var generelt god.

Snømengden tiltar.

På toppen fikk vi fint utsyn østover, men vi fikk også se mer snø. Det første problemet var mengden snø, av typen råtten aprilsnø, så vi selvfølgelig tråkket gjennom for omtrent hvert tredje skritt. Det andre var at stien nå var snødd igjen. Blåmerkingen var jo stort sett over snønivå, men med såpass mellomrom at det plutselig ikke var så lett å vite om man befant seg på stien eller ikke.

Resultatet var masse snø i skoa (gamasjene lå naturligvis hjemme) og meget lav fremdrift.

Rekkverk!

Vi kom oss over åsen, og ned bakkene. Nede i skogen ble det plutselig litt barere igjen. Men det var såpass vått og isete at tauet som var festet til noen trær som rekkverk nede i lia var helt nødvendig å ta i bruk.

Stemmingen var likevel ikke så verst helt til vi nådde bunnen av bakken og bekken som kom rennende på tvers av stien («stien»). Her var det bare å innse at drømmen om tørre sokker for alvor var tapt. Med hjelp av bjerketreet var det ingen annen løsning enn å tråkke gjennom snø og is og vasse over.

Fjellseterbommen.

Den opprinnelige planen var å følge en sti videre fra Fjellsetra til Presthytta, men det kom ikke på tale. Mye heller omvei på bar grus enn mer kaving i snø og sørpe!

Vi fulgte veien opp mot Løvlia, så ned igjen. Ved Kampevaddammen var det slutt på moroa og ut på sti igjen. Men her var det heldigvis barere enn tidligere.

Vi kom fram til Presthytta, en meget idyllisk DNT-hytte, og tok en pause i solveggen der. Fuglene sang, og nå var det vanskelig å klage på noe som helst, så vi fortsatte derfra i halv fire-tiden litt lysere til sinns enn det vi hadde vært i snøfonnene tidligere på dagen.

Våridyll.

Vi fulgte stien videre sørøstover med litt varierende snødekke.

Blanda føre.

Ved Kampesetra kjente vi at det var på tide med middag og vi fyrte opp brenneren og kokte opp vann til vår medbrakte posemat. Modifisert versjon – med litt purre, løk og krydder smakte den ganske oppgradert.

Mer vassdragsforsering.

At vi kom oss av flekken i den grad vi gjorde er egentlig litt merkelig sett i ettertid, for stivandringen gikk virkelig utrolig tregt enkelte steder. Men på vei ned mot Setervann tok vi noen små, kjærkomne omveier på grusvei her og der.

Kveldssol ved Setervann.

Nede ved Setervann stod sola lavt, klokken var sju og vi hadde et godt stykke igjen. Men nå var vi jo sånn omtrent nærmere Oslo enn Sundvolden, og det gav motivasjon.

Vi tråkket videre, nå på gamle skiløyper, og nådde Triungsvanna. Her merket vi at vi nærmet oss sivilisasjonen. Hele Norge dro på telttur våren 2020, kunne det virke som. Mange bål glimtet rundt vannene, og hyggelig prat hørtes fra hengekøyer og bak teltduker. Men det var ganske kjølig, og vi var tross alt glade vi hadde planer om å fortsette.

Ved Østernvann ble det nesten komisk folksomt. Teltene og hengekøyene lå tett i tett, og skogens ro føltes ikke helt tilstedeværende. Men den optimismen vi hadde kjent på de foregående ukene dukket opp igjen. Verden stod stille og noe lå i lufta.

Optimistisk søppelkassedimensjon for friluftssultne pandemirammede.

Klokka var ti da vi i stummende mørke endelig nådde Bogstadvannets vestre bredd. Da var vi ganske slitne, men for første gang på våre koronaturer hadde vi nå et ess i ermet. Tørre sko! Det hadde vært litt å bære på de ekstra parene, men følelsen av å få på både tørre sko og nye sokker var himmelsk der og da. Råtten snø og kalde bekkefar var (så godt som) glemt!

Vi kunne vurdert å gi oss der. Det gikk buss fra Bogstad. Men nå hadde vi jo både gatelys og nye sko. Og vi hadde strengt tatt ikke kommet oss til Oslo ennå. Alle var enige om at Sundvolden-Røa klang ganske bra. Så vi fortsatte.

Endelig!

Fem på elleve nådde vi endelig Oslo-grensa. Det var ikke et sekund for tidlig. Nå gjorde det ganske vondt å gå på asfalt. Til slutt var vi fremme ved t-banestasjonen på Røa, og heldigvis var det ikke så lenge å vente før det kom en bane. Sjelden har t-baneseter føltes så komfortable!

Lenestolfølelse.
Turen.

Noen turtall:

Avmarsj fra Sundvollen: Kl. 10.40

Ankomst Røa: Kl. 23.05

Varighet: 12 t 25 min

Antall skritt: 58.000

Antall kilometer: Ca. 37

En tirsdag på Krokskogen

Etter en natt i leid hytte ved Åmot og Blaafarveværket våknet jeg til fuglesang og skogens ro.

(Joda, det føltes litt teit å styre med selvutløserbilde av seg sjæl på øde sted, men den var så fin den der uteplassen der at jeg ville dokumentere den.)

Etter en ekstra titt på kartet var jeg klar. Hytta ble ryddet og stengt og jeg var klar til avmarsj.

Kartsjekk.

Jeg kjørte mot Hønefoss og nøt finværet, utsikten og kjøreturen. Som nevnt i forrige innlegg var DAB-radioen ganske måtelig fungerende (signalet dabbet av, kunne man kanskje si). Det jeg ikke var klar over er at FM-radioen lever! Etter litt søking på bilens gamle stereo fant jeg frem til både Radio Metro og et påfallende stort utvalg av kristne kanaler. Med trekkspill og lovsang i lufta lå dette an til å bli en bra dag.

Jeg passerte Hønefoss, svingte av i retning Oslo og fortsatte til Sundvolden. Der var det godt skiltet og ingen sak å finne veien opp til Kleivstua.

På vei oppover i lia.

30 kroner ble vippset i bompenger, og det føltes behagelig å kjøre opp alle bakkene Petter og jeg på godt gammeldags vis hadde gått opp en av koronaturene i fjor.

Kleivstua

Det var mange biler på parkeringsplassen på Kleivstua denne tirsdagsmorgenen. Jeg tok med meg tursekken, låste bilen og la i vei.

«Den som ikke har gjemt seg nå…»

Jeg fulgte veien videre og hadde tenkt til å krysse over en sti som gikk opp til venstre. Men da jeg kom dit så den veldig gjengrodd ut. Jeg tenkte at grusvei er like greit, selv om det er litt lenger, og fortsatt heller videre på veien.

Etterhvert ble det sti, men en litt mer ordentlig en. Nå kunne turen begynne!

Snart kom jeg frem til Retthella, en idyllisk gammel setervoll. Her hadde Petter og jeg første rast på vår tur. Jeg hadde allerede spist og gikk videre, men stoppet litt for å nyte utsikten.

Veien videre gikk nå innover på fine stier i eventyraktig skog. På disse stiene kjente jeg på at jeg hadde lest en del artikler i det siste om at hoggormen har våknet. Og at den venter på deg bak hver tue og stein.

Nå er jeg egentlig ikke så veldig redd for ormen i seg selv, tror jeg. Det skal jo noe til å bli bitt – alle de gangene i mitt liv jeg har sett hoggorm har ikke det vært i nærheten av å skje. Det er bare det at jeg skvetter så fryktelig når det plutselig ligger noe kveilete foran meg på stien.

Utsikt østover fra Bukkehøgda.

Jeg kjente at her var det vel mye ormefokus, noe som jo var synd i så flotte omgivelser. Løsningen ble radio fra mobilen i sekken, så fikk jeg både selskap på turen, ormedistraksjon og litt lyder som kanskje kunne varsle eventuelle rovdyr, yetier etc. om at jeg var på vei.

Med Drivkraft-episoden til Ingrid Røynesdal som selskap fortsatte jeg videre over Bukkehøgda og nedover lia. Nu gikk alt så meget bedre. Ingen krypdyr i sikte og det hele var svært så idyllisk.

Nedi lia kjente jeg igjen partiet med «rekkverk» av tau fra turen med Petter. I fjor hadde det vært helt nødvendig å bruke det, men nå var det tørt og fint og uproblematisk å gå ned uten tauhjelp.

Nede på flata krysset jeg en bekk som medførte en hel del banning på forrige tur. Det var altså enorme mengder snø i april i fjor, ikke så rart, men vi insisterte likevel på å gå disse stiene. Det gikk veldig mye bedre denne gangen.

Nordover fra Fjellsetra

Nå skjedde det flere ting. Midt i et hogstfelt møtte jeg på en fugl. Denne fuglen ville åpenbart ikke ha meg der. Jeg skrudde av Ingrid Røynesdals gode svar på intervjuers vanvittig platte spørsmål (beklager, men det er nesten imponerende), og konsentrerte meg om fugl.

Fuglen var ikke så veldig stor, men den var både nærgående og høylytt. Det er selvfølgelig grenser for hva en sånn fugl kan gjøre av skade, men jeg var jo mutters aleine langt inni skauen og følte at her var det mann mot mann. Eller fruentimmer mot fjærkre, om du vil.

Lett preget av møte med fugl.

Jeg gikk bestemt i den retningen jeg trodde jeg skulle, det kan hende at jeg løp bittelitt også, faktisk. Det gikk selvfølgelig helt fint. Blid og fornøyd fortsatte jeg, men i kampens hete hadde jeg visst kommet litt på avveie.

Optimal rute markert med gult.

Jeg hadde mistet den stien jeg burde ha vært på. Til mitt forsvar er også hogstfelt er ofte fullt av veier fra skogsmaskiner, og stimerking kan være fjernet. Jeg tenkte at det var litt styrete å gå opp igjen, lot fugl være fugl og fulgte traktorveien ned til veien og fortsatte der.

Jeg kom ned på veien og fortsatte gjennom svære tømmervelter. Videre passerte jeg Skardtjernet og tok til høyre opp mot Gyrihaugflaka.

Oppe på haugen tok jeg til venstre og fulgte stien som gikk jevnt og trutt oppover åsryggen. Flott terreng, men veldig varmt denne dagen.

Etterhvert åpenbarte utsikten seg på venstre side. For et syn Tyrifjorden var!

Sørvestover.

Stien ble stadig brattere, og den siste biten opp til Gyrihaugen var ganske klyvete.

Hva er det der oppe? Et hus som ser ut som en ugle?

Det var ingen andre der denne dagen, men her var det tydelig at mange hadde gått før meg. Det pleier å love bra for utsikten!

Nei, vent, er det noe mer 80-talls Madonna-inspirert?

Helt oppe på toppen var det frem med matpakka, det var på høy tid etter tre og en halv time på tur. For første gang i mitt liv hadde jeg dagen før betalt 70 kroner for et brød fra «Godt brød». 70 kroner er drøyt, altså, men det var faktisk et veldig, veldig godt brød.

Tjohei!

Utsikten var spektakulær. Vel verdt turen!

Definitivt Madonna-inspirert.

Etter en god rast var det på tide å fortsette.

Eller kanskje mer himmelfallen robot?

Jeg hadde egentlig tenkt til å fortsette på stien nordover for å gå og ned og rundt (nord og ned?), men mørke skyer var på vei, så jeg tok den korteste veien og snudde og gikk tilbake der jeg kom fra.

Ned igjen.

Snart fant jeg stiskillet, og det var klart for neste spektakulære post på programmet: Mørkgonga!

Mørkganga, Mørkgonga, Mørkgunnar? Mange navn ute og går.

Én kilometer, det burde jo ikke ta så lang tid. Men her kunne jeg ikke tatt mer feil. Stien var bratt. Veldig bratt. Og det var løse stein og løse masser overalt. Det var nesten ikke mulig å finne fotfeste, og jeg måtte omtrent kaste meg fra tre til tre og holde meg fast. Det kunne høres Tarzan-aktig ut, men jeg kan forsikre alle lesere om at det sannsynligvis ikke så veldig elegant ut.

På bildet til venstre har jeg prøvd å ta bilde av hvor bratt det var. Det kommer ikke så godt frem. Men man ser noen hvite bjerkestanmer der nede. Så fine og hvite de var, tenkte jeg. Selvfølgelig var de det. De var polerte hvite av svette hender som hadde klamret seg til trestammene for bare livet. Bildet til høyre ble tatt med megen ubekvemmelighet.

Stidele.

Etter å ha klyvet og ålt og halt meg nedover meter for meter så jeg bak meg at jeg selvfølgelig hadde rotet meg ned den lille stien til venstre i bildet over. La oss håpe den større stien var litt sikrere. Men nå var jeg hvertfall nede.

Ved Migartjern var mørke skyer for alvor på vei. Jeg hadde med badetøy og vurderte en dukkert, men det hadde blåst opp og var ikke så varmt lenger. Dessuten hadde jeg på følelsen av at et skikkelig styrtregn var på vei.

Værfront.

Nå var det ikke mange hundre meterne før jeg var nede ved Mørkganga. Stien fortsatte rett videre ned mellom de to klippene, jeg skjønner nesten ikke at det er mulig å gå der!

Folk! Og imponerende fjellformasjon.

Med sus i tretoppene og torden som buldret i det fjerne var dette en skikkelig trolsk opplevelse. Tankene gikk definitivt også til Ronja Røverdatter.

Fornøyd turgåer.

Utsikten var knallfin, men nå var tordenværet virkelig på vei, og jeg fortsatte. Opp igjen til stien og til høyre.

Mosegrodd.

Borte ved Skardtjernet fikk jeg manøvrert meg rundt noen stisvinger- og kryss, og gikk noen meter rett vestover. Der så stien ut til å forsvinne rett utfor stupet, det var knekte trær og greier overalt, mosegrodde steiner, og det så ut som mange troll hadde vært på ferde. Det var vel de som hadde veltet skiltet også.

Trollhærverk.

Her dobbeltsjekket jeg ut.no-appen igjen og bildet jeg hadde tatt av det store papirkartet, og fant riktig vei videre.

Kantlangs.

Denne stien bortover kanten av åsen var utrolig fin. Frodig og grønt, variert, og fra tid til annen med utsikt ned til fjorden.

Bålplass med utsikt.

Her fikk jeg selskap av Drivkraft-episoden til Leif Ove Andsnes, og ormebekymringen var borte for mange timer siden.

Skumringen er på vei.

Etter en god stund på den fine stien var jeg endelig fremme ved Retthella, setervollen fra tidligere. Klokka nærmet seg nå halv åtte, og det hadde ennå ikke regnet. Tordenskrallene i det fjerne kom også sjeldnere og sjeldnere.

Kveld på setra.

Nå kjentes det enklest å følge veien rundt, og sånn ble det. Etter et par mil på tur var det ganske hardt å gå på, men jeg orket ikke tanken på å teste ut umerkede stier som potensielt sett var både gjørmete og gjengrodde.

De siste hundre meterne var seige, men endelig rundet jeg pynten og fikk utsikten over Tyrifjorden igjen. Det gav kraft i beina.

Kongens utsikt oppe til venstre. Det fikk bli en annen gang.

Omsider så jeg parkeringsplassen i det fjerne. 22 kilometer, og ikke antydning til orm i løpet av dagen. Og like spennende hver gang man går på tur fra bil: Bilnøkkelen lå der den skulle.

Puh!

Så kjørte jeg hjem den drøye timen til Haugerud, tok t-banen til sentrum og fant sofaen. Takk for turen!

Turen. 22 km, vel 6,5 t inkl. pauser.

Kultursti og gruveku i Kittelsens rike

I det siste hadde det blitt mye jobbing, og det var på tide å legge inn en «helg». Mandag etter lunsj fikk jeg låne mors bil og kjørte fra Haugerud i ett-tiden. Sola skinte, fuglene sang, og DAB-radioen funket bare sånn passe utenfor sentrale strøk.

Etter litt over en time passerte jeg Blaafarveværket, og jeg nærmet meg målet. Inn en grusvei som slynget seg nedenfor noen veldig levende fjelltroll, og så kom regnet.

Først ut og fikle med bom. Søkkvåt. Så kjøre siste veistubb helt frem til hytta (takk for det!), men hytta var gjerdet inn og med en veldig fiklete sauegjerdeport. Enda mer søkkvåt.

Nøkler og husly ble funnet. For et sted, og det hele helt for meg selv! Det ble en liten ettermiddagslur i tørre klær, så ut å utforske i halv seks-tiden.

Regnet hadde heldigvis gitt seg nå. Jeg gikk ned igjen der jeg kom fra, gjennom bjerkeskog og bortover Malmveien. Der så jeg også tydeligere turens mål, Hoggvarden.

Berganstua

Ved Butjern like ved lå en liten stue idyllisk til ved vannet. Jeg hadde kart over stiene jeg skulle gå på etterhvert, men ikke veien dit. Ut.no-appen sa at det gikk en sti rundt på nordsiden av tjernet og videre opp i lia.

Langs Butjern

Det var veldig, veldig vått, men det var en sti. Den så ut til å fortsette videre rundt, men jeg fulgte traktorveien oppover skråningen til høyre.

Elgku eller mjølkeku?

Byfolket tenkte oppover i denne gjørmete lia at det var jo en del spor av rådyr eller til og med noe større. Men når byfolket fikk tenkt seg om, sett på mengden spor og kanskje også tatt med i vurderingen den konstante lyden av rauting i det fjerne, ja da ble alle enige om at dette kanskje ikke var spor av vilt overhodet.

Sti: Terningkast én.

Denne såkalte stien kan ikke ha vært mye brukt eller vedlikeholdt. Den var veldig våt, buskasete og ufremkommelig. Leser noen dette for å få råd om hvor man skal gå på tur ville jeg anbefalt å gå bilveien rundt.

Kunstnerdalen. Stilleben.

Omsider var jeg ute av den verste gjørmeskogen og så turens første spor av gruvevirksomhet. Først slagghauger, så kom jeg opp på platået nedenfor Sydgruvene.

Der stod en flokk med kyr. Alle sluttet plutselig å tygge, løftet hodene, det ble stille, og alle så på meg. Det er kanskje mangelen på sosial trening det siste året, men den kollektive stillheten og stirringen gjorde at jeg et øyeblikk nesten ble litt flau. Her er det ikke stemning for å dvele for lenge, tenkte jeg.

Kyrne stirret noe innmari og de stod rett foran den mest fremkommelig veien videre. Man vet jo ikke hva stirrende kuer kan finne på, så jeg ville jeg være på den sikre siden og valgte en sti som gikk litt unna kyrne, rett opp bakken. Det stod et skilt i den retningen, men det var ikke noen autostrada, akkurat. Jeg kløv meg opp lia, og kom opp på platået ovenfor.

«Jeg saa, hvor de fjerne aaser blaaned» (Jørgen Moe)

På toppen ventet enda større slagghauger og en flott utsikt utover dalen. Her var det mye å se på. Tett med informasjonsskilt, og advarselsskilt. Jeg holdt meg til stien og unngikk de ytterste kantene ned mot de åpne bruddene.

Oppover i lia ble det stadig mer utsikt, blant annet helt ned til hytta. Nå var også stien mye bedre å gå på, og det var stadig oppholdsvær.

Jeg fulgte foreløpig den skiltede kulturstien oppover, og tok etterhvert av fra den, til venstre mot Hoggvarden.

Oppe på heiene var stiene fine og tørre, og snart ante jeg utsikten mellom trærne. Ute på kanten på selve Hoggvarden gikk det virkelig rett ned! Strålende utsyn i vid vinkel.

Nå småregnet det litt, så jeg fortsatte. Stien gikk videre langs vestsiden av berget, og innimellom fikk man glimt av utsikt vestover.

Sukk.

Snart kom jeg inn på kulturstien igjen og fortsatt til venstre og videre på denne. Nå var det ned i skogen igjen, og det ble brukt litt tid på å ergre seg over at myggsprayen lå igjen på hytta.

Myggland.

Flere steder var det avstikkere fra stien som gikk innom gamle bosteder for gruvearbeidere, men særlig myggen gjorde at disse avstikkerne ble hoppet over en del ganger. Men skogen og vegetasjonen forandret seg stadig, dette var et ganske artig terreng å utforske, tross alt, og snart kom jeg til noen fine, åpne lysninger i skogen.

Stien fortsatte videre, og snart hadde jeg gått hele Kulturstien rundt, og vel så det. Noen skilt så veldig kjente ut, så da ble det litt surring tilbake igjen før jeg fant veien ned til Sørgruvene igjen.

Nå var det ingen tvil om at jeg ikke skulle gå gjørmestien ned igjen også. Derfor fikk jeg ikke tatt farvel med mine litt sosialt ekskluderende kuvenner der nede. Jeg tok bilveien, der den slynget seg nedover bakkene.

Her var det asfalt og det hele. Så nådde jeg en port som så veldig stengt ut.

Området viste seg å være stengt på mandager. Det så virkelig stengt ut, og jeg var ganske sikker på at det måtte klatring til og at jeg ble nødt til å bryte meg ut. Men heldigvis, det var en port for de vandrende.

Klokka var litt over åtte da jeg igjen passerte Butjern. Denne gangen var jeg langt mer fornøyd med veivalget.

Endelig var jeg fremme ved hytta, og fikk satt i gang litt middagslaging mens jeg tente stearinlys og fyrte i peisen for å tørke klær, sko og undertegnede. Utpå kvelden fikk jeg besøk av vertskapet som lurte på om alt sto bra til. Det gjorde det. (Du finner hytta på AirBnB under overskriften «idyllisk hyttetun – håndlaftet tømmerhytter» – anbefales!)

Turen.
Takk for meg!